Stand up like a soldier, baby

I går syklet jeg inn til sentrum for å gå på kino. Jeg så How to be single, som jeg syntes var søt. Jeg syklet meg bort på vei hjem, men jeg hadde heldigvis lys på sykkelen og etterhvert fant jeg Søerne og veien til Østerbro igjen.

Det er uvant å bo i dette området, jeg brukte all min tid på å lære meg Nørrebro da jeg bodde der og nå bor jeg bare ti minutter unna på sykkel, men alt er opp ned og speilvendt. Allikevel var det som om jeg sakte ble yngre mens jeg sykla i solen på vei til kveldsforestillingen på Palads – sola traff meg i øynene og jeg skrenset inn ved Plenum på Sankt Hans Torv, husket en sein kveld der jeg lo høyt av han jeg skulle være forelska i av og på i flere forsommermåneder de neste par årene.

Jeg trillet sykkelen min sakte ned mot Nørrebrogade og husket middagene med Eira og da hun måtte hente meg på Harbo den triste dagen i april da det egentlig var for kaldt til å sitte ute, men hun tok meg med til Dronning Louises bro der alle sitter med vårsolen i ansiktet og en øl foran seg, og hun åpna en øl og ga den til meg, sa at det kom til å gå bra. Herfra går det bare oppover, og det gjorde det.

Jeg sykler forbi en pub der jeg vet at jeg så en fotballkamp en gang, og på veien dit syklet jeg i skjørt mens Medina sang i ørene mine – nå tør jeg ikke sykle med hodetelefoner, selv om jeg ser mange andre som gjør det. Men de er tøffere enn meg. De bor her. Jeg øvde meg på å sykle uten hender og han ropte bak meg langs Nørrebrogade, Strømsborg, ropte han, henda på styret! Og jeg lo og gjorde som han sa, men jeg klarte det, i noen sekunder klarte jeg det.

Jeg bor i en leilighet på Østerbro og jeg står opp tidlig, før sju våkner jeg av solen som skinner inn på gulvet, og jeg tar på meg joggeskoene og jeg går raskt mot Fælledparken, der jeg løper med Justin Bieber, Medina, ODESZA og Major Lazer på øret. Stand up like a soldier, baby, synger hun i øret mitt og jeg hopper bortover i takt før jeg spurter så langt jeg kan, så jogger jeg, så spurter jeg igjen. Intervaller er godt for hjertet.

Jeg skriver og etter å ha mista trua, så fant jeg den igjen. Jeg er jo vant til dette, som jeg fortalte dere sist vi snakka sammen. Jeg vet at det går opp og ned. Skriveselvtilliten min tåler ingenting, men når jeg får en idé, eller ikke det engang, når jeg skjønner hva jeg egentlig driver med, når jeg ser på manuset mitt og det plutselig står klart for meg hva som skal skje, hva jeg har gjort feil, så blir jeg så sjukt glad, det bobler inni meg og jeg ser på alle orda mine, alle disse 40 000 orda som jeg har jobba med så lenge, og jeg har lyst til å gi dem en high five og si at nå snakker vi. Henda på styret, Strømsborg. Men det er når du klarer å sykle i ti sekunder med lukka øyne og uten hender at det bobler. Fordi det er skummelt. Men det er det du skal drive med. Det som gjør at du risikerer å tryne skikkelig er det du skal skrive. Og så får det gå som det går.

5 kommentarer til «Stand up like a soldier, baby»

  1. Hurra for de 40 000 orda!

    «Det som gjør at du risikerer å tryne skikkelig er det du skal skrive. Og så får det gå som det går.» Dette kommer jeg til å ta med meg videre til de dagene jeg står fast med skrivingen. Takk!

  2. Åh, du skriver så bra!! Jeg blir så inspirert og jeg gleder meg veldig til å lese en ny bok fra deg! God skrive-påske der nede i landet hvor det er så dejlig å være norsk.

  3. Herregud så fint du skriver for tida! «Strømsborg, ropte han, henda på styret!»
    Og det er så deilig å se på ordtelleren og se at shit, det her er jo en hel del ord.
    Gleder meg til å lese boka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.