2018: del 3

Det er juli og vi toger til Paris, jeg har Florence +the machines siste album på øret gjennom lavenderåkrene, det er 35 varmegrader og Paris er bråkete, møkkete, men senga på hotellrommet er kritthvit og ren, det er aircondition på rommet og kald øl i hotellbaren der vi kjøper to flasker og går opp og legger oss. Jeg ser på The affair i senga og morgenen etter står vi opp tidlig for å toge videre til København, der vi skal stoppe og bo på enda et hotell med mjuke dyner og kritthvitt sengetøy. Jeg jogger rundt Søerne, og jeg er ikke på Roskilde. Vi kjøper et brett med øl allikevel og griller med Roskilde-gjengen. Hjemme venter to glade katter som har hatt verdens beste kattepassere og hele sommerferien ligger foran meg. Jeg reiser til Rælingen for å være kattevakt for søsteren min som er på ferie, jeg leser bøker og skriver litt, men mest av alt føler jeg jeg som en 16-åring som har fått lov å være aleine hjemme mens familien er på sydenferie. Jeg kjøper grandiosa på butikken og ser på film på kvelden. Jeg griner til Nanette av Hannah Gadsby og ser hele L word på nytt. Utenfor huset vanner naboene hekken, eller luker, eller går tur med hunden, og jeg klarer å drepe hortensiaen til lillesøstra mi med for lite vann i tørken, men resten av blomstene, og ikke minst kattene, overlever. Jeg bader aleine i Myrdammen og fanger pokemons og det lyner og tordner nesten annenhver dag. Himmelen blir mørkgrå, nesten lilla, og jeg skrur av alt lyset og ser ut på sommerregnet. Jeg jogger til Sørenga, jeg jogger rundt Sognsvann, jeg jogger i Svartdalsparken og så drar jeg på ferie til Krummis i Malmö, hopper fra tometeren og spiser meg så mett på DimSum at jeg nesten må rulle hjem. Vi hører på Lykke Li og snakker om livet og kjærligheten, akkurat som vi gjorde da vi var 20. Jeg dropper både en og to og tre fester fordi hodet mitt er rotete og hjertet slår for fort i kroppen, men det går bra. Eller, det går egentlig dårlig, men det går bra at det går dårlig, jeg dør ikke av det. Og den ene festen klarer jeg å dra på, og før vi drar på den, så ligger vi i vannet på Nesodden og himmelen er skyfri og jeg lukker øya og kjenner at kroppen min flyter hvis jeg bare slapper av. Bølgene slår inn over oss og løfter kroppen min, vuggende fra side til side, hele tida har jeg hodet over vannet, hele tida får jeg puste.

Juli blir august og Krummis kommer på besøk for å se The Goo Goo Dolls med meg, og jeg er så redd for at konserten skal være dårlig at jeg nesten ikke klarer å puste, og hun quizzer meg mens vi venter på dem, mens jeg klamrer meg til den første ølen som jeg bruker timesvis på, mens harehjertet mitt slår og slår, og det var ikke noe å være redd for, for de var fantastiske. Jeg venta i 20 år på å se dem live, og det var så fint å endelig få sett dem. Så begynner Øya og Krummis må tilbake til Malmö på jobb når vi andre drar på festival, og bortsett fra den ene dagen der både vi og Øya nesten blåser bort, så går alt bra. Jeg ser Phoebe Bridgers, som covrer Gillian Welch, Band of Gold i sola, Arcade Fire i regnet, Gundelach aleine i neonlyset på sirkus.  Jeg ser Moses Sumney på første rad med Camilla og Beef, jeg ser Fever Ray ved treet utenfor Sirkus, og Kendrik Lamar med venna mine fra Furuset. Jeg ser Susanna i vinden og Tønes både på Amfi og på gjesteområdet, jeg får låne en ullgenser fordi det blåser gjennom alt jeg har på meg, jeg ser deLillos spille hele Neste sommer og så drar jeg hjem. Siste dagen ser jeg No. 4, som ikke spiller Hvis det var meg, men så klart de ikke spiller den, det er jo sommer, selv om Øya alltid tar med seg den første pusten av høst, så er det ikke jul ennå. Jeg ser Dungen på Sirkus, og starten på Neneh Cherry før jeg går ut og setter meg på fortauskanten, så på gjesteområdet der vennene mine er fulle og glade og så løper vi alt vi kan til Cezinando, som spiller samtidig som Patti Smith, men jeg må se Cez og jeg ser Cez gruse Amfi, jeg står langt framme på venstre side, hvor det er god plass selv om det er fullt og med skam-genseren på under hettejakka griner jeg når han synger Håper du har plass og etterpå drikker vi øl på Hagestuen og er glade og fulle og trygge og høsten kan komme nå. Jeg løper 8,5 kilometer for første gang i mitt liv og Runkeeper slutter å funke så jeg ikke går for mila, men jeg skal gå for mila en måned seinere, men det er ikke før i september, først skal jeg til Tønsberg på hagefest for å bo på hotell og snakke om angst på en liten scene, og jeg sier alltid at jeg ikke kan noe om angst, men jeg kan jo veldig mye om angst, jeg bare kan ikke fikse det, verken for meg sjæl eller for andre. Men det går fint på hagefesten og selv om jeg er forkjøla og må hjem og legge meg med snytepapiret før Per Petterson går på scenen, så var det fint. Jeg får tips om at Casual er en fin serie, og ser ferdig alle 4 sesonger på under to uker – jeg tipser videre om den til alle andre jeg kjenner, sier at den er Six feet under hvis Six feet under var halvtimes-episoder og en komedie. Jeg sier at det er blitt høst, selv om folk sier det er sensommer. Jeg fryser på beina når jeg ikke har på meg strømpebukser og mener fortsatt at de kalde kveldene er høst og ikke sensommer. Jeg griner i en MR-maskin, men er ikke syk denne gangen heller. Jeg prøver å stå opp tidligere, fordi jeg tenker at løsninga på udugeligheten er å stå opp tidligere.

Det blir september og vi er i bryllup til de to som møttes i leiligheten vår på Tøyen, jeg selger skrivebordet mitt og kjøper et brukt skatoll som er mindre, fordi jeg tenker at om jeg bare får et bedre sted å skrive på, så vil skrivinga mi også bli bedre. Jeg ser Please like me på nytt og liker det enda bedre andre gang, enda jeg elska det første gang. Jeg ser Vampire Diaries på nytt enda det er like dårlig og bra som første gang. Jeg drar til Göteborg på bokmesse og kjenner på udugeligheten min, ubetydeligheten, men den siste morgenen min før jeg toger hjem igjen skriver jeg i nesten fire timer på kafe mens det regner og jeg trenger ikke et skatoll eller inspirasjon, jeg trenger bare å be udugeligheten om å være stille litt, for nå må jeg jobbe, og selv om den ikke alltid hører, så skrur jeg opp lyden av musikken og skriver allikevel.

2018: del 2

Det ble april, i både København og Oslo, og jeg tok båten hjem derfra, vant musikkquizzen aleine, etter å ha feira Krummis som ble enda et år eldre i en annen by enn min, så skrinla vi manuset jeg hadde jobba med og ikke klart å skrive videre på og alt føltes bortkasta, men selv om jeg gråt på manusmøte og selv om jeg gråt på kafé og selv om jeg gråt hele tida, så skreiv jeg jo også, selv om jeg følte jeg ikke gjorde det, og manuset vi forkasta måtte skrives for at det kunne bli til noe annet. Nada Surf spilte konsert på John Dee og jeg hadde angst, men overlevde. Lillesøsteren min konfirmerte seg, i dress, og interrail-billettene våre til sommerferien ankom. Jeg så Call me by your name på kino og binga The Letdown som research igjen og igjen og plukka opp bitene av meg selv, for det var ingen som var strengere med meg enn jeg, og jeg sa til meg selv at jeg aldri kom til å bli ferdig, at hvis jeg ikke klarte å skrive 8 timer om dagen så kunne jeg bare droppe det, at alt var håpløst, og jo mer jeg sa det, jo mer trodde jeg på det. Men jeg sa også at det enda var tid, at skrivinga kommer i mange former, og noen dager, i sola, satt jeg på kaffebrenneriet, i den hemmelige bakgården, og overhørte redselen min for å ikke strekke til og bare skrev, akkurat som før.

Det ble mai og jeg ble 32 år gammel, jeg ble feira med quizfest i leiligheten vår, jeg satt ute så mye jeg kunne, jeg meldte meg på et dansekurs og jeg løp, runde på runde, ute i vårsola, i forsommeren, i håpet om at det skulle bli bedre. Jeg var verdens kjedeligste å spørre: hvordan går det til, for enten så svarte jeg med et skuldertrekk, eller så rota jeg meg bort i en eviglang rant om hvor vanskelig det var å skrive, om hvor ensomt det var i permisjonen, selv om jeg egentlig burde si at det var for folksomt i hodet, at den ene stemmen som fortalte meg hvor udugelig jeg var, var for høy, og at jeg sakte mista motet, litt etter litt, til det føltes som at det ikke var noe igjen. Det er lettere å se når jeg ser tilbake på året, når det ligger bak meg som et langt strekk og ikke foran meg i de små dagene – men jeg mista motet igjen, jeg mista både lysten til å skrive og motet til å gjøre det, og det var bare min egen feil, mine egne redsler og tanker om udugelighet, men allikevel skrev jeg også. Men de beste dagene var da jeg fikk lov til å jobbe i bokhandel igjen, da jeg fikk danse, selv om jeg var den eldste på kurset, da jeg lukka øya i kveldssola og kjente at jeg levde, at kroppen min fungerte under det bråkete hodet.

Det ble juni og vi så Nephew på John Dee uten at nervene mine klarte å ødelegge det, jeg så Ladybird på kino og skulle se Love, Simon på kino dagen etter, for ikke å snakke om at jeg skulle på slippfest for en antologi jeg hadde vært med i (der jeg var så heldig å få oversette Monica McClure), men i stedet fikk jeg angst og måtte dra hjem. Det er nesten flaut å se på alle planene i kalenderboka mi som er strøket ut, og jeg vet hvorfor de er strøket ut, det var angsten, nesten hver gang. Så mange kjepper i hjulene fra noe hjernen min lager. Hvis bare hjernen min var like god til å lage romaner, så ville jeg vært Lars Saabye Christensen – eller Margit Sandemo! Men noen dager fikk jeg skinne. Jeg så både Dirty Dancing og The breakfast club på utekino, jeg var på dansetrening selv når jeg trodde jeg ikke fikk det til, jeg pakka til ferie og glemte verken bøker, billetter, klær eller pass, og hele tida skreiv jeg, litt etter litt, selv om jeg trodde jeg skulle skrive mye, mye mer. Den siste uka i juni toga vi til Frankrike, vi kjørte hurtigtog gjennom åkre, sovetog gjennom Tyskland, lokaltog gjennom Frankrike og tilslutt en ferje ut til halvøya der vi skulle bo i en drøy uke – og der bodde vi. Jeg levde på aprikosyoghurt og aprikossyltetøy, på kalde, små øl, joggeturer i den bratte bakken og trappa, jeg fløt i saltvannet og duppa meg i bassenget i skyggen, jeg leste ut en haug med bøker og på kveldene slapp jeg unna nesten alle myggstikkene selv uten myggspray. Noen morgener skrev jeg, når alt var stille, og alt lå foran meg. Det er de beste timene. Når alt er åpent, når det bare er potensiale, når dagen som venter fortsatt kan bli den beste du har opplevd. Jeg fikk puste, jeg kunne gå raskt opp de bratte bakkene, jeg følte meg trygg da jeg la meg og hele tida visste jeg at det fortsatt var tid igjen, at ferien bare såvidt hadde begynt.

2018, del 1

Det er januar og jeg kjøper en blazer på Fretex for å føle meg fin på jobb, den siste måneden før permisjonen min begynner. Jeg har på meg Dirty Dancing-t-skjorta og Justin Bieber-t-skjorta under blazeren og jeg jogger og jobber. Jeg knakk løpekoden i 2018, det handler om å ikke gi opp, om å ikke gi seg, om trass og trash-musikk på øra, om å bikke mens Shawn Mendez eller Medina eller Usher synger i øra mine og jeg ser speilbildet mitt i vinduet ut mot januarmørket foran tredemølla. Jeg ser Thelma på kino som var bra og The Disaster artist på kino, som var bedre, jeg går på quiz og har spillkvelder, vi har avslutningspils på kontoret for meg når jeg skal ha et helt års permisjon, jeg får quiz der også, som jeg taper, men jeg vinner Dirty Dancing-quizzen de finner på internett etterpå, og musikkquizzen som følger er så høylytt at noen må gå fordi vi roper så mye og jeg skammer meg, som jeg så ofte gjør, det blir helt stille inni meg og en del av meg står aleine i et rom inni kroppen min og lagrer det til en søvnløs natt der stemmen skal kremte og ramse opp for meg alle gangene jeg har gjort eller sagt noe dumt. Men det var en fin kveld også, og jeg skulle ha permisjon i et helt år, jeg skulle skrive en bok, kanskje to, jeg skulle leve livet. Jeg så Easy sesong 1 og 2 og elska det, ville at alle jeg kjenner skulle se det de også.

Det er februar og jeg begynner som ringehjelp på Norli for å ha lommepenger i permisjonen, får influensa og ser hele Twilight-kvartetten liggende med feber, skriver ingenting, men så skriver jeg igjen, litt etter litt, bare ikke så mye som jeg planla. Jeg begynner sakte å forstå at ikke alt skal gå som planlagt i denne permisjonen, men det er ennå lenge igjen, det er all verdens tid og det skal nok gå, sier jeg til meg selv. Jeg må bare bli bedre, gjøre det bedre. Februar er den korteste og lengste måneden hvert år og etter den blir alt lysere, da skal alt bli bedre. Jeg ser på Doctor Foster og hele Lovesick, lever livet mitt foran TV-serier andre har skrevet mens jeg tenker på at jeg burde skrive selv.

Det blir mars og jeg drar til Stockholm med snabbtåg, men først ser jeg The Florida Project på kino og gråter som et barn når den er ferdig. I kalenderboka mi står det: send manus til redaktør og en boks jeg ikke har kryssa ut etterpå. Det er snø og midt i mars skal vi på hyttetur og jeg blir satt av på Espa når niesa vår kaster opp i bilen og jeg ikke klarer å sitte på lenger.  Jeg ringte pappa som måtte hente meg, enda jeg er voksen nå og burde takla det bedre. Men jeg takler det ikke bedre, det blir bare verre og verre. Det ble til en Salong-historie og jeg kan le av det nå, men jeg skamma meg sånn, hata meg selv og angsten min, gikk rundt i iskalde Oslo aleine hele helga mens vennene mine var på hyttetur. Jeg så Three Billboards outside Ebbing Missouri på kino og elska Frances McDormand, som vanlig, jeg så DARK på Netflix og J og jeg brukte timer av livene våre på å diskutere hvem som var hvem, hva som var hva og hvor uendelig bra den serien var. Så dro vi til København, hvor jeg skulle skrive på ordentlig, bo i en kolonihage, passe på en katt og leve livet – vi skulle tjuvstarte våren i København, i stedet kom vi til en isende kald by der vinden blåser gjennom alle klærne våre, der det ikke er varmtvann i springen og der katta tar med seg mus inn i kolonihagen, som den så mister (!!!) så jeg får søke trygt musefritt ly hos Julie Grønn i kollektivet hennes inne i byen, og låne en varm dusj før jeg skal tilbake til hytta. Jeg skriver ingenting og går lange turer hvor jeg har gråten i halsen og kjenner på min egen udugelighet, men så kommer sola endelig, og musa som har forsvunnet dukker opp, død på kjøkkengulvet, og jeg finner ut at hvis jeg kan vanne planter med kanna, så kan jeg også varme opp vann i den største kjelen og vanne meg selv med kanna så jeg får en varm dusj også i kolonihagen. Det fungerer, og før jeg drar hjem løper jeg min første 7 kilometer ute rundt et vann og selv om jeg er udugelig når det kommer til skriving, så er jeg mindre udugelig når det kommer til løping enn jeg noensinne har vært. Jeg drar på tivoli aleine for å kjøre Det gylne tårn mens J er på Glyptoteket, og leser i sola mens jeg venter på ham. Vi lærer å spille terningspill og noen dager kan vi til og med ta av jakka og kjenne sola varme. Det blir vår i år også.

De beste bøkene jeg leste i 2018

Hittil i år har jeg lest 105 bøker. Noen på lydbok, noen på mobilen, noen har jeg lånt på biblioteket, noen har jeg fått og mange har jeg kjøpt. Her kommer litt om de beste, og jeg driver ikke med topp 10, for det er så mange flere som fortjener anbefalinger, så her kommer en drøss. Og, hvis flere, som meg, er nysgjerrige på hva de som kårer årets beste bøker faktisk har lest (for å sjekke om de har lest din favoritt, men ikke tatt den med, eller om de bare ikke hadde lest den og at den dermed kunne vært med om de hadde rukket å lese den) så ligger oversikten over alle bøkene jeg har lest i år på Goodreads.

Olaug Nilssen – Tung tids tale er en kort, men utrolig sterk bok om en mors kamp mot systemet – om å ha en autistisk sønn, om søknader og skjemaer, om familieliv og kjærlighet. Denne boka er så presis og samtidig så full av følelser, for det er mulig å være full av følelser og samtidig være saklig. Jeg skreiv om boka for bokmerker.org.

Rune F. Hjemås – Aurora. Denne boka leste jeg manuset til to ganger før den ble utgitt. Jeg kjenner Rune godt, og jeg har alltid elsket alt han skriver, enten det er blogg, dikt, noveller, brev eller nå, äntligen: en roman. Aurora er en fortelling om et ønske om å forsvinne, om hjertet som slår og slår selv om man er redd det en gang skal stoppe, om å prøve å finne sin egen vei mens alt rakner rundt deg, og om alle forandringene som dukker opp i brytningstida mellom ung voksen og litt eldre voksen. Stadig i forandring, stadig i live, sakte blir vi større versjoner av oss selv, rommer alt vi har opplevd og gjør plass til alt som er igjen å oppleve. Aurora er en nydelig roman som jeg er så glad for at ble utgitt.

Kyrre Andreassen – Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Denne boka hørte jeg på lydbok, det er forfatteren sjøl som leser, og jeg tror jeg vil anbefale at alle som har muligheten til det, hører på lydboka. Dette er en fortelling om en elektriker med ryggprolaps som begynner å undervise i norsk for innvandrere. Det er også historien om livet hans, om familien, om menneskene han møter og alt som kommer i veien for å prøve å gjøre det riktige. Den er både morsom, velskrevet og til tider ganske trist.

Lina Wolff – De polyglotta älskarna er en tredelt roman, som føyer seg inn i kategorien wow them at the end for min del. De to første delene var fine, men da jeg lukka boka etter endt lesing var jeg dypt imponert, berørt og samtidig ganske forvirra. For hva er det egentlig jeg har lest? Jeg har i hvert fall lest en roman jeg synes flere burde lese.

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei. Denne boka er det umulig å si noe om som ingen har sagt før, men jeg vil si noe om den allikevel. Det er et portrett av to unge menn som vokser opp i Groruddalen på slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tall. Det er historien om hvordan noen stiller svakere enn andre når vi liksom skal delta i samme konkurranse, eller livet, om du vil, om alle som bor i blokkleilighetene der jeg selv vokste opp, om hvordan det var å være Mo eller Jamaal da tvillingtårnene falt og verden endra seg for alltid, og samtidig er det en historie om vennskap, tilhørighet, familie og om å bli voksen.

Philip Pullman – The book of dust: La Belle Sauvage. Dette er første bok i en ny trilogi av Pullman, som er en prequel til His dark materials, som jeg nileste i tidlige tenår og igjen som voksen et par ganger. Den er like magisk og realistisk som His dark materials, og det var en glede å være tilbake i Pullmans univers.

Jakob Ejersbo – Revolution. Jeg sparte den siste boka i Afrika-trilogien til Ejersbo til i år, fordi han er død og ikke skriver mer, og endelig, i påsken i København, sittende ute i den første vårsola, begynte jeg på Revolution, en novellesamling som viser Ejersbos styrker som forteller. Det favner så bredt og han forteller like engasjert og realistisk om unge gruvearbeidere, prostituerte, sykepleiere og kafé-eiere.

Rune Skyum-Nielsen – Jakob var her. Biografien om Ejersbo ble kjøpt og slukt på vei hjem fra København. Jeg strigråt i lugaren på danskebåten, etter å ha vunnet musikkquizen aleine forøvrig, og lukka boka rørt og begeistra da jeg var ferdig. Historien om Ejersbo er historien om en nysgjerrig, empatisk og samtidig ekstremt ambisiøs forfatter som døde så altfor ung, men som levde et liv fullt av historier fram til sin siste dag. Kanskje var det fullest av andre menneskers historier, som han skamløst stjal, skrev ned på fest, gjorde om på og framprovoserte, men jeg tror verden er et bedre sted fordi historiene til Ejersbo finnes, fordi han skrev dem ned, fordi han fikk lov til å utgi dem – fortelle oss om vennene sine, oppveksten i Danmark og Tanzania, skrive fram skjebnene som vanligvis ikke blir til historier. Jeg skreiv om Jakob Ejersbo på bokmerker.org

Kathleen Rani Hagen – Grunnleggende plantediversitet: Denne debutboka tror jeg mange har venta på i mange år, etter å ha fulgt bloggen til Kathleen gjennom sikkert 10 år, minst. Jeg likte boka godt, som jeg også liker bloggen hennes godt. Dette er en historie om forelskelse og planter, trær og menn man møter på fest, om å være ung og student, om lukten av et annet menneske og hvem vi blir sammen med dem.

Marte Spurkland – Klassen. En dokumentar hvor Spurkland har fulgt en klasse på videregående og læreren deres gjennom en lang periode, hvor vi får innblikk i enkeltelevers personlige historier og hvordan læreren gjør alt (kanskje for mye?) for dem for at de skal komme seg gjennom skolen på best mulig måte. Alt som skjer i så mange liv på ett og samme sted i løpet av et skoleår er overveldende, sterkt og rørende, og boka er like mye et generasjonsportrett som en skildring av en engasjert lærers liv og virke.

Angie Thomas – The Hate U Give. Å LØ! Kanskje en av årets aller beste leseropplevelser. Denne må alle i hele verden lese, faktisk. Jeg grein, blei rasende, og ekstremt glad i karakterene i denne historien, som handler om Starr som er vitne til at en av hennes beste venner blir skutt og drept av politimann. Rasisme og politivold er sterke temaer som blir behandla og tatt opp i denne romanen på en realistisk og samtidig engasjerende måte. Verden er full av redsler og fordommer og urettferdighet, men denne boka finnes heldigvis også – i den samme verdenen, og for det tror jeg at den kan bli et bedre sted, litt etter litt. For det må jeg tro på.

Jarett Kobel – I hate the internet. En særdeles vittig, smart og gøyal komedie om hvordan internett har endra oss som mennesker.

“The Internet was a wonderful invention. It was a computer network which people used to remind other people that they were awful pieces of shit.”

Leonard Franzén – Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt. Altså, bare tittelen er jo et dikt i seg sjæl. Denne er helt fantastisk – les den! Jeg skreiv om denne på bokmerker.org

Chris Rose – 1 dead in attic. Journalist Chris Rose skrev en tekst i uka etter Katrina-orkanen i New Orleans, og denne boka har samla alle. Dette er en kjærlighetserklæring til en by, til innbyggerne som bor der, til livet selv om det til tider er bekmørkt og vanskelig.

Ingrid Z. Aanestad – Kva hender i romanen? Dette er en av de første bøkene i Lese/Skrive-serien til Oktober, og jeg leste den under syrinene i bakgården en permisjonsdag der jeg ikke klarte å skrive sjæl, men det var fint å lese om skriving.

Ariel Levy – Når reglene ikke gjelder. Dette er historien om en kvinne som ikke vil ha barn, før hun plutselig vil det – og når hun mister barnet, aleine på et hotellrom på en jobbreise, så mister hun etterhvert også kona si, som er alkoholiker, huset de eide sammen og egentlig alt hun trodde var meninga med livet. Dette er en tankefull, reflekterende, rørende og sterk fortelling om hva vi vil her i livet og hvem vi egentlig er bak alt det vi trodde vi ønska oss og trengte. Det er sterkt å lese om opplevelsene til Levy, som er dypt personlige og tragiske, men hun klarer også å gjøre det allment og åpner for refleksjon som drar leseren inn i det uten at det føles påtrengende eller kikker-aktig, selv om man får innblikk i noen av hennes livs verste øyeblikk. En svært god bok som fortjener mange lesere.

Marit Eikemo – Alt inkludert. Marit Eikemo er en favoritt! Alt jeg har lest av henne preges av det samme, selv om bøkene er forskjellige på sitt vis. Hun klarer å skildre personer og historier som på den ene siden kan virke quirky, usympatiske, man vet aldri hva karakterene hennes skal gjøre og ofte er jeg uenig i ting de foretar seg, valgene de tar og orda som kommer ut av munnene deres, men jeg har også alltid sympati for dem og heier på dem samtidig. Det er en humor og empati i bøkene hennes, som ikke likner på noen andre jeg har lest.

Maria Sveland – Bitterfittan 2. For en fest av en bok! Maria Sveland følger opp Bitterfittan 10 år etter med en historie om en skilsmisse, om å være mor annenhver uke, om kvinnerollen og venninnenes plass i et liv, om å drikke vin på en veranda og kjenne seg lykkelig og ensom på samme tid, om at livet venter der ute når du frykter at det ikke gjør det, og ikke minst: om årets heltinne 2018: naboen Edith <3

“En äldre kvinna på balkongen bredvid lutade sig över balkongräcket og sträckte fram handen.
‘Edith heter jag. Du är nyinflyttad va?’
Jeg presenterade mig och berättade att jag bodde här med mina barn, som var hos mig varannan vecka.
‘Grattis!’
‘Till vad?’
‘Skilsmässan.’”

Jeg skreiv om denne boka på bokmerker.org

Sandra Beijer – Det handlar om dig. Dette er boka for deg som kanskje har glemt hvordan det var å være tenåring og forelska. Om hjerte-smerte, om klining og sommerfugler i magen, om kjærlighetssorgen som river i deg så du føler det kan ses fra utsida og om hvordan hele verden liksom gløder når akkurat han går forbi og smiler til deg. Som å se en romantisk komedie og bli 14 igjen på samme tid.

Fredrik Backman – Britt-Marie var her. Kanskje årets feel good-roman for min del. Som jeg koste meg med denne. Og mens jeg er på denne, så kan jeg jo i samme åndedrag anbefale Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman. Eleanor og Britt-Marie er like på sitt vis, og bøkene anbefales begge to varmt. Jeg skreiv om dem på bokmerker her.

Inga Sætre – Det finnes en død etter livet er en tegneseriebok som jeg storkoste meg med. Jeg ville henge opp flere av tegningene på veggen og se på dem hver dag. Anbefales til alle som lever et liv.

Martin Kellerman – Rocky & Edith. Jeg leste mye Rocky før, og så forsvant det liksom ut av livet mitt, så i år tok jeg med meg denne hjem fra biblioteket en dag og hver kveld i en uke etterpå satt jeg og skrattlo av Rocky i senga før jeg slukka lyset for å sove. Kellerman er morsom, sarkastisk, smart og velartikulert. Rocky er til tider mitt alterego og det er nesten skremmende hvor ofte jeg tenker: ja, akkurat sånn er det når jeg leser.

Olav Løkken Reisop – Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss. Dette er den beste boka jeg leste i år. Jeg skulle bare kikke litt i den i en lunsjpause, og så, noen timer seinere, var jeg ferdig med den. Dette er historien om Olav og Elissa, om reiser og turer, om å være en og å være to, om liv og død, familie og hunder, den klarer å være en dypt personlig fortelling samtidig som at jeg til tider følte jeg leste en bok om meg selv.

Mats Strandberg – Slutet. Kan en dommedagsroman om at jorda skal gå under om fem uker også være en nydelig kjærlighetsroman om to tenåringer som finner hverandre mens de venter på undergangen? Svaret er ja, og boka heter Slutet. Les den, alle som en. Jeg skreiv om den på bokmerker her.

Chloe Benjamin – De udødelige. På sitt beste minte denne boka meg om noe John Irving kunne skrevet for kanskje 20 år sida. Det er et kompliment. Vi følger en søskenflokk som går til en synsk dame som barn, som forteller dem akkurat når de skal dø. Hvordan lever de livene sine fram til den datoen? Og stemmer det? En mangfoldig fortelling som er spennende og spenner like bredt som søsknene er forskjellige. En skikkelig god leseropplevelse, jeg ville ikke legge den fra meg før den var utlest.

Monica Isakstuen – Rase. Denne boka røska i meg, både fordi den skildrer et raseri som var gjenkjennelig (selv om jeg ikke har barn) og fordi den er skrevet på en sånn måte at man kan høre sin egen stemme si (eller rope) det hovedpersonen sier (eller roper). Det er en fortelling om å frykte noe som bor i oss alle, om raseri og kontroll, eller mangelen på kontroll som kan oppstå i raseriet. Men det er også historien om en familie som blir større, om hverdagen og øyeblikkene der alt er stille og man føler at man har gjort noe riktig allikevel.

Even Vaa – Jeg tror det er vinden. Even Vaa utforsker og skriver om spiritisme, om hva det er, hvor det oppsto, om menneskers nysgjerrighet og tro på, eller håp om, at det er mulig å oppnå kontakt med den andre siden. Denne boka er spennende og morsom, og ta det fra en skeptiker som bare tror på spøkelser etter å ha sett på skrekkfilmer, den var til tider ganske skummel – på akkurat den måten jeg elsker at noe er skummelt; jeg turte ikke skru av lyset noen kvelder etter å ha lest, men det var borte igjen når sola sto opp. Som vanlig.

Bjarte Arneson – Du og jeg og Vito. Altså, årets morsomste bok 2018 – helt klart. Jeg har jo bare lest 105 bøker i år, og langt i fra alle var fra 2018, men denne novellesamlinga er den morsomste boka jeg har lest i år, om ikke i hele mitt liv. Med utgangspunkt i kjente barnesanger skriver Arneson noveller som aldri, og da mener jeg aldri, går i den retninga du skulle tro. Jeg har ledd høyt gjennom hele. Favoritt: Fader Jakob-novella som handler om to munker med stammeproblemer. DERE MÅ LESE DEN, JEG MENER DET!

Nina LaCoeur – We are okay. En ganske så perfekt julebok, faktisk, selv om den kan leses når som helst på året. Hovedpersonen skal være igjen på campus i juleferien, aleine, og får besøk av sin beste venninne. Det er en historie om ensomhet og sorg, men også om vennskap og familie – om en snøstorm som tar strømmen og om en jul som ikke blir som man hadde planlagt. En skikkelig, skikkelig fin bok.

Janne S. Drangsholt – Winterkrigen. Dette er også en ganske så perfekt julebok, selv om den kan leses når som helst på året. Det er den tredje boka om Ingrid Winter, min heltinne, som i denne boka er om mulig enda mer stressa enn i de to foregående. Jeg leste den med en evig sympatistressklump i halsen, høye skuldre, og tenkte mens jeg leste at det var pussig at jeg ikke hadde ledd høyt enda, som jeg gjorde opptil flere ganger i de to første bøkene. Men boka var minst like bra som de to foregående, om ikke bedre, og alle tinga jeg har likt ved dem var med her også: jobbkaos, familiekaos, vittige replikkvekslinger, gjenkjennelige kvaler og krangler, what the Foucault, og alt avsluttes i jula fra helvete i deilig feel bad/feel good-stil der alt som kan gå galt, går galt, og det ordner seg allikevel på en måte som gjorde om stressklumpen i halsen til offentlig strigrining på toget til min egen minijuleferie i København.