Dancing on my own

Jeg meldte meg på et dansekurs, litt for å få tida til å gå, litt for å tvinge meg selv til å trene, litt for å ha en rutine. Hver onsdag mellom kvart på sju og kvart på åtte har jeg dansa i et rom med vinduer langs den ene veggen, utenfor har det vært nesten 30 grader og inne i rommet har jeg forsøkt å herme etter instruktøren som gjør waves og bouncer og beveger kroppen sin på en sånn måte min ikke helt klarer å følge, men den har også gjort ting jeg har kunnet lenge, ting som sitter i kroppen min og har gjort det siden jeg var 7. I første time spurte instruktøren om noen av oss hadde dansa før. Jeg sa: det er hundre år sida, men ja. Noen av de andre sa ja, noen sa nei. Jeg visste at jeg var eldre enn de andre som går der, men ikke hvor mye. Jeg fant det ut da hun ene hilste på meg forrige gang. Hvor gammel er du? spurte hun. 32, sa jeg. ER DET SANT? sa hun. Det ser IKKE sånn ut. Jeg trakk på skuldrene i den fillete t-skjorta mi med (500) days of Summer-motivet som jeg har klippa opp så den henger ned over skuldrene, inspirert av Flashdance. (Det er lov å le om dere vil! Jeg liker det.) Jeg føler meg som 32, og føler jo at jeg ser sånn ut også, men det er sikkert fordi jeg vet hvor gammel jeg er. Jeg bor i denne kroppen.

Hva med deg? spurte jeg. Jeg er 16, sa hun. Jeg lo og tenkte, og sa kanskje høyt: jeg er faktisk dobbelt så gammel som deg. Koko! Hun smilte. Så begynte timen. Den timen hver onsdag har vært den raskeste timen i løpet av disse seks ukene, jeg går inn, vi varmer opp, jeg får til noe, jeg får ikke til noe annet, vi lærer koreografi, vi repeterer, vi teller, 5, 6, 7, 8, og jeg hører et ekko av meg selv som 9-åring, som 12-åring da vi ble flytta inn til byen på Spin-off, som 15-åring da jeg begynte på X-ray, som 16-åring da jeg av en eller annen sjuk grunn havna på viderekomne etter audition, jeg hører tellinga og jeg ser meg selv dra på trening tre ganger i uka, hvordan vi løp, gjorde sit-ups, push-ups, hvordan vi lo i pausene, og så kjørte gjennom koreografien en gang, tjue ganger, hundre ganger, hundre og tjue ganger. Hvordan jeg dansa i hodet på vei til t-banen, nikka til musikken og huska hvor armene mine skulle være på den takta, hvor beina skulle være på den andre. Det er helt likt, og helt annerledes nå. Kroppen min er eldre, stivere, når jeg prøver å gjøre en wave fra hodet og ned gjennom kroppen hører jeg stemmen til venninna mi på ungdomsskolen som tulla med at jeg led av The Norwegian Stiffnes Syndrome, det var en vits fra en reklame, men jeg nikka og sa ja, jeg kommer aldri til å lære det. Men jeg øver og øver og øver, det er bare å lære seg hvordan, så vil det gå tilslutt. Det er ikke magi, det er bare trening.

Jeg meldte meg på et nybegynner-kurs som bare gikk over 6 uker, og denne uka er den siste treninga før sommeren. Men jeg skal melde meg på igjen til høsten, jeg skal gå på et lenger kurs, og jeg skal kanskje aldri melde meg på noe annet enn nybegynner, ikke så lenge jeg lider av The Norwegian Stiffness Syndrome, men så lenge jeg har det gøy, så betyr det ikke noe. Jeg har planer om å endelig lære meg å slide, ikke med ullsokker på hyttegulvet som jeg får til på kjøkkenet hos A på fjellet, jeg snakker på ordentlig, moonwalk med joggesko som sitter fast i gulvet, jeg mener for realz. Det er bare trening, ikke magi. Men det ser ut som magi, og jeg vedder på at det vil føles som magi når jeg en dag får det til.

Og mens jeg øver, skal jeg telle inni meg, lære koreografi, sykle opp til Carl Berner, være 32 og kanskje 33 og 34 på dansetrening med tenåringer, for alt jeg veit er jeg eldre enn instruktøren også, men alder har ikke noe å si, så lenge kroppen min fortsatt kan øve på de samme tinga, de samme trinna. Det er noe av det beste jeg har gjort som voksen, å begynne å danse igjen. Jeg har forsøkt mange ganger, gått på utallige prøvetimer og kurs, men ikke funnet min greie før nå. Commercial hip-hop er min greie. Jeg og 80-talls t-skjortene mine. Hvis jeg lukker øya, kan jeg late som at jeg er 17 igjen og vil danse bak Outkast eller Missy Elliott på scena. Men jeg danser bare for meg sjæl nå. Det har jeg jo egentlig alltid gjort.