Denne boka er til oss

Jeg har min første fridag på det som føles som en evighet. Ikke at jeg ikke har hatt fri, jeg har hatt sommerferie og helger, men jeg har hele tida hatt boka hengende over meg. Som Hank Moody sier i Californication; don’t become a writer, it’s like having homework everyday for the rest of your life. Det føles ikke alltid sånn, men denne sommeren har det føltes sånn. På godt og vondt. Men nå prøver jeg å slappe av. Drikker kaffe. Skriver noe her. Til dere.

I 2012 fikk jeg mitt første ordentlige angstanfall, i det minste det første som ble diagnostisert. Jeg var på jobb i bokhandelen og plutselig føltes det som at alle tennene mine løsna. Jeg fikk blodsmak i munnen da jeg sto og snakket med en kunde, jeg husker at jeg anbefalte David Mitchells Ghostwritten mens jeg trodde jeg skulle dø. Da han gikk ut, løp jeg inn på bakrommet, til det skitne speilet over vasken der jeg sto og dro i fortennene mine. Hjertet mitt dundra i brystet, det suste i hodet, og helt tilfeldig kom A innom butikken for å si hei, og han så med en gang at noe var galt. Nå ringer du noen, sa han. Nå ringer du noen som kommer og tar over, og så drar vi hjem. Så jeg gjorde det, og så dro vi hjem. Jeg husker at jeg lå i huska i bakgården mens A kjøpte middag til oss, jeg lå i huska og så opp på den knallblå himmelen i Drive-jakka mi og jeg suste sakte fram og tilbake, vugget mens hjertet mitt fortsatt slo, så hardt i brystet. Jeg dro til legen min dagen etter, og igjen og igjen, jeg fikk Sobril og tilslutt en liste over psykologer jeg aldri turte å ringe til. Siden den gang har det gått bra og dårlig, opp og ned. Jeg har knekt koden for angsten, jeg har skjønt at den kommer når det blir for mye. Og for mye kan være alt fra en god fest med gode venner til en dårlig dag på jobb, alt fra en tur på sykkelen i regnet til en solfylt tur på stranda. Den kan komme når som helst. Men nå vet jeg hva det er. Nå blir jeg ikke lenger så redd. Jeg har lært meg å puste. Lært meg å ta pauser. Lært meg at jeg ikke skal dø. Ikke enda.

I 2013 utga jeg Furuset. Vi hadde en stor fest på Internationalen, jeg var så stolt av den boka. Jeg hadde jobba med den i tre år, følte at jeg aldri kom til å bli ferdig. Følte at alle kom til å hate den, at den ikke handla om noen ting. Den var viktig for meg å skrive, så viktig. Den handla om stedet jeg kom fra, om folka jeg har vært så heldig å vokse opp med, om hvem jeg var og kunne vært, om ei jente som ikke helt fikk det til, om å bli voksen uten å ha noe på stell. Og noen syntes den var kjedelig og dårlig skrevet, og andre har lest den igjen og igjen og sendt meg lange mailer om den, stoppa meg på gata, på utesteder, gitt meg klemmer og fortalt meg hvor viktig den var for dem, hvor viktig jeg var.

I 2013 begynte jeg også å løpe. Dette skrev jeg i januar:

Hver mandag og torsdag løper jeg på Bislett og før påske vil jeg klare å løpe 5 kilometer. Nå løper jeg 2,5 eller 3. Men det er ikke dårlig bare det. Jentene som går på videregående sitter i garderoben og snakker om lærerne sine. Jeg henger fra meg veska og den brune, slitte vinterkåpa. Jeg skifter og snører joggeskoene mine hardt på beina, når jeg kommer inn blir de først stille og så fortsetter de. Jeg hører bruddstykker av samtalene deres og husker hvordan det var å være 19. Jeg løp 1500-meteren på 12 minutter og drømte at jeg kunne løpe om natta. Jeg er eldre nå, men jeg løper bare på vilje. Jeg vil mer nå. Jeg vil kjenne at jeg får til noe. Kjenne at kroppen min gjør det jeg vil den skal gjøre. Hjertet mitt slår, jeg er snart 27 og i morgen skal jeg stå opp klokka åtte og lage kaffe.

I slutten av september utkommer Du dør ikke. Jeg vet ikke om vi skal ha noen fest for den, om det blir tid. Men jeg lover å si fra hvis vi gjør det. Og jeg er så stolt av denne boka. Jeg har jobba med den i tre år og følt at jeg aldri kom til å bli ferdig. Følt at alle kommer til å hate den, at den ikke handler om noenting. Men den var om mulig enda viktigere for meg å skrive. Den handler om å tro at man skal dø, om livet som kommer i veien for å leve, om kroppene våre som vi ikke har noen kontroll over, og den handler fortsatt om folka jeg har rundt meg. Folka jeg har vært så heldig å vokse opp med, og bli kjent med som tenåring, og som voksen. Den handler om en jeg kanskje kunne vært, om ei jente som fortsatt kanskje ikke helt får det til, men denne gangen er det på grunn av angst, en reell angst så mange der ute kanskje har kjent på eller kommer til å kjenne på. Jeg har prøvd å skrive om angst til alle oss der ute som har kjent det, har kjent verden snurre for fort og hjertet slå for hardt. Og jeg har forsøkt å skrive det sånn at de som ikke har opplevd det selv også skal forstå hvordan det kan føles. Denne boka er til oss. Til dere. Og noen kommer til å synes den er kjedelig, og sikkert dårlig skrevet. Men jeg håper, å, jeg håper så hardt, at noen av dere der ute vil kjenne den, som jeg har kjent den. At noen av dere vil lese den igjen og igjen. At den vil gi dere noe viktig, si noe om hvordan det kan føles å være en av oss. Og ikke minst, få dere til å huske på de som aldri vil slutte å ringe dere, selv om dere slutter å ta telefonen. Det kommer til å ordne seg. Det kommer til å gå bra. Jeg håper dere alle har noen som ikke slutter å ringe. Jeg har så mange, og jeg er så takknemlig for dere alle sammen. Denne boka er til oss.

Oktober 2016

Bildet i forrige post var forsida på boka mi.

Bildene i denne posten er tre sider fra boka – som kommer snart.
side48

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

side51

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

side111

Den kommer i slutten av september. Den sendes i trykken i dag.
Den ble ferdig. Vi ble ferdige.
Nå vil jeg sove i hundre år. Men først vil jeg feire, med dere.
Soundtracket til boka ligger her: DU DØR IKKE
Det er fullt av Kent, og det er boka også.
Litt trist, litt fint, litt Justin Bieber, litt hjertesorg, litt fest, litt løping, litt angst, litt liv. Sånn blei det. Sånn skulle det bli. Hele tida skulle jeg hit.

Litt og litt

Husfreden vår har visna igjen. Vi fikk den i innflytningsgave og den visna med en gang. Men jeg ga meg ikke, vanna litt og litt, igjen og igjen, behandla den som de andre plantene mine, og plutselig kom det et grønt skudd, midt inni alt det brune. Og så ett til, og ett til. Og i sola for to uker siden var det blitt masse grønne, ferske skudd, som glinsa med grønnfargen sin mot meg. Endelig, tenkte jeg. Jeg fikk det til. Nå henger de nye skuddene med hodet igjen. Jeg fortsetter å vanne. Litt og litt. Men kanskje var det august som kom og tok piffen fra den, som den gjorde med meg.

Jeg går tur aleine, hører på podcast eller lydbok, finner noen høner på Kampen, ser solsikker som er over to meter høye, kjøper is på butikken og spiser den mens jeg sitter i en park, reiser meg for å lete etter en søppelkasse, finner ingen, så jeg legger ispapiret i veska og går videre. Stephen King leser i ørene mine, han høres annerledes ut enn jeg trodde da jeg leste bøkene hans da jeg var yngre. Han høres ung ut, han er god til å lese. Boka hans blir levende i ørene mine, det er musikk i bakgrunnen på slutten av hvert kapittel, en urovekkende musikk som underbygger marerittene han forteller om. Bag of bones, heter boka, jeg leste den for første gang sommeren i 2001, da lå jeg i hagen vår og venta på kjæresten min, hele dagen lå jeg der og venta på at han skulle få sneket seg ut for å sykle opp til meg, hørte ham da han skrensa inn på forsiden av huset og de tre raske skrittene over grusen før han ringte på. Jeg kunne dratt og bada eller vært ute med venner, men jeg lå på gresset, var aleine mesteparten av tida, helt til han kom. Så kom kvelden og han gikk ut igjen til sykkelen sin, sykla så mye saktere hjem enn han gjorde til. Og jeg leste videre.

Jeg har skrevet og skrevet igjen i sommer. Trodde aldri jeg skulle bli ferdig. Så ble vi ferdige. Så ble vi ikke ferdige allikevel. Jeg har gleda meg sånn til å fortelle dere om boka, til å poste utdrag, til å skrive om arbeidet mitt, men jeg tør ikke før det er ferdig. Og kanskje blir vi ikke ferdige i år allikevel. Sånn kan det gå. Men uansett hvordan det går, så har jeg lært en ting: jeg skal aldri bruke sommerferien min på å fullføre en bok igjen. Pulsen min er høy og skuldrene høyere, jeg har bada og lest bøker og sett på TV-serier, men sovet dårlig og skrevet både når jeg har hatt lyst og ikke lyst. Nei, dere, neste gang jeg fullfører en bok, hvis det blir en neste gang, så skal jeg gjøre det i februar. Eller i Syden. Jeg drømmer om Syden, om en ny ferie, om turkise drinker og basseng, om varme kvelder på en balkong, lyden av sirisser og folk som fester.

Men det kan fortsatt gå bra. Kanskje neste gang dere hører noe fra meg, så blir det et utdrag fra en roman og en dato for slippet. Eller kanskje husfreden kvikner til. At jeg våkner i morgen, når klokka ringer klokka seks og ferien er over på ordentlig, og mens jeg står og gjesper foran kaffetrakteren, så snur jeg meg forsiktig og ser at et nytt, grønt skudd har dukka opp i løpet av natta. Jeg slutter i hvert fall ikke å vanne den. Litt og litt. Så får det gå som det går.