Brennesle

De siste par ukene har jeg begynt å gjøre noe nytt. Det begynte med en nysgjerrighet, som så ble til en vane. Husker dere hvordan det var å bli brent på brennesle da dere var små? Jeg husker det som vondt. En slags sviende kløe, eller en kløende svie, alt ettersom. Jeg husker det som at det var vondt, men at jeg ikke gråt. Det var brennesle på veien opp til farmor, den veien som gikk gjennom buskaset i stedet for rundt hele nabolaget langs veien. Jeg valgte alltid snarveien, selv om jeg ofte brant meg, på hender og ankler. Det røde utslettet med de hvite blemmene.

Nå er jeg voksen og det er lenge siden jeg brant meg på brennesle. Så jeg prøvde. Det tok lang tid før jeg kjente noe. Og lang tid før jeg egentlig turte å prøve på ordentlig. Jeg sto der, i veikanten, og forsøkte å overtale kroppen min til å gå inntil brennesla. Kom igjen, sa J. Ja, sa jeg. Jeg skal bare… og så gikk jeg inntil og trakk meg raskt unna igjen. Jeg klarte det ikke. Men etter den dagen så har jeg brent meg på hver eneste brennesle jeg ser. Og, det er ikke like vondt. I hvert fall ikke som jeg husker det. Det er en kløende svie, eller en sviende kløe, men det går fort over, og jeg får ikke utslett lenger. Men det som overrasker meg mest er at buskene egentlig ikke brenner så mye. Altså, hvis man går hardt innpå dem, hvis man får huden godt inntil, kanskje klemmer brennesla mellom huden din og en vegg eller et tre, så kjenner man det. Men som regel blir jeg stående og svaie beina mine i brennesla uten å kjenne noe. Lenge.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje for å sjekke om jeg husker riktig? For å sjekke om jeg fortsatt kjenner noe? For å sjekke hvordan det er å brenne seg på brennesle som voksen? Jeg vet ikke. Men jeg gjør det. Hver gang jeg ser ei brennesle. Det er mange av dem på vei til jobb.

Det er blitt høst, jeg må ha på strømpebukser og jakke. Jeg har full timeplan enda jeg ikke har begynt på skolen. Jeg har ikke nytt pennal, ikke ny skolesekk, ingen nye lærebøker, jeg har bare samme gamle kropp, samme gamle sekk, samme gamle pennal og en haug med skrivebøker jeg ikke tar meg tida til å skrive i. Det er min egen feil, det er jo bare å gjøre det. Do more of what makes you happy står det på et skilt på Arkaden.

Jeg vil huske hvordan det var å brenne meg på brennesle. Jeg vil ha skrubbsår på kneet. Jeg vil ha en ny sommerferie. Jeg vil skrive mer. Jeg vil skrive dagbok, selv om hver dag er lik den neste. Jeg vil være frisk og ikke redd. Jeg vil stå opp tidlig. Jeg vil være her.

Et langt innlegg om en altfor kort sommer

Sommerferien er over, men mine siste feriedager som jeg rakk å ta ut før trekkfuglene fløy blei som vanlig brukt på Øya. Noen dager før jeg fikk festivalbåndet på armen blei jeg intervjua på Flamme Forlags blogg. Her er det:

FFDu, Linn, du er jo en fanatisk fesitvalgåer, hva er egentlig vitsen med musikkfestival?
LS: Nei, hva er egentlig vitsen med alt man synes er gøy? Det er jo noe å drive på med, da. Til vi ikke er her lenger.

FFMen er det ikke bedre å være inne enn ute hele dagen og kvelden og natta?
LS: Ikke hvis det er sol. Og hvis det er regn, så blir det en historie det også.

FFOg er det ikke bedre med faste plasser?
LS: Nei, for et styr. Men jeg liker meg best bakerst, da. Aldri fullt der.

FFOg er det ikke bedre med et kjøleskap til ølen?
LS: Ølen på Øya er kald, den. Og på Roskilde er den også overraskende kald, spesielt etter å ha ligget langs bakken i teltet hele natta. Blir også veldig fort vant til lunken øl. Liker den nesten best sånn, i hvert fall fra boks.

FFOg er det ikke bedre med en ordentlig do, kobla til rør og avløp?
LS: Jo.

FFOg er det ikke bedre å få mat på døra eventuelt komfyren?
LS: Nei, herregud, er det noe som er bra på Øya, så er det maten! Jeg skal spise veggismat hele uka, sier jeg!

FFOg er det ikke bedre å høre på de beste innspillingen av akkurat de sangene du ønsker deg uavhengig hvem som tilfeldigvis er på turné akkurat her og nå?
LS: Nei, for da veit jeg hva som kommer. Det jeg elsker med konsert er jo å vente på låta mi! Akkurat som på quiz, når jeg venter på et spørsmål jeg kan. Venter og venter. Og blir så glad når det kommer.

FFOg blir en sang så mye bedre av at vokalisten får publikum til å klappe takta? Hvem liker vel å høre på taktklapping?
LS: JA! Eller, jeg er ikke så fan av klapping i takt, men jeg er fan av at andre gjør det. Kan bli rørt av å se på publikum heller enn artistene på festival. Henda i været, folkens, henda i været.

FFOg blir en sang så mye bedre av at refrenget, den beste biten, blir overlatt til et publikum med konsentrasjonssvikt og høy promille?
LS: JA! På live-opptak høres det jo nesten aldri like bra ut, men å være der, å stå der å gaule sammen med de andre koko folka? Finnes ikke noe bedre. Jeg blir generelt veldig rørt av mennesker på konsert. Å se artisten smile, bli overraska over at publikum overtar. Å høre folkehavet synge, å kjenne det langt ned i tærne. Folk er så jævlig fine, spesielt på festival. På konsert.

FFOg hvor herlig er det å bli svett som faen i skoa?
LS: Jeg har ikke noe problem med det. Kanskje du burde bytte sko?

FF… og stiv som faen i nakken?
LS: Blir ikke stiv i nakken, men kjenner det litt i korsryggen. Har trent mye markløft for å forberede meg!

FFBare innrøm det, band hører hjemme i studio og publikum hører hjemme hjemme!
LS: Haha. Nei!

Den første Øyadagen regna nesten bort, men jeg holdt ut. Jeg blei våt allerede på vei inn, men jeg holdt ut. Jeg drakk øl under tak med J og riggvennene hans, jeg spiste falafel som var kald, men veldig god. Jeg vant musikkquiz og filmquiz mens regnet tappet på telttakene. Jeg fant en tørr sofa i biblioteksteltet og hørte Ellen Sofie Lauritzen snakke om Tinder, jeg så Bel Canto på Sirkus og da de sang Shimmering, warm and bright, så åpna himmelen seg og Krummis sendte melding og var bekymra for at vi drukna der i parken. Neida, sa jeg. Bare nesten. Så gikk vi på Lana Del Rey, og jeg skreiv en tekst om det dagen etter, også til Flamme-sida. Her er den:

Jeg vil stå langt framme, sier jeg på vei bort til konserten. Men du vil jo aldri stå langt framme, sier de. Men jeg vil det nå, sier jeg. Jeg vil se henne godt, jeg vil høre henne godt, jeg vil stå inni den tette massen av kropper innerst ved scena.

Fem minutter før hun går på, jubler publikum med jevne mellomrom, som bølger mot ei strand, hver gang noe skjer på scena, en mikrofon flyttes, en gitar løftes, stemmes og settes tilbake, nye bølger av jubel og hvin og vi står foran lydboden og Camilla bare ler av meg fordi jeg gleder meg sånn.

Gleder meg til å se Lana, den amerikanske drømmen av ei dame med dådyrøyne som sløvt ser utover oss under tunge øyelokk og mascara. Hun har lulla oss inn i drømmer om California og lange motorsykkelturer , om sommerferier ved tomme bassenger og seine kvelder på utesteder, stemmen hennes som en slørete vuggesang full av dop og drinker og krøllete laken.

Hun kommer på i trang bukse og kort genser som viser litt av magen hennes, håret er fullt av extensions og frisert som på 90-tallet med lange lokker ned på hver side av ansiktet hennes. Og hun ser så liten ut på den store scena, men hun synger akkurat som på plata og jeg skjønner ikke hvordan den lille, tynne kroppen hennes kan ha en sånn stemme inni seg.

Når hun synger «Cherrie» med to korister danser de synkront og de bruker mikrofonstativet nesten som en strippestang, glir nedover det i takt til de når bakken og skyter opp igjen, jeg ser på beina hennes og de høye hælene som hun klakker rundt på og jeg lurer alltid på hvordan folk ikke velter når de har så høye hæler. Stripperne danser til og med i dem. Jeg har aldri skjønt det.

Hun synger «Born to die» og kommer ned til oss i publikum mens bandet spiller og alle på første rad får ta selfies med henne, vi ser dem på de store skjermene og for hvert gråtende ansikt, smelter hjertet mitt. De har blomsterkranser og skjelvende hender, de kysser Lana på kinnet og Lana kysser dem tilbake, det knipses uklare bilder med lysende telefoner og spesielt en ung gutts nervøse ansikt rører meg, han sier noe til henne og hun smiler og jeg lurer på hva han sa.

Come and take a walk on the wildside, synger Lana, fra høye hæler på en høy scene.

I’ve been out on that open road, synger Lana med slepende stemme.

Been trying hard not to get into trouble, but I, I’ve got a war in my mind, synger Lana med mascaratunge øyne.

På skjermen bak henne kjører hun motorsykkel, hun sitter bakpå, lener hodet mot en bred skinnjakkerygg.

Jeg står på en gjørmete gressplen, jeg er kald på beina og våt på strømpebuksa, jeg har regnjakke og hettegenser, sekken min er gjennomvåt og boka jeg tok med meg for å lese i pausene er blitt krøllete av fukt. Når jeg lukker øya kan jeg lukte California og ørkenlufta, når jeg lukker øya kan jeg se for meg et liv langt unna mitt eget, når jeg lukker øya kan jeg kjenne vinden i fjeset som jeg ser for meg Lana kjente den der hun satt bakpå.

Var du fornøyd med Lana del Rain? tuller de andre.

Jeg var så fornøyd.

Øyas høydepunkt viste seg faktisk kanskje å være Lana Del Rey, men det var fire veldig fine dager og mange fine konserter. På torsdagen sto jeg helt foran på Hajk og gråt da de spilte Somebody else, som jeg har hørt kanskje mest på hittil i 2017, jeg så Sigrid danse på Vindfruen i sola, jeg satt bakerst på Ryan Adams og gikk tidlig for å rekke Gabrielle, som løfta taket på Sirkus og begynte med låta mi, MER, før hun fikk hele gjengen til å danse gjennom en hitparade få andre kan matche, jeg valgte å se The XX for tredje gang i år heller enn å se John Olav Nilsen, og det var verdt det, men noe av det fineste var kanskje at i en pause mellom to låter kunne jeg høre Diamanter og Kirsebær borte fra Sirkus, og det minte meg om å være yngre, om å gå langs gatene i København og gaulesynge For det e meeeeg og deeeg i verdens skjønneste løgn, bare at vi alltid sa gjeng i stedet for løgn. Dagen etter hadde vi vorspiel i bakgården fordi Theo ville det, han kom ikke, men det kom andre fine folk og vi ble sittende altfor lenge, så jeg gikk glipp av Kaja Gunnufsen, men jeg tok en selfie med Foxy Moxy på vei inn (husk å stemme, folkens!) og spiste sjukt digg mat fra Smalhans mens vi venta på Daniel Kvammen som vi så fra helt bakerst mens vi ikke dansa for moro skyld, men jeg angra på at jeg ikke så Colter Wall i stedet, selv om Kvammen var fin. Så skulle vi se The Shins og jeg og T snakka om at vi skulle ønske det var 2007 i stedet for 2017, for de burde jo egentlig bare spille eldre låter. For en gangs skyld jinxa vi det ikke, men vi fikk vilja vår. De begynte rett på med Caring is creepy og spilte en konsert som, med unntak av noen få låter, kunne vært i 2007 og ikke 2017. Da Pixies avslutta kvelden, fløy trekkfuglene over hodene våre og vi fjåsa oss ut av parken og hjem. Lørdag var jeg utslitt, men glad, og jeg smøg meg hjemover før Unge Ferrari, men jeg smøg meg også tilbake igjen i tide til å se Lars Vaular entre scenen i brudekjole, og så gikk jeg igjen da regnet kom. Jeg klippa festivalbåndene mine på kjøkkenet samme kveld, både Roskilde og Øya, og når folk spør meg om jeg hadde en god sommer, svarer jeg med den forslitte, men sanne frasen: Ja. Men den var altfor kort. Altfor, altfor kort.

Somre på nittitallet

Jeg tilbragte mange av somrene mine på feriekoloni og sommerleir. Fra jeg gikk i 1. klasse og vi dro på Hudøy med skolen rett før sommerferien, og fram til jeg ble for gammel, det året jeg fylte 14. Jeg var på rideleir, selv om jeg var redd for hester, og på diverse andre tilbud for barn og unge som ville ut av byen, mens foreldrene jobba om sommeren. Jeg har tenkt mye på det i sommer, mens jeg har vært en av de som har jobba her hjemme, i Oslo, at jeg pleide å være andre steder, med voksne og andre barn jeg ikke kjente. Jeg husker at jeg ringte hjem om kvelden og fortalte hva jeg hadde gjort. I dag har vi vært i skogen, kunne jeg si. I dag har vi fiska krabber. I morgen skal det være disco. Vi skal sove i lavvo. Vi skal få godteri på lørdag. Vil du sende et brev? Vil du hilse katten min fra meg? Jeg har lest tre bøker, ni bøker, elleve bøker. Jeg har fått en ny venn. Tre nye venner. Ni nye venner.

Vi fletta vennskapsbånd og satt på svaberget, vi bada og fikk myggstikk. Jeg blei forelska, hvert eneste år blei jeg forelska. I gutter som ikke så på meg, ikke visste hvem jeg var. Jeg husker Tony fra Grefsen, som var den tøffeste gutten jeg hadde sett. Han hadde brunt hår og brune øyne, eller var de blå? Jeg fikk aldri sett ham på nært hold, så ham bare fra avstand. Men jeg hørte alt de sa, de kule guttene og jentene. Jeg satt for meg selv og hørte på samtalene deres, drømte meg bort, ønska jeg var en av dem. Jeg husker discoen og at jeg alltid gikk ut når de spilte roligdanser, men at jeg kom på andreplass på en dansekonkurranse, jeg dro mine beste breakemoves til Run DMC, men jeg husker ikke hva jeg vant. Jeg vant en diktkonkurranse om hjemlengsel, der jeg skrev noe om farmor. Da vant jeg sjokolade, hvis jeg husker riktig.

Jeg var nok en rar unge, en rar tenåring, ensom og morsom, opphengt i mine greier, jeg var forelska i Espen Lind og de voksne kalte meg Linn Lind, fordi jeg skulle gifte meg med ham når jeg ble voksen. Aldersforskjellen var jo ikke så stor, hvis jeg bare blei voksen. Jeg husker at lederne spilte gitar på kveldene, og den ene kvelden hadde de lært seg When Susannah Cries, og jeg fikk sitte på trappa med dem og synge. Jeg kunne alle versene, de kunne bare refrenget.

Jeg vant dansemaratonet på Bjøntegaard mitt siste år der, vi dansa hele natta, da de andre sto opp halv åtte dansa vi fortsatt, inne i det klamme discoteket, og jeg husker at jeg var så sliten, men at jeg fikk all energien i verden da de første kom inn for å se om noen hadde holdt ut, hadde overlevd. Vi var tre stykker. Vi holdt ut. Vi overlevde. Vi dansa hele natta, med fem minutter pause hver time da vi lå ute på gresset, så sola stå opp, så dampen fra huden vår mot det duggfriske gresset, dansa videre inne på tregulvet der veggene var tapetsert med LP-plater og covere. Det året var jeg der i to uker, ikke i en. Vennene jeg fikk første uka dro hjem og vi var aleine der i helga, vi som skulle bli i to uker, noen var der i tre. Vi så venner komme og gå, og jeg husker at jeg savna dem så mye, møtte noen nye venner uka etter, men jeg savna de som hadde vært der den første uka. Jeg husker at jeg dansa for dem da jeg vant, da jeg holdt ut. At jeg dansa til sangene vi hadde dansa til hver kveld, lata som at de var der sammen med meg.

Jeg holdt ikke kontakten med så mange av dem, men vi var bestevenner de dagene hvor vi bodde i en sovesal sammen. Noen av dem skreiv jeg brev til da vi kom hjem, noen av dem svarte, andre ikke. Jeg skreiv om livet mitt på Furuset, i blokka, på skolen, i klassen, til ungdommer andre steder i landet, andre steder i byen, som levde helt andre liv enn meg, men de ukene på Bjøntegaard og Hudøy levde vi de samme liva. Mat i matsalen, turer til Kaptein Kroks øy og opp på fjellet, skoledagbøker med vennesider som blei fylt ut av mennesker jeg ikke skulle se igjen.

Et år møtte jeg en jente som bodde like ved farmor, vi holdt kontakten og ble bestevenner også etterpå. Jeg blei forelska i broren hennes, han var to år eldre enn oss. Han hadde blå øyne. Det veit jeg, for jeg så dem på nært hold. Han kyssa meg dagen før jeg fylte 14, eller var det noen dager før der igjen? Det varte uansett ikke lenge, det begynte vel aldri helt på ordentlig, men jeg husker det kysset som om det var i går. Men på sommerleir kyssa jeg ingen, og ingen kyssa meg. Hvert år håpa jeg at noen skulle finne meg, se meg, at jeg skulle komme hjem med historier om kjekke gutter fra andre steder som likte meg selv om jeg hadde briller og skranglete bein, ikke antydning til pupper engang. Det var ingen som gjorde det. Men jeg fiska krabber. Og jeg bada. Og jeg fikk myggstikk. Og jeg klatra i trærne. Og jeg dansa. Hele natta. Det var fint det også.

Bringebær

Jeg har ikke skrevet så mye i sommer. Jeg tenkte, som vanlig, da juni var over oss, at jeg hadde all verdens tid og at jeg skulle ha lang ferie. Ferien har vært oppstykka av jobbing, som jo er bra, for hvis det er travelt, så går det bra på det lille kontoret vårt, og jeg har hatt det fint. Jeg har gått barbeint på kontoret, jeg har drukket iskaffe, jeg har rydda litt, jeg har gjort det jeg skal, men jeg har ikke skrevet en ny bok. Det er lett å tenke at en måneds skriving skal resultere i et førsteutkast på noe nytt, men da må man jo også skrive, og jeg er dårlig til å skrive litt og litt, jeg er bedre på den lange skrivinga, selv om jeg veit at jeg ikke skriver i 8 timer når jeg har permisjon heller, jeg skriver jo ofte mellom 1-4 timer hver dag selv om jeg har helt fri, men det er noe med tankesettet mitt som gjør at jeg får det til da, og ikke når jeg har andre ting å gjøre. Det er kanskje en trøst med tanke på den lange permisjonen jeg skal inn i neste år. Selv om jeg selvfølgelig også er redd for å ta ut et helt års permisjon for å sitte og ikke klare å skrive i det hele tatt, men det er mest sannsynlig bare en redsel og ikke en realitet.

Men en morgen skrev jeg plutselig en liten tekst om Jo og Eva igjen. Den kom til meg mens jeg lå og sakte våknet, tenkte på hva jeg ville den dagen. Jeg ville ha bringebær. Så jeg gikk og kjøpte bringebær og så skrev jeg dette:

Telefonen min ringer. Jeg vil ikke ta den. Den ringer igjen. Jeg lener meg ut av senga og ser på displayet at det er Jo. Jeg tar tak i mobilen, men rekker ikke å svare før han legger på. Jeg både vil og vil ikke at han skal ringe igjen.

Han ringer igjen.

Hallo?

Halla, hvorfor svarer du ikke?

Jeg svarer jo nå?

Jaja. Er du hjemme?

Ja.

Vil du gjøre noe annet?

Nei.

Nei?

Nei.

OK, men jeg synes du skal gjøre noe annet.

Jeg vil ikke.

Var det gøy i går?

Det var fint, sier jeg. Men i dag er det ikke fint.

Hvordan da?

Jeg vet ikke.

Prøv, da?

Prøv hva da?

Å forklare. Bruk orda dine. Han sier det på en sånn måte jeg hater. Som om alt i verden er lett.

Jeg bare er så trist, sier jeg.

Da må du jo i hvert fall bli med meg i dag.

Jeg tror ikke det hjelper, sier jeg.

Joda, sier han. Jeg henter deg om en time.

Han legger på og jeg legger meg igjen. Bestemmer meg for å ikke åpne når han ringer på.

Han ringer på en time seinere, og jeg åpner. Selvfølgelig.

Har du hatt fest? Spør han når han ser inn i leiligheten min.

Nei, jeg bare har ikke rydda, svarer jeg. Jeg har ikke kledd på meg heller, så jeg står i pysjen. Han peker på den og spør om jeg skal ut i den der.

Jeg skal ikke ut, sier jeg.

Jo, nå skal du ut. Med meg. Han sier at jeg godt kan gå i pysjen om jeg vil, det er ikke så mye folk der vi skal.

Kan jeg gå i pysjen? Spør jeg.

Ja, jeg sa jo det. Vil du det?

Ja.

OK, da drar vi nå, i pysjen. Han holder døra opp for meg og jeg rasker bare med meg nøklene mine som jeg legger i de dype lommene på pysjbuksa. Bilen hans er parkert borti gata og jeg hopper inn i forsetet og spør ham hvor vi skal.

Du får se, sier han.

Vi kjører uten å si noe. Det er overskya, men varmt ute. Jeg holder hånda ut av det åpne bilvinduet, kjenner på vinden og farta. Jo ler av meg, sier at jeg ser ut som en hund.

Han parkerer på Lindeberg, hopper ut.

Hva skal vi her?

Det er hit vi skal, sier han.

Nei.

Jo.

Nei.

Jo, sier han.

Jeg går nølende ut av bilen, midt mellom alle blokkene på dette stedet ikke langt fra der vi vokste opp.

Hvorfor skal vi hit? Spør jeg.

Vi skal plukke bringebær.

Jeg liker ikke bringebær så godt, sier jeg mens vi går oppover mellom blokkene, mot jordet øverst i bakken.

Hæ?

Jeg trekker på skuldrene.

Eva, det gåkke an å ikke like bringebær?

Det går vel helt fint an?

Hva er det du ikke liker med dem, da?

Jeg bare liker dem ikke?

Bruk orda dine, sier han og jeg stopper opp.

Han stopper noen skritt foran meg og snur seg.

Det er ikke så enkelt, sier jeg.

Jo, sier han.

Nei, sier jeg.

Jo, sier han, og går videre. Jeg får lyst til å snu og gå hjem, men jeg har bare på meg pysj og han må kjøre meg hjem. Jeg går etter ham, noen skritt bak hele veien fordi jeg hater når han er sånn, at alt er lett og at alt bare skal ordne seg. Det er ikke så lett. Alt ordner seg ikke alltid.

Her, sier han, når han stopper.

Vi er øverst i bakken og det er bringebærbusker overalt.

Hva skal du plukke i? Spør jeg.

Hånda?

Hånda?

Ja, vi skal jo bare spise dem nå?

Men jeg sa jo at jeg ikke likte bringebær.

Smak på et og fortell meg hvorfor, da.

Faen, ass….

Eva, bare gjør det for meg, OK?

Jeg går fort bort til en busk, river av et bær og tygger det.

Hva driver du med? Spør han.

Spiser bringebær, svarer jeg med bringebæret i munnen og de bitre steinene allerede mellom tenna. Jeg spytter ut litt av bæret, lager en grimase.

Jo ler.

Hva er det?

Du må ikke tygge bringebæra, sier han og kommer mot meg.

Hva mener du, ikke tygge bringebæra?

Akkurat det.

Han plukker et og slenger det i munnen.

Hva gjør du da? Bare svelger du det som en pille?

Han åpner munnen og stikker ut tunga hvor et most bær ligger.

Hu må peshe he opp mo hanen, sier han.

Unnskyld?

Han svelger.

Du må presse det opp mot ganen, gjentar han.

Bare mose det, liksom?

Han nikker. Tar ett til.

Jeg plukker sakte ett til selv og legger det på tunga. Det er søtt og syrlig, men ikke bittert. Tenk at jeg har spist bringebær hele livet og ikke visst at det var sånn her de skulle smake. Jeg ler og Jo spør hva det er.

Ikke noe, sier jeg.

Jo, sier han.

Bruk orda dine, sier jeg i kor med ham og han ler, men himler med øya.

Det var bare fint, sier jeg. Det her. Så plukker vi flere bær.