De beste bøkene jeg leste i 2018

Hittil i år har jeg lest 105 bøker. Noen på lydbok, noen på mobilen, noen har jeg lånt på biblioteket, noen har jeg fått og mange har jeg kjøpt. Her kommer litt om de beste, og jeg driver ikke med topp 10, for det er så mange flere som fortjener anbefalinger, så her kommer en drøss. Og, hvis flere, som meg, er nysgjerrige på hva de som kårer årets beste bøker faktisk har lest (for å sjekke om de har lest din favoritt, men ikke tatt den med, eller om de bare ikke hadde lest den og at den dermed kunne vært med om de hadde rukket å lese den) så ligger oversikten over alle bøkene jeg har lest i år på Goodreads.

Olaug Nilssen – Tung tids tale er en kort, men utrolig sterk bok om en mors kamp mot systemet – om å ha en autistisk sønn, om søknader og skjemaer, om familieliv og kjærlighet. Denne boka er så presis og samtidig så full av følelser, for det er mulig å være full av følelser og samtidig være saklig. Jeg skreiv om boka for bokmerker.org.

Rune F. Hjemås – Aurora. Denne boka leste jeg manuset til to ganger før den ble utgitt. Jeg kjenner Rune godt, og jeg har alltid elsket alt han skriver, enten det er blogg, dikt, noveller, brev eller nå, äntligen: en roman. Aurora er en fortelling om et ønske om å forsvinne, om hjertet som slår og slår selv om man er redd det en gang skal stoppe, om å prøve å finne sin egen vei mens alt rakner rundt deg, og om alle forandringene som dukker opp i brytningstida mellom ung voksen og litt eldre voksen. Stadig i forandring, stadig i live, sakte blir vi større versjoner av oss selv, rommer alt vi har opplevd og gjør plass til alt som er igjen å oppleve. Aurora er en nydelig roman som jeg er så glad for at ble utgitt.

Kyrre Andreassen – Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Denne boka hørte jeg på lydbok, det er forfatteren sjøl som leser, og jeg tror jeg vil anbefale at alle som har muligheten til det, hører på lydboka. Dette er en fortelling om en elektriker med ryggprolaps som begynner å undervise i norsk for innvandrere. Det er også historien om livet hans, om familien, om menneskene han møter og alt som kommer i veien for å prøve å gjøre det riktige. Den er både morsom, velskrevet og til tider ganske trist.

Lina Wolff – De polyglotta älskarna er en tredelt roman, som føyer seg inn i kategorien wow them at the end for min del. De to første delene var fine, men da jeg lukka boka etter endt lesing var jeg dypt imponert, berørt og samtidig ganske forvirra. For hva er det egentlig jeg har lest? Jeg har i hvert fall lest en roman jeg synes flere burde lese.

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei. Denne boka er det umulig å si noe om som ingen har sagt før, men jeg vil si noe om den allikevel. Det er et portrett av to unge menn som vokser opp i Groruddalen på slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tall. Det er historien om hvordan noen stiller svakere enn andre når vi liksom skal delta i samme konkurranse, eller livet, om du vil, om alle som bor i blokkleilighetene der jeg selv vokste opp, om hvordan det var å være Mo eller Jamaal da tvillingtårnene falt og verden endra seg for alltid, og samtidig er det en historie om vennskap, tilhørighet, familie og om å bli voksen.

Philip Pullman – The book of dust: La Belle Sauvage. Dette er første bok i en ny trilogi av Pullman, som er en prequel til His dark materials, som jeg nileste i tidlige tenår og igjen som voksen et par ganger. Den er like magisk og realistisk som His dark materials, og det var en glede å være tilbake i Pullmans univers.

Jakob Ejersbo – Revolution. Jeg sparte den siste boka i Afrika-trilogien til Ejersbo til i år, fordi han er død og ikke skriver mer, og endelig, i påsken i København, sittende ute i den første vårsola, begynte jeg på Revolution, en novellesamling som viser Ejersbos styrker som forteller. Det favner så bredt og han forteller like engasjert og realistisk om unge gruvearbeidere, prostituerte, sykepleiere og kafé-eiere.

Rune Skyum-Nielsen – Jakob var her. Biografien om Ejersbo ble kjøpt og slukt på vei hjem fra København. Jeg strigråt i lugaren på danskebåten, etter å ha vunnet musikkquizen aleine forøvrig, og lukka boka rørt og begeistra da jeg var ferdig. Historien om Ejersbo er historien om en nysgjerrig, empatisk og samtidig ekstremt ambisiøs forfatter som døde så altfor ung, men som levde et liv fullt av historier fram til sin siste dag. Kanskje var det fullest av andre menneskers historier, som han skamløst stjal, skrev ned på fest, gjorde om på og framprovoserte, men jeg tror verden er et bedre sted fordi historiene til Ejersbo finnes, fordi han skrev dem ned, fordi han fikk lov til å utgi dem – fortelle oss om vennene sine, oppveksten i Danmark og Tanzania, skrive fram skjebnene som vanligvis ikke blir til historier. Jeg skreiv om Jakob Ejersbo på bokmerker.org

Kathleen Rani Hagen – Grunnleggende plantediversitet: Denne debutboka tror jeg mange har venta på i mange år, etter å ha fulgt bloggen til Kathleen gjennom sikkert 10 år, minst. Jeg likte boka godt, som jeg også liker bloggen hennes godt. Dette er en historie om forelskelse og planter, trær og menn man møter på fest, om å være ung og student, om lukten av et annet menneske og hvem vi blir sammen med dem.

Marte Spurkland – Klassen. En dokumentar hvor Spurkland har fulgt en klasse på videregående og læreren deres gjennom en lang periode, hvor vi får innblikk i enkeltelevers personlige historier og hvordan læreren gjør alt (kanskje for mye?) for dem for at de skal komme seg gjennom skolen på best mulig måte. Alt som skjer i så mange liv på ett og samme sted i løpet av et skoleår er overveldende, sterkt og rørende, og boka er like mye et generasjonsportrett som en skildring av en engasjert lærers liv og virke.

Angie Thomas – The Hate U Give. Å LØ! Kanskje en av årets aller beste leseropplevelser. Denne må alle i hele verden lese, faktisk. Jeg grein, blei rasende, og ekstremt glad i karakterene i denne historien, som handler om Starr som er vitne til at en av hennes beste venner blir skutt og drept av politimann. Rasisme og politivold er sterke temaer som blir behandla og tatt opp i denne romanen på en realistisk og samtidig engasjerende måte. Verden er full av redsler og fordommer og urettferdighet, men denne boka finnes heldigvis også – i den samme verdenen, og for det tror jeg at den kan bli et bedre sted, litt etter litt. For det må jeg tro på.

Jarett Kobel – I hate the internet. En særdeles vittig, smart og gøyal komedie om hvordan internett har endra oss som mennesker.

“The Internet was a wonderful invention. It was a computer network which people used to remind other people that they were awful pieces of shit.”

Leonard Franzén – Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt. Altså, bare tittelen er jo et dikt i seg sjæl. Denne er helt fantastisk – les den! Jeg skreiv om denne på bokmerker.org

Chris Rose – 1 dead in attic. Journalist Chris Rose skrev en tekst i uka etter Katrina-orkanen i New Orleans, og denne boka har samla alle. Dette er en kjærlighetserklæring til en by, til innbyggerne som bor der, til livet selv om det til tider er bekmørkt og vanskelig.

Ingrid Z. Aanestad – Kva hender i romanen? Dette er en av de første bøkene i Lese/Skrive-serien til Oktober, og jeg leste den under syrinene i bakgården en permisjonsdag der jeg ikke klarte å skrive sjæl, men det var fint å lese om skriving.

Ariel Levy – Når reglene ikke gjelder. Dette er historien om en kvinne som ikke vil ha barn, før hun plutselig vil det – og når hun mister barnet, aleine på et hotellrom på en jobbreise, så mister hun etterhvert også kona si, som er alkoholiker, huset de eide sammen og egentlig alt hun trodde var meninga med livet. Dette er en tankefull, reflekterende, rørende og sterk fortelling om hva vi vil her i livet og hvem vi egentlig er bak alt det vi trodde vi ønska oss og trengte. Det er sterkt å lese om opplevelsene til Levy, som er dypt personlige og tragiske, men hun klarer også å gjøre det allment og åpner for refleksjon som drar leseren inn i det uten at det føles påtrengende eller kikker-aktig, selv om man får innblikk i noen av hennes livs verste øyeblikk. En svært god bok som fortjener mange lesere.

Marit Eikemo – Alt inkludert. Marit Eikemo er en favoritt! Alt jeg har lest av henne preges av det samme, selv om bøkene er forskjellige på sitt vis. Hun klarer å skildre personer og historier som på den ene siden kan virke quirky, usympatiske, man vet aldri hva karakterene hennes skal gjøre og ofte er jeg uenig i ting de foretar seg, valgene de tar og orda som kommer ut av munnene deres, men jeg har også alltid sympati for dem og heier på dem samtidig. Det er en humor og empati i bøkene hennes, som ikke likner på noen andre jeg har lest.

Maria Sveland – Bitterfittan 2. For en fest av en bok! Maria Sveland følger opp Bitterfittan 10 år etter med en historie om en skilsmisse, om å være mor annenhver uke, om kvinnerollen og venninnenes plass i et liv, om å drikke vin på en veranda og kjenne seg lykkelig og ensom på samme tid, om at livet venter der ute når du frykter at det ikke gjør det, og ikke minst: om årets heltinne 2018: naboen Edith <3

“En äldre kvinna på balkongen bredvid lutade sig över balkongräcket og sträckte fram handen.
‘Edith heter jag. Du är nyinflyttad va?’
Jeg presenterade mig och berättade att jag bodde här med mina barn, som var hos mig varannan vecka.
‘Grattis!’
‘Till vad?’
‘Skilsmässan.’”

Jeg skreiv om denne boka på bokmerker.org

Sandra Beijer – Det handlar om dig. Dette er boka for deg som kanskje har glemt hvordan det var å være tenåring og forelska. Om hjerte-smerte, om klining og sommerfugler i magen, om kjærlighetssorgen som river i deg så du føler det kan ses fra utsida og om hvordan hele verden liksom gløder når akkurat han går forbi og smiler til deg. Som å se en romantisk komedie og bli 14 igjen på samme tid.

Fredrik Backman – Britt-Marie var her. Kanskje årets feel good-roman for min del. Som jeg koste meg med denne. Og mens jeg er på denne, så kan jeg jo i samme åndedrag anbefale Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman. Eleanor og Britt-Marie er like på sitt vis, og bøkene anbefales begge to varmt. Jeg skreiv om dem på bokmerker her.

Inga Sætre – Det finnes en død etter livet er en tegneseriebok som jeg storkoste meg med. Jeg ville henge opp flere av tegningene på veggen og se på dem hver dag. Anbefales til alle som lever et liv.

Martin Kellerman – Rocky & Edith. Jeg leste mye Rocky før, og så forsvant det liksom ut av livet mitt, så i år tok jeg med meg denne hjem fra biblioteket en dag og hver kveld i en uke etterpå satt jeg og skrattlo av Rocky i senga før jeg slukka lyset for å sove. Kellerman er morsom, sarkastisk, smart og velartikulert. Rocky er til tider mitt alterego og det er nesten skremmende hvor ofte jeg tenker: ja, akkurat sånn er det når jeg leser.

Olav Løkken Reisop – Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss. Dette er den beste boka jeg leste i år. Jeg skulle bare kikke litt i den i en lunsjpause, og så, noen timer seinere, var jeg ferdig med den. Dette er historien om Olav og Elissa, om reiser og turer, om å være en og å være to, om liv og død, familie og hunder, den klarer å være en dypt personlig fortelling samtidig som at jeg til tider følte jeg leste en bok om meg selv.

Mats Strandberg – Slutet. Kan en dommedagsroman om at jorda skal gå under om fem uker også være en nydelig kjærlighetsroman om to tenåringer som finner hverandre mens de venter på undergangen? Svaret er ja, og boka heter Slutet. Les den, alle som en. Jeg skreiv om den på bokmerker her.

Chloe Benjamin – De udødelige. På sitt beste minte denne boka meg om noe John Irving kunne skrevet for kanskje 20 år sida. Det er et kompliment. Vi følger en søskenflokk som går til en synsk dame som barn, som forteller dem akkurat når de skal dø. Hvordan lever de livene sine fram til den datoen? Og stemmer det? En mangfoldig fortelling som er spennende og spenner like bredt som søsknene er forskjellige. En skikkelig god leseropplevelse, jeg ville ikke legge den fra meg før den var utlest.

Monica Isakstuen – Rase. Denne boka røska i meg, både fordi den skildrer et raseri som var gjenkjennelig (selv om jeg ikke har barn) og fordi den er skrevet på en sånn måte at man kan høre sin egen stemme si (eller rope) det hovedpersonen sier (eller roper). Det er en fortelling om å frykte noe som bor i oss alle, om raseri og kontroll, eller mangelen på kontroll som kan oppstå i raseriet. Men det er også historien om en familie som blir større, om hverdagen og øyeblikkene der alt er stille og man føler at man har gjort noe riktig allikevel.

Even Vaa – Jeg tror det er vinden. Even Vaa utforsker og skriver om spiritisme, om hva det er, hvor det oppsto, om menneskers nysgjerrighet og tro på, eller håp om, at det er mulig å oppnå kontakt med den andre siden. Denne boka er spennende og morsom, og ta det fra en skeptiker som bare tror på spøkelser etter å ha sett på skrekkfilmer, den var til tider ganske skummel – på akkurat den måten jeg elsker at noe er skummelt; jeg turte ikke skru av lyset noen kvelder etter å ha lest, men det var borte igjen når sola sto opp. Som vanlig.

Bjarte Arneson – Du og jeg og Vito. Altså, årets morsomste bok 2018 – helt klart. Jeg har jo bare lest 105 bøker i år, og langt i fra alle var fra 2018, men denne novellesamlinga er den morsomste boka jeg har lest i år, om ikke i hele mitt liv. Med utgangspunkt i kjente barnesanger skriver Arneson noveller som aldri, og da mener jeg aldri, går i den retninga du skulle tro. Jeg har ledd høyt gjennom hele. Favoritt: Fader Jakob-novella som handler om to munker med stammeproblemer. DERE MÅ LESE DEN, JEG MENER DET!

Nina LaCoeur – We are okay. En ganske så perfekt julebok, faktisk, selv om den kan leses når som helst på året. Hovedpersonen skal være igjen på campus i juleferien, aleine, og får besøk av sin beste venninne. Det er en historie om ensomhet og sorg, men også om vennskap og familie – om en snøstorm som tar strømmen og om en jul som ikke blir som man hadde planlagt. En skikkelig, skikkelig fin bok.

Janne S. Drangsholt – Winterkrigen. Dette er også en ganske så perfekt julebok, selv om den kan leses når som helst på året. Det er den tredje boka om Ingrid Winter, min heltinne, som i denne boka er om mulig enda mer stressa enn i de to foregående. Jeg leste den med en evig sympatistressklump i halsen, høye skuldre, og tenkte mens jeg leste at det var pussig at jeg ikke hadde ledd høyt enda, som jeg gjorde opptil flere ganger i de to første bøkene. Men boka var minst like bra som de to foregående, om ikke bedre, og alle tinga jeg har likt ved dem var med her også: jobbkaos, familiekaos, vittige replikkvekslinger, gjenkjennelige kvaler og krangler, what the Foucault, og alt avsluttes i jula fra helvete i deilig feel bad/feel good-stil der alt som kan gå galt, går galt, og det ordner seg allikevel på en måte som gjorde om stressklumpen i halsen til offentlig strigrining på toget til min egen minijuleferie i København.

5 kommentarer til «De beste bøkene jeg leste i 2018»

  1. Å, så fin liste, her var det noe jeg hadde lest og andre ting igjen som jeg ikke har lest, men fikk skikkelig lyst til å lese <3 Takk, dette var inspirerende! Ellers fortsatt god jul og godt nyttår =D

  2. Åh! Jeg har lest alt for få bøker i år i forhold til hva jeg hadde tenkt, for jeg har prioritert tid til andre ting underveis. Men nå lager jeg meg ei liste over bøker jeg gjerne vil lese, og jammen fant jeg ikke en håndfull her. Takk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.