Å danse og grine til Medina

Danske Medina er født i 1982. Hun er fire år eldre enn meg. Jeg oppdaget Medina i 2009, tror jeg. Det var den megahiten hennes, Kun for mig, som dundra ut av høyttalerne på danske Paradise Hotel, og så på en dansetime jeg tok høsten 2009 da vi varma opp. Danseinstruktøren var dansk. Jeg liker dette, husker jeg at jeg tenkte, både om musikken og dansinga, men fordi livet kom i veien, så fikk jeg aldri dratt tilbake på dansetreninga den høsten. Men Medina fant jeg uten dette. Jeg spurte kompisen min A som bodde i København da, og som bor i København fortsatt, om han kunne vite hva det var. Det er ganske tung bass, sa jeg, sånn skikkelig tung bass og så synger hun om å være på klubben og danse, tror jeg, men jeg er ikke sikker. Det er denne, sa han, og måka på med Kun for mig i stua. DET ER AKKURAT DEN! Ropte jeg, og så dansa vi.

Og jeg skulle ende opp med å danse mye til Medina i 20-åra mine. Kanskje var det fordi jeg da, som nå, var glad i København og kunne bøte på Danmarkssavnet med å høre på dansk pop, kanskje ville jeg blitt fan av henne også her hjemme i Oslo uten å noensinne sykle uten hender langs Københavns gater mens Medina sang i ørene mine. Kanskje var det en blanding av mange ting, tilfeldigheter som at jeg så på det danske Paradise Hotel før jeg så det norske, at jeg var på akkurat den dansetimen da vi varma opp til Kun for mig, som ble en så enorm hit i Danmark i 2009 – den befesta en ny æra i dansemusikken, den ble et fenomen.

Var det den tunge bassen, som dundra i både ørene og hjertet da de satte på låta? Var det blandinga av hjertesorg og girlpower, også befesta av en annen dame som har en konstant plass i musikkhjertet mitt ved navn Robyn? Var det den herlige blandinga av trash og glede på samme tid, klissete dansegulv, knuste ølglass, store øreringer og perfekt lagt sminke? Medina forteller at hun lagde låta med sine to samarbeidspartnere og etter noen dager i studio der Medina hadde kommet med tekst og en slags melodi, og produsentene hadde lagt på keyboardet, det melankolske droppet som går gjennom hele låta bak stemmen hennes, og så tilslutt ramma det inn med beat og bass, så satte de på låta i en leilighet i Istedgade. De satte på låta på repeat og åpna vinduene, lot musikken flomme utover Istedgade i sommerdagen som ble til sommernatta, og folk kom og dansa og feira den nye låta som skulle bli Medinas gjennombrudd, som skulle velte om på livet hennes og livet til alle de hjerteknuste jentene i 20-åra som trengte å danse det av seg. Jeg var en av dem.

Kun for mig er en av låtene på albumet Velkommen til Medina, som mange tror er hennes første, men det er hennes andre. Det første albumet har jeg ikke hørt, jeg har bare hørt Medina etter at hun ble dronninga av å grine mens man danser. På Velkommen til Medina er det et flust av sånne sanger som Kun for mig, min andre favoritt er Ensom, som A satte på til meg på fest i 2010 da jeg bodde i København en måned. Jeg hadde blitt dumpa dagen før jeg reiste og jeg bodde i en liten leilighet i Julius Bloms Gade, jeg skrev hver dag, drakk vin aleine, dro ut og dansa. Jeg håper du er ensom, sang Medina, og jeg shotta Jäger på studentfest på Panum, og så sykla jeg og møtte en fyr jeg hadde blitt kjent med noen dager før, som jeg var begynt å bli forelska i, men jeg var jo også forelska i eksen min. Eksen min kom seg aldri til København for å finne meg igjen, jeg var der aleine i en måned, med Medina, jeg sto og ropesang på et klissete dansegulv midt på natta med Medina i ørene og hjertet. Jeg husker at jeg sykla hjem seinere, at jeg var skuffa hver gang han ikke sto utenfor døra mi, men han visste jo ikke engang hvor jeg bodde, og hvem ville jeg vært i dag om han faktisk hadde kommet? Jeg vet ikke.

Året etter bodde jeg også i København i noen måneder, det var varmere da, det var noen måneder seinere på året. I 2010 var det mars, jeg var nydumpa og nyforelska på samme tid. Det ble aldri noe med verken den ene eller den andre fyren. I 2011 var det forsommer og det var jeg som gjorde det slutt via Skype en uke inn i oppholdet mitt, på Harbo bar, der jeg satt og gråt etterpå og ble møtt av Eira som sa: det eneste vi kan gjøre nå, er å kjøpe en sixpack og sette oss på Dronning Louises bro i sola, så det var akkurat det vi gjorde. De samme menneskene som bodde i byen året før, bodde i byen dette året også, men denne gangen var det en varm vår i stedet for en kald vinter, og jeg øvde meg på å sykle uten hender mens Medina sang, på engelsk denne gangen, og den varme vinden fulgte meg både ut og hjem igjen og igjen. Jeg fikk besøk fra Oslo og vi dansa hele natta, utestedet vi var på stenger åtte om morgenen og hele natta sto vi i strobelyset og dansa til Medina og andre hits og da vi ramla ut i morgensola føltes det som at vi hadde vært i en annen verden, et annet sted. Vi hadde skylt ned hjertesorg, forelskelser, klining og krangling med utvanna drinker og billig øl og Medinas stemme som sang ljoma i ørene mine da vi endelig velta inn i senga hjemme og sovna i en klynge: It’s like an addiction, and I just can’t break free of the madness. I can’t let go, I can’t let go of this sadness.

Samme år utkom albumet For altid som har to høydepunkter: Tittelsporet, som er en roligere danselåt med et refreng om forelskelse: mig og dig for altid, det eneste mine øyne ser, dig og mig for altid, hele livet har jeg ventet her, mig og dig for altid. Jeg har svingt meg i stuer og på dansegulv til denne låta også, snurra rundt og rundt og venta på å bli forelska igjen, på ordentlig. Den er full av håp, den låta og skiva, og min andre favoritt er en låt om å være på fest: Lyser i mørke. Den låta har vært til meg siden jeg hørte den første gang. Den handler om å være på fest, kanskje for mye, om å være på 10 000 nachspiel, som heter morgenfester i København, fordi, som dere husker stenger ikke byen før neste morgen når sola har stått opp for lengst, og Medina synger om at sola står opp over Danmark, og hun har kanskje dumma seg, driti seg ut, sagt noe hun ikke skulle sagt, vi har alle vært der, men sola den står opp igjen og da vet hun at hun får en sjanse til, for sola den står opp, hun så det skje.
Når solen den står op over Danmark
Så ved jeg at jeg får en chance til
At se ud af mørket
At se mig i spejlet
At se ind i hjertet
Jeg ser mine fejltrin
At lære at mærke
At lyse i mørket
Jeg lyser i mørke
Jeg lyser i mørke!

Og når beaten dropper etter første refreng, så er den perfekte danselåta i gang, og jeg ser strobelys og discokuler og en bar full av drinker når jeg lukker øya. At jeg de siste åra ikke har dansa til denne låta, men løpt til den, er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli voksen jeg også. Voksen og kjedelig, men et sted inni meg er det en rastløs sjel som vil skru på låta, ta på headsettet og en kjole og stikke på byen og bli der, for alltid.

Det er snart 10 år siden jeg hørte Medina for første gang, og hun utgir fortsatt album. Det siste heter Grim og er et roligere album enn de foregående, med ett spesielt unntak: bangeren Det ku’ være mig. Den begynner rolig og bygger seg sakte opp mens hun synger om å være forelska i en som ikke vil ha henne. Men det kunne vært meg. Det kunne vært meg, meg, meg, og beaten legger seg oppå og jeg løper i skogen på jakt etter min tiende kilometer – beina mine går som trommestikker under meg og Medina synger at du har meg, du har meg, du har meg, uansett hva faen jeg gjør, kan jeg ta patent på deg, for det vil jeg, men man kan jo ikke ta patent på verken følelser eller mennesker. Enten så vil de ha deg, eller så vil de ikke. Det er ikke lett, men det er sånn det er.

Mot slutten av skiva kommer den tristeste sangen hun noensinne har skrevet, og jeg sender refrenget til Krummis etter å ha sagt at Medina er trist. Hun er så trist, skriver jeg, og siterer: Bare lad mig løbe så langt væk jeg kan
Lad mig være uendeligt, håbløst, ødelagt forevigt
Lad mig være alene igen

Det er ikke alt som kan danses vekk, sier Krummis, og jeg hører videre på låta om et par som har gått fra hverandre. Medina er voksen nå. Det er ikke alt som kan danses vekk. Jeg var mye hjerteknust i 20-åra, men jeg visste alltid at det kom til å gå over, at jeg kunne danse det bort. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble hjerteknust nå, men jeg tror ikke jeg ville klart å danse det av meg, danse det bort. Jeg ville vel løpt, så langt vekk jeg kunne, kanskje til København, drukket vin aleine, måttet bli passa på av vennene mine, skrevet i dagboka mi, tvunget meg selv til å spise, å leve, vært knust og ødelagt. Grini og hørt på Medina. Og levd i håpet om at jeg en dag kunne dansa det av meg. For tiden leger alle sår, og jeg kan fortsatt danse, selv om jeg er over 30. Og fortsatt blogger.

6 kommentarer til «Å danse og grine til Medina»

  1. Kjære Linn Strømsborg,
    For mange år siden betydde denne bloggen veldig mye for meg. Jeg leste hvert innlegg, levde meg inn i livet ditt med Krummis og kjærester, Kent, Skyskraperengler og May Irene. Tilfeldighetene hadde det også til at vi i ofte vanket på samme steder – Blindern, Blå, men vi hilste aldri tror jeg. En gang jeg hadde skikkelig hjertesorg befant jeg meg i Oslo sentrum, kanskje det verste stedet å plutselig bli grepet av ensomhet og hjertesmerte. Jeg sto ved Brugata og venta på 31-bussen, kikka inn vinduet til Ark, og der inne sto du. Jeg lover jeg var ganske nære på å gå inn, akkurat som om jeg visste at du, av alle mennesker, selvfølgelig ville forstå hvor jævlig hjertesorg kan være. Bloggen din har vært en trøst og en kilde til nostalgi og omtanke i mange år, for meg og helt sikkert for flere andre.

    Men det er flere år siden jeg sluttet å lese, jeg vet ikke helt hvorfor, jeg begynte vel å lese andre ting i stedet. I dag bor jeg langt unna Oslo og Norge, er gift, og har en jobb som er litt heavy akkurat i disse dager. Jeg vet ikke hva som tok meg inn hit akkurat i dag, men mens jeg tastet inn Strekhjerte i søkemotoren, tenkte jeg at det sikkert var årevis siden du hadde skrevet. Jeg ble så sjukt glad da jeg så du hadde skrevet siste innlegg i dag. Nå som jeg bor så langt unna lille Oslo var dette ekstra fint å lese. Men så, det jeg egentlig ville si med dette, er: du gjør bra greier, det du skriver betyr noe, og jeg håper du har det bra.

  2. Kjære Cam.

    Jeg er glad du fant meg igjen, om så bare for en dag. Og for at du tok deg tid til å skrive til meg. Det varma, helt sikkert på samme måte som jeg håper skrivinga mi varmer de som leser. Det er derfor jeg ikke slutter, fordi jeg tror på at noen leser – enten for første gang eller hundrede gang. Takk for at du kom innom igjen!

  3. Hei, jeg er nettopp ferdig med boka di, Du dør ikke, og bare lurte på en liten ting:
    Det står veldig mye om Kent i boka, og det virker som om bandet har stor betydning for Eva. Jeg vet ingenting om Kent, og lurte på om det var noen spesiell grunn til at akkurat dette bandet er viktig, om de fungerer som et symbol for noe eller om hun bare elsker dem uten noen spesiell grunn.

  4. Hei nysgjerrig! Kent er favorittbandet til Eva – det har kanskje mer betydning i boka jeg skreiv før Du dør ikke, som heter Furuset, og som også har Eva som hovedperson. Der var det viktig for meg at favorittbandet hennes skulle være et band som utga skiver da Eva var 12 og 14, men også da hun var blitt eldre – så de kunne følge henne, eller hun kunne følge dem. Og siden Kent er mitt favorittband, så blei det naturlig å gi henne det samme. Jeg brukte det ikke symbolsk, men flere av tekstene i Furuset er nok sterkt inspirert av Kent. Jeg tror et av mine første bilder i arbeidet med boka var at Eva gikk lange turer på Furuset og hørte på Vinternoll2 og lengta langt, langt vekk fra Furuset. I Du dør ikke var ikke egentlig Kent en del av boka før mot slutten av arbeidet med den, da nyheten om at bandet la opp kom. Jeg følte det måtte bli med, som en slags siste dråpe i glasset, eller toppen av kransekaka om du vil – Eva har blitt eldre, fått angst, isolert seg fra venna sine og begynt å løpe fra problemene sine, og nå legger favorittbandet hennes opp også – som om ikke livet var begynt å bli dårligere enn forventa allerede, så skulle hun deale med dette i tillegg. Jeg følte det passa. Men det kunne kanskje like gjerne vært Bruce Springsteen, som hun nok også ville kjent seg igjen i og funnet trøst i. Eller ikke noe band i det hele tatt. Men det blei kent.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.