2018: del 2

Det ble april, i både København og Oslo, og jeg tok båten hjem derfra, vant musikkquizzen aleine, etter å ha feira Krummis som ble enda et år eldre i en annen by enn min, så skrinla vi manuset jeg hadde jobba med og ikke klart å skrive videre på og alt føltes bortkasta, men selv om jeg gråt på manusmøte og selv om jeg gråt på kafé og selv om jeg gråt hele tida, så skreiv jeg jo også, selv om jeg følte jeg ikke gjorde det, og manuset vi forkasta måtte skrives for at det kunne bli til noe annet. Nada Surf spilte konsert på John Dee og jeg hadde angst, men overlevde. Lillesøsteren min konfirmerte seg, i dress, og interrail-billettene våre til sommerferien ankom. Jeg så Call me by your name på kino og binga The Letdown som research igjen og igjen og plukka opp bitene av meg selv, for det var ingen som var strengere med meg enn jeg, og jeg sa til meg selv at jeg aldri kom til å bli ferdig, at hvis jeg ikke klarte å skrive 8 timer om dagen så kunne jeg bare droppe det, at alt var håpløst, og jo mer jeg sa det, jo mer trodde jeg på det. Men jeg sa også at det enda var tid, at skrivinga kommer i mange former, og noen dager, i sola, satt jeg på kaffebrenneriet, i den hemmelige bakgården, og overhørte redselen min for å ikke strekke til og bare skrev, akkurat som før.

Det ble mai og jeg ble 32 år gammel, jeg ble feira med quizfest i leiligheten vår, jeg satt ute så mye jeg kunne, jeg meldte meg på et dansekurs og jeg løp, runde på runde, ute i vårsola, i forsommeren, i håpet om at det skulle bli bedre. Jeg var verdens kjedeligste å spørre: hvordan går det til, for enten så svarte jeg med et skuldertrekk, eller så rota jeg meg bort i en eviglang rant om hvor vanskelig det var å skrive, om hvor ensomt det var i permisjonen, selv om jeg egentlig burde si at det var for folksomt i hodet, at den ene stemmen som fortalte meg hvor udugelig jeg var, var for høy, og at jeg sakte mista motet, litt etter litt, til det føltes som at det ikke var noe igjen. Det er lettere å se når jeg ser tilbake på året, når det ligger bak meg som et langt strekk og ikke foran meg i de små dagene – men jeg mista motet igjen, jeg mista både lysten til å skrive og motet til å gjøre det, og det var bare min egen feil, mine egne redsler og tanker om udugelighet, men allikevel skrev jeg også. Men de beste dagene var da jeg fikk lov til å jobbe i bokhandel igjen, da jeg fikk danse, selv om jeg var den eldste på kurset, da jeg lukka øya i kveldssola og kjente at jeg levde, at kroppen min fungerte under det bråkete hodet.

Det ble juni og vi så Nephew på John Dee uten at nervene mine klarte å ødelegge det, jeg så Ladybird på kino og skulle se Love, Simon på kino dagen etter, for ikke å snakke om at jeg skulle på slippfest for en antologi jeg hadde vært med i (der jeg var så heldig å få oversette Monica McClure), men i stedet fikk jeg angst og måtte dra hjem. Det er nesten flaut å se på alle planene i kalenderboka mi som er strøket ut, og jeg vet hvorfor de er strøket ut, det var angsten, nesten hver gang. Så mange kjepper i hjulene fra noe hjernen min lager. Hvis bare hjernen min var like god til å lage romaner, så ville jeg vært Lars Saabye Christensen – eller Margit Sandemo! Men noen dager fikk jeg skinne. Jeg så både Dirty Dancing og The breakfast club på utekino, jeg var på dansetrening selv når jeg trodde jeg ikke fikk det til, jeg pakka til ferie og glemte verken bøker, billetter, klær eller pass, og hele tida skreiv jeg, litt etter litt, selv om jeg trodde jeg skulle skrive mye, mye mer. Den siste uka i juni toga vi til Frankrike, vi kjørte hurtigtog gjennom åkre, sovetog gjennom Tyskland, lokaltog gjennom Frankrike og tilslutt en ferje ut til halvøya der vi skulle bo i en drøy uke – og der bodde vi. Jeg levde på aprikosyoghurt og aprikossyltetøy, på kalde, små øl, joggeturer i den bratte bakken og trappa, jeg fløt i saltvannet og duppa meg i bassenget i skyggen, jeg leste ut en haug med bøker og på kveldene slapp jeg unna nesten alle myggstikkene selv uten myggspray. Noen morgener skrev jeg, når alt var stille, og alt lå foran meg. Det er de beste timene. Når alt er åpent, når det bare er potensiale, når dagen som venter fortsatt kan bli den beste du har opplevd. Jeg fikk puste, jeg kunne gå raskt opp de bratte bakkene, jeg følte meg trygg da jeg la meg og hele tida visste jeg at det fortsatt var tid igjen, at ferien bare såvidt hadde begynt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.