Average pace: sakte

Jeg løp en mil. Det var langt. Mens jeg løp, tenkte jeg: dette er langt. Jeg løp i Svartdalsparken, tre runder der jeg vanligvis bare løper en før jeg tar en sving bortom Jordal eller Tøyenparken, men denne kvelden løp jeg tre runder i Svartdalsparken, forbi gutta med weed i svingen, den søte lukta som slår mot meg før jeg runder hjørnet, forbi menneskene med hundene sine, den ene av dem passerte jeg fire ganger, forbi andre joggere og bak dem, opp de små bakkene, ned igjen, og jeg løp og hadde bestemt meg før jeg begynte at i dag skulle jeg løpe 10 kilometer. Jeg har løpt 5, jeg har løpt 7, jeg har løpt 8, da kan jeg også løpe 10. Så jeg løp og jeg løp, jeg holdt på å gi meg halvveis, fordi jeg var så sliten og det var så langt igjen, men samtidig var det ikke langt igjen, det var bare å gjøre det samme en gang til, 5 kilometer x 2, så jeg hosta og satte på en ny låt og så løp jeg videre, rundt og rundt, helt til jeg løp ut av parken og opp til Jordal der Florence + the machine sang i øret mitt og jeg visste at neste gang løpedama snakka til meg så ville hun si: Time: 1 hour, 15 minutes, distance: 10,06 kilometres, average pace: 8 minutes, 11 seconds per kilometer og da kunne jeg skru av, endelig. Så da skrudde jeg av og så gikk jeg hjem, tøyde, var glad, men ikke så glad jeg så for meg at jeg skulle være.

Jeg løp en mil. Det var langt, men ikke noe maraton eller halvmaraton. Jeg er den samme som før jeg løp en mil.

Det er kaldt på soverommet her jeg sitter og skriver, jeg har nettopp gjort mandagsritualet: skrive inn i kalenderen alt jeg skal denne uka. Jeg liker det, selv om mye av det er ting jeg bare flytter over fra uka før og uka før der igjen, ting jeg bruker eviglang tid på å gjøre. En optimisme hver mandag, kanskje er det denne uka jeg skal rydde i den esken, kanskje er det denne uka jeg skal opp på loftet, kanskje er det denne uka jeg skal vaske hele leiligheten ordentlig, ikke bare ta det nødvendige.

Det har kommet ny sesong av Vampire diaries på HBO, så jeg fornya abonnementet mitt. Jeg liker Vampire Diaries, jeg husker at jeg ikke likte det da jeg så det første gang, noen få episoder bare, og jeg tenkte: for noe møl, dette gidder jeg ikke. Men, som så ofte før med dårlige TV-serier, så er de gode å ha når man ikke vil gjøre det man egentlig skal, og plutselig satt jeg i København og så flere sesonger på rad mens jeg egentlig skulle skrive en bok. Jeg liker det selv om det er dårlig, fordi det er dårlig på en måte jeg liker. Konfliktene begynner med en misforståelse eller en tabbe, så eskalerer de, så kommer klimakset og noen dør og blir gjenoppliva igjen, noen går fra hverandre og finner tilbake til hverandre igjen, noen blir vampyr eller varulv eller heks, og så blir alt bra igjen, før neste misforståelse eller skurk entrer scenen, og dette kan de drive på med i sesong på sesong, episode etter episode. Jeg så nesten hele sesong sju i går, under dyna, fordi det var søndag og jeg ville ikke stå opp, så jeg lå under dyna med to katter oppå meg og så sesong sju. Den ene vampyren (som lever evig med mindre noen dreper ham) hadde plutselig blitt rammet av en forbannelse som gjorde at han ville dø når mennesket han var knytta til døde (om kanskje 50 år, da, hvis hun er i 20-åra nå, dere skjønner greia) og han sa at han følte det som en velsignelse heller enn en forbannelse. I can live like I’m human, like every minute counts. Jeg lo, høyt, der jeg lå i senga mi fortsatt, klokka fire eller fem en vanlig søndag, og så for meg alt jeg burde gjort – alle turene jeg kunne gått, alle kyssene jeg burde kyssa, alle eventyrene jeg burde vært på, og i stedet lå jeg i senga mi mens det regna og hadde det ganske kjedelig og ganske fint på samme tid. De minuttene teller vel også, men de endrer ikke akkurat verken livet mitt eller verden.

Så kom J hjem fra Stavanger hvor han var mens jeg løp en mil, mens jeg var på fest, mens jeg lå i senga vår en hel søndag og så på en dårlig TV-serie og rett før jeg sovna la han seg inntil meg og når jeg sovner sånn, inntil ham, så føles det som om de få minuttene der jeg sakte sovner varer langt inn i natta, selv om jeg vet at han står opp igjen etterpå. Han sovner alltid seinere enn meg, men det er greit, så lenge jeg får sovne inntil ham.

Noen sommerøyeblikk og starten på høsten

Jeg har kjørt tog i sommer, så mange tog – jeg tok toget til Sør-Frankrike, så til Malmö, og til Malmö tok jeg med meg kameraet mitt, som jeg prøver å bruke igjen, fordi jeg har det, og jeg tok dette bildet ut av vinduet på toget. Det er så fint å ta tog. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg tok også bilde av Krummis som bada, se her:

Hun er en glad bader. Hun kan stupe også, det tok jeg også bilde av, men jeg fikk det ikke ordentlig til, så det ble et smilende svømmebilde i stedet. Jeg har også bilder av at vi har forspist oss på dimsum og at vi drakk øl på Far i hatten, men jeg tror jeg synes dette svømmebildet er det fineste bildet fra turen. Hjemme tar jeg for det meste bilde av kattene, den ene ser sånn her ut:

Han liker å ligge i fanget, eller most inntil i sofaen.

Nå er det høst, nå må det være lov å si at det er høst, og jeg har akkurat klart å kicke sensommer-forkjølelsen, derfor tok jeg en morgenløpetur i dag i skogen og over Vålerenga og Jordal, klokka inn 5,2 kilometer på 40 minutter og jeg elsker å høre løpedama snakke til meg, høre hvordan jeg begynner med å løpe en kilometer på over 11 minutter, og så klarer å få gjennomsnittshastigheten ned på nærmere 6 minutter når jeg har løpt langt og lenge og lenger enn langt. Kjenne hvordan kroppen varmes opp, hvordan jeg løper fortere, hvordan jeg klarer å skyve metrene fra meg. Å løpe 10 kilometer kjennes overkommelig. Jeg tror jeg skal klare det på 1 time og 15 minutter, det er målet mitt.

Siden sist har jeg vært inne i en MR-maskin og kjent på dødsangsten, men de skulle bare ta bilde av en kul i hånda mi som sikkert ikke er farlig. Det var ikke særlig stas å ligge inni maskina som dundra og tok bilder av meg, men det var stas å overleve. Jeg feira med en Hoegaarden og skjelvende hender. Jeg har også vært på hagefest i Tønsberg og måttet gå og legge meg på hotellet før Vigdis Hjort og Per Petterson inntok scenen, men sånn kan det gå når bihulene acter opp. Så har jeg vært på kurs for å lære meg hvordan man oppfører seg på en scene, for i høst skal jeg få lov til å være forfatter i utlandet, jeg skal presentere bøkene mine og forhåpentligvis være kul, eller i hvert fall ikke så nervøs at jeg ødelegger alt for meg selv og bøkene mine. Jeg grua meg til kurset, men det var så gøy, jeg kjente mestring (og begeistring) over å få lov til å tulle og prøve meg fram sammen med de andre forfatterne og læreren. Jeg tror et av favorittøyeblikkene mine var da jeg skulle rope teksten min så høyt jeg kunne, pluss lese fortere og fortere og fortere til jeg ikke klarte mer. Så gøy det hadde vært om en av tekstene om Eva faktisk skulle leses sånn – i rasende tempo og lydnivå. Men de skal nok bare leses som de har pleid, enn så lenge. Og aller helst av noen andre enn meg, men det var gøy, så gøy.

Jeg har også kommet halvveis i et førsteutkast på den nye boka under trærne på Åpent Bakeri i Inkognito terrasse, som er det fineste utekontoret jeg har finni hittil i byen, vært i bryllupet til M & A som møttes for første gang i stua vår på Tøyen, kjøpt nytt skatoll som jeg nå sitter ved og skriver, og vaska klærne våre, badet vårt, kjøkkenbenken, men ikke vinduene. Livet ruller videre selv om høsten er her. Jeg rakk ikke å se Oslo 31. august før september kom, men jeg tenkte å se den i kveld, fordi jeg kan.

Jeg har kjøpt billetter til No. 4 1 desember og Bjarte Tjøstheims monolog Det går betre no 8. desember, og 30. oktober skal jeg se bon iver – nå kan høsten bare komme. Med alle sine vanlige og uvanlige dager. Jeg skal prøve å ta bilder av dem også.