Litt og litt

Husfreden vår har visna igjen. Vi fikk den i innflytningsgave og den visna med en gang. Men jeg ga meg ikke, vanna litt og litt, igjen og igjen, behandla den som de andre plantene mine, og plutselig kom det et grønt skudd, midt inni alt det brune. Og så ett til, og ett til. Og i sola for to uker siden var det blitt masse grønne, ferske skudd, som glinsa med grønnfargen sin mot meg. Endelig, tenkte jeg. Jeg fikk det til. Nå henger de nye skuddene med hodet igjen. Jeg fortsetter å vanne. Litt og litt. Men kanskje var det august som kom og tok piffen fra den, som den gjorde med meg.

Jeg går tur aleine, hører på podcast eller lydbok, finner noen høner på Kampen, ser solsikker som er over to meter høye, kjøper is på butikken og spiser den mens jeg sitter i en park, reiser meg for å lete etter en søppelkasse, finner ingen, så jeg legger ispapiret i veska og går videre. Stephen King leser i ørene mine, han høres annerledes ut enn jeg trodde da jeg leste bøkene hans da jeg var yngre. Han høres ung ut, han er god til å lese. Boka hans blir levende i ørene mine, det er musikk i bakgrunnen på slutten av hvert kapittel, en urovekkende musikk som underbygger marerittene han forteller om. Bag of bones, heter boka, jeg leste den for første gang sommeren i 2001, da lå jeg i hagen vår og venta på kjæresten min, hele dagen lå jeg der og venta på at han skulle få sneket seg ut for å sykle opp til meg, hørte ham da han skrensa inn på forsiden av huset og de tre raske skrittene over grusen før han ringte på. Jeg kunne dratt og bada eller vært ute med venner, men jeg lå på gresset, var aleine mesteparten av tida, helt til han kom. Så kom kvelden og han gikk ut igjen til sykkelen sin, sykla så mye saktere hjem enn han gjorde til. Og jeg leste videre.

Jeg har skrevet og skrevet igjen i sommer. Trodde aldri jeg skulle bli ferdig. Så ble vi ferdige. Så ble vi ikke ferdige allikevel. Jeg har gleda meg sånn til å fortelle dere om boka, til å poste utdrag, til å skrive om arbeidet mitt, men jeg tør ikke før det er ferdig. Og kanskje blir vi ikke ferdige i år allikevel. Sånn kan det gå. Men uansett hvordan det går, så har jeg lært en ting: jeg skal aldri bruke sommerferien min på å fullføre en bok igjen. Pulsen min er høy og skuldrene høyere, jeg har bada og lest bøker og sett på TV-serier, men sovet dårlig og skrevet både når jeg har hatt lyst og ikke lyst. Nei, dere, neste gang jeg fullfører en bok, hvis det blir en neste gang, så skal jeg gjøre det i februar. Eller i Syden. Jeg drømmer om Syden, om en ny ferie, om turkise drinker og basseng, om varme kvelder på en balkong, lyden av sirisser og folk som fester.

Men det kan fortsatt gå bra. Kanskje neste gang dere hører noe fra meg, så blir det et utdrag fra en roman og en dato for slippet. Eller kanskje husfreden kvikner til. At jeg våkner i morgen, når klokka ringer klokka seks og ferien er over på ordentlig, og mens jeg står og gjesper foran kaffetrakteren, så snur jeg meg forsiktig og ser at et nytt, grønt skudd har dukka opp i løpet av natta. Jeg slutter i hvert fall ikke å vanne den. Litt og litt. Så får det gå som det går.

2 kommentarer til «Litt og litt»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.