Osaka, Kyoto og Tokyo på 6 dager

Jeg var i Japan. Det var langt å reise, og da vi kom fram til Tokyo reiste vi enda lenger. Vi tok Shinkansen til Osaka, den kjører i 400 kilometer i timen. Jeg sovna, siden klokka var midt på natta hjemme, enda det var morgen i Japan. Vi kjøpte reisekort, Icoca, som har et nebbdyr som maskot. Jeg elska det nebbdyret. Se så fin han var!

Vi spiste mat, hver dag spiste vi mat. Den første kvelden gikk vi rundt i Osaka og fant et sted å spise hvor vi fikk smake på masse godt. Vi drakk iskald øl og var våkne lenger enn man skulle tro vi klarte, etter å ha reist i nesten et døgn. Det var godt å komme på hotellrommet til slutt, legge seg i en annen tidssone. Da jeg la meg, sto dere opp, og mens jeg var våken gikk dere og la dere. Jeg var i Japan for å snakke om bøkene mine, og jeg gjorde det på Universitetet i Osaka og Kyoto, og på den norske ambassaden i Tokyo. Innimellom pratinga om bøker og skriving og om å være en forfatter fra Norge gikk jeg tur aleine og sammen med de andre, jeg drakk godterikaffe på Starbucks og jogga til en park mellom de høye bygningene, så på ledningene som ligger over bakken i stedet for under på grunn av jordskjelvene, så på neonlysa overalt, fanga pokemons der de kommer fra og kjøpte en gjennomsiktig paraply som den Scarlett Johansson har i Lost in Translation.

Jeg våkna midt på natta og fikk ikke sove mer, fordi det var dag hjemme, jeg leste på internett om hva vennene mine gjorde mens jeg var langt unna. Jeg sto opp tidlig og spiste frokost i senga på hotellrommet, energibar med smak av kakao og banan, en ordentlig banan, en jus jeg trodde var smudi, men den var god uansett. Jeg så på TV-serier i senga og møtte de andre for å dra dit vi skulle. Jeg var redd for maten, som jeg alltid er, selv når jeg er på restaurant i Oslo er jeg redd for maten, og på den ene middagen lente sidemannen seg over til meg og spurte om jeg ikke likte japansk mat. Joda, sa jeg, med gråten i halsen, det går bra. Han hviska så bare jeg kunne høre ham: da jeg bodde i Oslo tok det nesten et år før jeg klarte å spise ordentlig. Liker du potet? Her er potet. Liker du søtpotet? Det er søtpotet, selv om den er lilla. Så smøg han forsiktig mat jeg kunne smake på over på tallerkenen min. Han satte seg ved meg på middagen dagen etter også, i Kyoto, ga meg laksen fra sin egen salat da han så at jeg spiste opp all min. Han snakket islandsk, norsk og svensk – og japansk. Ved siden av meg satt de to eldste på seminaret, de var 84 og 94 år gamle. Min 84 år gamle sidemann helte øl i glasset mitt hver gang jeg hadde tatt et par slurker. Kampai, sa hun og klinka glasset sitt mot mitt. Jeg kan ikke japansk, men jeg lærte meg kampai. De var så søte, jeg vil også være sånn, jeg vil også bli så gammel.

Jeg likte aller best å forflytte meg, gå i gatene, se på husa, se opp, ta toget og se ut av vinduene, gå inn i sidegater, se opp på trærne, løpe for å ta igjen de andre. Jeg lette etter en japansk katt, og så en, men den var for langt unna til at jeg kunne klappe den. Jeg snakka med oversettere som jobba med noen utvalgte sider av boka mi, vi snakka om slang og ord som ikke finnes på japansk. Seff finnes ikke, men hvis man bare sier den første delen av det japanske ordet for selvfølgelig, så går det. Mochi! Furuset er kanskje et lite sted i Groruddalen, i Norge, men det kunne like gjerne vært i Japan – det finnes Evaer rundt omkring i hele verden.

På t-banen leste alle på mobilene sine, men da jeg tok en kopp kaffe på en kafé satt vi fire stykker aleine ved hvert vårt bord med en bok. Da jeg drakk morgen-godterikaffen min på Starbucks og skreiv i dagboka mi om at det var jul på Starbucks alt i november (de spilte amerikansk julemusikk hele dagen) var det raid på et pokemon-gym rett utenfor og det ble fullt i løpet av sekunder. Vi gikk under bakken, i t-baneundergangene der det var fullt av butikker og rulletrapper, mennesker overalt, vi fulgte etter hverandre, fant fram. Vi drakk kaffe fra porselenskopper under de grønne trærne. Jeg bukka da jeg sa hei og takk. Vi klappa en gang for god helse da vi hadde spist middag. Jeg grua meg til å fly hjem, men ikke like mye som jeg grua meg til å fly dit. Det er alltid sånn, mye verre å dra hjemmefra enn å dra hjem igjen. Den siste kvelden var vi i Tokyo og jeg googla hotellbaren fra Lost in Translation. Jeg kommer nok aldri tilbake hit, tenkte jeg. Jeg vil så gjerne se den. Jeg kan dra dit aleine, sa jeg, jeg klarer nok å finne fram og så finne en taxi hjem – men dere kan bli med om dere vil. Om vi vil! sa de, og så dro vi dit, etter å først ha spist ramen og gyoza, så tok vi heisen opp i 52. etasje og fant baren der Bill Murray og Scarlett Johansson satt søvnløse i filmen fra tidlig 2000-tall, så utover byen, som er endeløs. Jeg er vant til å se på lysa fra byer, men jeg er også vant til å se slutten av byen – at det kommer en ås eller et hav, men i Tokyo var det bare by, by, by, så langt øyet kunne se. Vi var så høyt oppe og så ikke enden av det.

På kveldene satt jeg på hotellrommet med en siste øl som jeg hadde kjøpt enten på en brusautomat i lobbyen eller på 7-11, en siste øl for kvelden mens jeg skreiv i dagboka mi om alt jeg hadde gjort. Jeg var på den andre sida av jorda, og her hjemme var alt som før. Jeg overlevde og da jeg kom hjem var jeg akkurat som før, men jeg hadde jetlag og la meg klokka åtte de første tre kveldene – våkna fem og var klar for alt. Nå er det nesten to uker siden jeg kom hjem, og døgnrytmen min er litt bedre. Jeg legger meg litt etter ni og står opp seks, det er kanskje mer normalt. Litt tidlig å legge seg litt etter ni, men det er så mørkt, jeg kan ikke huske at november har vært så mørk, men det har den kanskje vært. Men det er varmt i leiligheten og jeg har hengt opp adventsstjerna på kjøkkenet. Det gule lyset fra den er så varmt og godt. Jeg er tilbake på jobb igjen, og jeg prøver å skrive selv om jeg ikke har tid. Det var det jeg lærte i permisjonen, av sikkert mange ting, at jeg skriver best når jeg egentlig ikke har tid. Når jeg bare har tid, så roter jeg den bort. Det er bedre å ha ting å gjøre. Da lengter jeg etter skrivinga, skriver i hodet mitt på vei til jobb, skriver i hodet mitt på tredemølla, skriver i hodet mitt når jeg skal sove om kvelden. Og noen ganger skriver jeg her.

Å danse og grine til Medina

Danske Medina er født i 1982. Hun er fire år eldre enn meg. Jeg oppdaget Medina i 2009, tror jeg. Det var den megahiten hennes, Kun for mig, som dundra ut av høyttalerne på danske Paradise Hotel, og så på en dansetime jeg tok høsten 2009 da vi varma opp. Danseinstruktøren var dansk. Jeg liker dette, husker jeg at jeg tenkte, både om musikken og dansinga, men fordi livet kom i veien, så fikk jeg aldri dratt tilbake på dansetreninga den høsten. Men Medina fant jeg uten dette. Jeg spurte kompisen min A som bodde i København da, og som bor i København fortsatt, om han kunne vite hva det var. Det er ganske tung bass, sa jeg, sånn skikkelig tung bass og så synger hun om å være på klubben og danse, tror jeg, men jeg er ikke sikker. Det er denne, sa han, og måka på med Kun for mig i stua. DET ER AKKURAT DEN! Ropte jeg, og så dansa vi.

Og jeg skulle ende opp med å danse mye til Medina i 20-åra mine. Kanskje var det fordi jeg da, som nå, var glad i København og kunne bøte på Danmarkssavnet med å høre på dansk pop, kanskje ville jeg blitt fan av henne også her hjemme i Oslo uten å noensinne sykle uten hender langs Københavns gater mens Medina sang i ørene mine. Kanskje var det en blanding av mange ting, tilfeldigheter som at jeg så på det danske Paradise Hotel før jeg så det norske, at jeg var på akkurat den dansetimen da vi varma opp til Kun for mig, som ble en så enorm hit i Danmark i 2009 – den befesta en ny æra i dansemusikken, den ble et fenomen.

Var det den tunge bassen, som dundra i både ørene og hjertet da de satte på låta? Var det blandinga av hjertesorg og girlpower, også befesta av en annen dame som har en konstant plass i musikkhjertet mitt ved navn Robyn? Var det den herlige blandinga av trash og glede på samme tid, klissete dansegulv, knuste ølglass, store øreringer og perfekt lagt sminke? Medina forteller at hun lagde låta med sine to samarbeidspartnere og etter noen dager i studio der Medina hadde kommet med tekst og en slags melodi, og produsentene hadde lagt på keyboardet, det melankolske droppet som går gjennom hele låta bak stemmen hennes, og så tilslutt ramma det inn med beat og bass, så satte de på låta i en leilighet i Istedgade. De satte på låta på repeat og åpna vinduene, lot musikken flomme utover Istedgade i sommerdagen som ble til sommernatta, og folk kom og dansa og feira den nye låta som skulle bli Medinas gjennombrudd, som skulle velte om på livet hennes og livet til alle de hjerteknuste jentene i 20-åra som trengte å danse det av seg. Jeg var en av dem.

Kun for mig er en av låtene på albumet Velkommen til Medina, som mange tror er hennes første, men det er hennes andre. Det første albumet har jeg ikke hørt, jeg har bare hørt Medina etter at hun ble dronninga av å grine mens man danser. På Velkommen til Medina er det et flust av sånne sanger som Kun for mig, min andre favoritt er Ensom, som A satte på til meg på fest i 2010 da jeg bodde i København en måned. Jeg hadde blitt dumpa dagen før jeg reiste og jeg bodde i en liten leilighet i Julius Bloms Gade, jeg skrev hver dag, drakk vin aleine, dro ut og dansa. Jeg håper du er ensom, sang Medina, og jeg shotta Jäger på studentfest på Panum, og så sykla jeg og møtte en fyr jeg hadde blitt kjent med noen dager før, som jeg var begynt å bli forelska i, men jeg var jo også forelska i eksen min. Eksen min kom seg aldri til København for å finne meg igjen, jeg var der aleine i en måned, med Medina, jeg sto og ropesang på et klissete dansegulv midt på natta med Medina i ørene og hjertet. Jeg husker at jeg sykla hjem seinere, at jeg var skuffa hver gang han ikke sto utenfor døra mi, men han visste jo ikke engang hvor jeg bodde, og hvem ville jeg vært i dag om han faktisk hadde kommet? Jeg vet ikke.

Året etter bodde jeg også i København i noen måneder, det var varmere da, det var noen måneder seinere på året. I 2010 var det mars, jeg var nydumpa og nyforelska på samme tid. Det ble aldri noe med verken den ene eller den andre fyren. I 2011 var det forsommer og det var jeg som gjorde det slutt via Skype en uke inn i oppholdet mitt, på Harbo bar, der jeg satt og gråt etterpå og ble møtt av Eira som sa: det eneste vi kan gjøre nå, er å kjøpe en sixpack og sette oss på Dronning Louises bro i sola, så det var akkurat det vi gjorde. De samme menneskene som bodde i byen året før, bodde i byen dette året også, men denne gangen var det en varm vår i stedet for en kald vinter, og jeg øvde meg på å sykle uten hender mens Medina sang, på engelsk denne gangen, og den varme vinden fulgte meg både ut og hjem igjen og igjen. Jeg fikk besøk fra Oslo og vi dansa hele natta, utestedet vi var på stenger åtte om morgenen og hele natta sto vi i strobelyset og dansa til Medina og andre hits og da vi ramla ut i morgensola føltes det som at vi hadde vært i en annen verden, et annet sted. Vi hadde skylt ned hjertesorg, forelskelser, klining og krangling med utvanna drinker og billig øl og Medinas stemme som sang ljoma i ørene mine da vi endelig velta inn i senga hjemme og sovna i en klynge: It’s like an addiction, and I just can’t break free of the madness. I can’t let go, I can’t let go of this sadness.

Samme år utkom albumet For altid som har to høydepunkter: Tittelsporet, som er en roligere danselåt med et refreng om forelskelse: mig og dig for altid, det eneste mine øyne ser, dig og mig for altid, hele livet har jeg ventet her, mig og dig for altid. Jeg har svingt meg i stuer og på dansegulv til denne låta også, snurra rundt og rundt og venta på å bli forelska igjen, på ordentlig. Den er full av håp, den låta og skiva, og min andre favoritt er en låt om å være på fest: Lyser i mørke. Den låta har vært til meg siden jeg hørte den første gang. Den handler om å være på fest, kanskje for mye, om å være på 10 000 nachspiel, som heter morgenfester i København, fordi, som dere husker stenger ikke byen før neste morgen når sola har stått opp for lengst, og Medina synger om at sola står opp over Danmark, og hun har kanskje dumma seg, driti seg ut, sagt noe hun ikke skulle sagt, vi har alle vært der, men sola den står opp igjen og da vet hun at hun får en sjanse til, for sola den står opp, hun så det skje.
Når solen den står op over Danmark
Så ved jeg at jeg får en chance til
At se ud af mørket
At se mig i spejlet
At se ind i hjertet
Jeg ser mine fejltrin
At lære at mærke
At lyse i mørket
Jeg lyser i mørke
Jeg lyser i mørke!

Og når beaten dropper etter første refreng, så er den perfekte danselåta i gang, og jeg ser strobelys og discokuler og en bar full av drinker når jeg lukker øya. At jeg de siste åra ikke har dansa til denne låta, men løpt til den, er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli voksen jeg også. Voksen og kjedelig, men et sted inni meg er det en rastløs sjel som vil skru på låta, ta på headsettet og en kjole og stikke på byen og bli der, for alltid.

Det er snart 10 år siden jeg hørte Medina for første gang, og hun utgir fortsatt album. Det siste heter Grim og er et roligere album enn de foregående, med ett spesielt unntak: bangeren Det ku’ være mig. Den begynner rolig og bygger seg sakte opp mens hun synger om å være forelska i en som ikke vil ha henne. Men det kunne vært meg. Det kunne vært meg, meg, meg, og beaten legger seg oppå og jeg løper i skogen på jakt etter min tiende kilometer – beina mine går som trommestikker under meg og Medina synger at du har meg, du har meg, du har meg, uansett hva faen jeg gjør, kan jeg ta patent på deg, for det vil jeg, men man kan jo ikke ta patent på verken følelser eller mennesker. Enten så vil de ha deg, eller så vil de ikke. Det er ikke lett, men det er sånn det er.

Mot slutten av skiva kommer den tristeste sangen hun noensinne har skrevet, og jeg sender refrenget til Krummis etter å ha sagt at Medina er trist. Hun er så trist, skriver jeg, og siterer: Bare lad mig løbe så langt væk jeg kan
Lad mig være uendeligt, håbløst, ødelagt forevigt
Lad mig være alene igen

Det er ikke alt som kan danses vekk, sier Krummis, og jeg hører videre på låta om et par som har gått fra hverandre. Medina er voksen nå. Det er ikke alt som kan danses vekk. Jeg var mye hjerteknust i 20-åra, men jeg visste alltid at det kom til å gå over, at jeg kunne danse det bort. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble hjerteknust nå, men jeg tror ikke jeg ville klart å danse det av meg, danse det bort. Jeg ville vel løpt, så langt vekk jeg kunne, kanskje til København, drukket vin aleine, måttet bli passa på av vennene mine, skrevet i dagboka mi, tvunget meg selv til å spise, å leve, vært knust og ødelagt. Grini og hørt på Medina. Og levd i håpet om at jeg en dag kunne dansa det av meg. For tiden leger alle sår, og jeg kan fortsatt danse, selv om jeg er over 30. Og fortsatt blogger.

Average pace: sakte

Jeg løp en mil. Det var langt. Mens jeg løp, tenkte jeg: dette er langt. Jeg løp i Svartdalsparken, tre runder der jeg vanligvis bare løper en før jeg tar en sving bortom Jordal eller Tøyenparken, men denne kvelden løp jeg tre runder i Svartdalsparken, forbi gutta med weed i svingen, den søte lukta som slår mot meg før jeg runder hjørnet, forbi menneskene med hundene sine, den ene av dem passerte jeg fire ganger, forbi andre joggere og bak dem, opp de små bakkene, ned igjen, og jeg løp og hadde bestemt meg før jeg begynte at i dag skulle jeg løpe 10 kilometer. Jeg har løpt 5, jeg har løpt 7, jeg har løpt 8, da kan jeg også løpe 10. Så jeg løp og jeg løp, jeg holdt på å gi meg halvveis, fordi jeg var så sliten og det var så langt igjen, men samtidig var det ikke langt igjen, det var bare å gjøre det samme en gang til, 5 kilometer x 2, så jeg hosta og satte på en ny låt og så løp jeg videre, rundt og rundt, helt til jeg løp ut av parken og opp til Jordal der Florence + the machine sang i øret mitt og jeg visste at neste gang løpedama snakka til meg så ville hun si: Time: 1 hour, 15 minutes, distance: 10,06 kilometres, average pace: 8 minutes, 11 seconds per kilometer og da kunne jeg skru av, endelig. Så da skrudde jeg av og så gikk jeg hjem, tøyde, var glad, men ikke så glad jeg så for meg at jeg skulle være.

Jeg løp en mil. Det var langt, men ikke noe maraton eller halvmaraton. Jeg er den samme som før jeg løp en mil.

Det er kaldt på soverommet her jeg sitter og skriver, jeg har nettopp gjort mandagsritualet: skrive inn i kalenderen alt jeg skal denne uka. Jeg liker det, selv om mye av det er ting jeg bare flytter over fra uka før og uka før der igjen, ting jeg bruker eviglang tid på å gjøre. En optimisme hver mandag, kanskje er det denne uka jeg skal rydde i den esken, kanskje er det denne uka jeg skal opp på loftet, kanskje er det denne uka jeg skal vaske hele leiligheten ordentlig, ikke bare ta det nødvendige.

Det har kommet ny sesong av Vampire diaries på HBO, så jeg fornya abonnementet mitt. Jeg liker Vampire Diaries, jeg husker at jeg ikke likte det da jeg så det første gang, noen få episoder bare, og jeg tenkte: for noe møl, dette gidder jeg ikke. Men, som så ofte før med dårlige TV-serier, så er de gode å ha når man ikke vil gjøre det man egentlig skal, og plutselig satt jeg i København og så flere sesonger på rad mens jeg egentlig skulle skrive en bok. Jeg liker det selv om det er dårlig, fordi det er dårlig på en måte jeg liker. Konfliktene begynner med en misforståelse eller en tabbe, så eskalerer de, så kommer klimakset og noen dør og blir gjenoppliva igjen, noen går fra hverandre og finner tilbake til hverandre igjen, noen blir vampyr eller varulv eller heks, og så blir alt bra igjen, før neste misforståelse eller skurk entrer scenen, og dette kan de drive på med i sesong på sesong, episode etter episode. Jeg så nesten hele sesong sju i går, under dyna, fordi det var søndag og jeg ville ikke stå opp, så jeg lå under dyna med to katter oppå meg og så sesong sju. Den ene vampyren (som lever evig med mindre noen dreper ham) hadde plutselig blitt rammet av en forbannelse som gjorde at han ville dø når mennesket han var knytta til døde (om kanskje 50 år, da, hvis hun er i 20-åra nå, dere skjønner greia) og han sa at han følte det som en velsignelse heller enn en forbannelse. I can live like I’m human, like every minute counts. Jeg lo, høyt, der jeg lå i senga mi fortsatt, klokka fire eller fem en vanlig søndag, og så for meg alt jeg burde gjort – alle turene jeg kunne gått, alle kyssene jeg burde kyssa, alle eventyrene jeg burde vært på, og i stedet lå jeg i senga mi mens det regna og hadde det ganske kjedelig og ganske fint på samme tid. De minuttene teller vel også, men de endrer ikke akkurat verken livet mitt eller verden.

Så kom J hjem fra Stavanger hvor han var mens jeg løp en mil, mens jeg var på fest, mens jeg lå i senga vår en hel søndag og så på en dårlig TV-serie og rett før jeg sovna la han seg inntil meg og når jeg sovner sånn, inntil ham, så føles det som om de få minuttene der jeg sakte sovner varer langt inn i natta, selv om jeg vet at han står opp igjen etterpå. Han sovner alltid seinere enn meg, men det er greit, så lenge jeg får sovne inntil ham.

Noen sommerøyeblikk og starten på høsten

Jeg har kjørt tog i sommer, så mange tog – jeg tok toget til Sør-Frankrike, så til Malmö, og til Malmö tok jeg med meg kameraet mitt, som jeg prøver å bruke igjen, fordi jeg har det, og jeg tok dette bildet ut av vinduet på toget. Det er så fint å ta tog. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg tok også bilde av Krummis som bada, se her:

Hun er en glad bader. Hun kan stupe også, det tok jeg også bilde av, men jeg fikk det ikke ordentlig til, så det ble et smilende svømmebilde i stedet. Jeg har også bilder av at vi har forspist oss på dimsum og at vi drakk øl på Far i hatten, men jeg tror jeg synes dette svømmebildet er det fineste bildet fra turen. Hjemme tar jeg for det meste bilde av kattene, den ene ser sånn her ut:

Han liker å ligge i fanget, eller most inntil i sofaen.

Nå er det høst, nå må det være lov å si at det er høst, og jeg har akkurat klart å kicke sensommer-forkjølelsen, derfor tok jeg en morgenløpetur i dag i skogen og over Vålerenga og Jordal, klokka inn 5,2 kilometer på 40 minutter og jeg elsker å høre løpedama snakke til meg, høre hvordan jeg begynner med å løpe en kilometer på over 11 minutter, og så klarer å få gjennomsnittshastigheten ned på nærmere 6 minutter når jeg har løpt langt og lenge og lenger enn langt. Kjenne hvordan kroppen varmes opp, hvordan jeg løper fortere, hvordan jeg klarer å skyve metrene fra meg. Å løpe 10 kilometer kjennes overkommelig. Jeg tror jeg skal klare det på 1 time og 15 minutter, det er målet mitt.

Siden sist har jeg vært inne i en MR-maskin og kjent på dødsangsten, men de skulle bare ta bilde av en kul i hånda mi som sikkert ikke er farlig. Det var ikke særlig stas å ligge inni maskina som dundra og tok bilder av meg, men det var stas å overleve. Jeg feira med en Hoegaarden og skjelvende hender. Jeg har også vært på hagefest i Tønsberg og måttet gå og legge meg på hotellet før Vigdis Hjort og Per Petterson inntok scenen, men sånn kan det gå når bihulene acter opp. Så har jeg vært på kurs for å lære meg hvordan man oppfører seg på en scene, for i høst skal jeg få lov til å være forfatter i utlandet, jeg skal presentere bøkene mine og forhåpentligvis være kul, eller i hvert fall ikke så nervøs at jeg ødelegger alt for meg selv og bøkene mine. Jeg grua meg til kurset, men det var så gøy, jeg kjente mestring (og begeistring) over å få lov til å tulle og prøve meg fram sammen med de andre forfatterne og læreren. Jeg tror et av favorittøyeblikkene mine var da jeg skulle rope teksten min så høyt jeg kunne, pluss lese fortere og fortere og fortere til jeg ikke klarte mer. Så gøy det hadde vært om en av tekstene om Eva faktisk skulle leses sånn – i rasende tempo og lydnivå. Men de skal nok bare leses som de har pleid, enn så lenge. Og aller helst av noen andre enn meg, men det var gøy, så gøy.

Jeg har også kommet halvveis i et førsteutkast på den nye boka under trærne på Åpent Bakeri i Inkognito terrasse, som er det fineste utekontoret jeg har finni hittil i byen, vært i bryllupet til M & A som møttes for første gang i stua vår på Tøyen, kjøpt nytt skatoll som jeg nå sitter ved og skriver, og vaska klærne våre, badet vårt, kjøkkenbenken, men ikke vinduene. Livet ruller videre selv om høsten er her. Jeg rakk ikke å se Oslo 31. august før september kom, men jeg tenkte å se den i kveld, fordi jeg kan.

Jeg har kjøpt billetter til No. 4 1 desember og Bjarte Tjøstheims monolog Det går betre no 8. desember, og 30. oktober skal jeg se bon iver – nå kan høsten bare komme. Med alle sine vanlige og uvanlige dager. Jeg skal prøve å ta bilder av dem også.

Fra 8 til 10 kilometer

Det som mangla på Øya i år var trekkfuglene som pleier å fly over oss på siste konsertdagen. Jeg så etter dem, men kunne ikke få øye på dem. Kanskje venta de en uke til, kanskje dro de før Øya, fløy med vinden, eller kanskje jeg bare så opp på feil tidspunkt. Det pleier riktignok å gå et sus gjennom publikum, og hodene våre pleier å vris mot himmelen der vi kan se mønstrene av sommeren som forsvinner over trærne. Høsten kommer alltid uka etter Øya, kanskje mest inni meg, men i år som i fjor og alle år før der igjen så skjedde det igjen. Det ble høst.

Skatteoppgjøret kom, og jeg åpna det mens jeg holdt pusten. Jeg visste jeg skulle få baksmell, fordi jeg er forfatter og ikke betaler forskuddsskatt på det jeg tjener i tillegg til jobben min, og jeg hadde satt av det jeg kunne, og selv om baksmellen var stor, så var den 1000 kroner mindre enn jeg hadde spart opp. Så jeg kunne puste letta ut og overføre den resterende tusenlappen til neste års oppgjør. Jeg oppdaterte regnskapet mitt i excel og hver gang jeg gjør det, blir jeg så glad av å se at kodene funker, at utregningene gjøres og at de stemmer, at summene per måned er overkommelige, selv om noen regninger er store. Avisabonnementene mine gjør et innhugg i økonomien, men om man deler den årlige summen på 12, så blir den jo ikke så fæl, og jeg elsker avisene mine. Hver måned betaler jeg inn litt og litt, og når de store regningene kommer, så merker jeg dem ikke lenger, fordi pengene alt står der. Noen ganger når jeg sitter sånn med regnskapet mitt og fikser og oppdaterer, så tenker jeg at jeg kunne vært regnskapsfører om jeg var flinkere til dette, i et annet liv med en annen utdannelse. Jeg liker å se at tall går opp, jeg liker å være forberedt på hva som kommer. Jeg liker å spare den summen regnskapet mitt sier at jeg må spare hver måned for å ikke gå på en smell.

Death Cab slipper nytt album og jeg hører på det mens jeg lager kaffe til kjøkkenkontoret mitt. Rundt meg her jeg sitter nå har jeg en stabel med bøker jeg skal skrive om for bokmerker, en stabel med bøker jeg skal bla gjennom på jakt etter en novelle til en konsulentjobb jeg gjør og ved min venstre hånd ligger manusbunken min. Den nye romanen min som nå er printa ut, dobbeltsidig print og allikevel en raus bunke med ark som jeg skal gå gjennom mens jeg omrokkerer dokumentet digitalt – setter ting på plass der de hører hjemme, lage en kronologi, en disposisjon, fester løse tekster til noe så de hører hjemme der, finne ut hvilke hull som må fylles og hva som mangler før jeg kan kalle det et ordentlig førsteutkast. Det føltes bra å få arka i hånda, noe håndfast som bevis på at alle disse dagene der jeg har hatt permisjon ikke har resultert i ingenting, selv om det til tider har føltes sånn. For det er jo her, disse orda mine, de finnes og nå er de til og med printa ut, og det er over 100 sider.

Jeg fant fram skinnskoene jeg kjøpte på bakgårdsmarked i fjor eller året før og tok dem på meg, gikk med klakkende skritt gjennom bakgården til biblioteket, lette gjennom hyllene etter bøker jeg kunne ta med hjem for å jobbe med, bar dem i sekken som ble tyngre for hvert biblioteksbesøk, vinden blåste mot de strømpebuksekledde beina mine og jeg så ned på de brune skinnskoene og tenkte at det var dette jeg savna i sommer da det var så varmt. Jeg liker høsten også, selv om jeg godt kan like å gå barbeint, så liker jeg også når det klakker mot asfalten. Man må finne sine ting, sine greier, for å komme gjennom årstidene.

Det heter sensommer, men jeg fryser når jeg går ut døra og jeg fryser når jeg ligger i senga. Snart er det for kaldt til at jeg kan løpe ute, men før det skal jeg løpe 10 kilometer for første gang i mitt liv. Jeg skal løpe mens jeg hører på den nye låta til Medina og Robyn, mens jeg hører på de nye låtene til Florence, mens jeg hører på de gamle låtene jeg alltid har hørt på, jeg skal løpe inn i Svartdalsparken, opp og ned de små bakkene, over brua over Alnaelva, forbi noen joggere, bak noen andre, jeg skal puste og kjenne skrittene mine slå mot jorda under meg, kjenne kilometrene i kroppen, og hele tida tenker jeg på boka mi, på hva den skal bli om jeg får det til, på setninger jeg kan sette inn i den, setninger som må tas ut. Jeg tenker på Florence og hennes siste album, hvordan det slo mot meg gjennom hodetelefonene og jeg begynte å grine fordi det var så fint. Det kosta henne noe å lage det, å skrive det, å synge det. Jeg må tørre å la denne boka koste noe også. Den må koste noe mer enn bare ensomheten i å skrive hver dag, å føle at jeg ikke gjør alt jeg kan, alt jeg skal, det sitter der inne i meg et sted og jeg må tørre å skrive det ut. Hvis jeg kunne skrive om angst, kan jeg også skrive om dette. Hvis jeg kan løpe 8 kilometer, kan jeg også løpe 10. Det koster bare litt mer.

ØYA 2018

I år som i fjor, og fjorten år før der igjen, så var jeg på Øya. Mens jeg var der, skreiv jeg litt på mobilen min, her er det jeg skreiv + litt mer:

Første Øya-dag: Jeg så Phoebe Bridgers, som jeg aldri har hørt før, og hun covra Gillian Welch, som jeg har hørt tusen ganger før og det var dritfint! Så spilte Band of Gold og da de spilte favoritten min, som jeg bare kaller Fleetwood Mac-jr, så kom sola! Så landa en sommerfugl på meg i mengden. Etter det tok jeg pause ved Ølparadiset med fine folk før Arcade Fire spilte den beste konserten av dem jeg har vært vitne til (!!!), jeg fikk endelig «We used to wait», som jeg har venta på, og allsangen på «Wake up» var til å grine av, så gikk jeg på Gundelach heller enn Arctic Monkeys, fordi den forrige Gundelach-konserten var fabelaktig selv uten at han hadde sluppet et album, men nå er albumet her og alle burde høre på det og konserten var bedre. Åååååå, Øya! Jeg var glad. På Gundelach var jeg aleine i mengden, og noen ganger er det å gå på konsert aleine bedre enn å gå sammen med noen, for jeg kunne gå langt fram uten å være redd for å angre meg, for hvis jeg angra meg, så kunne jeg jo bare gå bakover igjen uten å si fra til noen eller unnskylde meg. Så jeg gikk langt fram, og så sto jeg der til fem på halv elleve, for da hadde jeg bare en slurk øl igjen og så tenkte jeg: jeg rekker å kjøpe en til, så jeg gikk og kjøpte en til, og så gikk jeg inn igjen, inn i mengden, inn i musikken, og det var så bra. Morgenen etter våkna jeg med stemmen til Gundelach i hodet og det var fint.

Arcade fire i regnet:

Øya dag 2: jeg gikk glipp av Fieh, Zeshan Shakar var syk og dumplingene på Dagens var skuffende – men etter dette gikk det bare en vei! Moses Sumney var helt fantastisk, for en stemme, for en fyr! Jeg sto helt foran, fordi det var plass til meg, det var gøy. Marlon Williams var fint, der satt jeg langt bak i gresset, fordi det var plass til meg. På Fever Ray sto jeg utenfor ved treet og hang med alle venna mine som kom og gikk og så gikk vi til Kendrick der jeg fant kompisene mine Ashkan og Jan-Tore i mengden. Jeg fikk «m.A.A.d city» og var fornøyd, men det var snaut å bare spille en time, synes jeg. Vi vil ha mer Kendrick! Det får bli neste gang. Har lova JT å kunne alle låtene innen da, akkurat som han kan.

Øya dag 3: Jeg har glemt snus og vinden gjør at det knaker skummelt i scena der Susanna spiller, men de ville vel avlyst om det var farlig. Det er storm og et fuglereir blåste i hodet på noen som sto foran meg. Jeg kjøper kaffe og hører på vinden og Susanna fra langt unna. Jeg kan ikke stå her, sier hun som fikk reiret i hodet. Joda, sier kompisen hennes. Det kommer ikke flere. Jeg får selskap og vi går på konserter med harehjertene våre og skutter oss for vindkastene, men scenene står fortsatt og ett etter ett blir trærne i parken sikra, noen kutter av greiner og fikser gjerder og jeg blir så glad av folk som fikser. Så kjøper vi mat og venter på Tønes og jeg får låne en ullgenser, så kommer Tønes og spiller, og han har på caps fordi det skulle blåse sånn og han ikke ville at håret hans skulle se så rart ut, og jeg har rart hår i vinden og blir så glad av Tønes. Seinere ligger jeg i en hengekøye og så spiller Tønes en gang til på gjesteområdet, så jeg går fra hengekøya og dit. Det blåser og blåser og hele tida vurderer jeg å dra hjem, men det skjer noe fint også hele tida som får meg til å bli, litt til og litt til. Som Tønes spiller en sang til og en sang til. På delillos er halve publikum født etter 1993, men alle er glade. J tuller mellom sangene. Hvem er dette igjen, spør han. Postgirobygget? Trang fødsel? Nei, nå husker jeg det, di derre! Men jeg tror han koser seg, han liker tross alt Kokken Tor like godt som meg. Når Lykke Li begynner å spille har jeg kjøpt meg en mocktail, og hun spør etter åpningslåta: hur mår ni? Og jeg tenker: jeg er ganske kald og sliten, men du er kul. Jeg kommer nok allikevel til å smyge hjemover før du er ferdig. Skal tross alt se No. 4 i morra og være på plass her om bare 13 timer. Angster du? spør Julius. Nei, jeg danser, svarer jeg. Så gikk jeg hjem. Men jeg var glad. J sa etter å ha lest dette at det ikke er like morsomt at han spurte om jeg angsta da jeg dansa hvis man ikke så hvordan jeg dansa. Jeg dansa kult, sa jeg. Ja, sa han, men også rart. Det går an å være rar og kul samtidig. (Men han hadde egentlig rett, for jeg angsta litt og pleier å bote på det noen ganger ved å riste litt på knærne, henda, hodet, gjenta etter behov, til rytmen, og tilslutt blir det en slags dans. Knærne blir gele, håndledda blir gele, nakken blir gele, og så ser jeg for meg Erlend Øye eller Napoleon Dynamite, og så blir jeg til dem, eller min versjon av dem, og så glemmer jeg at jeg bare er meg selv.)

Øya dag 4: Jeg dro inn tidlig for å se No. 4 med en Munkholm, og mens alle andre sover, eller hviler, eller har Øya-vors, lever vi – de matcha armbåndet mitt og midt i konserten tok to i bandet en bitteliten pause med en øl bak på scena, og jeg liker så godt sånt. Etterpå drakk vi øl og prata skit, noen skifta til varmere klær, for sola som var lova fram til i dag tidlig kom ikke allikevel. Så kom jeg for seint til Dungen, men ikke altfor seint. På Neneh Cherry var det så få folk ett minutt før det begynte at jeg trodde vi hadde gått feil, men det var riktig. Jeg fikk vondt i ryggen og gikk ut fra kremplassen for å sitte litt på en fortauskant, men lyden utafor teltet er jo heldigvis nesten like bra som inne, så jeg hørte allikevel. Halvveis takka hun for at vi fortsatt var der, for hun spilte mest helt nye låter som vi ikke kjenner enda. Men snart kan dere dem, sa hun. Men på festival vil de fleste synge noe de kan, så en etter en går folk ut og forbi meg, vekk fra Neneh og ut til en annen scene eller bar for å sjekke stemninga. Jeg finner noen venner i gresset og vi snakker om å være gamle og ikke klare å sitte på bakken. Man må tøye, sier jeg. Men egentlig må vi vel trene også, trene kjernemuskulaturen. Ikke i dag. Vi har aldri vært så gamle som i dag. Men det er jo sant. Vi møter en del av gjengen og Laugen sier hun har peaka for tidlig, for hun er full og glad og fin. Det årner seg, du får drikke vann og danse det av deg, så klarer du Cez for pres seinere på kvelden. Eller Kris Karlsen, som Julius kaller Cezinando. Og en halv Alex Cameron-konsert seinere sitter vi og drikker øl og koser oss, og Laugen får to kyss på kinnet før vi må løpe på Cezinando og hun har klart å holde på peaken, og vi kommer nesten helt foran selvom det var dokø og jeg blir helt blown away av hele produksjonen. Det er så bra, så sjukt bra. CEZ KASTA MIKROFONSTATIVET mot slutten og spurte Øya, er dere med meg? Ja, for hælvette!!!!! Og så griner jeg, for sånn er jeg, og venna mine ler og nå er Øya over for i år, og jeg gleder meg allerede til neste gang. Takk for i år, Øya. Og takk for konserten, Cez. Cez for pres!

Den varmeste sommeren

Jeg hopper fra brygga i Malmö som er over to meter høy, og jeg rekker å tenke at jeg håper jeg ikke dør før jeg treffer vannet. Men jeg gjør det igjen etterpå, og så igjen enda en gang hjemme i Norge ved en like høy brygge. J står ved siden av meg og sier at vi kan hoppe sammen, men jeg står med harehjerte og ser ned i sjøen og sier at jeg skal hoppe selv, jeg skal hoppe selv, og så hopper jeg, eller jeg hopper ikke, men jeg tråkker utfor der det ikke lenger er brygge og så lander jeg i vannet noen millisekunder seinere og jeg lever ennå. Jeg ligger uti vannet i sikkert et kvarter, flyter som en stjerne og kjenner på sommeren, og på brygga jeg hoppa fra er det en guttegjeng, kanskje i slutten av tenåra, kanskje i starten av 20-åra, og de roper og hopper sammen, noen tar bilde, og jeg tenker: dette er sommeren deres, neste år er dere kanskje ikke like mange, noen har flytta, noen har fått dame, noen har falt ut, men nå er dere sammen, og dere tror at dette er det beste, this is it. Dere kommer til å huske denne sommeren, jeg lover, selv om livet forandrer seg. Til slutt svømmer vi inn igjen til stranda, soltørker og så drar vi på fest hvor de spiller beerpong og vi ser ikke blodmånen for bare trær og skyer.

På veien hjem hører jeg på Goo Goo Dolls sin setlist fra London, de spilte to konserter der denne uka, og fordi internett finnes og har forandra livene våre, så kan man finne setlista deres, og jeg lager en liste på Spotify med alle låtene, og hvis de spiller disse låtene 7. august, så dævver jeg av lykke, jeg kommer til å grine så mange ganger, og jeg kommer til å grine enda mer om de ikke spiller disse låtene, og jeg gleder meg mer til denne konserten enn til hele Øya tilsammen, men Øya blir også fint. Jeg har vært på Øya hvert år siden 2004, aldri ikke vært der. Et år tenkte jeg at jeg ikke gadd, men så booka de The XX og så booka de meg til å lese fra Roskilde-boka mi i biblioteksteltet, og så booka de Robyn til dagen etter at jeg fikk dagspass for å lese, og så vant jeg et Øyapass to dager før festivalen og lovte meg selv og alle eventuelle høyere makter at jeg aldri skulle droppe å kjøpe Øyapass igjen – så det har jeg ikke gjort. Aldri mer ikke Øya, jeg bor der nå, dere blir ikke kvitt meg.

Jeg hører på Goo Goo Dolls og som jeg har skrevet om før, så blir jeg 12 år igjen, og båten går fra Nesodden til Aker Brygge og jeg rekker en buss til Jernbanetorget og bussen videre hjem kommer akkurat når jeg runder hjørnet til holdeplassen min og jeg sitter i et sete og ser ut på Oslo i sommernatta, etter den varmeste dagen noensinne, og det er ikke noe jeg bare sier, det er fakta, varmerekorden er slått og man kan grine eller late som at det ikke betyr at klimaendringene finnes, men denne varme dagen hoppa jeg i sjøen fra en to meter høy brygge, jeg hoppa aleine og jeg overlevde, enn så lenge, og Goo Goo Dolls synger om da jeg var 12 og nå er jeg 32 og jeg skal se dem for første og garantert siste gang, og de skal synge sangene sine til meg fra scenen dagen før Øya, og jeg har blitt et voksent menneske siden jeg fant dem for første gang.

John Rzeznik har skrevet låter siden han var tenåring sjæl, jeg så et intervju med ham om Name, den første store låta de hadde, som han skreiv da han var blakk og kjæresten hans var lei av at han spilte i et band som ikke tjente noen penger og husleia måtte betales og livet går videre selv om du sitter med en gitar og klimprer i garasjen, og han tenkte: javel, nå må det skje, og så skreiv han Name og den kom på radio, og nå over 20 år seinere, skal han stå på scena med bandet sitt, og kjæresten han hadde da er ikke kjæresten hans lenger, men bandet hans er det samme, og ansiktet hans er ikke lenger det samme, for han har operert seg og sprøyta inn botox og sikkert både nippa og tucka, men en gang var han ung og usikker han også, og jeg tror han husker det. Han drømte om å ta over verden, om å spille gitar og synge til hundre tusenvis av mennesker, og han var ung og hadde langt hår, og nå er han eldre og har kortere hår, men tekstene hans finnes fortsatt, og selv de nyeste låtene kommer til å få meg til å grine. Jeg er bare en vanlig tjej i Oslo, som aldri ikke har vært på Øya, siden første gang jeg var der, og jeg kommer ikke til å operere ansiktet mitt for å jage ungdommen, men jeg kommer alltid til å høre på de banda jeg fant da jeg satt aleine på et rom i en blokkleilighet og drømte om å bli voksen, om å bli funnet, om å bli elska, om å bli en annen.

Jeg har blitt en som hopper fra to meter høye brygger og ned i vannet, jeg har blitt en som kan flyte som en stjerne i sjøen og i bassenger uten saltvann, jeg har skrillex-hår fordi jeg liker det, og korte skjørt, jeg har venner som blir med meg på konserter og en kjæreste som blir igjen på fest når jeg drar, men som elsker meg, jeg har to rare katter som ligger i senga mi når jeg sover og et huslån på en leilighet på Galgeberg, som ligger 40 minutter unna jobben min om jeg går, 20 minutter unna på sykkel og 11 minutter unna med bussen. Jeg har hatt somre som har vært de beste, flere år på rad, men alle forskjellige. Jeg har et bilde fra Roskilde 2005, etter russetida, med gjengen min når vi nettopp har kommet av bussen fra Roskilde, og vi visste ikke at det skulle bli det siste bildet vi tok sammen, men da vi tok det tenkte vi at det var oss mot verden og at det kom til å forbli sånn, selv om vi sikkert visste at vi skulle forsvinne, at vi skulle få andre kjærester, bo i andre byer, bli andre mennesker, bli voksne. Jeg har blitt en som jogger for å holde angsten på avstand, selv om jeg snuser og ikke lever et særlig sunt liv ellers. Men hjertet mitt slår fortsatt, og John Rzezniks stemme kommer til å synge for meg også etter at han og bandet hans ikke lenger finnes – hvis jeg lever så lenge. Det håper jeg. Måtte det aldri aldri aldri ta slutt. (Selv om jeg veit, så godt, at det kommer til å ta slutt – en gang.)

Åh, Florence

Vi tok toget til Sør-Frankrike. Først tok vi nattbussen fra Oslo og jeg så ut på himmelen som sakte ble mørkere etterhvert som vi beveget oss mot Sverige og videre til Danmark. Jeg våkna hver gang vi stoppa, snudde meg i setet, fikk låne jakka hans fordi jeg frøys. Vi ankom København klokka seks og gikk og fant frokost, så venta vi på reisefølget som kom seinere, og så gikk toget til Hamburg. Jeg var nervøs, som jeg alltid er på reise (eller, som jeg alltid er), men vi fant alle togene våre, vi fant køyene i sovevogna. Vi gikk forbi en fyr som satt aleine i en seating car med en øl og en bok og jeg tenkte at det så fint ut, det så ut som det aller fineste. Men så la vi oss, jeg sov øverst og var redd for å falle ned, men jeg våkna før vekkerklokka dagen etter og hadde ikke falt ut, jeg hadde bare sovet hele natta, gjennom Tyskland og hele veien inn til Sveits. Vi fant togene videre og sakte ble det varmere og varmere, blåere og blåere himmel, grønnere åkre og tilslutt sto vi på kaia i Toulon og fant en ferje vi skulle ta over til St. Mandrier og fordi vi er dumme turister, så hadde vi ikke cash, så vi fikk kjøre gratis. Vi som tok toget var de første som ankom sommerhuset vi hadde leid, og ingen av oss kan fransk, men vi klarte å kommunisere såvidt og tilslutt kom onkelen til J som kunne prate med naboen som viste oss huset og hvordan alt fungerte. De kom med bil og hadde kjørt helt fra Norge i løpet av fire dager. De som skulle fly og komme først kom aller sist, fordi flyet ble kansellert, men alle kom fram til slutt. Den første kvelden bada vi i bassenget, jeg tok en kald dusj etter to dager på tog og buss, og så satt vi i sofaen i stua og prata, drakk øl og spiste pizza, og jeg la meg relativt tidlig og våkna av stemmer utenfor soverommet mitt da de siste ankom og jeg hørte J hviske: her inne sover Linn. Jeg sovna igjen med en gang etterpå, men jeg rakk å tenke at han var fin som hviska selv om jeg våkna av det. Jeg har alltid likt å sove når andre er våkne rundt meg, jeg liker lyden av dem, av mennesker.

Vi var der en uke. Noen dro på utflukter, noen gikk turer, noen bada hver dag. Jeg jogga noen morgener, det var så bratt der, vi bodde på toppen av mange snirklete bakker som alle førte ned til stranda og havna og å løpe opp der etter klokka ni om morgenen var en tabbe, så neste gang var jeg ute klokka åtte. Jeg kjøpte baguetter og gikk turer, vi drakk øl om kvelden, jeg fikk hundre myggstikk, jeg fløt i Middelhavet og hadde salt over hele kroppen etterpå som ble svett igjen på veien opp, og jeg dusja det av meg i den kalde dusjen før middag. Dagene gikk sakte, og så fort, plutselig skulle vi hjem igjen. Vi satte oss på et tog til Paris, tok inn på hotell og jeg la meg under dyna i hotellsenga og så på The Affair og morgenen etter gikk toget til Tyskland, der reisefølget vårt skulle bli igjen på hotell før neste togdag, mens vi vinka hadet i Hamburg og fant kveldstoget til København.

I København venta et fancy hotellrom med den mjukeste dyna jeg har sovet under noensinne, og to og en halv dag med gode venner, brunsj på tre forskjellige steder, hvor jeg på hvert sted hvinte etter å ha tatt de første bitene av maten, for brunsj er det aller beste jeg veit. Roskilde-gjengen kom inn til byen og vi spiste middag sammen og spilte spill, snakka om festivalen og jeg fikk se programmet som jeg ikke har turt å se på i frykt for at jeg skal angre på at jeg ikke var der. Jeg angrer ikke på grunn av programmet, men jeg angra litt allikevel. Heldigvis var det utsolgt, så jeg kunne ikke være koko og bli med dem tilbake i teltet uten verken bagasje eller billett hjem. Men jeg tenkte på det. Jeg gjorde jo det. Så klart jeg gjorde det!

Jeg ble i København i stedet, kjøpte flere bøker på antikvariat enn jeg hadde kvitta meg med ved å lese dem ut på ferie (jaja, det var jeg som måtte bære dem hjem!), spiste mer brunsj, drakk øl i sola og i skyggen, jogga rundt Søerne og tilslutt dro vi hjem til to litt snurte katter som mente at to uker på ferie var litt i overkant. Jeg synes det var altfor kort, men savna også kattene og senga mi og Oslo, så det var greit å dra hjem.

Midt i ferien kom Florence + the machine med nytt album, jeg løp ned på soverommet og hørte på de to første låtene uten hodetelefoner (jeg fant dem ikke), så jeg sto der med mobilen mot øret og kjente hjertet mitt slå og tenkte herregud, ja, nå snakker vi, Florence. Og da jeg fant igjen hodetelefonene mine, så hørte jeg på albumet hennes igjen og igjen, på repeat, i 300 kilometer i timen på tog gjennom Europa, mens jeg jogga i oppoverbakkene, mens jeg leste bøker, og mens jeg hørte på henne, så kjente jeg noe inni meg som jeg ikke tror jeg har kjent sida jeg var tenåring og de første store musikkforelskelsene mine traff meg, midt i magen, midt i hjertet. Jeg har alltid likt Florence, det er lite som kan måle seg med den stemmen hennes, og det første albumet hennes husker jeg at jeg elska, det andre albumet elska jeg deler av, det tredje albumet mista hun meg på, så at hun skulle slå meg i bakken nå med sitt fjerde var en overraskelse, men en god en. Jeg og Florence har jo vært kompiser hele tida, jeg har aldri slutta å høre på henne, men jeg har tenkt at det ikke blir bedre enn det hun har gjort, men at jeg alltid vil ha de gamle låtene. Og så kommer dette – og jeg tror det har vært vanskelig å lage det, det høres ut som at det har tatt mye, at hun har funnet noe i seg sjæl, sikkert noe som har vært der hele tida, men som hun har måttet grave fram, som hun har jobba beinhardt for å finslipe, og så kommer dette albumet og folkens, jeg sier som Tommy Wiseau; you’re tearing me apart, Florence!

Jeg hører på det så høyt og jeg kjenner hjertet mitt banke i kroppen min, og jeg løper i skogen og synger uten lyd, mens pusten går fort inn og ut av kroppen min, og hun synger om en sult hun har kjent på siden tenårene, som vi alle har inni oss, og jeg slår i lufta med knyttnevene mens jeg løper og jeg roper ja inni meg, for jeg kjenner på den samme sulten, og jeg ser for meg konserten hennes i mars når vi skal rope sammen med henne, at we all have a hunger (we all have a hunger), og hun synger om at det ikke blir bedre enn dette, og at alt hun noensinne har gjort bare var for å finne en annen måte å rope navnet ditt på, igjen og igjen og igjen, og hun synger for å trøste oss, for å trøste seg selv, og hun synger for å få oss til å danse, og hun synger fordi hun må, og selv om ferien min var fin, så er albumet til Florence det fineste som har skjedd hittil i sommer, og det blir ikke borte. Det skal finnes, helt til høsten, helt gjennom vinteren, helt til vi står foran henne i mars og skal rope navnet hennes, rope så hun hører oss. Alle oss som veit hva hun snakker om, som trenger at hun snakker til oss. Jeg skal løpe mye med Florence innen da. Jeg anbefaler alle andre å gjøre det også. (Eller gå, om dere ikke liker å løpe.)

Alle kontorene mine

Jeg har hatt skrivepermisjon i et halvt år nå. Jeg har skrevet 200 sider som ikke ble en roman, og så har jeg skrevet litt over 100 sider på det jeg håper blir en roman. Jeg veit ikke om jeg har knekt koden for å ha skrivepermisjon ennå, men fordi gode Kristin Storrusten skreiv litt om hvordan hun jobber best, og ville høre hvordan jeg jobber best, så skal jeg prøve å svare på det her:

Da jeg fikk stipend og skjønte at jeg kunne ta et helt år skrivepermisjon, så jubla jeg og tenkte tilbake på mine kortere permisjoner der jeg rømte til København og skreiv i en måned, så to måneder året etterpå, så tre uker i innspurten med Du dør ikke. Å komme meg vekk, selv om det er til min andre hjemby København, har fungert hver eneste gang. Jeg har bodd i en leilighet som ikke er min, gjort andre ting enn jeg gjør hjemme, skrevet på morgenen eller kvelden, lest bøker, sykla, gått tur, tenkt, skrevet litt mer, hatt all verdens tid, selv om jeg veit at jeg skal hjem igjen om en måned eller en uke. Å ha skrivepermisjon et helt år er noe helt annet.

De første månedene satt jeg mye aleine og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å jobbe 8 timer. Jeg tenkte ikke på at min vanlige jobb ikke er å gjøre den samme tingen i 8 timer, jeg sitter kanskje på kontoret i 8 timer, men jeg har jo massevis av forskjellige arbeidsoppgaver. Nå i skrivepermisjonen har jeg én oppgave: jeg skal skrive.

Etter noen sammenbrudd, blant annet åpenlys gråting på kafé på møte med redaktøren min, så begynte jeg på nytt. Jeg satte av kortere økter til skriving, og så begynte jeg å lese bøker i stedet. Gå turer. Møte venner. Spise lunsj med noen. Og jeg jobber som ringevakt i bokhandel, og merkelig nok jobber jeg aller best de dagene jeg plutselig får en vakt og må pakke med meg Norli-uniformen og sykle ned på Kaffebrenneriet og skrive en drøy time før jeg skal inn og rydde på plass bøker og snakke med kunder. Hvor er logikken i at jeg skriver fire gode sider på en time når jeg må gjøre noe annet i fem timer etterpå, mens jeg såvidt skriver en halv god side når jeg har en helt åpen dag foran meg? Jeg vet ikke, men jeg trenger ikke nødvendigvis vite det. Jeg bare liker at det går an. At jeg får til å skrive, å jobbe, at det går framover, og at jeg kan gjøre andre ting også, uten dårlig samvittighet.

Jeg skriver best med hodetelefoner på, gjerne på en bråkete kafé, nå om sommeren er mitt favoritt-skrivested bakgården på Kaffebrenneriet på Grønland, det er skygge der, og jeg sitter der med en dagens kaffe og en limonade og tværer ut av meg to-tre skrivetimer i skyggen mens spurvene spiser smuler fra de andre bordene, mens folk møter vennene sine ved siden av meg, mens noen har møter ved siden av meg, mens noen drikker en ensom kaffe på en feriedag, og hele tida skriver jeg på macen min uten å ense sånn egentlig hva som skjer rundt meg. Plutselig har det gått noen timer og jeg kan gå hjem, gjøre noe helt annet.

Sånn sett burde jeg jo kunne klare å skrive hvorsomhelst, så lenge jeg har hodetelefonene mine og macen min, og noen ganger går det, men som regel må jeg gå et sted. Late som at det stedet er jobben min. Og så må jeg sitte der, uten å ha for høye forventninger til hvor lenge, og så må jeg gå derfra igjen.

Nå er jeg kattepasser i Rælingen, her har jeg skrevet fire-fem sider siden jeg kom i går. Jeg skal teste ut å sitte ute på terrassen i skyggen seinere i dag, med en iskaffe, og se om jeg kan være på jobb der. Jeg har vært på ferie i Sør-Frankrike og ikke skrevet med et glass rosévin på kveldene som jeg planla, men det ble noen sider her og der mellom lunsj og middag, mellom den ene og den andre boka jeg valgte å lese i varmen. Jeg var i København i påsken for å skrive, og jeg skrev ikke ett ord, selv om skrivebordet i kolonihagen jeg lånte virka som det mest perfekte stedet for skriving noensinne. Jeg prøvde, men det gikk ikke. Så jeg gikk tur og grein i stedet. Sånn kan det gå.

Og så skriver jeg her, og i dagboka mi, om hvor vanskelig det er å skrive, og så går det kanskje bedre etterpå.

Og når alt annet feiler, så ser jeg på filmer jeg har sett før, ofte får de meg til å ville skrive. A love song for Bobby Long, for eksempel. Everyone knows that books are better than life, that’s why they’re books, roper Scarlett Johansson, og jeg får lyst til å skrive en. En bok som er bedre enn livet. Så jeg setter på meg hodetelefonene, og går inn på kontoret mitt. Som kan være hvor som helst, egentlig. Men det må være en god dag for det. Si fra om dere finner ut hvordan en dårlig skrivedag kan bli en god en, for jeg aner ikke.

Når jeg er tilbake på jobb, så håper jeg at jeg klarer å beholde noe av det jeg har lært. For det jeg har lært er jo at jeg bare trenger en time her og en time der. Ikke at en hel roman blir til på en time hver dag i noen uker, tvert imot, det er mye mer jobbing som skal til, men å skrive; det gjør jeg på en time, gjerne før jobb, med en kaffe, hodetelefoner og kanskje til og med en limonade. Og noen ganger må jeg gi meg på topp, men da veit jeg akkurat hvor jeg skal begynne igjen neste gang. Midt i. Og hvis det ikke er midt i, men på starten, vel, da kan jo hva som helst skje. Det er det aller beste.

Dancing on my own

Jeg meldte meg på et dansekurs, litt for å få tida til å gå, litt for å tvinge meg selv til å trene, litt for å ha en rutine. Hver onsdag mellom kvart på sju og kvart på åtte har jeg dansa i et rom med vinduer langs den ene veggen, utenfor har det vært nesten 30 grader og inne i rommet har jeg forsøkt å herme etter instruktøren som gjør waves og bouncer og beveger kroppen sin på en sånn måte min ikke helt klarer å følge, men den har også gjort ting jeg har kunnet lenge, ting som sitter i kroppen min og har gjort det siden jeg var 7. I første time spurte instruktøren om noen av oss hadde dansa før. Jeg sa: det er hundre år sida, men ja. Noen av de andre sa ja, noen sa nei. Jeg visste at jeg var eldre enn de andre som går der, men ikke hvor mye. Jeg fant det ut da hun ene hilste på meg forrige gang. Hvor gammel er du? spurte hun. 32, sa jeg. ER DET SANT? sa hun. Det ser IKKE sånn ut. Jeg trakk på skuldrene i den fillete t-skjorta mi med (500) days of Summer-motivet som jeg har klippa opp så den henger ned over skuldrene, inspirert av Flashdance. (Det er lov å le om dere vil! Jeg liker det.) Jeg føler meg som 32, og føler jo at jeg ser sånn ut også, men det er sikkert fordi jeg vet hvor gammel jeg er. Jeg bor i denne kroppen.

Hva med deg? spurte jeg. Jeg er 16, sa hun. Jeg lo og tenkte, og sa kanskje høyt: jeg er faktisk dobbelt så gammel som deg. Koko! Hun smilte. Så begynte timen. Den timen hver onsdag har vært den raskeste timen i løpet av disse seks ukene, jeg går inn, vi varmer opp, jeg får til noe, jeg får ikke til noe annet, vi lærer koreografi, vi repeterer, vi teller, 5, 6, 7, 8, og jeg hører et ekko av meg selv som 9-åring, som 12-åring da vi ble flytta inn til byen på Spin-off, som 15-åring da jeg begynte på X-ray, som 16-åring da jeg av en eller annen sjuk grunn havna på viderekomne etter audition, jeg hører tellinga og jeg ser meg selv dra på trening tre ganger i uka, hvordan vi løp, gjorde sit-ups, push-ups, hvordan vi lo i pausene, og så kjørte gjennom koreografien en gang, tjue ganger, hundre ganger, hundre og tjue ganger. Hvordan jeg dansa i hodet på vei til t-banen, nikka til musikken og huska hvor armene mine skulle være på den takta, hvor beina skulle være på den andre. Det er helt likt, og helt annerledes nå. Kroppen min er eldre, stivere, når jeg prøver å gjøre en wave fra hodet og ned gjennom kroppen hører jeg stemmen til venninna mi på ungdomsskolen som tulla med at jeg led av The Norwegian Stiffnes Syndrome, det var en vits fra en reklame, men jeg nikka og sa ja, jeg kommer aldri til å lære det. Men jeg øver og øver og øver, det er bare å lære seg hvordan, så vil det gå tilslutt. Det er ikke magi, det er bare trening.

Jeg meldte meg på et nybegynner-kurs som bare gikk over 6 uker, og denne uka er den siste treninga før sommeren. Men jeg skal melde meg på igjen til høsten, jeg skal gå på et lenger kurs, og jeg skal kanskje aldri melde meg på noe annet enn nybegynner, ikke så lenge jeg lider av The Norwegian Stiffness Syndrome, men så lenge jeg har det gøy, så betyr det ikke noe. Jeg har planer om å endelig lære meg å slide, ikke med ullsokker på hyttegulvet som jeg får til på kjøkkenet hos A på fjellet, jeg snakker på ordentlig, moonwalk med joggesko som sitter fast i gulvet, jeg mener for realz. Det er bare trening, ikke magi. Men det ser ut som magi, og jeg vedder på at det vil føles som magi når jeg en dag får det til.

Og mens jeg øver, skal jeg telle inni meg, lære koreografi, sykle opp til Carl Berner, være 32 og kanskje 33 og 34 på dansetrening med tenåringer, for alt jeg veit er jeg eldre enn instruktøren også, men alder har ikke noe å si, så lenge kroppen min fortsatt kan øve på de samme tinga, de samme trinna. Det er noe av det beste jeg har gjort som voksen, å begynne å danse igjen. Jeg har forsøkt mange ganger, gått på utallige prøvetimer og kurs, men ikke funnet min greie før nå. Commercial hip-hop er min greie. Jeg og 80-talls t-skjortene mine. Hvis jeg lukker øya, kan jeg late som at jeg er 17 igjen og vil danse bak Outkast eller Missy Elliott på scena. Men jeg danser bare for meg sjæl nå. Det har jeg jo egentlig alltid gjort.