2018, del 1

Det er januar og jeg kjøper en blazer på Fretex for å føle meg fin på jobb, den siste måneden før permisjonen min begynner. Jeg har på meg Dirty Dancing-t-skjorta og Justin Bieber-t-skjorta under blazeren og jeg jogger og jobber. Jeg knakk løpekoden i 2018, det handler om å ikke gi opp, om å ikke gi seg, om trass og trash-musikk på øra, om å bikke mens Shawn Mendez eller Medina eller Usher synger i øra mine og jeg ser speilbildet mitt i vinduet ut mot januarmørket foran tredemølla. Jeg ser Thelma på kino som var bra og The Disaster artist på kino, som var bedre, jeg går på quiz og har spillkvelder, vi har avslutningspils på kontoret for meg når jeg skal ha et helt års permisjon, jeg får quiz der også, som jeg taper, men jeg vinner Dirty Dancing-quizzen de finner på internett etterpå, og musikkquizzen som følger er så høylytt at noen må gå fordi vi roper så mye og jeg skammer meg, som jeg så ofte gjør, det blir helt stille inni meg og en del av meg står aleine i et rom inni kroppen min og lagrer det til en søvnløs natt der stemmen skal kremte og ramse opp for meg alle gangene jeg har gjort eller sagt noe dumt. Men det var en fin kveld også, og jeg skulle ha permisjon i et helt år, jeg skulle skrive en bok, kanskje to, jeg skulle leve livet. Jeg så Easy sesong 1 og 2 og elska det, ville at alle jeg kjenner skulle se det de også.

Det er februar og jeg begynner som ringehjelp på Norli for å ha lommepenger i permisjonen, får influensa og ser hele Twilight-kvartetten liggende med feber, skriver ingenting, men så skriver jeg igjen, litt etter litt, bare ikke så mye som jeg planla. Jeg begynner sakte å forstå at ikke alt skal gå som planlagt i denne permisjonen, men det er ennå lenge igjen, det er all verdens tid og det skal nok gå, sier jeg til meg selv. Jeg må bare bli bedre, gjøre det bedre. Februar er den korteste og lengste måneden hvert år og etter den blir alt lysere, da skal alt bli bedre. Jeg ser på Doctor Foster og hele Lovesick, lever livet mitt foran TV-serier andre har skrevet mens jeg tenker på at jeg burde skrive selv.

Det blir mars og jeg drar til Stockholm med snabbtåg, men først ser jeg The Florida Project på kino og gråter som et barn når den er ferdig. I kalenderboka mi står det: send manus til redaktør og en boks jeg ikke har kryssa ut etterpå. Det er snø og midt i mars skal vi på hyttetur og jeg blir satt av på Espa når niesa vår kaster opp i bilen og jeg ikke klarer å sitte på lenger.  Jeg ringte pappa som måtte hente meg, enda jeg er voksen nå og burde takla det bedre. Men jeg takler det ikke bedre, det blir bare verre og verre. Det ble til en Salong-historie og jeg kan le av det nå, men jeg skamma meg sånn, hata meg selv og angsten min, gikk rundt i iskalde Oslo aleine hele helga mens vennene mine var på hyttetur. Jeg så Three Billboards outside Ebbing Missouri på kino og elska Frances McDormand, som vanlig, jeg så DARK på Netflix og J og jeg brukte timer av livene våre på å diskutere hvem som var hvem, hva som var hva og hvor uendelig bra den serien var. Så dro vi til København, hvor jeg skulle skrive på ordentlig, bo i en kolonihage, passe på en katt og leve livet – vi skulle tjuvstarte våren i København, i stedet kom vi til en isende kald by der vinden blåser gjennom alle klærne våre, der det ikke er varmtvann i springen og der katta tar med seg mus inn i kolonihagen, som den så mister (!!!) så jeg får søke trygt musefritt ly hos Julie Grønn i kollektivet hennes inne i byen, og låne en varm dusj før jeg skal tilbake til hytta. Jeg skriver ingenting og går lange turer hvor jeg har gråten i halsen og kjenner på min egen udugelighet, men så kommer sola endelig, og musa som har forsvunnet dukker opp, død på kjøkkengulvet, og jeg finner ut at hvis jeg kan vanne planter med kanna, så kan jeg også varme opp vann i den største kjelen og vanne meg selv med kanna så jeg får en varm dusj også i kolonihagen. Det fungerer, og før jeg drar hjem løper jeg min første 7 kilometer ute rundt et vann og selv om jeg er udugelig når det kommer til skriving, så er jeg mindre udugelig når det kommer til løping enn jeg noensinne har vært. Jeg drar på tivoli aleine for å kjøre Det gylne tårn mens J er på Glyptoteket, og leser i sola mens jeg venter på ham. Vi lærer å spille terningspill og noen dager kan vi til og med ta av jakka og kjenne sola varme. Det blir vår i år også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.