År: 2017

Jeg har ikke skrevet så mye i sommer. Jeg tenkte, som vanlig, da juni var over oss, at jeg hadde all verdens tid og at jeg skulle ha lang ferie. Ferien har vært oppstykka av jobbing, som jo er bra, for hvis det er travelt, så går det bra på det lille kontoret vårt, og jeg har hatt det fint. Jeg har gått barbeint på kontoret, jeg har drukket iskaffe, jeg har rydda litt, jeg har gjort det jeg skal, men jeg har ikke skrevet en ny bok. Det er lett å tenke at en måneds skriving skal resultere i et førsteutkast på noe nytt, men da må man jo også skrive, og jeg er dårlig til å skrive litt og litt, jeg er bedre på den lange skrivinga, selv om jeg veit at jeg ikke skriver i 8 timer når jeg har permisjon heller, jeg skriver jo ofte mellom 1-4 timer hver dag selv om jeg har helt fri, men det er noe med tankesettet mitt som gjør at jeg får det til da, og ikke når jeg har andre ting å gjøre. Det er kanskje en trøst med tanke på den lange permisjonen jeg skal inn i neste år. Selv om jeg selvfølgelig også er redd for å ta ut et helt års permisjon for å sitte og ikke klare å skrive i det hele tatt, men det er mest sannsynlig bare en redsel og ikke en realitet.

Men en morgen skrev jeg plutselig en liten tekst om Jo og Eva igjen. Den kom til meg mens jeg lå og sakte våknet, tenkte på hva jeg ville den dagen. Jeg ville ha bringebær. Så jeg gikk og kjøpte bringebær og så skrev jeg dette:

Telefonen min ringer. Jeg vil ikke ta den. Den ringer igjen. Jeg lener meg ut av senga og ser på displayet at det er Jo. Jeg tar tak i mobilen, men rekker ikke å svare før han legger på. Jeg både vil og vil ikke at han skal ringe igjen.

Han ringer igjen.

Hallo?

Halla, hvorfor svarer du ikke?

Jeg svarer jo nå?

Jaja. Er du hjemme?

Ja.

Vil du gjøre noe annet?

Nei.

Nei?

Nei.

OK, men jeg synes du skal gjøre noe annet.

Jeg vil ikke.

Var det gøy i går?

Det var fint, sier jeg. Men i dag er det ikke fint.

Hvordan da?

Jeg vet ikke.

Prøv, da?

Prøv hva da?

Å forklare. Bruk orda dine. Han sier det på en sånn måte jeg hater. Som om alt i verden er lett.

Jeg bare er så trist, sier jeg.

Da må du jo i hvert fall bli med meg i dag.

Jeg tror ikke det hjelper, sier jeg.

Joda, sier han. Jeg henter deg om en time.

Han legger på og jeg legger meg igjen. Bestemmer meg for å ikke åpne når han ringer på.

Han ringer på en time seinere, og jeg åpner. Selvfølgelig.

Har du hatt fest? Spør han når han ser inn i leiligheten min.

Nei, jeg bare har ikke rydda, svarer jeg. Jeg har ikke kledd på meg heller, så jeg står i pysjen. Han peker på den og spør om jeg skal ut i den der.

Jeg skal ikke ut, sier jeg.

Jo, nå skal du ut. Med meg. Han sier at jeg godt kan gå i pysjen om jeg vil, det er ikke så mye folk der vi skal.

Kan jeg gå i pysjen? Spør jeg.

Ja, jeg sa jo det. Vil du det?

Ja.

OK, da drar vi nå, i pysjen. Han holder døra opp for meg og jeg rasker bare med meg nøklene mine som jeg legger i de dype lommene på pysjbuksa. Bilen hans er parkert borti gata og jeg hopper inn i forsetet og spør ham hvor vi skal.

Du får se, sier han.

Vi kjører uten å si noe. Det er overskya, men varmt ute. Jeg holder hånda ut av det åpne bilvinduet, kjenner på vinden og farta. Jo ler av meg, sier at jeg ser ut som en hund.

Han parkerer på Lindeberg, hopper ut.

Hva skal vi her?

Det er hit vi skal, sier han.

Nei.

Jo.

Nei.

Jo, sier han.

Jeg går nølende ut av bilen, midt mellom alle blokkene på dette stedet ikke langt fra der vi vokste opp.

Hvorfor skal vi hit? Spør jeg.

Vi skal plukke bringebær.

Jeg liker ikke bringebær så godt, sier jeg mens vi går oppover mellom blokkene, mot jordet øverst i bakken.

Hæ?

Jeg trekker på skuldrene.

Eva, det gåkke an å ikke like bringebær?

Det går vel helt fint an?

Hva er det du ikke liker med dem, da?

Jeg bare liker dem ikke?

Bruk orda dine, sier han og jeg stopper opp.

Han stopper noen skritt foran meg og snur seg.

Det er ikke så enkelt, sier jeg.

Jo, sier han.

Nei, sier jeg.

Jo, sier han, og går videre. Jeg får lyst til å snu og gå hjem, men jeg har bare på meg pysj og han må kjøre meg hjem. Jeg går etter ham, noen skritt bak hele veien fordi jeg hater når han er sånn, at alt er lett og at alt bare skal ordne seg. Det er ikke så lett. Alt ordner seg ikke alltid.

Her, sier han, når han stopper.

Vi er øverst i bakken og det er bringebærbusker overalt.

Hva skal du plukke i? Spør jeg.

Hånda?

Hånda?

Ja, vi skal jo bare spise dem nå?

Men jeg sa jo at jeg ikke likte bringebær.

Smak på et og fortell meg hvorfor, da.

Faen, ass….

Eva, bare gjør det for meg, OK?

Jeg går fort bort til en busk, river av et bær og tygger det.

Hva driver du med? Spør han.

Spiser bringebær, svarer jeg med bringebæret i munnen og de bitre steinene allerede mellom tenna. Jeg spytter ut litt av bæret, lager en grimase.

Jo ler.

Hva er det?

Du må ikke tygge bringebæra, sier han og kommer mot meg.

Hva mener du, ikke tygge bringebæra?

Akkurat det.

Han plukker et og slenger det i munnen.

Hva gjør du da? Bare svelger du det som en pille?

Han åpner munnen og stikker ut tunga hvor et most bær ligger.

Hu må peshe he opp mo hanen, sier han.

Unnskyld?

Han svelger.

Du må presse det opp mot ganen, gjentar han.

Bare mose det, liksom?

Han nikker. Tar ett til.

Jeg plukker sakte ett til selv og legger det på tunga. Det er søtt og syrlig, men ikke bittert. Tenk at jeg har spist bringebær hele livet og ikke visst at det var sånn her de skulle smake. Jeg ler og Jo spør hva det er.

Ikke noe, sier jeg.

Jo, sier han.

Bruk orda dine, sier jeg i kor med ham og han ler, men himler med øya.

Det var bare fint, sier jeg. Det her. Så plukker vi flere bær.

Jeg har vært i Hellas i snart en uke. I en liten by som heter Parga. Den ligger ved havna. Hele byen er ved havna, hotellet vi bor på ligger noen hundre meter oppi fjellet, det tar ti minutter å gå i en slyngete vei opp fra havna. De eneste lydene vi hører her er sirissene og en og annen moped. Det har vært lange, late dager ved bassenget. Alt jeg gjør er å stå opp, gå ned og få frokost, egg eller yoghurt med frukt, kaffe, to kopper kaffe, og så kanskje en frappe med melk og sukker, så ligger vi ved bassenget. Jeg leser bøker, bader med lillesøsteren min, hun har svømmebriller som jeg låner for å se under vann. Burde kjøpe mine egne. Å se under vann, folkens, det er stas. Jeg ser på beina til de andre i bassenget. Jeg ser på boblene som kommer fra munnen min og nesa mi når jeg puster ut under vann for å holde meg nede litt til. Jeg ser bunnen, og jeg ser kantene, svømmer så langt jeg kan før jeg må opp og trekke pusten.

Så spiser vi lunsj. På hotellet eller nede ved havna. Så bader vi på stranda. Så leser jeg. Så bader vi en gang til. Så spiser vi middag. Kanskje har jeg dusja av meg saltvannet innen den tid, kanskje har jeg bare tatt på en sommerkjole, tørka i sola, vi bestiller mat fra menyer vi får av innkasterne, alle vil vi skal spise hos dem, men vi har valgt et nytt sted hver dag, selv om vi ofte bestiller det samme. Jeg liker moussaka, lillesøster liker stifado, mamma liker spagetti bolognese eller chicken de la creme. Men et sted har vi vært to ganger, et lite sted vi snubla over helt i enden av havna, Ponte, det var ingen gjester der da vi kom, men det sto at de hadde mikrobryggeri og jeg måtte teste det ut, og pastaen vi bestilte var den beste jeg har spist i hele mitt liv. Så jeg sa jeg ville tilbake. Når jeg er på ferie aleine eller med venner, så vil jeg ofte tilbake igjen og igjen, bare finne meg et sted, trenger ikke teste hele verden, vil bare gå dit det var bra den første gangen. Der jeg veit hva jeg får. Jeg liker generelt steder som kjenner meg igjen. Hjemme veit nesten alle bartenderne mine hva jeg skal ha. To pils. Ja. Hver gang. En til meg, og en til den jeg er der med. Enkelt og greit.

Vi ser på de tynne kattene som bor nede i svingen, vi leser bøker, vi drikker øl til lunsj og kanskje et glass vin på balkongen før middag. Vi skifter mellom badetøy og sommerklær. Jeg går barbeint så mye jeg kan.

I går kveld satt vi nede i hotellbaren og spilte scrabble i stedet for oppe på balkongen. Han som driver hotellet vårt, en mann i 50-åra som heter Nikkos satte seg sammen med oss, prata. Vil dere han en øl til? spurte han da vi var ferdige. Nei, sa mamma. Ja, sa jeg. Så mamma og lillesøster gikk opp på rommet, mens jeg ble sittende med Nikkos over en øl. Han drakk kaffe, så vin. Vi prata om livet. Om hotellet han har drevet i 30 år, som han bygde med penger fra sin far, som døde bare få dager etter at han første gang foreslo for Nikkos at han ville bygge hotell. Det kan komme gjester, sa han. Vi kan ha to rom, tjene litt penger, utvide etterhvert. Og nå har han 19. Vi snakka om livet i Parga, denne lille byen hvor han har vokst opp, hvor datteren hans bor. Skal hun ta over? spurte jeg. Jeg vil det, sa han. Men hun må gjøre som hun vil. Hun er 14 nå, og skulle egentlig jobbe her i sommer, men hun sa: Pappa. Jeg har ferie. Jeg vil være med vennene mine. Så hun er med vennene sine. Og kanskje vil hun flytte, til en større by, langt unna. De må få gjøre som de vil, sa han. Ja, sa jeg. Men kanskje vil hun ta over etterhvert? Ja, sa han, drakk litt vin, tenkte. Kanskje. Vi får se hvor lenge jeg holder ut. Det har gått 30 år, men 30 år går så fort, Linn, sa han. Ja, sa jeg, og tenkte på at 30 år er hele livet mitt, barndommen og det hele.

Hva gjør du hver dag? spurte jeg. Jeg svømmer, sa han. Hele året. Det er 12 grader i sjøen om vinteren. Men hvis man bader hele året, tenker man ikke på det, at det blir kaldere. Og så er det jo åpent her fra mai og helt til oktober. Og før vi åpner, så pusser jeg opp. Kjøper nye møbler, hvis det trengs, fikser slitne dører og gulv. Men nå? Om sommeren. Da jobber jeg. Til elleve. Og så tar jeg et glass vin borti her, han pekte opp bakken, ser på utsikten, før jeg legger meg og kommer tilbake til frokost. Klokka sju hver dag. Vil du bli med? spurte han etterhvert. Det er ikke langt, du kan sitte på scooteren min, vi kan ta en øl til, du kan se på utsikten, snakke med noen andre. Tusen takk, sa jeg, men jeg tror mamma venter på meg. Og det gjorde hun jo. Vi har bare en nøkkel til rommet, og jeg ville nødig holde henne våken lenger enn nødvendig for å låse meg inn.

Du velger selv, sa han. Vi kan ta en øl til her også, selv om vi stenger nå, det er fint å prate med deg. Takk det samme, sa jeg, og så prata vi litt til, prata om årene som har gått, om gjester som har kommet og dratt igjen, om de nordmennene han har blitt venner med, som han var i bryllupet til i Lillestrøm, som kommer tilbake, år etter år. Er det fint her? spør han meg. Ja, sier jeg. Ikke kjedelig? Nei, sier jeg. Jeg liker at det er stille, at det er få mennesker. At vi kan sitte her, du og jeg, og ta en øl. Jeg har aldri tatt en øl med de som driver hotellene jeg har bodd på tidligere. Han ler og sier nei, det er lite her.

Når jeg endelig reiser meg for å gå opp på rommet, rekker jeg fram en seddel for å betale for ølen. Å nei, sier han. Denne var på meg. Og du er velkommen til å bli med meg, jeg skal ta mitt glass med vin rett her borte nå, han peker opp bakken igjen, opp bakken vi ikke har gått før, vi har alltid bare fulgt veien nedover, til havna. En øl til, hvis du vil, så følger jeg deg hjem. Hadde jeg vært her alene, sier jeg, så hadde jeg garantert blitt med. Jeg tar ham i hånda og sier takk for meg, for i kveld. Takk selv, Linn, sier han, og smiler, før han setter seg på scooteren og suser opp bakken for sitt siste glass med vin, foran utsikten, som vi gikk opp til i dag, mamma, lillesøster og jeg, og helt riktig, bare 200 meter opp fra hotellet ligger den fineste restauranten jeg har sett, med utsikt til hele havet, verdens ende, og vi bestiller bord der for å spise middag vår siste kveld, og kanskje skal jeg tørre å bli igjen litt, se solnedgangen aleine med en bok, traske hjemover til hotellet, eller kanskje til og med sitte der helt til Nikkos kommer for å ta sitt glass med vin. Snakke videre om livet i Parga.

Det er stille her, men det bor mennesker her også. Mennesker med liv som har vært lengre enn mitt. Sirissene og mopedene, den turkise sjøen, hotelleierne som rydder opp år etter år, som passer på oss.

Om sommeren tenker jeg alltid mye på farmor. Det kommer med syrinene. Nå er syrinene visne, men sommeren lever fortsatt, og jeg tenker på farmor hver dag. Det er over 10 år siden hun døde nå, jeg husker jeg skrev om det her, til og med. Så lenge er det siden, og så lenge har jeg skrevet her.

Når jeg tenker på farmor, så tenker jeg på de fine tinga. Som regel klarer jeg å ikke tenke på hvordan det var den siste tida, fra hun falt og brakk armen og det drøye året etterpå med sykehus og sykehjemsinnleggelser og en stadig mer tåkete farmor, men hvis jeg tenker på det, så lukker jeg øya og forsøker å huske de klare øyeblikkene hennes de siste månedene. Jeg husker fortsatt at jeg kom hjem fra interrail i all hast fordi mamma sa at det kanskje ikke var lenge igjen (det viste seg å være noen flere måneder, men det var mye opp og ned) og jeg kom inn på rommet hennes. Nei, sa hun, jeg orker ikke besøk. Mamma sa: men Marit, det er Linn. Farmor lukket opp det ene øyet og så på meg, rakk ut hånda si og tok min og holdt den hardt og så satt jeg bare der, i stolen ved siden av henne, fortalte om reisen jeg hadde vært på mens hun klemte hånda mi.

Farmor var alle somrene mine, lukta av markjordbær der hun bodde, hvor jeg gikk med avisa om søndagsmorgenene i over tre år, syrinene i hagen utenfor kjøkkenvinduet, endeløse dager med bare oss to, selv om jeg vet at både pappa og søsteren min også var der, men jeg husker bare oss to. Jeg husker turene på butikken for henne, å ligge på gresset utenfor kjøkkenvinduet, å låne 20 bøker på Furuset bibliotek og insistere på å ta dem med meg, fordi jeg hadde ingen planer om å dra hjem før de var utlest og måtte byttes inn i 20 nye, å løse kryssord på kjøkkenet hennes om morgenen etter frokost (eggerøre, hver dag). Jeg husker å ligge i senga mi og høre at hun skrudde på radioen da hun våkna, lyden av Nitimen og sola som skinte på veggen i gangen, reflektert fra kjøkkenvinduet og da jeg sto opp, satt hun ved kjøkkenbordet med et kryssord og en røyk.

Og jeg visste det ville bli en fin dag. En dag uten planer. Kanskje skulle jeg ligge i gresset, kanskje skulle vi lage saft, om kvelden skulle vi se på TV sammen, først jeg, med det som begynte etter barne-TV, Are you afraid of the dark, for eksempel, som jeg husker gikk om sommeren, og så kom farmor opp trappa med kaffekoppen sin og satte seg i stolen og jeg satte meg på gulvet foran. Vi åpna vinduene fordi det var så varmt, alltid så varmt der oppe, og utenfor var kanskje barn på min alder ute og lekte, som ble eldre og eldre, som meg, men jeg, jeg satt på gulvet foran TV-en og farmor, og så på NRK med henne, i en egen verden der oppe i andre etasje i varmen, med vinduene åpne og en fluesmekker klar til vepsen som kanskje sneik seg inn og ikke fant veien uten igjen. Jeg brukte fluesmekkeren til å vifte dem ned vinduet, til åpningen.

Det var begivenhetsløse somre, fram til jeg ble 14 og forelska første gang og begynte å tilbringe både dagene og kveldene ute, men jeg kom alltid hjem til farmor. Og TV-en ble bytta ut med at jeg satt ved PC-en ved skrivebordet pappa satte opp i stua, bortenfor TV-en, der kunne jeg sitte på internett, men veldig ofte ble jeg sittende med ryggen til PC-en og se på de samme, gamle programmene med farmor. Så flyttet vi TV-en ned på soverommet hennes, og da satt jeg noen ganger der i stedet. Internett kunne vente, i hvert fall til farmor sovna.

Nå sitter jeg her, i min egen leilighet 10 år etter at hun døde og jeg løser fortsatt kryssord og tenker på henne hver gang. I går kjøpte jeg Se og hør, som jeg noen ganger gjør om sommeren, fordi farmor kjøpte det hele tiden. For et grusomt blad, men det minner meg om å sitte ved kjøkkenbordet hennes, om å lære meg å lese overskriftene om kongehusene i Europa på fanget til farmor. Så mye rart vi gjør av savn.

Men kjøkkenbordet jeg sitter ved nå? Det var farmors. J synes det er slitt og gammelt, og det er det jo. Men det er farmors. Det er vårt kjøkkenbord. Og i bakgården der jeg bor, der er det syriner.

 

Jeg har kanskje glemt å si det, men boka mi kom i pocket for noen uker sida. Sammen med Heidi sin pocket, akkurat som forrige gang. Det føles fint. Du kan bestille boka her eller så kan du mase på favorittbokhandleren din om å bestille den. Det er en fin bok. Den handler om angst. Og løping. Og Kent. Og om en eviglang indian summer, et sommerhus i Värmland og noen unge, svenske nabogutter. Om at det nok skal gå bra, selv om det ikke alltid føles sånn.

I går var en sånn dag, hvor det ikke føltes sånn, jeg var sliten og stressa, men så dro jeg på quiz allikevel. Jeg gikk dit etter jobb, gikk en omvei gjennom Kubaparken, langs elva, satte meg ned ved et ledig bord på Månefisken da jeg endelig kom fram, det var fullt ute, så jeg satte meg inne. Etterhvert kom laget mitt, en etter en, og det ble jo veldig hyggelig. Quiz er jo tross alt det beste jeg veit, selv om jeg har sovet lite og jobba for mye og spist junkfood til middag i stedet for grønnsaker og ikke pakka til Roskilde ennå. Uansett, det blei quiz, den første i sommersesongen, og vi var så flinke. Vi svarte riktig på nesten alt. Jeg drakk alkoholfri øl og hadde det ganske fint, tenkte: Dette er ikke så verst.

I pausen kom det en fyr bort til bordet vårt og spurte om jeg var meg. Altså, han sa: Er du Linn Strømsborg? Ja, sa jeg. Jeg må bare si at jeg liker bøkene dine skikkelig godt, sa han. Og så sa han mange andre fine ting som fikk meg til å rødme og jeg blei så glad, og da jeg rusla hjemover før vi fikk resultatet (5. plass av 63 lag, så ikke så verst, men ingen seier heller) og hørte på musikk i den lyse sommerkvelden, så tenkte jeg: Ja, for det finnes sånne folk. Som sier at de liker bøkene mine. Heldigvis.

Har du skrevet bøker? spurte en av de på quizlaget mitt som jeg ikke kjente før i går, men som jeg nå har blitt quizvenn med. Ja, sa jeg, litt flau. For, som jeg sa: Jeg har skrevet tre bøker. Det er ikke så mange som har lest dem. Men, sa jeg. De som har lest dem, er skikkelig, skikkelig fine.

Så takk, du fyr som sa hei, nå turte jeg å poste bildet av pocketboka mi, som jeg jo er veldig, veldig stolt av. Den finnes. Jeg finnes. Sommeren er her. Hopp fra ei brygge, gå på en quiz, spis en is, gi noen en klem, kyss en du ikke har kyssa før (eller en du har kyssa tusen ganger før), ta deg fri, spis lunsj ute, gå barbeint, les en bok, se en tv-serie når det regner, drikk en øl, drikk iste, drikk iskaffe, smør deg med solkrem, og husk alltid: Høsten kommer fort nok. Men nå. Nå er det sommer.

Jeg åpner vinduet med en gang jeg kommer på jobb. Går gjennom mailboksen, svarer, ordner, streker ut alt jeg gjør. Neste år skal jeg ha skrivepermisjon. Det føles langt unna, og jeg klarer ikke helt å se det for meg. Et helt år liksom? For å skrive? Gjør man sånt? Noen gjør det. Jeg sier at jeg ikke har begynt på noe nytt enda, men det er løgn. Jeg har begynt på to ting, og fortsatt på to andre, men det er langt igjen før noe av det kan ligne noe som en gang skal ligne noe annet. Nå er det bare dokumenter jeg veksler mellom, etter humør, etter været. Det begynner å regne og jeg blir sittende og se på dråpene som legger seg på det åpne vinduet, som vipper litt utover, fanger regnet og lyden av det.

Jeg rydder skrivebordet mitt når jeg kommer hjem etter å ha løpt. Jeg løp i Svartdalsparken, inn til der de har stengt av stien, det begynte å regne mens jeg løp, vanndråper i panna og risling i trærne over meg. Jeg løper sakte, men jeg løper. Stemmen til Runkeeper avbryter musikken min hvert femte minutt, forteller meg hvor langt jeg har løpt, selv om jeg løper i sirkler. Seven. point. twentyeight. seconds. per. kilometer, sier dama. Så fortsetter musikken og jeg løper videre. Når hun har snakka til meg seks ganger er jeg ferdig. Jeg teller ned allerede fra den første gangen hun avbryter.

I morgen er det 1. juni. Denne uka har jeg klart å stå opp før sju to av tre dager. Jeg har løpt en av to ganger. Jeg har kryssa ut halvparten av oppgavene i boka på jobbskrivebordet mitt. Jeg har jobba fire timer overtid, men det er bare fordi det er sommertid og bygningen er tilnærma tom alt klokka tre. Sommertid, for et fantastisk konsept. Jeg skulle ønske det var sommertid hele året. Neste år kan jeg ha det. Ferdig på jobb klokka tre, kan jeg si, mens jeg sitter og skriver. Her eller der. Ved et bord eller et vindu eller ved dette skrivebordet. Og så kan jeg løpe. Eller jeg kan begynne dagen med å løpe. Det skal nok gå. Det skal nok bli noe av de dokumentene jeg pusler med. Jeg begynte på den ene teksten sommeren 2015, og da jeg leste over sidene på nytt forrige helg lo jeg høyt. Det ligna på SKAM. Før SKAM kom. Og da jeg så første sesong hadde jeg helt glemt de sidene jeg satt og skrev i Grimstad, mens Krummis jobba med masteren sin. Jeg skriver ting, glemmer dem, og noen ganger blir de til noe, noen ganger blir de bare glemt. Neste år skal jeg tørre å skrive det ferdig i hvert fall. Alle disse begynnelsene. Et sted må de jo ende også. De kan ikke bare bli glemt. Men om hundre år er jo allting glemt uansett. Jeg skal være borte også. Men vi gjør det vi kan med det vi har, nå. Står opp, krysser ut oppgaver etterhvert som vi gjør dem. Går hjem klokka tre. Eller klokka fem. Eller seks. Løper en tur mens Runkeeper prater. Lukter på regnet. Stjeler en syrin. Gjør det igjen.

Jeg husker at jeg satt på toget på vei hjem fra Trondheim etter å ha klina med en fyr jeg skulle fortsette å kline med noen måneder framover. Dette var vel i 2009. Jeg var glad og trøtt og utenfor føk landskapet forbi og jeg hadde mp3-spilleren min (ja, herregud, dette var jo før Spotify, folkens, jeg er eldgammal) på shuffle og så kom Craftmanship & poetry på, og jeg hadde ikke lagt merke til den låta for seg selv før, bare hørt på den i albumsammenhengen, men fy flate, for en låt, og den slo til meg gjennom hodetelefonene, når låta liksom legger seg ned, stryker deg over håret, «stop spilling red wine on the carpets, you know the stains don’t come off anymore» synger Tina, i låta om en kvinne som har mista gangsynet, som har mista oversikten, kontrollen, lykken, oh, the silence in your house and in your head and in your heart is so loud. Og jeg husker et grønt landskap, og jeg husker stemmen til Tina og at halsen min snørte seg sammen, ikke av sorg, men av en sånn dum lykke, en sånn nyforelska lykke, i låta og i dette albumet og litt i han fyren som jeg endte opp med å bare møte et par ganger til før det fada ut, som

første låta på albumet fader ut, Count to ten, først med et smell, en nedtelling og en bråstopp, og siden i et ekko av en annen låt, som jeg husker at jeg klikka meg bakover i hele tida mens jeg gikk hjemover langs gjerdet på Oslo hospital en lys sommerkveld, jeg kjørte låta til 4.22 og skrudde opp, igjen og igjen, knitringa fra en vinyl, er det det? og så et lavt ekko av Tinas stemme og en melodi som jeg er sikker på er en av de fineste jeg har hørt, men jeg klarte aldri å kjenne den igjen, jeg bare klikka meg fram til 4.22 igjen og igjen og hørte på disse små sekundene mens jeg gikk hjemover langs epletrærne, til senga mi der ingen andre venta på meg, der jeg bodde sammen med en tjukk katt og for mange bøker og forsøkte å skrive en bok selv, forsøkte å fortelle historier som

Tina Dickow gjør i låta My business, historier om knuste hjerter og alle menneskene du ikke kjenner, om de du møter på byen og på t-banen, om folka som fyller byene der vi bor, byene som

kanskje kan ligne Paris, som hun synger om i Sacre Coeur, som minner meg så altfor mye om slutten av 2007, da et forhold var på vei til å briste, da jeg gikk tur aleine i kulda og frosten og ikke turte å gjøre det slutt selv, selv om jeg visste det kom, der borte et sted, jeg kunne nesten se det, men jeg klamra meg fast, jeg nekta å gi opp, jeg var så forelska og jeg ville bare at det skulle gå, men det skulle det jo ikke, og jeg visste også at det kom til å gå bra, for Tina Dickow sang, hun sang om nettopp dette, om å gjøre det slutt, om å velge å bli i Paris (mens min fyr valgte å forlate Oslo etterhvert) og jeg skrev i dagboka mi om han som skulle dra, og om han som dro noen år tidligere, som

sendte meg den første Tina Dickow-skiva mi i posten. Jeg tror du vil like denne, skreiv han i brevet som inneholdt en brent versjon av Notes, skreiv han med sin knotete håndskrift som jeg håpa på å se på en konvolutt i postkassa mi hver eneste dag i så altfor mange måneder, og jeg tror det er det fineste han noensinne gjorde for meg, å gi meg Tina Dickow. Ikke at han kunne vite hva hun skulle komme til å bety for meg, ikke at han skulle vite at jeg i 2008 sto og grein på Roskilde mens hun sang Open Wide, mens hun sang You know better, mens hun sang alle sangene som har trøsta meg og røska i meg og holdt meg med selskap og som har blitt virvla inn i tekster jeg har skrevet da og siden, som har blitt utgitt etter at jeg sto der i 2008 og grein på Roskilde, dette Roskilde-året som jeg endte opp med å skrive en bok om, en bok som inneholdt essensen av alt som skjedde og ikke skjedde mellom mitt første år på Roskilde i 2004 og de åra som skulle følge, med og uten ham og alle andre, med Tina Dickow på øret og stemmen hennes i hjertet, og det har gått 10 år siden hun utga Count to ten, 10 lange år som også føles som et kvarter, som

skal feires i en park på Frederiksberg første helga i juni i år med en jubileumskonsert der Tina skal spille hele albumet, og jeg har kjøpt billett og jeg har kjøpt togbillett, og på veien ned skal jeg høre på Tina igjen, og i parken skal jeg kanskje grine, mens jeg tenker på alle åra som har gått og alle åra som skal komme, men en ting veit jeg helt sikkert: det har gått bra med meg. Jeg har kommet helt hit. Og enda skal jeg lenger. Heldigvis.

Våren kom og ble til forsommer, og så kom snøen igjen, men siden jeg er en rotekopp og ikke hadde pakka bort vinterklærne mine ennå i mai, så pakka jeg meg inn i ullstrømpebukse og ullgenser og overlevde allikevel. Jeg hadde en plan om å blogge mer i 2017, men etter at jeg satt på flyplassen og venta på å overleve turen over til LA så ble det stille. Jeg var på Coachella, det var fint og rart. Jeg gikk rundt i Venice og på Abbot Kinney, hvor jeg bodde med J i januar 2015 og skrev over 100 sider om LA som aldri blei til noe. Jeg drakk øl i bakgården til Nina, jeg drakk øl på utesteder jeg har vært før og aldri vært før. Vi kjørte bil til og fra Indio i ørkenen, hvor Coachella ligger, og selv om jeg ble kjempenervøs før vi dro og tenkte at alt kom til å gå til helvete, så satte jeg meg inn i bilen og hang ut av vinduet i varmen på vei bort. Det var kø langs motorveien og vi åpna vinduene på vidt gap for å få puste, og jeg følte meg litt som en hund, du veit, de som har hodet ut i vinden. Landskapet slutter aldri å fascinere meg, de høye åsene, kaktusene, fjellene som er grønne og så brune og så hvite på toppen selv i varmen. Palmene langs veiene, den glohete asfalten, den tåkeblå, disige himmelen, rosaskimmeret om kvelden. Hvis jeg skal trekke fram det fineste fra Coachella, tror jeg det var litt som dette:

Å stå i ølhagen på The head and the heart og bare vente på sangen min, Down in the valley, og da den kom sang jeg høyt og hørte ei jente synge høyt bak meg, så jeg snudde meg og sang sammen med henne og hun ga meg en high five på refrenget. I am on my way back to where I started. California. Oklahoma. And all of the places I have never been to. But down in the valley with whiskey rivers, these are the places you will find me hiding. These are the places I will always go. These are the places I will always go. Å si god festival til jenta før vi gikk og å få en high five til og et strålende smil, før vi løp for å kjøpe vann og rekke neste konsert utenfor ølteltet.

Å løpe inn for å kjøpe en drink ti minutter før Bastille skulle spille, drikke den kjempefort og så drikke det Nina ikke orka å drikke før vi løp til Bastille og kunne gå nesten helt fram til scenen, fordi det aldri var mye folk på konsertene så tidlig på kvelden. Å ropesynge på alle sangene jeg kunne, å skjønne at de skulle spille Of the night-remixen sin da vokalisten sa: I’ve never been much of a dancer, so I need you guys to help me out on this one, å sette seg ned når han telte til tre og å hoppe til jeg ble andpusten på refrenget. Å synge til stemmen sprakk på Pompeii og å smile så det gjorde vondt i kinna lenge etterpå.

Å sitte i campen og spille kort midt på dagen da det var for varmt til å gjøre noe som helst annet.

Å hente jus, øl eller vann fra kjøleboksen og legge dem mot halsen før jeg tok en slurk.

Å stå opp tidlig og gå en liten tur før sola tok ordentlig tak, å kjøpe iskaffe selv om køen var uendelig lang, å drikke den altfor fort i neste kø for å kjøpe frokost, å gå tilbake til campen og vekke de to andre.

Å løpe til New Order etter Kendrick Lamar og rekke deres transformasjon tilbake til Joy Division og Love will tear us apart.

Å sjekke ut Future Islands og heldigvis skulle se dem på Roskilde seinere i sommer, for de var dødsbra.

Å se Röyksopp spille for et fullstappa Sahara-telt og høre ordentlig bra lyd for første og siste gang på festivalen.

Å se Francis & the lights fra ølhagen aleine, etter at Nina og Shane dro for å se en annen konsert etter at de akkurat rakk å høre May I have this dance, og vi dansa aleine langs gjerdet og skålte med ølglassa og så fortsatte jeg å danse aleine ved gjerdet, mens alle folka bak og ved siden av meg prata og drakk. Hvis jeg lukka øya og sona ut, så hørte jeg bare musikken, så bare palmene, og himmelen, og Francis, der framme.

Å se The XX og fortelle Nina om at jeg så Jamie XX på øya i fjor og at det var skuffende, fordi jeg ikke fikk høre Loud Places, og så reise meg på slutten av The XX når jeg hører at de plutselig begynner på Loud places, å begynne å grine av konsertlykke og si til Nina at det er denne låta, det er denne låta, og å høre henne le i bakgrunnen mens jeg svaier fram og tilbake med armene over hodet og tårer langs kinna og å etterpå få fortalt at hun filma meg og sendte det hjem til J, mens hun snakka i bakgrunnen og sa: Linn har det veldig bra akkurat nå, nå spiller de låta hennes, vi savner deg, J!

Å gå fra Radiohead fordi lyden var forferdelig, de måtte gå av scenen tre ganger fordi lyden bare kutta ut, men så å sende en skuffa melding til Krummis og bli mint på at jeg tross alt skal se dem seinere i sommer i Spektrum, å kjøpe meg noe mat i mørket med Nina og å gå tilbake igjen forbi scenen og høre at de fiksa lyden, å sette seg på gresset og få med seg tre låter med OK lyd før vi rusla hjem og la oss.

Å ikke bli solbrent selv om det var 40 grader.

Å drikke iskald Heineken siste kvelden etter å ha henta det siste vi hadde igjen i Heineken-teltet hvor de oppbevarte ølen vår i kjøleskap, å dele ut på veien tilbake til campen til de vi syntes fortjente en øl, å prate skit til Shane sovna og ølen var tom.

Så dro vi hjem til Van Nuys, så dro jeg hjem til Oslo, til jobben og kontoret og leiligheten og kattene. Til livet.

Så fylte jeg 31 og hadde ikke tenkt å ha fest, for jeg rakk ikke å planlegge noe, for dagene går så fort, men quizlaget mitt hadde laga musikkquiz og sa at vi måtte jo ha fest. Så jeg spontaninviterte til natt til 1. mai-quiz i stua og det kom flere enn vi hadde sitteplasser til og jeg tapte to quizzer og vant den tredje og klokka blei halv fem om morgenen før de siste fine gjestene rusla hjemover i regnet.

Og bakgården er blitt grønn selv om den var hvit for noen dager siden, og syrinene er på vei. Jeg har funnet en ny vei til jobb, jeg går en litt lengre omvei, men da går jeg mellom trær og gress i en park i stedet for langs fortau og bilveien. Jeg ser opp på syrinene som snart kommer og tenker at sommeren er på vei, denne korte, nydelige sommeren her jeg bor. Som ikke varer hele året som i LA og i ørkenen, men som er den vakreste sommeren jeg veit om. En ny sommer. Et nytt eventyr.

De beste bøkene jeg leste i mars og april: Mars er best av Lea Marie Løppenthin, Kveldssol av Beth Nugent, Familien din av Nora Eide og Senteret av Victoria Durnak.

Den beste tv-serien jeg så i mars og april: Please like me og siste sesong av Girls. Please like me er sjarmerende og søt og morsom og introen gjør meg glad langt inn i hjertet. Girls var en maktdemonstrasjon av god skriving, humor, innsikt og et portrett av hvordan det kan være å være kvinne og venn og kjæreste på 2000-tallet. Og slutten på episode 6 fortjener egentlig et eget innlegg, men jeg tar det her: (RØPEALARM!)

Bare replikken til Adam når han møter Hannah for første gang, og skriver telefonnummeret sitt i hånda hennes og hun sier au, fordi han skriver for hardt, får meg til å føle titusen ting, If it hurts you’ll always remember og jeg vil rope nei og jeg vil rope ja og jeg vil skrike til ham og til alle som tror på ham at det er feil, samtidig som jeg tror på ham sjæl, for innimellom er det sant, og det beste i livet har ofte noe vondt eller trist i seg også, som å smile mens man gråter på konsert fordi låta di kommer og låta di minner deg om alle som noen gang har knust hjertet ditt, og den nye låta til Robyn får det til å tilte for meg, for jeg trodde ikke hun kunne overgå seg sjæl, men det tror jeg hun er i ferd med å gjøre, en ting er at Honey er soundtracket til en av de vakreste scenene i Girls noensinne, men bare introen på låta får meg nesten på grinern, for den er akkurat sånn som låter skal være. Den er trist og fin, den er alle seine kvelder på byen da jeg var aleine, og den er alle tidlige morgener ved siden av dumme gutter som jeg trodde skulle ligge der for alltid, men som ikke gjorde det, den er alle sommernettene hvor livet har ligget foran meg og den er hverdagen når den slår deg i trynet og du står på en fullstappa buss med hodetelefonene på og prøver å sone ut at det er for tidlig og for mørkt og for mange folk og for lenge til helga. Låta, med replikkene fra scenen, ligger på Soundcloud her. Gå nå inn i forsommeren med denne på øret. Og gjør deres verste beste, om dere ikke får til deres beste. Det er i hvert fall noe.

Jeg skulle vært i LA nå. Jeg la meg tidlig på søndag, skulle opp klokka seks, det første flyet gikk fem på ti. Jeg sjekka igjen og igjen, har jeg alt? Pass, penger, pillett. Bøker til turen. Den skulle ta 20 timer. To flybytter. Først til Frankfurt, så til Toronto, så til LA. Jeg var redd for å ikke komme inn i USA fordi verden er blitt som den er blitt, men jeg sjekka og dobbeltsjekka, og ESTA-søknaden har vært godkjent siden januar. Jeg tok flytoget, jeg prøvde å sjekke inn, det kom et pip, et sånt man ikke vil høre, så jeg måtte til service-skranken.

Har du visum? spurte de.

Ja, sa jeg, og viste fram den utprinta ESTAen.

Nei, til Canada, sa de.

Canada?

Ja, det er nytt. Bare noen få måneder siden. Man må ha visum for å komme inn.

Men… jeg skal mellomlande? Dette visste jeg ikke, herregud, sorry.

Ikke noe problem, det tar fem minutter å fikse, du er ikke den eneste som har stått her med meg, dette får vi til. Du har jo møtt opp i god tid også.

Så hjalp hun meg å søke. Skrev ned passnummer, navn, oppgi grunnen for reisen: Transit to US, skrev hun.

Så venta vi.

Ingenting.

Ingenting i fem minutter, ti, tjue, en halvtime.

Du har fortsatt god tid, sa hun. Flyet ditt må ikke boarde før om nesten førti minutter. Sett deg der så lenge, så sjekker vi til vi ikke har mer tid. Det kommer til å gå bra.

Det gikk ikke bra.

Visumet til Canada ble godkjent da flyet mitt boarda. Jeg hadde gått, trukket kortet og kommet inn på flytogetområdet igjen, grått i telefonen mens jeg snakka med både J og NØ. Jeg følte meg så dum, jeg har jo alltid ting på stell, men så klarte jeg å ikke få med meg at Canada også har innført visum. Jeg reiste jo via Canada sist og det var så hyggelig å mellomlande der. Det er virkelig ingen myte at canadere er verdens hyggeligste folk. Så plinga det på telefonen min og en epost ønsket meg velkommen til Canada. Jeg bråsnudde, løp bort til en sikkerhetsvakt og sa at jeg måtte inn igjen, tilbake, at jeg kanskje rakk flyet mitt allikevel.

Løp! sa han, og løfta en sperring så jeg kom gjennom. Og jeg løp, med kofferten på slep, løp tilbake til skranken der det var lang kø, så jenta som hadde hjulpet meg, som jeg hadde sett navneskiltet til. Lisa, ropte jeg. Lisa! Og holdt mobilen i hånda, viste mailen med godkjennelsen, som kom akkurat for seint.

Kom hit, ropte Lisa, og jeg løp til henne, de ringte flyet, kryssa fingra mens jeg så på.

Kan dere få med en til? Hun har vært her lenge, hun fikk godkjent visumet for seint, det pleier jo ikke å ta så lang tid, er det noen som helst sjanse for å få henne med?

Nei, sa de. Flyet er på vei. Det er for sent.

Dette går bra, sa de til meg, strøk meg på armen, mens jeg tørka tårene, følte meg så dum, så dum som gråter på en flyplass. Det ordner seg. Gå og snakk med de der borte, de kan kontakte flyselskapet og få deg på et annet fly. Pust med magen nå, dette ordner seg.

Så jeg gikk bort til de som skulle hjelpe meg. De ga meg et telefonnummer å ringe, til Air Canada. Damen som svarte var uhøflig, jeg forsøkte å forklare hva som hadde skjedd. Jeg skulle vært på et fly, sa jeg, men jeg er ikke det. Jeg må bytte, vi må finne en alternativ rute.

Du må ringe reiseselskapet, sa hun. Vi kan ikke hjelpe deg med mindre du er på flyet. Men jeg hadde vel ikke ringt om jeg var på flyet? sa jeg. Og de ba meg ringe dere, sa jeg.

Nei, du må ringe reiseselskapet, gjentok hun, tonløst. Jeg begynte å gråte igjen og beklaget at jeg hadde ringt. Du må ringe reiseselskapet, gjentok hun og jeg la på, ringte reiseselskapet som sa: Du må ringe flyselskapet. De ba meg ringe dere, sa jeg. Det er ingenting vi kan få gjort. Du kan kjøpe nye billetter?

Kan jeg avbestille hjemreisen, da?

Den er allerede kansellert, om du ikke bruker til-billettene, så avlyses hjemreisen automatisk.

Hvorfor det?

Sånn er det.

Så jeg må kjøpe ny tur-retur?

Ja.

Ja.

Det er billigere å kjøpe ny tur-retur enn bare tur, sa damen.

Nei, sa jeg, mens jeg søkte etter ny reise. Det er det ikke. Men ok, takk for hjelpen.

Jeg trilla ned igjen til flytoget, møtte sikkerhetsvakta som så trist ut. Gikk det ikke? Nei, sa jeg, og tørka tårene igjen, følte meg så dum, så dum, som gråt og gråt. Hvor skulle du? LA, sa jeg.

Åh… nei, sa han. Kan du bestille ny tur?

Jeg vet ikke, sa jeg. Jeg vet ikke.

Gjør det, sa han. Du må jo dra til LA. Tenk så fint det blir?

Ved siden av ham sto det en som jobba i flytoget.

Han fikk med seg hva vi snakka om, så meg stå der oppløst i tårer med kofferten ved siden av meg.

Men kjære deg, sa han, har du betalt for flytoget allerede?

Ja, sa jeg, det går bra.

Nei, vet du hva, han snudde seg og skrev noe på en lapp, ga den til meg. Her har du en fribillett, du kan ikke bruke den nå, for du har jo betalt, men bestill en ny tur, gjør det. Og så reiser du gratis hit. Jeg håper vi ser deg i morgen eller snart. Kom deg på tur. Så klemte han meg og ønska meg lykke til.

Noen timer seinere pratet jeg med noen venner, de sa: Du må jo dra. Du kan ikke ikke dra.

Men det koster altfor mye, sa jeg.

Ja, men hva skal du med penger?

Du har jo fått stipend!

Du har sparepenger.

Føkk ju-money!

Du kommer til å angre om du ikke drar, men du kommer ikke til å angre på å ha brukt pengene om noen måneder. Dra!

Så jeg bestilte nye billetter. Tre ganger så dyre som de første. Jeg pusta med magen. Jeg tenkte: Wiz Khalifa sier jo at man ikke kan ta med seg penga sine når man dør uansett, så hva er vel føkk ju-kontoen til om ikke dette.

(Føkk ju-kontoen, eller fuck you money, er en konto Malin og moren hennes har lært meg. Penger man sparer til noe bra. Til en reise. Eller et eventyr.)

Så begynte det. Vipps. Det dura i telefonen. Jeg hadde skrevet inn mastercard-kortnummeret, lukka øya og bestilt. Det dura og dura, fra alle hold kom det hundrelapper og femtilapper. Fra nære venner og venner av dem igjen. Ordet hadde spredd seg. Dra på tur, tullsjur! Sto det. Du må dra! Dra dra dra! Sto det. God tur! Sto det. Lykke til! Sto det. Og hele kvelden fortsatte det.

Nå sitter jeg på Gardermoen og venter på flyet mitt. Jeg er like redd for å fly som alltid, men jeg har i hvert fall kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen, passkontrollen og flyet er en og en halv time forsinka, men det skal gå. Nå mangler jeg bare å komme fram, og å komme inn i landet. Jeg kan jo fortsatt bli stansa inn i landet, men det skal jo ikke skje. Jeg er bare en vanlig tjej, på vei til California, med fire bøker i sekken og en godkjent ESTA-søknad. En Coachella-billett som venter på meg.

Og livet er urettferdig. For jeg er verdens heldigste, som allerede har det bra, og som opplevde å ikke komme meg avgårde fordi jeg selv ikke hadde fått med meg at Canada også hadde innført visum, som møtte opp tidlig, men ikke tidlig nok, som trakk mastercardet og tenkte at jeg skulle bruke sparepengene mine på denne nye turen, men som fikk bidrag fra nesten alle jeg kjenner, som alle sammen satt et sted og tenkte at jeg fortjente dette, at de ville hjelpe meg. Og jeg ble så glad og så overraska og jeg sa til ei venninne at det var jo helt koko. Det er ikke koko, sa hun. Du må jo forstå at du er en av verdens fineste venner, og det er en glede å få være det tilbake når det trengs. Når du griner en hel morgen, så fortjener du at vi hjelper til.

Men verden er jo ikke sånn at de som fortjener det får det, for da ville jo verden vært et helt annet sted enn det er i dag. Men denne gangen var jeg heldig, så heldig. Jeg fikk ta flytoget gratis, jeg fikk hjelp til billettene jeg måtte kjøpe, jeg fikk klemmer og meldinger og hurrarop. Jeg fikk så mye mer enn jeg fortjente, for å ha dumma meg ut. Jeg visste ikke, da jeg sto og gråt på Gardermoen på mandag, at jeg hadde så mange mennesker rundt meg, som jeg kjenner og ikke kjenner, som heiv seg rundt for å hjelpe meg. Jeg er heldig, bortskjemt vil noen kanskje si, eller jeg sier det selv, her og nå. Bortskjemt med verdens fineste folk rundt meg. Og nå har jeg en øl, og fire bøker, og når flyet en gang går, så håper jeg vi kommer trygt fram, og jeg håper jeg er trygg i LA, jeg håper det blir to fine uker, og jeg håper jeg kommer trygt hjem igjen. Og når jeg blir redd eller lei meg, så må jeg huske hvor mange venner jeg har som passer på meg, som møter meg på Postkontoret dagen jeg har mista flyene mine, som klemmer meg og ønsker meg god tur, som vippser små bidrag som tilsammen blir så altfor mye, som finnes. Jeg må huske dette. Dette er ingen selvfølge. Tvert imot.

De siste ukene har jeg vært så stressa at jeg har begynt å gråte flere ganger. Det kan være overveldende, dette livet. Det er merkelig hvordan det kan være både bedre enn på lenge og samtidig så stressende at jeg ligger våken om natta og bekymrer meg for alt jeg skal og burde og ikke rakk. Og de tingene jeg gruer meg til, er ting som kanskje blir de fineste jeg gjør i år. Som å reise aleine til LA for å henge med en gammel venn i sola, løpe annenhver dag i t-skjorte ute, tøye ut, dusje, spise god mat, drikke øl på barer jeg aldri har vært på før, og så avslutte turen med å se Bon Iver, Bastille og The XX, blant annet, i en ørken i California. Jeg gruer meg til å reise og jeg gruer meg til å fly, jeg gruer meg til å kanskje glemme noe, selv om alt jeg egentlig trenger er penger, pass, billett og klær. Jeg gruer meg til det ukjente, alle flyplassene og løpinga hvis et av flyene blir forsinka så jeg nesten ikke rekker det neste, eller hvis jeg skulle miste et av flyene, hva gjør man da? Det finner man ut av. Jeg er voksen.

Vi er på fjellet, på hytta til A, for tredje gang, samme gjengen. I fjor måtte jeg gå på ski, halvveis fordi jeg var så dum å skrive i hytteboka at jeg skulle bli med neste gang da vi var der sist, og halvveis fordi T fikk omgangssjuke og alternativet å være igjen i samme hytte som en fyr som spøy i en bøtte virka hakket mer jævlig enn å gå på ski. Vi fikk forøvrig omgangssjuke da vi kom hjem, J og jeg, men det var bedre å få det hjemme, enn å få det for eksempel i bilen på vei hjem. Det kan alltids være verre. Men i år ville jeg ikke gå på ski. Jeg vil faktisk aldri mer gå på ski. Og da jeg sa til A at jeg grua meg til turen, fordi jeg grua meg til å bli tvunget med på ski, og faktisk heller ville bli igjen hjemme, enn å dra på hytte og måtte argumentere for hvorfor jeg foretrakk å lese en bok i sofaen over å gå bortover snøen på ski, så sa han at det skulle jeg selvfølgelig få lov til. Ingen som ikke vil gå på ski, skal gå på ski. Så med litt mindre klump i magen ble jeg med, og selv om hverdagen i mars har vært stressende og overfylt av avtaler, jobbturer, dødlinjer, reisemareritt og generell udugelighet, så satte vi oss i bilen på torsdag og kjørte mot fjellet.

Min angst for oppkast har vært temaet mang en gang i gruppechatten, og de tuller mye med meg. Såpass må jeg faktisk tåle, for det er ikke de som er rare, det er jeg. Det er jeg som alltid har vært redd for å kaste opp. Så redd at jeg noen ganger blir lammet av frykt og blir placebo-kvalm hvis noen såvidt som hinter om at de føler seg litt ugne. Men jeg er vant til det. Jeg har hatt denne frykten hele livet. Fra barnehagen, et mekka av basiller, der jeg synes å huske (sikkert feilaktig) at minst et av barna kasta opp i hvert fall en gang i uka, til voksen alder da jeg ikke turte å begynne å drikke, fordi jeg trodde drikking av alkohol var synonymt med at man alltid kasta opp etterpå. Jeg er vant til det. Det er mitt problem. Jeg lever med det. En fobi på lik linje som at andre er redd for høyder eller edderkopper. En tullete frykt.

Men der satt jeg, i baksetet i bilen, på vei til fjellet, og hørte på musikken min og så på utsikten og tenkte på alle vitsene om bilsyke og en gjentakelse av fjorårets omgangssjuke, og da jeg lukka øya så jeg for meg at jeg gikk ut av hytta, ut i snøen, og sto der og skrek ut alt jeg var redd for.

SPYING

MAT

LIVET

KREFT

CELLEGIFT

Å VÆRE UBETYDELIG

Å ALDRI MER KLARE Å SKRIVE EN BOK

Å SKRIVE EN DÅRLIG BOK

DØDEN DØDEN DØDEN

ATOOOOOOOMKRIIIIIIIIG

Og så lo jeg for meg sjæl og skrudde opp lyden. Det hjalp, selv om det bare var i hodet mitt at jeg sto der og skrek utover fjellet. Noen mediterer, jeg skriker inni meg. Det går bra.