Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over. Det er fire år siden jeg skrev i den sist, men det har vært to bøker i mellomtiden. Allikevel er det nok minst et halvt år siden sist jeg satt med penn og skriblet ned noe for meg selv. Jeg leser her og der i denne boka som jeg begynte på i 2008. Jeg leser om å være redd for å gi ut boka mi, om å være glad da den utkom. Om forlagsfester og guttene jeg kyssa etterpå, om å jobbe i bokhandel og ha lyst til å skrive hele tiden. Om han som forsvant og han som kom og gikk. Og så ble det stille, midt i boka, i januar 2011.
Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over og prøver å skrive noe for å fylle de siste fem årene. Det kan sikkert recappes enkelt og greit, kommer jeg fram til; meget mere af det hele. Og så går jeg og legger meg mens en fyr med gitar covrer Bruno Mars på gitar oppe i baren og jeg ligger på lugaren og er redd noen skal komme inn og stjele tingene mine. Jeg har bare denne macen og det er den jeg skal henge med resten av påska. Den er grunnen til at jeg er her.
Det er en balkong i leiligheten jeg leier, jeg har ikke sittet på den enda. Det er for kaldt. Men jeg har gått uten jakke i sola og jogget i Fælledparken, jeg har syklet på en litt vinglete gjestesykkel, jeg har også gått innom en sykkelsjappe og fått han som jobber der til å sette ned setet litt. Han var så søt, så jeg kjøpte likesågodt noen lykter der også. Nå har jeg alt jeg trenger. En mac, en sykkel, lykter hvis det blir mørkt og en presskanne på kjøkkenet.
Jeg har allerede hatt en krise med manuset mitt, men fordi jeg skriver dagbok, så husker jeg at det er sånn det alltid er. Jeg gir opp og så går det bra. Jeg ga opp Furuset 26 ganger, men skrev allikevel. Vi satte punktum på det 27. forsøket. Nå er jeg inne på fjerde runde med denne boka og vet at det er uendelig langt igjen, og at mange av tekstene jeg i dag er glad i må skrapes, at hele karakterer forsvinner, at flere ting som skjer ikke kan skje allikevel, og at vi ender opp et helt annet sted enn jeg først kanskje forestilte meg. Men fordi jeg har skrevet om dette før, så prøver jeg å ikke gi opp på ordentlig.
Og så må jeg prøve å skrive med hjertet, prøve å skrive den boka jeg selv vil skrive. Så får det gå som det går. Men hvis det betyr noe for meg, så kan det hende det betyr noe for dere også. Så når jeg får en krise, så går jeg en tur. I sola eller i skyggen. Jeg prøver å bli kjent med nabolaget, og jeg fant en bokhandel, rett nedi gata her, og jeg gikk inn, som jeg alltid må, og selv om jeg ikke har all verdens med penger, så møtte jeg en ny utgivelse av Jakob Ejersbo med en gang der inne, den lå der, en samling av tidligere uutgitte noveller og andre begyndelser, som det sto på coveret. Ejersbo er død, så jeg ble overrasket, men så glad for å finne noe jeg ikke hadde fra før. Det var perfekt. Så jeg kjøpte den, og jeg kjøpte noen blanke ark å skrive på, og så gikk jeg på kafeen på hjørnet og kjøpte bakervarer og hylleblomstsaft. Så var med ett livet ikke så verst allikevel.
Jakob Ejersbo skrev og skrev, i mange år, før han ble utgitt. Han døde av kreft før han fikk fullført trilogien sin, som redaktøren hans fullførte for ham. Eksil, Revolution og Liberty. Noen år før dette utga han min favorittbok, Nordkraft, som jeg har lest så mange ganger og som jeg angrer på at jeg ikke tok med meg hit denne gangen også. Kanskje kjøper jeg mitt tredje eksempar bare for å ha den med meg her nå, her jeg er aleine i København. Det skal nok gå. Jeg får det nok til. Jeg må bare ikke gi opp. Ikke slutte å prøve. Ikke slutte å skrive begynnelser, som kanskje en dag kan bli fullført, dratt i havn med litt hjelp av redaktøren min.
Du må ikke gi opp, du må ikke slutte å skrive! Da forsvinner en av mine inspirasjonskilder, og en inspirasjonskilde for sikkert veldig mange andre også. Men det er alltid viktig å skrive for seg selv, sin egen del, og ikke for alle andre. Kos deg i Danmark, og lykke til med skriving 🙂
God Københavnspåske, L. Jeg gleder meg til denne boka kommer og kan få bety noe for meg.