30

Så jeg fylte 30.

Den siste tida har jeg skrevet ferdig førsteutkastet på boka mi, og forsøkt å skrive ferdig det andre. Det går sånn passe. Nå har jeg fire skrivedager foran meg og jeg har en plan om å bli ferdig. Sola varmer endelig og vi tok den første ølen i bakgården etter jobb i dag. På jobb sendte jeg ut forhåndsbestillingene av den nye boka til Heidi, Ungdomsskulen, som jeg leste manus på for noen måneder sida mens jeg gikk hjem fra jobb i mars-sola og tenkte yes, dette blir saker. Da jeg begynte i Flamme var den første boka jeg skulle jobbe med debuten hennes, Parissyndromet. Jeg var fan av Heidi lenge før hun skreiv bøker, og jeg er fan av Heidi som person også utover at hun skriver. Men åh, for en fin start det var for meg å starte jobben med å forsøke å få folks øyne opp for bøkene våre med hennes vakre debut. Og åh, for en fin forsommer det skal bli å jobbe med Ungdomsskulen. Jeg håper den finner mange lesere der ute. Jeg skal gjøre mitt beste.

Og samtidig sitter jeg her og skriver. Da jeg debuterte selv i 2009 spurte redaktøren min meg hvor jeg ville være da jeg ble 30. Sånn i forfatterskapet. Hvor vil du? Hva vil du? spurte han. Jeg vil ha skrevet fem bøker, svarte jeg. Og ha vunnet en pris. Ikke en stor en, bare en pris. Eller ha blitt nominert. Det ble ikke helt sånn, men hvis man regner med mine forkasta førsteutkast, så har jeg runda fem bøker nå. Det er noe. Og jeg har skrevet to. Og jeg er snart ferdig med en tredje. Det går framover. Sakte, men sikkert.

Ei venninne av meg fant en kommentar jeg skreiv til henne på hennes Livejournal for nesten ti år sida. Den går sånn her:

og jeg drømmer om å jobbe med bøker, gi ut en bok selv, berøre mennesker, og ha en leilighet der jeg kan sitte i vinduskarmen og drikke te eller sjokomelk og lese bøker. jeg drømmer om å bli nöjd. jeg drømmer om å få være meg. jeg drømmer om å berøre, om å bli husket… jeg vil bli husket.

Hvis jeg skal måle det å bli 30 utifra det målet der, som jeg satte meg uten helt å huske det, så har jeg klart det ganske bra. Check, som vi sier.

Jeg feira bursdagen min med å invitere folk jeg liker hjem til oss på Galgeberg. Det regna og var kaldt, så vi fikk ikke grilla, men vi stekte pizza og hadde musikkquiz på stuegulvet, vi dansa ikke, men vi sang, og da J gikk og la seg i femtida, så gikk Krummis, A og jeg ut i soloppgangen, vi tok med noen øl i et bærenett og gikk til Tøyenparken i duskregnet, vi møtte en tjej som vi gjetta på om var på vei hjem eller ut. Hun var på vei hjem. Vi satte oss på en benk og så begynte det å regne på ordentlig, så vi gikk hjem til Krummis, rista brødskiver og hadde på gulost, og plutselig hørte vi korpsmusikk og løp til stuevinduene, hang ut av dem og klappa for Kampen Janitsjar som marsjerte bortover klokka sju om morgenen 1. mai. Kirsebærtrærne blomstra og jeg var fylt 30. Klokka åtte gikk jeg hjemover og så sovna jeg ved siden av J, sov i fire timer, før sola vekte meg og jeg rydda huset, spiste en lang og treig frokost, vi så på West wing og lå anføttes i sofaen, jeg løste kryssord og leste bøker, og jeg var blitt 30.

Jeg tror man kan si jeg har fått det til. Jeg føler selv at jeg har fått det til. Jeg er glad. Så glad at jeg sjelden skriver her lenger, men det betyr ikke at jeg kommer til å slutte eller sitte og vente på at det går dårlig før jeg stikker innom dere igjen. Det er mye fint å skrive om også fra lykken. Jeg må bare prøve å finne det. Finne stilen. Leite det fram.

I sommer skal jeg bade mer enn jeg gjorde i fjor, lese flere bøker enn jeg gjorde i fjor, skrive ferdig en, sykle til jobb, drikke kaffe som jeg har laga hjemme og frakta med meg til jobb i koppholderen jeg fikk til bursdagen min, jeg skal på Roskilde igjen, om det så blir aleine, jeg skal på Øya igjen, borti gata, og jeg skal forhåpentligvis være frisk og glad. De eneste gangene jeg skal grine er foran en konsertscene. La oss skåle for det.

Det känns bra. Jag er nöjd. Selv om kent slipper sitt siste album 20. mai. La det bli et godt et.