2016/1

skjermbilde-2016-12-29-kl-00-31-30

Det er siste uka i 2016. Et år som nok ikke har vært det beste for så mange. Noen år er sånn. Og så blir det bedre. Eller verre, men det må vi ikke tenke på, da gir vi opp, og det må man aldri. Men noen fine ting har det jo vært. Selv om folk vi ikke kjenner har dødd, og folk vi visste hvem var har dødd, og folk vi har vært glade i har dødd. Men vi lever, enn så lenge.

2016 starta med dårlig skriveselvtillit, og endte vel med det også. I januar var jeg fortsatt ikke ferdig med det som til slutt ble den tredje boka mi. Det var snø og kaldt, jeg lovte meg selv at jeg skulle stå opp tidligere og trene mer, jeg sto opp seint og trente lite. Men jeg hadde det fint også. Jeg var blant annet på quiz hver dag i en hel uke. Det går nemlig an. Det var veldig gøy, og litt slitsomt. Vår beste plassering ble en andreplass på musikkquizen på Bør Børsen (ja, de har musikkquiz der på fredager, før karaokemaskina startes opp). Jeg så The O.C. på nytt sammen med J til frokost, sommeren på Newport Beach var godt å klamre seg til gjennom skjermen når kuldegradene banka på ruta. Jeg leste ut Max, Mischa og tetoffensiven, som jeg begynte på seint i 2015, skulle ønske den boka var like lang som dette året har vært.

Så kom februar. Det fine med februar (hvis det er noe, annet enn at den er kort), er at lyset sakte kommer tilbake. Man merker det ikke helt i starten, men plutselig en dag skjer det noe. Så selv om det fortsatt er kuldegrader, så varmer plutselig sola, hvis man står på riktig sted, hvis man er ute akkurat da og kan lukke øya og vende ansiktet mot den. Som om vi alle var hestehover, begravd under torv og kulde, klare for å blomstre, om bare litt. Jeg bestilte meg en tur til København for å skrive ferdig boka mi. Telte de få ukene som var igjen, av måneden, og til jeg skulle dra. Venta på at livet skulle begynne på nytt.

Så kom mars, og en tidlig morgen våkna jeg til nyheten om at kent legger opp. Det har jeg skrevet mye om, de endte til og med opp med å bli med i boka, noen kan kanskje si at det var en dårlig idé, men sånn ble det. For seint å endre nå, si! Jeg dro også avgårde til København hvor jeg tilbragte nesten tre uker. Hver gang jeg er i København, så lurer jeg på hvorfor jeg ikke bor der. Men det ville vel føltes som hjemme etterhvert det også, kanskje magien forsvinner da. Eller kanskje jeg egentlig hører hjemme der, som jeg føler hver gang. Det er noe med å sykle overalt, med å løpe i Fælledparken mens jeg hører på musikk, men kanskje aller mest friheten når jeg er der. For jeg jobber jo ikke når jeg er der. Jeg skriver. Hver dag. Jeg lager presskannekaffe og skriver, jeg kjente på våren, som kommer tidligere der enn her, jeg løp annenhver dag og spiste frokost ute, jeg fikk besøk og jeg besøkte kompisene mine, jeg drakk øl på fine steder med fine folk, jeg lagde pasta til middag hver dag, jeg så på film og leste bøker, jeg gikk uten jakke i mars. I mars! Jeg våkna av meg selv før sju og var klar for alt, da veit du at du har det bra.Og etter å ha fulgt J til toget til flyplassen da han dro hjem et par dager før meg, så gikk jeg i den stille morgenbyen og fant meg en åpen kafé der jeg satt og skrev de siste fire sidene i boka. De ble stående som de var. Jeg skålte med meg selv med en kaffe og sjokolademelk og så dro jeg hjem og pusla et puslespill med 500 brikker. Det var en panda. Den siste kvelden min i Køben drakk jeg øl aleine hjemme og så på Mad men, og så ringte Nina fra LA og vi ble sittende på Skype og prate om livet. 2016, dere, man kan være aleine og sammen på samme tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.