I oktober dro jeg til Trondheim for å se kent. Da jeg våkna om morgenen på hotellet var jeg blitt anmeldt i Klassekampen. Anmelderen sa at jeg hadde skrevet en håpefull bok om angst, så jeg feira med en ekstra stor kaffe og senka skuldrene. Kent-konserten var den første av tre, og den var fantastisk selv om den fikk terningkast 2 eller 3 i avisa. Jeg gråt og gråt, og selv om jeg var redd for å ikke rekke morgentoget hjem igjen dagen etterpå, så dro jeg og møtte en kompis fra Furuset som bor i Trondheim til en siste øl etter konserten. Jeg rakk toget. Jeg leste Bergen Ungdomsteater av Pedro Carmona-Alvarez og spiste kjøttkaker i kantinevogna, det beste med å ta toget. Uka etter var det to konserter i Oslo Spektrum, og jeg gråt og gråt der også, men på helt forskjellige låter enn på den i Trondheim, og det var så fint. I Dagsavisen fredagen før konsertene var det en artikkel om avskjedsturneen og et lite intervju med meg, jeg tror kanskje det kuleste som har skjedd i år, om ikke hittil i livet, er at det var et bilde av meg ved siden av kent i avisa. Jeg tviler på at Linn (14) ville trodd på det om noen sa det kom til å skje. Jeg veit ikke om jeg tror på det sjæl. Noen dager etter den siste konserten for min del, fikk jeg melding av Julie i København som sa at hun hadde fått tak i billett til den konserten de skulle ha i København i november. Vil du også ha? spurte hun. Ja, sa jeg. Ja, ja, ja! Og så kjøpte jeg en billett til den også, det skulle bli den fjerde og siste for min del.
I november gikk jeg i hi, bortsett fra turen min til København i slutten av måneden. Jeg så fem sesonger av The Office, fire sesonger av Glee, en hel haug dårlige filmer på Netflix og gikk tur med podcast på øret for å prøve å gå mer enn 10 000 skritt om dagen. Det gikk sånn passe. Men så dro jeg til København, kjøpte meg en ISAK + EVEN-genser, så på SKAM, drakk billig øl i kollektivet til Julie, sykla med votter og spiste spagetti bolognese som jeg lagde nesten helt selv hos A. Og så dro vi på konsert. Det vil si, vi kom oss ikke på konsert, for Joakim Berg hadde mista stemmen, så vi dro på mitt gamle stamsted Tjili pop og drakk øl i stedet. Juleølen var kommet og København er verdens beste by også uten en fjerde og siste kent-konsert. Julie og A bestemte seg for å komme og hente meg i Oslo uka etterpå, siden de flytta konserten en uke, og jeg gråt og sa ja takk. Men så kom livet i veien, på mange måter. Og jeg dro ikke allikevel. Sånn kan det gå.
Så kom desember, og den gikk så altfor fort. Jeg klarte ikke å stå opp tidlig, jeg trente ikke to ganger i uka, jeg rakk ikke juleposten, jeg skrev ikke nok julekort, jeg rakk å kjøpe alle gavene, heldigvis, og så ble det jul. Jeg ble syk siste uka før julaften og sov mye, med en katt på hver side i senga. Jeg rakk ikke å lese 70 bøker, men jeg leste 66. Jeg skreiv litt om de beste av dem, og begynte såvidt på noe nytt selv. Vi får se hvor mange år jeg bruker på å skrive ferdig den. Selv om jeg var sjuk, så ble det lille julaften-pils, den fineste juletradisjonen jeg har. Og 1. juledag så jeg Karl Bertil Jonssons julafton på nett-tv mens jeg lagde frokost, så det var ikke så aller verst.
Året som nå har gått, her jeg sitter på nyttårsaften og skriver dette, har muligens vært bedre enn jeg husker det. Jeg gikk tur i dag, i den timen der himmelen blir rosa, og det slår meg at jeg føler jeg har hatt lite å skrive om i disse oppsummeringene, men det har nok skjedd mer fine ting enn jeg husker. Men de fine tinga har vært vanlige. Man husker gjerne ikke de vanlige tinga. En kveld med gode venner på en bar, en spillkveld hvor man vinner, den morgenen på vei til jobb da alt klaffa og du enten rakk å lage kaffe hjemme og drikke den på bussen eller akkurat kjøpe en på Kaffebrenneriet før bussen suser inn på holdeplassen idet du ankommer, en kveld hjemme uten planer der jeg kan ligge med hodet i fanget til J og se på en tv-serie eller lese en bok mens han spiller xbox. De vanlige dagene har det vært mange av, men de glir inn i hverandre og forsvinner. Allikevel håper jeg på flere av dem i 2017.
Jeg har hørt mindre på musikk enn jeg pleier, mer på podcast. Jeg har kanskje blitt litt klokere, kanskje ikke. Jeg har lest avisene mine og bøker, jeg har prøvd å lage sunnere middager, men spist mye Fjordland og burgere også. Jeg har løpt mindre enn i fjor, men gått mer enn noensinne. I 2017 vil jeg lære mer om verden, men høre mer på musikk også. Jeg vil løpe mer og spise sunnere, stå opp tidligere og være mer hjemme uten at å være hjemme betyr å være syk. Jeg vil lese enda flere bøker og rydde oftere, i leiligheten og i hodet. Jeg vil begynne å skrive mer dagbok igjen, og forsøke å begynne på en ny bok på ordentlig, ikke være redd, ikke gi opp før jeg har begynt.
Selv om jeg hørte lite på musikk, så lagde jeg to spillelister. En på starten av året som heter henda i været og som rommer den første halvdelen. Et slags forsøk på å overleve vinteren, med låter om å gå ut og møte venna dine selv om det er kaldt. En i sommer som heter said i’d be gone by five but it’s sunrise and i’m still in your bed som rommer resten av det. Jeg tror det er en av de beste listene jeg har laga noensinne. Den var vel også et forsøk på å overleve høsten, med låter som får meg til å nikke mens jeg går, noen som får meg til å danse og noen som kan få meg til å grine.
Og siden jeg liker lister, så får dere en før jeg stikker i nyttårsmiddag:
Topp 10 låter fra 2016 i tilfeldig rekkefølge:
Ramón – Runnin
Alicia Keys – In common
No. 4 – Henda i været
Cherrie – Aldrig igen (må sådär)
Bear’s den – Red earth & pouring rain
The 1975 – Somebody else
Major Lazer, MØ & Justin Bieber – Cold water
Kent – Andromeda
Bon Iver -666 ?
Sval – Tilbakefall
Jeg håper 2017 blir alt dere ønsker dere og mer. Jeg håper vi slipper å grine av å se på nyhetene og at vi går en fredeligere verden i møte, selv om det ser skummelt ut. Jeg tror jeg sa det best i november, Nå må vi ikke gi opp. Nå må vi møte de som er uenige med oss med åpenhet og motargumenter som ikke sårer, som ikke fordummer, som ikke tar for lett på det de mener. Alle dere som er redde for hva framtida bringer, jeg forstår dere så godt. Det er lov å være redd. Men la oss være redde sammen, så blir det ikke like ille. Og hei, Ellen Degeneres fikk en medalje i går og NOAS har fått inn over tre millioner kroner til arbeidet de gjør for alle de som har rømt gjennom verden og endt opp her, hos oss – og jeg har penger til både kanelbolle og kaffe etter å ha bidratt litt sjæl, så la oss ikke gi opp helt ennå, hæ? La oss holde ut. Være her. Vi veit ikke hva som kommer. Kanskje blir 2017 det beste året i livet vårt. Vi må aldri gi opp. Alltid stå opp, både om morran og for det vi mener er riktig.
Godt nyttår, dere, hvem enn dere er.