År: 2016

Utenfor kjøkkenvinduet vårt i bakgården er det en sirkel av benker, i midten er det et stort tre. Sola skinner rett på to av de fem benkene, og i dag satt det en eldre dame der. Hun hadde boblejakke og satt med lukkede øyne med hele ansiktet fullt av sol. Det minte meg på noe Frøydis sa, eller skrev engang, eller tegna, om at når våren kom, eller når sola kom tilbake etter den lange, kalde vinteren, så sto alle menneskene på togstasjonen som blomster med ansiktene vendt mot sola. Jeg satt ikke med sola i ansiktet, jeg satt på kjøkkenet og skrev, og innimellom kikka jeg ut på dama i boblejakka på benken, lurte på hva hun tenkte på, hvor varmt det var i sola. Hun frøs ikke. Hun ble sittende en time.

Snart er det mars og jeg skal lese på åpninga av Furuset bibliotek den 1. Den 11. mars skal jeg lede Åpen mikrofon på Litteraturhuset i Oslo. Alle dagene imellom og etter har jeg full kalender, så mange fine ting, men jeg kjenner allerede nå at jeg blir litt sliten av å ikke ha noen åpne dager i kalenderen. Kristofer Schau sa i går på Krisemøte-podcasten jeg hørte på at han måtte si nei. Nå var det rett og slett for mye. Noe må gå. Sånn har jeg det ofte, men jeg vet at jeg er heldig også. Så mange fine folk og ting som skal skje, som står i den rare kalenderboka mi. Så mange fester og middager og feiringer og møter. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne være på to steder samtidig. At mens en del av meg feira noens 30-årsdag, så lå en annen del av meg hjemme i sofaen og så på Netflix. Når en del av meg skrev bok, så kunne den andre delen av meg løpe på tredemølla. Når en del av meg gikk en tur, så kunne den andre delen av meg vaska badet.

15. mars reiser jeg til København igjen. Der skal jeg være helt alene i to uker. Jeg gleder meg sånn. En tom leilighet jeg har leid av noen jeg ikke kjenner. Nye rom og en ny seng, nye vinduer og ny utsikt, en by jeg kjenner så godt, men ikke er hjemme i på ordentlig. Helt blanke dager der jeg bare skal skrive, tidlig eller seint, spise hjemmelaga middag, mest sannsynlig pasta og grønnsaker, kanskje drikke en øl etter klokka seks, kanskje legge meg klokka åtte for å stå opp tidlig dagen etter. Jeg var der i 2010, skrev hele førsteutkastet på Furuset som utkom først tre år etterpå. Jeg er ikke så rask. Jeg var hjerteknust fordi han gikk fra meg dagen før jeg dro. Vi ble sammen igjen da jeg kom hjem. Jeg husker ikke hvordan. Det skjedde så mange ganger.

I 2011 bodde jeg der igjen, denne gangen i to måneder, skrev og skrev, gjorde det slutt med ham igjen, hadde en romanse med han høye, tynne som bodde der. Jeg lå i Assistens og leste bøker, jeg satt i vinduet mitt i Nørrebrogade og så på folka. Jeg skrudde opp lyden på musikken min og dansa etter å ha skrevet en ny tekst eller ti. Fortsatt var det Furuset. Jeg er ikke så rask, men den ble ferdig til slutt. To måneder var så uendelig mye lenger enn en måned. Det føltes som et halvt år. Jeg fikk besøk, vi dansa hele natta, han kasta småstein på vinduet mitt, en høy førsteetasje, jeg hadde innbrudd i leiligheten fem dager før jeg skulle hjem, de stjal laptopen min og raserte hele leiligheten. A henta meg midt på natta og trilla bagen min hjem til seg, trøsta meg da jeg gråt til jeg sovna. Jeg fikk ikke skrevet noe mer da, men jeg mista bare to eller tre sider som jeg ikke hadde backup på. Man må alltid ta backup. Ikke at de tre sidene betydde noe fra eller til. Boka ble ferdig et år senere. Det gikk til slutt. Jeg er ikke så rask.

Nå skal jeg bo der i to uker, og forhåpentligvis skal de føles som en måned. På den gode måten. Jeg er ikke så rask, men jeg jobber hardt. Trives alene. Gleder meg til en tom kalender. Og til å komme hjem igjen til alle vennene mine, til våren i april, til Paradise Hotel og hestehov. Til sola i ansiktet, kanskje på den benken i bakgården en ettermiddag uten planer.

Sida det nye året begynte, har vi sett på The O.C. Jeg ser det på nytt, for tredje, fjerde eller femte gang, kanskje. J ser det for første gang. Vi står opp om morgenen og ser en episode mens vi spiser frokost, og ungdommene i Orange County er akkurat som de var den gangen jeg hang med dem for første gang. Året var 2003 eller 2004, vi gikk på videregående, jeg var forelska i han jeg ikke skulle klare å slutte å tenke på før mange år seinere. Vi slutta på videregående og jeg begynte på Blindern, jeg bodde i en leilighet på Skullerud som jeg hadde et ekstra rom jeg leide ut i. De mørkeste vintrene var der, jeg husker ikke sommeren ordentlig, jeg husker å gå til T-banen i dyp snø, jeg husker mørket utenfor vinduene, jeg husker det lille rommet mitt med skrivebordet i hjørnet og en enkeltseng inntil veggen, og jeg husker sovesofaen i stua som jeg slo ut og lå på mens Ryan og Marissa prøvde å finne ut av det på skjermen.

Så begynte jeg å reise ut til Eiksmarka og A for å se det en gang i uka etterhvert, jeg husker ikke hvordan vi begynte med det, men det var tradisjon, han lasta ned episodene etterhvert som de kom og jeg dro ut dit, satt i en stol ved siden av ham og beit negler mens Seth og Summer krangla om noe meningsløst, mens Ryan slo ned noen, mens Volchok banka på døra til Marissa og tilslutt fikk komme inn og jeg var så trist, i denne perioden, jeg var så trist, og stolene på Blindern var harde og kalde, og notatene mine var lange og uforståelige, og jeg prøvde å finne ut av ting, prøvde å glemme han som ikke lenger bodde i landet, prøvde å finne ut av det å være voksen, å bo alene, prøvde å få gode karakterer på eksamen, prøvde å få sove om natta, og Marissa satt i badevakt-huset på stranda og drakk og så utover sjøen, og jeg satt med tårer i øynene og så på henne, der satt vi på hvert vårt sted, i hvert vårt liv, og hadde hjertesorg, en fiktiv og en så ordentlig at jeg fortsatt kan kjenne den, om jeg kjenner etter.

Nå er det over ti år seinere, serien er litt utdatert, men det som funker, funker fortsatt. Seth Cohen er sarkastisk, kjekk og morsom. Summer er smart, kul og søt. Ryan slår hardt og klemmer hardere og Marissa, Coop, har de tristeste øya og det varmeste hjertet. Det er godt å henge med dem igjen. Og godt å kjenne at jeg fikk det til. Jeg blei voksen, på mange måter uten å merke det, fordi jeg fortsatt kjenner så godt alt det hjertet mitt en gang banka ekstra hardt for. Men så falt liksom livet på plass rundt meg. Jeg flytta og flytta igjen, jeg mista og mista igjen, jeg fikk en jobb, så en annen, og kanskje var det bare Seth og Summer som var meant to be i den serien, men jeg heier fortsatt bittelitt på Coop og Ryan. Om så bare fordi det begynte så fint.

Who are you?

Whoever you want me to be.

Og sånn kan det gå.

The.O.C.S01E01.DVD.Rip.Xvid.

Jeg prøver å stå opp tidlig, jeg legger meg tidlig, jeg leser i stedet for å se på TV, jeg tenker på å skrive hele tiden, men får det ikke ordentlig til, jeg går på biblioteket, jeg går tur, jeg løper på tredemølla, jeg speiler meg i garderoben etterpå og fortrenger det jeg ser, jeg dusjer, såper inn kroppen, vasker håret, gjemmer meg i et håndkle, går på jobb, krysser ut ting på lista, jeg spiser lunsj alene med en bok, jeg tar bussen hjem, jeg handler på Kiwi, jeg får trumfpoengene mine, jeg overfører de siste pengene fra lønnskontoen over til brukskontoen, en uke igjen til lønning, jeg sulter ikke ihjel, jeg spiser frokost om morgenen, jeg lager kaffe, jeg bruker skinnjakka mi i stedet for vinterjakka, jeg bruker Converse-skoa i stedet for vinterskoa, jeg teller uker til våren kommer, jeg mater kattene, jeg rydder på kjøkkenet, jeg prøver å ikke kaste bort tida mi på TV-serier, jeg avtaler å møte en venn, jeg legger meg før samboeren min, jeg sovner og får boka i ansiktet, jeg får bustete hår av å gå med skjerf, jeg prøver å huske hvem jeg en gang var, jeg våkner om natta av smerter i brystet, vet ikke om det er panikk eller hjerteinfarkt, sovner igjen og tenker at det må ha vært panikk, siden jeg fortsatt lever, jeg løper på tredemølla, speiler meg i speilet i garderoben etterpå, lukker øynene og tenker at jeg bare må fortsette å løpe, løpe for et sunt hjerte, løpe for en sunn kropp, og jeg står opp tidlig, lager kaffe, spiser frokost, har sola i øynene gjennom soveromsvinduet, åpner dokumentet og på side 76 av 130 endrer jeg kursen i manuset igjen, svinger ut til sida, gjør noe annet, det blir kanskje aldri en bok dette, men det blir det jeg gjør det til.

Jeg finner en dagbok fra 2009. Den handler om å være på Hove og høre på andres samtaler, om å vente på en telefonsamtale som aldri, aldri kom, om å ringe ham klokka tre når jeg skal hjem fra Revolver eller Mono eller hvor som helst og at han alltid svarte «gi meg femti minutter, så ses vi hos deg» og la på. Det er seks år sida 2009. Det føles ofte som i fjor, eller som i forrige uke. Jeg var en annen den gang da, men jeg husker henne så godt. Hun var morsom og trist. Jeg hadde skrevet en bok og visste ikke da at jeg kom til å skrive en til, en som kom til å bety noe for mange, mange fine folk. Forhåpentligvis vil jeg finne igjen dagboka mi fra 2016 i 2022 en gang, og lese den og kanskje skrive et sted: Jeg hadde skrevet to bøker og visste ikke da at jeg kom til å skrive flere som kom til å bety noe.

Jeg holder på med det som kanskje blir den tredje boka nå, jeg skriver på nytt og stryker ting, og selvtilliten min kommer og går. Jeg hadde trua fram til i dag. Plutselig huska jeg noe en kompis sa om at en han kjente ikke hadde likt Furuset, og det gjorde jo vondt å høre det da, men så glemte jeg det igjen, og plutselig, mens jeg satt her og flikka på noen ord og setninger, strøk og satte tilbake igjen, fjerna et ord og erstatta det med et annet, så hørte jeg stemmen hans igjen. «Hun likte den ikke i det hele tatt», sa han og jeg husker at noe liksom klappa sammen inne i meg, som det gjorde nå også. Og så lagra jeg dokumentet og ble redd for å fortsette.

Det er tryggere å ikke skrive noe, men i så fall er det også tryggere å ikke gjøre noe i det hele tatt, for da vil man aldri oppleve noe som kan gjøre vondt heller. Jeg vet alt dette. Så jeg lager meg en kopp kakao og prøver å huske noe fint noen har sagt, og jeg husker mye, men det har ikke samme effekt som en skarve setning fra i fjor.

Men så skriver jeg heller ikke for de som ikke liker det. De kan lese noe annet. Det er så mye fint å lese der ute. Jeg får bare prøve å skrive noe som betyr noe for meg. Så jeg kan si at det var viktig. Så jeg kan skrive i 2022 når jeg finner dagboka mi fra i år, at jeg var en annen den gang da, men at jeg dreiv med noe som var viktig for meg. At jeg gjorde mitt beste. At jeg var morsom og ikke så trist lengre. Så fikk det bare være at jeg var blitt litt kjedeligere med åra.

—

Etter en tur, i en mail: