Welcome to the OC, bitch

The-OC-e1352404271431

Sida det nye året begynte, har vi sett på The O.C. Jeg ser det på nytt, for tredje, fjerde eller femte gang, kanskje. J ser det for første gang. Vi står opp om morgenen og ser en episode mens vi spiser frokost, og ungdommene i Orange County er akkurat som de var den gangen jeg hang med dem for første gang. Året var 2003 eller 2004, vi gikk på videregående, jeg var forelska i han jeg ikke skulle klare å slutte å tenke på før mange år seinere. Vi slutta på videregående og jeg begynte på Blindern, jeg bodde i en leilighet på Skullerud som jeg hadde et ekstra rom jeg leide ut i. De mørkeste vintrene var der, jeg husker ikke sommeren ordentlig, jeg husker å gå til T-banen i dyp snø, jeg husker mørket utenfor vinduene, jeg husker det lille rommet mitt med skrivebordet i hjørnet og en enkeltseng inntil veggen, og jeg husker sovesofaen i stua som jeg slo ut og lå på mens Ryan og Marissa prøvde å finne ut av det på skjermen.

Seth---Summer-the-oc-483997_500_349_large

Så begynte jeg å reise ut til Eiksmarka og A for å se det en gang i uka etterhvert, jeg husker ikke hvordan vi begynte med det, men det var tradisjon, han lasta ned episodene etterhvert som de kom og jeg dro ut dit, satt i en stol ved siden av ham og beit negler mens Seth og Summer krangla om noe meningsløst, mens Ryan slo ned noen, mens Volchok banka på døra til Marissa og tilslutt fikk komme inn og jeg var så trist, i denne perioden, jeg var så trist, og stolene på Blindern var harde og kalde, og notatene mine var lange og uforståelige, og jeg prøvde å finne ut av ting, prøvde å glemme han som ikke lenger bodde i landet, prøvde å finne ut av det å være voksen, å bo alene, prøvde å få gode karakterer på eksamen, prøvde å få sove om natta, og Marissa satt i badevakt-huset på stranda og drakk og så utover sjøen, og jeg satt med tårer i øynene og så på henne, der satt vi på hvert vårt sted, i hvert vårt liv, og hadde hjertesorg, en fiktiv og en så ordentlig at jeg fortsatt kan kjenne den, om jeg kjenner etter.

Nå er det over ti år seinere, serien er litt utdatert, men det som funker, funker fortsatt. Seth Cohen er sarkastisk, kjekk og morsom. Summer er smart, kul og søt. Ryan slår hardt og klemmer hardere og Marissa, Coop, har de tristeste øya og det varmeste hjertet. Det er godt å henge med dem igjen. Og godt å kjenne at jeg fikk det til. Jeg blei voksen, på mange måter uten å merke det, fordi jeg fortsatt kjenner så godt alt det hjertet mitt en gang banka ekstra hardt for. Men så falt liksom livet på plass rundt meg. Jeg flytta og flytta igjen, jeg mista og mista igjen, jeg fikk en jobb, så en annen, og kanskje var det bare Seth og Summer som var meant to be i den serien, men jeg heier fortsatt bittelitt på Coop og Ryan. Om så bare fordi det begynte så fint.

Who are you?

Whoever you want me to be.

Og sånn kan det gå.

daga-jpg

The.O.C.S01E01.DVD.Rip.Xvid.

4 kommentarer til «Welcome to the OC, bitch»

  1. Å-å, jeg også! Og jeg screenshot-er sånn cirka annenhver replikk Seth kommer med. «I’m just having an allergic reaction to the universe» er så fin å dra frem og se på på en dårlig dag.

  2. Hei!
    Det er sjelden jeg legge igjen en kommentar, men nå måtte jeg.
    Jeg har lest denne bloggen siden tidlig 2010 (tror jeg), og jeg har på en meta-semi-måte klart å assiosiere deg (altså denne bloggen), the O.C og mitt eget, på den tiden, sårt brukne kjærlighetsliv. Jeg kan vagt minne at du i et tidligere innlegg har sagt noe sånt som «da jeg satt i kjellerstua på Skullerud og jeg ikke fikk sove, og Marissa stormer inn døra til The funeral». Da jeg leste dette (rundt 2010) hadde jeg mitt livs kjærlighetssorg, og jeg så selv alle sesongene med the O.C om nettene når jeg ikke fikk sove fordi jeg trodde jeg skulle dø av at hjerte mitt var knust. Dette var selvsagt overdramatisk, men følelsene var ekte. Når jeg nå, jula 2015 så hele serien på nytt (fordi alt nå ligge på netflix) kom minnene tilbake, og jeg vil bare takke deg for at du nå skriver så fint om det. Og selvsagt at du gjorde det den gang da, når livet på mange måter var mye enklere, men samtidig mer komplisert.

  3. Maren og Ann: <3 Det er godt at The O.C. finnes - og det er godt at dere finnes og skreiv noe til meg her. Tusen takk!

  4. .. Og for å snakke litt om serien her jeg ligger; jeg heier også på Marissa og Ryan. Da jeg så det igjen nå i jula blei jeg faktisk litt overasket over at de ikke var sammen da hun døde. I mitt eget hode var jeg 100% sikker på dette. Og jeg gråt som et barn siste episode når han ser henne da han kjører ut og bort fra huset.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.