En siste kaffe på Tjili pop før hjemreisen

Gatene i København er varme i vårsola og når jeg lukker øya kjenner jeg alle sykkelturene mine, alle åra jeg har vært her, alle forsomrene jeg har tilbragt på forskjellige adresser, noen har vært mine i en uke eller åtte, noen har tilhørt de som har knust hjertet mitt eller gitt meg sommerfugler i magen, som regel begge deler i diverse rekkefølger. Jeg ser på utsikten, alle de danske gatene og husa, de trange kjøkkenene, tregulvene, jeg husker kjøkkenet som ble pussa opp og som jeg ikke kunne gå barbeint på fordi jeg fikk flis, jeg husker madrassene på gulvet som jeg har sovet på, jeg husker lysene man skrur på i oppgangen, det åpne vinduet da det hadde vært innbrudd og noen stjal laptopen min. Jeg husker smaken av min første Hoegaarden, lukta i Assistens og å ligge under et tre og lese.

Jeg har vært på Assistens nå også, flere ganger, lett etter graven til Jakob Ejersbo til jeg tilslutt fant den i tåka, under et tre. Jeg gikk på Krummis der, helt tilfeldig, dagen før vi uansett skulle møtes og spise frokost. I hele, store København går vi på hverandre på Assistens, som også er stor, det vet jeg, for jeg har gått og gått og lett etter en grav, men jeg fant den tilslutt. Jeg la igjen en penn til Ejersbo og gikk på Laundromat og begynte på biografien hans etterpå.

Alt dette er gater jeg kjenner, gater jeg kan, jeg vet hvilken retning jeg skal gå og hvor jeg skal stoppe. Her er krysset hvor vi sykla midt på natta etter å ha tatt en øl for mye på Tjili, her er bommen vi alltid måtte sykle rundt og jeg var så usikker på den smale åpningen jeg skulle manøvrere sykkelen og meg selv gjennom, redd for at styret eller pedalene skulle hekte seg fast, men jeg kom gjennom, hver gang. På kartet rett borti her kan man se gata hvor du bodde for mange år sida, da jeg kom på besøk og venta på deg i bakeriet i underetasjen, trappene som er smale, så smale at det ville vært vanskelig med kofferten jeg nå reiser med, men som gikk greit når jeg bare hadde en liten bag over skulderen.

Bakeriet fikk levering klokken fem om morgenen, de åpner halv sju, og da vi kom hjem etter en fest på teateret der dere kjøpte øl på 7-eleven og jeg kjøpte Matilde sjokomelk, var det ferske kanelsnurrer med melis, fortsatt varme, i bakgården. Vi stjal en, den åpne delen på brettet som ville avsløre oss når medarbeiderne kom en stund etter at vi låste oss inn i baktrappen, kanskje var de allerede på jobb og bare inne for å sette på plass noe før de skulle ut igjen og hente brettene. Vi spiste kanelsnurren på vei opp trappa, tok en bit og ga den videre til det ikke var flere biter igjen og vi endelig sto foran døra i femte etasje.

Jeg sitter ved det samme bordet på Tjili pop som da jeg var her for sju år siden, stedet har nesten ikke forandret seg, selv om de har utvidet til begge lokalene ved siden av, men dette partiet, det opprinnelige, er stadig likt seg selv. De gamle vaklevorne bordene, det grønne interiøret, Tuborg-plakaten fra 60-tallet, ølflaskene som står utstilt har et millimeter-tykt lag med støv på seg, men menyen er utvidet, de serverer mer mat enn de pleide, fra ostemad til middagsretter, hummus og quinoa. Jeg har aldri smakt quinoa og jeg får vondt i magen av hummus. Jeg får vondt i magen av så mye.

 

Jeg husker veien herfra og til Harbo, jeg husker veien herfra og hjem til mange adresser, jeg har nesten hatt flere her i byen enn hjemme. Vi går forbi Rust og jeg sier at det var der jeg drakk meg full første gang, eller, ikke der inne, for der tok vi bare en øl, men så kjøpte vi en sekspakning på 7-eleven og satt i en rundkjøring og drakk dem sammen, og du ringte og ringte og jeg tok tilslutt telefonen og du spurte meg hvor jeg var, og jeg sa: i en rundkjøring på Nørrebro. 

Vi var på Tivoli om høsten, det var 2 for 1 på alle turene, vi kjørte Det gylne tårn og noen røyka tivolisigg i køen til Den røde dragen, vi lo av det. Jeg dro på tivoli alene nå og kjørte Det gylne tårn to ganger, men til full pris denne gangen. Jeg sto aleine i køen og dingla med beina fra setet, kjente suget i magen på vei opp og suset hele veien ned når de slipper og man er vektløs i noen sekunder. 

Vi gikk på Morgenrød eller hva var det bodegaen het igjen? Jeg husker ikke, den er nedlagt nå. Bartenderen mangla en fortann og det var to øl og to jäger for 62 kroner, en fyr som het Allan skrev en lapp til meg som han leverte til bordet, det sto at han gjerne ville ta meg med ut en gang, at han arbeider som kokk og kunne lage mat til meg. Du skålte til ham og sa at jeg var din, og han skålte tilbake og sa selvfølgelig er hun det. Det var spillemaskiner der inne og noen fikk jackpot og det ramlet ut mynter, lyden av singlende penger som kunne kjøpt i hvert fall ti øl og jäger.

Jeg sykla hjem om morgenen uten batteri på mobilen og hele veien hjem i de tidlige morgengatene sang jeg på Florence + the Machines You’ve got the love, og jeg vingla ikke en eneste gang på sykkelen langs hele Jagtvej og hjem til Andreas, jeg sykla over Dronning Louises bro i sola forbi alle menneskene med ølbokser, jeg sykla ut til Christiania og hjem til deg, jeg sykla til og fra Tjili pop nesten hver dag, jeg sykla på butikken og kjøpte Frosties og pasta, jeg sykla til Onkel Dannys plads, jeg sykla til Kødbyen og hjem igjen, jeg sykla langs Søerne og på kino aleine, jeg sykla til Jægersborggade og Musiksmag. 

Jeg har sykla så mange veier her i København, på lånte sykler, til lånte leiligheter. Livet mitt i København er et annet enn hjemme, men alt bor inne i meg også der, på min faste adresse i byen jeg kjenner like godt som denne. Snart skal syrinene i bakgården blomstre og det skal komme en ny sommer, og nok et år har jeg tilbragt noen dager og uker i København for å tjuvstarte den. Det har vært kaldere her enn hjemme, og vinden er aldri så isende kald i Oslo som den er her, og fordi jeg er en idiot hadde jeg ikke pakka varme klær, men varmen kom tilslutt. Jeg fikk en løpetur i sola før jeg dro hjem, den ble 7 kilometer lang, min lengste hittil. Jeg fikk en utepils i Kødbyen, og en utekaffe i sentrum, jeg fikk ikke drukket øl på Dronning Louises bro, men jeg gikk forbi alle de som tok en. Jeg gikk ikke på kino aleine, men jeg så flere filmer aleine i kolonihagen. Jeg skrev ikke ferdig boka mi, men jeg skrev litt. Jeg fikk ikke hjertet mitt knust, men jeg snakket med en om hvordan det føles, og at det viktigste ikke er å ikke få hjertet sitt knust, men å tørre å risikere det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.