For fire år sida på denne tida stakk jeg til Køben for å se L.O.C. i Falconersalen. Jeg sykla i november, gjennom nysnøen i Fælledparken og var ganske lykkelig, selv om året 2012 hadde vært ganske trått og tungt. 2012 var året da jeg ble diagnostisert med angst. Det var året da alt gikk til helvete med speedbåt. Jeg fikk angst, klarte ikke jobben min, sleit med å fullføre Furuset, sleit med å stå opp om morran, sleit med et knust hjerte og det ultimate lavmålet på selvtilliten, sleit med å tro på at hjertet mitt skulle fortsette å slå. I jula satt jeg kattevakt på Grünerløkka, jeg så Doctor Who, sesong 3, jeg tente lyslenka om kvelden og skrev. Jeg dro i land Furuset, selv om jeg ikke trodde jeg skulle klare det. Jeg sa opp jobben. Jeg gikk ut på nyttårsaften og møtte en kompis til en øl nede på baren på hjørnet før de stengte. Jeg fanga snøfnugg på tunga og pusta med magen. Sa nei til alle festene jeg var bedt på. Så feiga jeg ut en siste gang, pakka sakene mine seint på kvelden mens nabolaget festa og skålte for året som hadde vært, og så dro jeg hjem til den tomme leiligheten min der det ikke lenger bodde noen katt. Så ringte jeg til A, som jeg tidligere den høsten var på nettopp L.O.C.-konserten med. Vi kommer til deg, sa han, bare bli der. Så gråt jeg litt, så ommøblerte jeg leiligheten, så kom de. A og Frøydis. De ringte på og vi drakk champagne, så dro vi opp på taket der jeg så utover den tåkete byen min og grein og grein mens naboene mine feira det nye året. 2013 ble bedre, heldigvis. Men det kunne jeg ikke vite der og da. Der og da gjorde det bare vondt.
I morra grytidlig hopper jeg på toget til København for å se en uventa fjerde og siste Kent-konsert på Forum, for å skåle med gode venner og ha litt fri fra et år som ellers har vært litt tungt og trått. Dere veit, man gir ut en bok man ikke trodde skulle bli ferdig, og så går det helt greit, men man tar jo ikke over verden, ikke sant, den er bare en av mange hundre utgitte bøker i år. Og noen liker den og noen hater den og mest av alt er det bare stille. Og vekkerklokka ringer om morran og du vil ikke stå opp, og tida strekker ikke til og du feiler i jobben din og du søler kaffe på den hvite ullgenseren og tannlegen trekker feil visdomstann og yndlingsbuksa di passer ikke lenger og Ramón går ut av The Stream og ting går skeis, ikke sant. De gjør gjerne det. Men til sammenlikning, så er det ikke som i 2012. Det går så jævlig mye bedre med meg enn i 2012. Jeg håper faktisk at det aldri vil bli like ille med meg som det sto til i 2012. Det er godt å klamre seg til, selv på de dårligste dagene i 2016. Men!
Verden har det ikke så greit. Dere veit alle hva jeg prater om. Det går altså så skeis. Man våkner en novemberdag og Hillary Clinton ber oss om å ikke miste motet. Om å ikke slutte å tro at det er verdt det, selv om man kanskje taper flere ganger enn man var forberedt på på veien. Og polene smelter fortere enn vi kunne forutsett. Og Sylvi Listhaug ber oss om å Like og Dele at en syvåring blir sendt til Afghanistan. Jeg gidder ikke skrive tilbake til engang, for han var føkkings to år gammel da han kom hit og hvem veit hvor lenge han var på flukt før han endte opp her. Det er for jævlig. Det er for vondt. Men nå er det vår tur. Nå må vi ikke gi opp. Nå må vi møte de som er uenige med oss med åpenhet og motargumenter som ikke sårer, som ikke fordummer, som ikke tar for lett på det de mener. Alle dere som er redde for hva framtida bringer, jeg forstår dere så godt. Det er lov å være redd. Men la oss være redde sammen, så blir det ikke like ille. Og hei, Ellen Degeneres fikk en medalje i går og NOAS har fått inn over tre millioner kroner til arbeidet de gjør for alle de som har rømt gjennom verden og endt opp her, hos oss – og jeg har penger til både kanelbolle og kaffe etter å ha bidratt litt sjæl, så la oss ikke gi opp helt ennå, hæ? La oss holde ut. Være her. Vi veit ikke hva som kommer. Kanskje blir 2017 det beste året i livet vårt. Vi må aldri gi opp. Alltid stå opp, både om morran og for det vi mener er riktig.