Parga

Jeg har vært i Hellas i snart en uke. I en liten by som heter Parga. Den ligger ved havna. Hele byen er ved havna, hotellet vi bor på ligger noen hundre meter oppi fjellet, det tar ti minutter å gå i en slyngete vei opp fra havna. De eneste lydene vi hører her er sirissene og en og annen moped. Det har vært lange, late dager ved bassenget. Alt jeg gjør er å stå opp, gå ned og få frokost, egg eller yoghurt med frukt, kaffe, to kopper kaffe, og så kanskje en frappe med melk og sukker, så ligger vi ved bassenget. Jeg leser bøker, bader med lillesøsteren min, hun har svømmebriller som jeg låner for å se under vann. Burde kjøpe mine egne. Å se under vann, folkens, det er stas. Jeg ser på beina til de andre i bassenget. Jeg ser på boblene som kommer fra munnen min og nesa mi når jeg puster ut under vann for å holde meg nede litt til. Jeg ser bunnen, og jeg ser kantene, svømmer så langt jeg kan før jeg må opp og trekke pusten.

Så spiser vi lunsj. På hotellet eller nede ved havna. Så bader vi på stranda. Så leser jeg. Så bader vi en gang til. Så spiser vi middag. Kanskje har jeg dusja av meg saltvannet innen den tid, kanskje har jeg bare tatt på en sommerkjole, tørka i sola, vi bestiller mat fra menyer vi får av innkasterne, alle vil vi skal spise hos dem, men vi har valgt et nytt sted hver dag, selv om vi ofte bestiller det samme. Jeg liker moussaka, lillesøster liker stifado, mamma liker spagetti bolognese eller chicken de la creme. Men et sted har vi vært to ganger, et lite sted vi snubla over helt i enden av havna, Ponte, det var ingen gjester der da vi kom, men det sto at de hadde mikrobryggeri og jeg måtte teste det ut, og pastaen vi bestilte var den beste jeg har spist i hele mitt liv. Så jeg sa jeg ville tilbake. Når jeg er på ferie aleine eller med venner, så vil jeg ofte tilbake igjen og igjen, bare finne meg et sted, trenger ikke teste hele verden, vil bare gå dit det var bra den første gangen. Der jeg veit hva jeg får. Jeg liker generelt steder som kjenner meg igjen. Hjemme veit nesten alle bartenderne mine hva jeg skal ha. To pils. Ja. Hver gang. En til meg, og en til den jeg er der med. Enkelt og greit.

Vi ser på de tynne kattene som bor nede i svingen, vi leser bøker, vi drikker øl til lunsj og kanskje et glass vin på balkongen før middag. Vi skifter mellom badetøy og sommerklær. Jeg går barbeint så mye jeg kan.

I går kveld satt vi nede i hotellbaren og spilte scrabble i stedet for oppe på balkongen. Han som driver hotellet vårt, en mann i 50-åra som heter Nikkos satte seg sammen med oss, prata. Vil dere han en øl til? spurte han da vi var ferdige. Nei, sa mamma. Ja, sa jeg. Så mamma og lillesøster gikk opp på rommet, mens jeg ble sittende med Nikkos over en øl. Han drakk kaffe, så vin. Vi prata om livet. Om hotellet han har drevet i 30 år, som han bygde med penger fra sin far, som døde bare få dager etter at han første gang foreslo for Nikkos at han ville bygge hotell. Det kan komme gjester, sa han. Vi kan ha to rom, tjene litt penger, utvide etterhvert. Og nå har han 19. Vi snakka om livet i Parga, denne lille byen hvor han har vokst opp, hvor datteren hans bor. Skal hun ta over? spurte jeg. Jeg vil det, sa han. Men hun må gjøre som hun vil. Hun er 14 nå, og skulle egentlig jobbe her i sommer, men hun sa: Pappa. Jeg har ferie. Jeg vil være med vennene mine. Så hun er med vennene sine. Og kanskje vil hun flytte, til en større by, langt unna. De må få gjøre som de vil, sa han. Ja, sa jeg. Men kanskje vil hun ta over etterhvert? Ja, sa han, drakk litt vin, tenkte. Kanskje. Vi får se hvor lenge jeg holder ut. Det har gått 30 år, men 30 år går så fort, Linn, sa han. Ja, sa jeg, og tenkte på at 30 år er hele livet mitt, barndommen og det hele.

Hva gjør du hver dag? spurte jeg. Jeg svømmer, sa han. Hele året. Det er 12 grader i sjøen om vinteren. Men hvis man bader hele året, tenker man ikke på det, at det blir kaldere. Og så er det jo åpent her fra mai og helt til oktober. Og før vi åpner, så pusser jeg opp. Kjøper nye møbler, hvis det trengs, fikser slitne dører og gulv. Men nå? Om sommeren. Da jobber jeg. Til elleve. Og så tar jeg et glass vin borti her, han pekte opp bakken, ser på utsikten, før jeg legger meg og kommer tilbake til frokost. Klokka sju hver dag. Vil du bli med? spurte han etterhvert. Det er ikke langt, du kan sitte på scooteren min, vi kan ta en øl til, du kan se på utsikten, snakke med noen andre. Tusen takk, sa jeg, men jeg tror mamma venter på meg. Og det gjorde hun jo. Vi har bare en nøkkel til rommet, og jeg ville nødig holde henne våken lenger enn nødvendig for å låse meg inn.

Du velger selv, sa han. Vi kan ta en øl til her også, selv om vi stenger nå, det er fint å prate med deg. Takk det samme, sa jeg, og så prata vi litt til, prata om årene som har gått, om gjester som har kommet og dratt igjen, om de nordmennene han har blitt venner med, som han var i bryllupet til i Lillestrøm, som kommer tilbake, år etter år. Er det fint her? spør han meg. Ja, sier jeg. Ikke kjedelig? Nei, sier jeg. Jeg liker at det er stille, at det er få mennesker. At vi kan sitte her, du og jeg, og ta en øl. Jeg har aldri tatt en øl med de som driver hotellene jeg har bodd på tidligere. Han ler og sier nei, det er lite her.

Når jeg endelig reiser meg for å gå opp på rommet, rekker jeg fram en seddel for å betale for ølen. Å nei, sier han. Denne var på meg. Og du er velkommen til å bli med meg, jeg skal ta mitt glass med vin rett her borte nå, han peker opp bakken igjen, opp bakken vi ikke har gått før, vi har alltid bare fulgt veien nedover, til havna. En øl til, hvis du vil, så følger jeg deg hjem. Hadde jeg vært her alene, sier jeg, så hadde jeg garantert blitt med. Jeg tar ham i hånda og sier takk for meg, for i kveld. Takk selv, Linn, sier han, og smiler, før han setter seg på scooteren og suser opp bakken for sitt siste glass med vin, foran utsikten, som vi gikk opp til i dag, mamma, lillesøster og jeg, og helt riktig, bare 200 meter opp fra hotellet ligger den fineste restauranten jeg har sett, med utsikt til hele havet, verdens ende, og vi bestiller bord der for å spise middag vår siste kveld, og kanskje skal jeg tørre å bli igjen litt, se solnedgangen aleine med en bok, traske hjemover til hotellet, eller kanskje til og med sitte der helt til Nikkos kommer for å ta sitt glass med vin. Snakke videre om livet i Parga.

Det er stille her, men det bor mennesker her også. Mennesker med liv som har vært lengre enn mitt. Sirissene og mopedene, den turkise sjøen, hotelleierne som rydder opp år etter år, som passer på oss.

Kjøkkenbordet til farmor

Om sommeren tenker jeg alltid mye på farmor. Det kommer med syrinene. Nå er syrinene visne, men sommeren lever fortsatt, og jeg tenker på farmor hver dag. Det er over 10 år siden hun døde nå, jeg husker jeg skrev om det her, til og med. Så lenge er det siden, og så lenge har jeg skrevet her.

Når jeg tenker på farmor, så tenker jeg på de fine tinga. Som regel klarer jeg å ikke tenke på hvordan det var den siste tida, fra hun falt og brakk armen og det drøye året etterpå med sykehus og sykehjemsinnleggelser og en stadig mer tåkete farmor, men hvis jeg tenker på det, så lukker jeg øya og forsøker å huske de klare øyeblikkene hennes de siste månedene. Jeg husker fortsatt at jeg kom hjem fra interrail i all hast fordi mamma sa at det kanskje ikke var lenge igjen (det viste seg å være noen flere måneder, men det var mye opp og ned) og jeg kom inn på rommet hennes. Nei, sa hun, jeg orker ikke besøk. Mamma sa: men Marit, det er Linn. Farmor lukket opp det ene øyet og så på meg, rakk ut hånda si og tok min og holdt den hardt og så satt jeg bare der, i stolen ved siden av henne, fortalte om reisen jeg hadde vært på mens hun klemte hånda mi.

Farmor var alle somrene mine, lukta av markjordbær der hun bodde, hvor jeg gikk med avisa om søndagsmorgenene i over tre år, syrinene i hagen utenfor kjøkkenvinduet, endeløse dager med bare oss to, selv om jeg vet at både pappa og søsteren min også var der, men jeg husker bare oss to. Jeg husker turene på butikken for henne, å ligge på gresset utenfor kjøkkenvinduet, å låne 20 bøker på Furuset bibliotek og insistere på å ta dem med meg, fordi jeg hadde ingen planer om å dra hjem før de var utlest og måtte byttes inn i 20 nye, å løse kryssord på kjøkkenet hennes om morgenen etter frokost (eggerøre, hver dag). Jeg husker å ligge i senga mi og høre at hun skrudde på radioen da hun våkna, lyden av Nitimen og sola som skinte på veggen i gangen, reflektert fra kjøkkenvinduet og da jeg sto opp, satt hun ved kjøkkenbordet med et kryssord og en røyk.

Og jeg visste det ville bli en fin dag. En dag uten planer. Kanskje skulle jeg ligge i gresset, kanskje skulle vi lage saft, om kvelden skulle vi se på TV sammen, først jeg, med det som begynte etter barne-TV, Are you afraid of the dark, for eksempel, som jeg husker gikk om sommeren, og så kom farmor opp trappa med kaffekoppen sin og satte seg i stolen og jeg satte meg på gulvet foran. Vi åpna vinduene fordi det var så varmt, alltid så varmt der oppe, og utenfor var kanskje barn på min alder ute og lekte, som ble eldre og eldre, som meg, men jeg, jeg satt på gulvet foran TV-en og farmor, og så på NRK med henne, i en egen verden der oppe i andre etasje i varmen, med vinduene åpne og en fluesmekker klar til vepsen som kanskje sneik seg inn og ikke fant veien uten igjen. Jeg brukte fluesmekkeren til å vifte dem ned vinduet, til åpningen.

Det var begivenhetsløse somre, fram til jeg ble 14 og forelska første gang og begynte å tilbringe både dagene og kveldene ute, men jeg kom alltid hjem til farmor. Og TV-en ble bytta ut med at jeg satt ved PC-en ved skrivebordet pappa satte opp i stua, bortenfor TV-en, der kunne jeg sitte på internett, men veldig ofte ble jeg sittende med ryggen til PC-en og se på de samme, gamle programmene med farmor. Så flyttet vi TV-en ned på soverommet hennes, og da satt jeg noen ganger der i stedet. Internett kunne vente, i hvert fall til farmor sovna.

Nå sitter jeg her, i min egen leilighet 10 år etter at hun døde og jeg løser fortsatt kryssord og tenker på henne hver gang. I går kjøpte jeg Se og hør, som jeg noen ganger gjør om sommeren, fordi farmor kjøpte det hele tiden. For et grusomt blad, men det minner meg om å sitte ved kjøkkenbordet hennes, om å lære meg å lese overskriftene om kongehusene i Europa på fanget til farmor. Så mye rart vi gjør av savn.

Men kjøkkenbordet jeg sitter ved nå? Det var farmors. J synes det er slitt og gammelt, og det er det jo. Men det er farmors. Det er vårt kjøkkenbord. Og i bakgården der jeg bor, der er det syriner.

We are Roskilde Festival ’17

Jeg er tilbake igjen i verden. Våkna av meg selv kvart på seks i går etter nærmere to døgns søvn, først på en båt tilbake igjen fra Danmark og så la jeg meg klokka ni på mandag, før hverdagen tok meg igjen. I går kveld møttes noen fra Roskilde-gjengen til et slag kubb i parken nedenfor der vi bor, det begynte å regne, men vi spilte videre. Det blir ikke så ille som i ’07, sa jeg, og vi lo. Det var en replikk vi sa flere ganger på Roskilde i år, mens vi sjekka værmeldinga hver dag, flere ganger. For det skulle bli regn. Og det blei regn. Men det blei også dette:

Vi kom fram, vi pumpa opp madrasser, vi kjøpte til og med pumpe, for første gang kjøpte vi en pumpe, enda jeg har vært der 11 ganger før og blåst opp madrassen med luft fra mine egne lunger. For et pes. For en luksus å kjøpe en pumpe i Camping gear-teltet og så låne den bort til alle naboene våre da de ankom, en etter en. Vi festa i campen til Julie og gjengen, vi hørte på musikk og hver gang jeg rakk ut hånda fikk jeg en ny øl.

Vi fant en camp som spilte Gabrielle og løp dit for å danse, og da vi kom fram satt det to pandaer og en Tussi på taket og det var tre av de fineste minuttene på Roskilde i år. Etterpå spilte de Boten Anna, og Krummis sa: disse som danser her er jo ikke gamle nok til å vite hva dette er engang! Det er retro, svarte jeg, og så dansa vi oss videre tilbake til vår egen gæmlis-camp hvor vi hadde musikkquiz og drakk øl.

Jeg var redd for køene på vei inn på området. Vi bodde ved siden av en politimann som fortalte at det sto bevæpnet politi rundt hele festivalen, de hadde satt opp veisperringer for at ikke lastebiler skulle kjøre inn og over teltene våre, de hadde sikkert en haug med flere nye sikkerhetstiltak som vi aldri fikk vite noe om, og jeg følte meg trygg, men også redd. Køene var for store da de åpna, så vi kjøpte nye øl og hang i campen, nesten aleine, mens vi gikk glipp av den første konserten, men vi var trygge. Så kom vi inn og så The Weeknd som braka løs klokka ti presis, rett på motherfuckings Starboy, og videre gjennom alle låtene jeg liker best. Jeg blei overraska og glad da han spilte Wicked games, jeg sang meg hes til Can’t feel my face, vi kjøpte mojito hos mojitobussen allerede første dagen, vi så Rag’n’bone man etter The Weeknd og Roskilde-avisa ga konserten en treer, men det kan jeg ikke forstå, for det var en av de fineste konsertene vi så i år, og vi fikk frysninger selv av låtene jeg ikke hadde hørt før, og publikum var så fine, som de alltid er på Roskilde, de jubla og sang med, det var rolig stemning i det lille teltet, med flagg og hender i været og Thomas kjøpte shots til alle og så løp vi videre til Justice og så løp vi i seng, klare for en ny dag på dette store jordet i Danmark, hvor jeg velger å tilbringe somrene mine år etter år etter år.

Vi spiste uendelige mengder knekkebrød med smøreost, vi sjekka værmeldinga, som aldri fikk bestemt seg, det skal regne i dag, nei, i morgen, det skal regne mye i morgen, nei, litt i dag, det skal regne. Det skal regne, OK? OK, sa vi, og pakka regntøyet. Så dro vi hjemom i campen en tur mellom Solange (som var fantastisk) og The XX, fordi jeg ville sitte litt, og så la jeg igjen regnjakka mi i teltet fordi værmeldinga sa: Neida, det skal ikke regne før i morra. Så dro vi på The XX og så begynte det å regne. Og jeg snudde det solbrente, tørre fjeset mitt opp mot himmelen og stjernene og lot regnet treffe ansiktet mitt mens Romy sang og jeg grein da de spilte Loud Places og lyset på scenen blei regnbuefarga, og så venta vi på Nas ved mojitobussen, og en etter en forsvant campen min, men vi holdt ut, vi siste holdt ut, og vi kjøpte Irish coffee og var våte, men vi fant SKAM-graffitien av Even og Isak og Alt er love, og vi dro på Nas, og en etter en forsvant der også, og jeg gikk til Arena og Jesus and Mary Chain da han hadde spilt The message og den jeg ønska meg aller mest, It ain’t hard to tell, med Michael Jackson-intro, akkurat som på Coachella nights, og etter konserten på Arena kjøpte Krummis og jeg enda en øl og gikk på tokt ut til Mad max, som er det vi kaller camping-området på East, der vi lette etter en fest, og fant flere. Vi så en soloppgang, men det var overskya, så vi var usikre på om det telte, men det blei lyst, og så kom regnet på ordentlig. Apokalypsen, som vi kalte det, der regnet ikke lenger dryppet, men slo fra himmelen.

Vi hang i teltet og hadde musikkquiz mens konsertene fløt forbi oss en etter en inne på området i regnet, men alt jeg måtte se den kvelden var Foo Fighters, og da slutta det å regne. Jeg måtte bli båret over den verste gjørma av Krummis fordi jeg ikke hadde med meg vanntette støvler, men de var gjørmetette, så med en gang regnet ga seg, så var jeg good to go, bokstavelig talt. Og vi så Foo Fighters, og en del av campen dro til Arena for å se Lorde, men jeg blei på Foo Fighters, kanskje mest fordi Dave Grohls første ord var et rungende

RRRRRRROSKILDE, ARE YOU READY? Og jeg begynte å grine av å se på alle flagga og menneskene og lysa fra Orange, og jeg måtte vente helt til slutten på den to timer lange konserten for å få høre Best of you og Everlong, men det var verdt ventinga. Det var så verdt det.

Den siste dagen var det overskya, men opphold mesteparten av dagen, og vi hadde tørre hettegensere med Roskilde på hetta og vi dro på Slowdive, men den slitne siste festivaldag-ryggen min ga seg og jeg gikk ut aleine og satte meg på en benk, og mens jeg satt der med lukka øyne og hørte på Slowdive som spilte der framme, så hørte jeg plutselig at folk jubla rundt meg, og da jeg åpna øya kjente jeg varmen i fjeset og så at alle jubla for sola, ikke musikken. Hundrevis av mennesker rundt konsertscenen jubla og klappa som om det var Arcade Fire som hadde begynt noen timer for tidlig og jeg begynte å grine av det også. Det var så fint.

Så dro vi på Arcade Fire og sang med til alle låtene og alle fikk favorittlåta si, unntatt meg, men jeg fikk mange andre som jeg feira med å skåle i jäger med Krummis, og vi avslutta festivalen med å dra på fest klokka to på natta til Camp bodega, som vant årets camp, de hadde bygget en bodega i Dream city hvor de spilte danske slagere og hadde det villeste dansegulvet, og så så vi en faktisk soloppgang, i det minste en enda lysere en enn den vi så noen dager i forveien, mens vi sto på en høyde og telte ned til fem over fire, og så var det over på ordentlig.

Jeg døde ikke. Jeg følte meg trygg. Jeg drakk kaffe og lunken øl, jeg klemte venna mine, jeg grein på konsert og av andre fine ting som skjedde, jeg sov godt, jeg fikk shots av nabopolitimannen, jeg leste ut to bøker, men kjøpte ingen på antikvariatet i år, jeg gikk over 20 000 skritt nesten hver dag, jeg hadde vondt i føttene og i ryggen, jeg hadde verdens mest bustete og støvete hår, jeg spiste god mat, jeg fikk henge med Julie igjen den siste dagen og da vi dro hjem, var jeg så klar for å dra hjem, men da jeg våkna i går, av meg selv, kvart på seks, så savna jeg det igjen. Igjen og igjen og igjen savner jeg det. Roskilde, det fineste stedet jeg veit om. Måtte du alltid være der for oss.