Et godt liv

Jeg løp til Sørenga, fikk gnagsår og litt soleksem på skuldrene på grunn av sekken. Jeg skifta til bikini og klatra ned stigen til vannet, det var for kaldt, så jeg klatra opp igjen. Da kom det en dame til på min alder som også skifta til bikini, klatra ned stigen, svømte et par tak, dukka under og så klatra hun rolig opp igjen og satte seg på brygga. Jeg reiste meg og prøvde på nytt, kunne ikke feige ut når hun hadde klart det så bra. Jeg slapp meg nedi vannet, slapp også ut et hvin eller et skrik, dukka raskt under og famla etter stigen som en våt hund, klamra meg fast til den og klatra halvveis opp igjen. Hun lo mot meg og sa at det var kaldt. Du var så grasiøs, sa jeg, så jeg måtte bade jeg også. Jeg turte bare ikke å skrike som deg, sa hun og så klatra jeg helt opp og satte meg til å tørke i sola. Det kom fire eldre damer i slåbrok som alle bada lenger enn meg, jeg tok et gruppebilde av dem etterpå. Bak meg var det en yoga-gruppe i sirkel som bøyde og tøyde, jeg tenkte at de var fine og så kledde jeg på meg og gikk hjemover med vått saltvannshår.

På 17. mai var vi i frokost hos en kompis av J som nå er naboen vår. Da de vokste opp bodde de 1,1 kilometer fra hverandre. Nå bor vi 1,0 kilometer fra hverandre. Vi spiste mat og prata, så dro J og jeg tilbake til bakgården vår der vi fikk besøk av Theobror, vi spilte Mariocart som jeg tapte grådig i, så dro J og jeg på fest til en kollega av ham på Slemdal. Da vi ankom hagen fikk jeg en skje med en potet på i hånda og så var det potetløp, så sekkeløp, så kasting på blikkbokser og så fikk vi høre at det var en trampoline på den andre sida av huset. J og jeg snek oss inn mellom buskene og klatra opp på trampolina der jeg hadde latterkrampe fra vi begynte og til vi slutta. Jeg satte meg ned og ba ham om å hoppe meg, han tok sats og hoppa sånn at kroppen min fløy til værs mens latteren min trilla ut av hagen og ned mot naboene, eller var det kanskje russen?, som hørte på Beautiful people og hadde sin egen fest. Så satte jeg meg under et blomstrende epletre med en øl og mange timer seinere dro vi hjem i en taxi med bållukt i håret og klærne. Det var en fin dag, en fantastisk en. Jeg har ikke vært så glad som jeg var da jeg fløy og hoppa rundt på trampolina, og tror jeg må få meg hus med trampoline når jeg blir rik. Eventuelt en venn jeg kan komme og hoppe litt hos.

Dagene glir inn i hverandre, som de ofte gjør når sola skinner og kalenderen viser røde dager på begge sider av helga. Men nå har jeg satt meg ned for å skrive igjen og sagt nei til både øl, bading og grilling på diverse kanter. Det kommer flere dager. Jeg har en kald Tøyen-Cola, isbiter i fryseren, jordbær i en skål og en bok å skrive. Litt og litt. Jeg må huske å plukke en syrin eller to før de forsvinner, men det er min eneste plan utover å skrive, lese og jobbe litt i bokhandel den neste uka. Det er et godt liv.

Å forsøke å få orden på livet

Siden sist har jeg vunnet musikkquizzen på danskebåten på vei hjem aleine. Jeg kalte laget mitt All by myself, som Bridget Jones, og vant et glass musserende. Jeg leste biografien til Jakob Ejersbo mens jeg drakk det, og leste den ut på lugaren aleine, gråtende, halv ett. Klarte allikevel å stå opp til frokost sju dagen etter. Hjemme igjen ble det etterhvert vår. Krummis kom på besøk og vi dro på Nada Surf-konsert, de spilte hele Let go-albumet, og selv om jeg fikk angst før konserten, så var det fint. Vi gikk før neste sett, fordi jeg fikk angst, men jeg fikk hørt hele skiva jeg kom for. Jeg holdt meg selv i hånda og kjente hjertet dundre med bassen og trommene og jeg tenkte hele tida at jeg ikke kom til å dø, trøsta meg selv mens de sang låtene jeg oppdaga for mange, mange år sida. I den gamle leiligheten min hadde jeg tekstutdrag fra ting jeg liker klistra opp litt her og der, og over ringeklokka der man kunne se hvem som ringte på hang linja: Same damn planet everytime I look, fra Paper boats.

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

Jeg har stått på scenen på Ingensteds og fortalt en historie på Salonghistorier, selv om jeg sa da de ringte og spurte om jeg ville være med at jeg ikke turte. Men man kan ikke la være å gjøre noe fordi man ikke tør, jeg er voksen nå, jeg dør ikke av det. Så jeg øvde og øvde, jeg fortalte og fortalte igjen, skrev og skrev om igjen, og så sto jeg på scenen, skjelvende og nervøs, men jeg fortalte historien min og jeg fikk applaus. Og det var så fantastisk gøy. Jeg var nervøs det første minuttet, men så sto jeg bare der, så ut på publikum som smilte mot meg, og jeg fortalte en historie fra livet mitt, som de lo av og da jeg var ferdig tenkte jeg at jeg må gjøre det igjen en gang. Det er noe av det morsomste jeg har gjort noensinne. Tenk at man kan gå og grue seg i to uker, og så viser det seg å være så gøy å gjennomføre det.

Jeg har vært i konfirmasjonen til min yngste søster, hun hadde på seg dress og var så fin. Jeg skulle ønske jeg også hadde konfimert meg i dress, men jeg hadde skjørt og jakke i olastoff. Under jakka hadde jeg en Bertine Zetlitz-t-skjorte som jeg kunne vise fram på familiefeiringa etter seremonien i Rådhuset. En av jentene som konfirmerte seg samtidig som søsteren min gjorde det i hvit t-skjorte og militærbukser. Hun var min favoritt ved siden av søsteren min. Våren slo ut for fullt da kirsebærblomstene i gata blomstra, og siden da har det bare vært varmegrader og sol, en evig rekke av nydelige dager utenfor vinduene i leiligheten vår.

Jeg har fylt 32 og feira med quizbursdag. Den varte til halv fire på natta, og leiligheten vår var fylt av fine folk jeg kjenner som hadde laga quizzer til meg. Helga etter hadde jeg familieselskap i bakgården med brus og pizza. Det var så varmt at jeg måtte ta av meg strømpebuksene. Jeg har løpt ute i sola og måttet søke etter skygge fordi det nesten var for varmt, jeg har gått barbeint i bakgården, drukket øl i parken og snart må jeg bade.

Siden jeg var ferdig på videregående har jeg alltid drømt om å ta permisjon hele sommeren, ha 8 uker ferie som vi hadde da vi var barn og ikke trengte å jobbe. Selv om jeg ikke har fått dreisen på denne permisjonen min, så tenker jeg at jeg må benytte meg av den nå. Jeg må gjøre alt jeg drømte om da jeg nettopp hadde blitt voksen og vanlig. Jeg må lese bøker og skrive, jeg må ligge i en hengekøye, jeg må bade og spise is, jeg må la dagene flyte avgårde og kjenne på sommeren hver eneste dag. En stor del av den drømmen var å rømme ut i de svenske skogene til et torp, men jeg får lukke øya og tenke at leiligheten vår på Galgeberg er like bra som en liten rød stuga. På mange måter er den kanskje bedre. Jeg er ikke aleine her.