Jeg er ikke så rask

Utenfor kjøkkenvinduet vårt i bakgården er det en sirkel av benker, i midten er det et stort tre. Sola skinner rett på to av de fem benkene, og i dag satt det en eldre dame der. Hun hadde boblejakke og satt med lukkede øyne med hele ansiktet fullt av sol. Det minte meg på noe Frøydis sa, eller skrev engang, eller tegna, om at når våren kom, eller når sola kom tilbake etter den lange, kalde vinteren, så sto alle menneskene på togstasjonen som blomster med ansiktene vendt mot sola. Jeg satt ikke med sola i ansiktet, jeg satt på kjøkkenet og skrev, og innimellom kikka jeg ut på dama i boblejakka på benken, lurte på hva hun tenkte på, hvor varmt det var i sola. Hun frøs ikke. Hun ble sittende en time.

Snart er det mars og jeg skal lese på åpninga av Furuset bibliotek den 1. Den 11. mars skal jeg lede Åpen mikrofon på Litteraturhuset i Oslo. Alle dagene imellom og etter har jeg full kalender, så mange fine ting, men jeg kjenner allerede nå at jeg blir litt sliten av å ikke ha noen åpne dager i kalenderen. Kristofer Schau sa i går på Krisemøte-podcasten jeg hørte på at han måtte si nei. Nå var det rett og slett for mye. Noe må gå. Sånn har jeg det ofte, men jeg vet at jeg er heldig også. Så mange fine folk og ting som skal skje, som står i den rare kalenderboka mi. Så mange fester og middager og feiringer og møter. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne være på to steder samtidig. At mens en del av meg feira noens 30-årsdag, så lå en annen del av meg hjemme i sofaen og så på Netflix. Når en del av meg skrev bok, så kunne den andre delen av meg løpe på tredemølla. Når en del av meg gikk en tur, så kunne den andre delen av meg vaska badet.

15. mars reiser jeg til København igjen. Der skal jeg være helt alene i to uker. Jeg gleder meg sånn. En tom leilighet jeg har leid av noen jeg ikke kjenner. Nye rom og en ny seng, nye vinduer og ny utsikt, en by jeg kjenner så godt, men ikke er hjemme i på ordentlig. Helt blanke dager der jeg bare skal skrive, tidlig eller seint, spise hjemmelaga middag, mest sannsynlig pasta og grønnsaker, kanskje drikke en øl etter klokka seks, kanskje legge meg klokka åtte for å stå opp tidlig dagen etter. Jeg var der i 2010, skrev hele førsteutkastet på Furuset som utkom først tre år etterpå. Jeg er ikke så rask. Jeg var hjerteknust fordi han gikk fra meg dagen før jeg dro. Vi ble sammen igjen da jeg kom hjem. Jeg husker ikke hvordan. Det skjedde så mange ganger.

I 2011 bodde jeg der igjen, denne gangen i to måneder, skrev og skrev, gjorde det slutt med ham igjen, hadde en romanse med han høye, tynne som bodde der. Jeg lå i Assistens og leste bøker, jeg satt i vinduet mitt i Nørrebrogade og så på folka. Jeg skrudde opp lyden på musikken min og dansa etter å ha skrevet en ny tekst eller ti. Fortsatt var det Furuset. Jeg er ikke så rask, men den ble ferdig til slutt. To måneder var så uendelig mye lenger enn en måned. Det føltes som et halvt år. Jeg fikk besøk, vi dansa hele natta, han kasta småstein på vinduet mitt, en høy førsteetasje, jeg hadde innbrudd i leiligheten fem dager før jeg skulle hjem, de stjal laptopen min og raserte hele leiligheten. A henta meg midt på natta og trilla bagen min hjem til seg, trøsta meg da jeg gråt til jeg sovna. Jeg fikk ikke skrevet noe mer da, men jeg mista bare to eller tre sider som jeg ikke hadde backup på. Man må alltid ta backup. Ikke at de tre sidene betydde noe fra eller til. Boka ble ferdig et år senere. Det gikk til slutt. Jeg er ikke så rask.

Nå skal jeg bo der i to uker, og forhåpentligvis skal de føles som en måned. På den gode måten. Jeg er ikke så rask, men jeg jobber hardt. Trives alene. Gleder meg til en tom kalender. Og til å komme hjem igjen til alle vennene mine, til våren i april, til Paradise Hotel og hestehov. Til sola i ansiktet, kanskje på den benken i bakgården en ettermiddag uten planer.

3 kommentarer til «Jeg er ikke så rask»

  1. Åh, nå fikk jeg også lyst til å reise. Til København eller til hvorsomhelst egentlig. Alene, til en tom leilighet for å skrive. Jeg må bare si at jeg har fulgt deg en stund, har lest Furuset og likte den veldig godt, men er ikke så flink til å legge igjen noen ord når jeg leser her. Men du inspirerer meg til å skrive mer, og det må du ta som et kompliment, selv om du ikke er så rask, så er det fine ord du skriver 🙂 God tur, og kos deg med skriving og øl og fine gater.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.