År: 2015

Det skjer en gang i blant, det fenomenet hvor jeg blir hekta på en låt og må høre på den hele tida. Dere har det dere også? Jeg legger den til på 2015-lista og på mange andre lister og så tar jeg meg selv i å alltid trykke tilbake når den nærmer seg slutten, mer, jeg vil ha mer, det er ikke nok med en gang, jeg køer den på Spotify, jeg trykker på repeat, jeg hører på den igjen og igjen.

Nå er det denne låta. MER av Gabrielle.

Den er lyden av å ikke ha blitt tenåring enda, ikke helt, ikke en sånn tenåring jeg så på film, ikke en sånn tenåring jeg drømte om å bli, men en sånn tenåring som nettopp har blitt det, en sånn som ikke kan gå med ordentlig BH enda, en sånn med pistrete hår, en sånn som står foran speilet og prøver å sprayte håret kult uten å få det til, en sånn som ligger våken om kvelden og tenker at alle andre er på fest, en sånn som går til skolen med sekk på ryggen og bøkene sortert etter størrelse, skrivebøkene bakerst, så samfunnsfagboka og så matteboka, pennalet er fullt av skriblerier fra de jentene som er jentene mine, gjengen min, de som livet er bedre med oss i, og alle de andre har fått mobiltelefon, men jeg får ikke, fordi man kan få hjernekreft av strålinga, så jeg har fortsatt bare hustelefon, men det går egentlig greit, for alle venna mine bor jo her, i nabolaget mitt, og jeg kan bare ringe på, eller bli med hjem etter skolen, jeg trenger ikke egentlig å sende noen melding til noen, jeg trenger ikke det, men det hadde vært fint, for venninna mi har fått noen skikkelig fine meldinger av en gutt hun er forelska i, og vi leser dem igjen og igjen og prøver å finne ut om de betyr at han også er interessert i henne, eller om han bare kjeder seg og melder henne innimellom.

Noen år seinere har jeg mobiltelefon og jeg sitter med den samme venninna og prøver å tolke en melding jeg har fått, flere meldinger jeg får hver gang han er ute, og vi prøver å finne ut om det betyr at han er interessert eller om han bare kjeder seg og melder meg, eller om han kanskje melder flere, at jeg bare er en av mange på en slags liste han har, jentene han melder når han kjeder seg og den som svarer kjappest får bli med hjem, og jeg blir aldri med ham hjem og det er like greit, nå mange år seinere, er det like greit.

Og mai er blå himmel og syriner i regnet i år, i går gikk vi hjemover over Kampen og jeg stjal noen syriner fra et tre utenfor Coop, det rant regndråper nedover armen min fra bladene da jeg knakk av den tynne greina, og jeg lukta på dem hele veien hjem og sa til J at han plukka sånne til meg for et par år sida nå, husker du det? Og han husker det. Jeg setter dem i en liten vase når vi kommer hjem, lukter på dem igjen og igjen, i går og til frokosten i dag. Kvelden før var vi i bryllupet til Heidi og Henrik, vi dansa og sang oss hese, og så tok vi alle nattbussen hjem da de stengte lokalet og det var et bryllup for historiebøkene, er ikke alle bryllup det? Det er noe helt eget med disse festene, disse kveldene der vi feirer to mennesker som elsker hverandre, to mennesker som lover hverandre å dele livene sine med hverandre, og det er grining og latter hele veien, det beste i livet. Jeg håper dere har noen bryllup å gå i i sommer. Vi har to igjen og jeg gleder meg til begge. Gifting, dere. Så fint opplegg.

Jeg sykler til jobben i morgensola, noen ganger i morgenregnet, det er noe galt med forbremsen min, den er innpå forhjulet hele tida, gjør at det er vanskelig å trille, må trå hele tida, jeg ser på det som trening, men bør nok få gjort noe med det snart. Jeg har funnet en ny vei, i stedet for å sykle over Grønland, triller jeg nedover langs Botanisk Hage og så opp til Hausmannsgate og så gjennom Torggata. Der er det mange andre syklister, sånne som meg, ikke sånne med selvlysende jakker, men sånne som meg, vi i skinnjakke og skjørt, vi som har Converse på beina, vi som triller sakte over veien og venter på grønt lys, vi som ikke sykler for å trene, men som sykler fordi det noen ganger er bedre enn å gå.

—

«Jeg gruer meg sånn til å komme hjem,» sier hun. «Jeg er så fucked.»
«Varför det?» spør han.
«Jeg kommer til å miste jobben, liksom,» hun graver hodet sitt ned i puta, han trekker henne inntil seg.
«Bara för att du haft sex med någon du tycker om?»
Hun svarer ikke.
«Det gör ingenting, du kan komma och jobba för mig i mitt tacoföretag.» Hun ser opp på ham og ler.

Pierre og Martine i årets Paradise Hotel gjør meg mjuk i hjertet, kranglinga deres når hun er sjalu, hvordan han fikser alt, eller prøver å fikse alt med å trekke henne inntil seg, hvordan de begge nekter for at de har følelser for hverandre, og å sitte hjemme nå og vite at de ble kjærester etterpå. Dette her, folkens, dette er det beste med Pærra. Alle de fine, rare, vanlige folka og hvor glade de blir i hverandre der inne på Fluenes Herre-hotellet.

—

Jeg har prøvd å skrive ferdig andreutkastet mitt så mange ganger nå, og hver gang blir jeg forstyrra – nei, jeg lar meg forstyrre, av alt som skjer ellers i livet. Budrunder vi taper gang på gang, å ringe banken og be om mer i lån med bankende hjerte og så få et kjapt ja fra andre enden, å tape på forkjøpsrett, å gå på visning på visning i leiligheter vi heldigvis ikke vil ha, men lure på når den leiligheten som skal bli vår kommer til å dukke opp. Vi var på Ensjø i går, gikk gjennom vårregnet, forbi Kampen Hageby der jeg tenkte at vi kunne bo når vi blir gamle eller vinner i Lotto, fant leiligheten det var visning i, elsket området, hatet leiligheten, gikk ut derfra igjen, handla middag og sjokolademelk på Kiwi, holdt hverandre i henda og gikk hjemover. Vi kan bo på Ensjø, sa jeg. Ja, det kan vi, sa han. Bare ikke der. Nei.

—

Det handler om å ikke la seg forstyrre, om å skrive selv om alt skjer rundt deg, om å skrive selv om det er budrunder og Livet venter der ute, om å skrive selv om man er stressa eller redd eller lei seg, om å skrive fordi det er det man egentlig vil. Det er så kort igjen nå. Ikke av hele prosessen, men av dette som mangler for at vi skal komme oss et utkast nærmere bok. De sitter i LA og venter bare på meg. Hva skal skje nå, hvor skal vi gå, hva skal vi si, hva skal skje. Og jeg åpner dokumentet og skal til å skrive det, og så ringer noen eller en mail tikker inn eller jeg må bare sjekke én gang til om det er lagt ut noen leiligheter vi kan dra på visning på. Men jeg skal skrive ferdig. Jeg lover. Vi solgte Roskilde-billettene jeg kjøpte tidligere. Det var trist, men nødvendig. Så vi har en hel sommer og ingen planer. Det er jo egentlig akkurat sånn jeg liker dem. Herfra kan det bare gå en vei, oppover.

Death Cab slipper nytt album og førstelåta begynner som en Sigur Rós-låt, det knirker i hodetelefonene mine og jeg smiler og kjenner hjertet banke, og så kommer stemmen til Ben og trommene og hjertet mitt slår i takt og jeg nikker mens jeg skriver, nikker mens jeg tenker på den første gangen jeg hørte dem, (it takes me back to the place that made me) da jeg var i London med Malin og vi sto på Virgin Megastore og jeg var 19 år og hjerteknust og jeg bladde gjennom skiver og TV-seriebokser og så begynte den, Marching bands of Manhattan, og jeg reiv tak i en fyr ved siden av meg og spurte hva det var for noe, hva er det vi hører på nå, og han pekte på D for Death Cab og der sto Plans, der sto den, og jeg kjøpte den og den redda livet mitt. Nå er jeg eldre, straks ti år eldre, og jeg kjøper ikke skiva, jeg finner den på nettet og jeg setter på repeat og nikker til låtene mens jeg sitter ved pulten min på jobb, mens jeg skriver pressemeldinger og e-poster, mens jeg skrur opp lyden og husker så godt, så altfor godt, hvem jeg var, og når andre refrenget begynner, så kiler det i magen og jeg kjenner at jeg allerede elsker dette albumet og at jeg skulle ønske de kom på Roskilde, og jeg ligger våken om morgenen og ser ut på soloppgangen fordi jeg ikke får sove, fordi jeg tenker på kjedelige voksenting som leiligheter og boligpriser og visningsdatoer og fellesgjeld og fukt på badet og alt som kan skje, og jeg tenker at jeg vi kanskje skal selge Roskilde-billettene, spare pengene i stedet, dra på en billig ferie, vi kan ha ferie i Oslo, vi kan bade på Sørenga og drikke utepils på Postkontoret, vi kan ta det rolig, dingle med beina fra en brygge på Sognsvann, gå på en konsert på Rockefeller i stedet, ha festival i stua eller i parken, kanskje bare jobbe hele sommeren, være voksne, men jeg føler meg ikke helt voksen, jeg føler meg annerledes enn da jeg var 19 og hjerteknust, men samtidig ikke helt. Jeg er sikrere på meg selv og tøffere i trynet, men fuglehjertet mitt banker allikevel hardt i brystet der jeg ligger og hører på nettopp fuglene som synger utenfor, som da vi pleide å gå hjem etter å ha vært på byen og det var blitt lyst og fuglene sang i alle parkene langs veien hjem, og jeg hørte dem når jeg åpna verandadøra ut til alle de grønne trærne der ute i fjellskrenten der jeg en gang bodde, der det ikke var mobildekning hele tida, bare visse steder, for eksempel på balkongen, der jeg sto og så ut på det grønne, ville, tette og snakka med han som knuste hjertet mitt eller han som fiksa det igjen, og fuglene sang og jeg ser at sola står opp og så sovner jeg kanskje en time igjen og så står jeg opp og går på jobb. Alt mens Ben Gibbard synger på det nye albumet deres og får meg til å huske hvem jeg en gang var. Så får vi ta det derfra.

Christina ser for seg livet sitt i to omganger, hvis hun velger Owen og får barn, så blir hun ulykkelig. Hvis hun velger vekk Owen og ikke får barn, så blir han ulykkelig og alkoholisert. Det ender med at hun ikke velger noen av delene og så går serien videre. Jeg står på kjøkkenet og har nettopp vaska opp, rydda etter frokosten, J har bursdag i dag og dagen begynte med at en bank ringte meg og fortalte at jeg ikke kommer til å få lån hos dem heller. Jeg begynte å gråte og gjemte meg på do, ikke har jeg bakt kake heller. Jeg har fri i dag for å skrive, men alt jeg tenker på er at jeg ikke får lån og at vi aldri kommer til å få kjøpt leilighet, og nå selger jeg min i Gamlebyen og mamma sier at vi må kjøpe i samme marked, hvis ikke så ‘går prisene fra dere og da trenger dere enda mer i lån’ og hun har jo helt sikkert rett, men det hjelper oss ikke når ingen banker kan gi oss lån fordi jeg tjener for lite og fordi jeg blei forelska i en frilanser og ikke en ingeniør eller en lege. Så jeg står på kjøkkenet etter å ha vaska opp, jeg drikker opp den kalde kaffen min og jeg ser på denne TV-serien som jeg helt tilfeldig begynte på igjen, jeg så en episode fra sesong 11 som går på TV nå, og selv om det ikke er like bra lenger, så er det jo samme greia, man griner i hver episode, det er kjappe intriger, korte storylines og noen litt lengre, evige, som Owen og Christina som aldri helt finner ut av det, eller enda finere, som Meredith og Christina som har krangla i den sesongen jeg ser nå. Jeg lasta ned en plugin og later som at jeg er i USA og dermed kan jeg se sesong 10 på Netflix. De krangler om at Meredith har fått barn og forandra seg, de krangler om at Christina ikke har fått barn og ikke forandra seg. Og jeg ser på dem der de står i brudepikekjolene sine og krangler og jeg tenker på Krummis og meg, på hvem vi er og hvem vi var, og jeg er så glad for at hun er en av mine personer, selv om hun er langt unna, selv om hun har hund og jeg har katt, selv om de sikkert skal flytte til et fint, lite hus med eplehage og flere soverom og jeg aldri kommer til å få kjøpt meg verken en liten eller stor leilighet fordi jeg ikke tjener nok penger, selv om vi kanskje ikke snakker sammen hele tida, så er hun fortsatt en av mine personer, og den som en gang for mange år siden introduserte meg til TV-serien jeg nå står og ser på. L og jeg gjorde det slutt i Ole Vigs gate, i kollektivet der hun bodde, og han gikk inn på sitt rom og jeg gikk inn på hennes, og jeg gråt i senga hennes og ba henne om å sette på noe, hva som helst, og hun satte på Grey’s anatomy, sesong 3, og fortalte meg om hvem som var hvem og så så vi fem episoder på rappen og hun brant sesong 1 og 2 til meg på DVD, og fortsatt er hun en av mine personer, den jeg sendte en mail som ligner denne bloggposten til bare for å sende noen ord til noen, fordi det hjelper å skrive det ned, alt man tenker på, fordi ved å skrive ned dette, så sorterer jeg tankene mine og puster roligere, slapper av, skjønner at det kommer til å ordne seg, på en eller annen måte. Snart har jeg masse penger på konto og ingen banker som vil låne meg penger. Det kunne vært verre. Jeg står på kjøkkenet mitt og ser for meg livet mitt i flere omganger, og alle inneholder J. Det kunne vært verre. Det kunne så absolutt vært verre.

Det er et nytt år, et nytt musikkår. Jeg sorterer listene mine på Spotify, hører gjennom gamle ting og finner nye band, nye skiver og glemte band og glemte skiver. Det er litt som å bla i en gammel dagbok, jeg har glemt mye, men husker alt med en gang jeg hører låta, eller ser lista. Jeg husker hvem jeg var i 2010, hvem jeg var forelska i i 2012, hvem som knuste hjertet mitt igjen og igjen i 2011.

Jeg er ute og drikker øl på en mandag med Heidi og Caroline, og vi snakker om sommeren, om festivalene, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal på Roskilde igjen i år eller ikke. Jeg vil virkelig, men samtidig så er det litt trist å reise uten alle som en gang pleide å være med. Jeg har gått gjennom tre gjenger på den festivalen, jeg har vært der med bare samboeren min, og det var fantastisk, så fantastisk at jeg egentlig gjerne gjør det igjen, men samtidig er det litt sårt å drikke den ølen på det fantastiske jordet og vite at de jeg en gang var evig ung med nå er hjemme med nye liv, nye familier, andre interesser. Det er jo sånn det er å være voksen, å bli voksen. Man endrer seg og man kan ikke gjøre de samme tingene igjen og igjen for alltid. Men jeg kan jo fortsatt. Jeg har ingenting som holder meg hjemme, ingenting som holder meg igjen, heller motsatt – så mye som drar meg mot det jordet. Så mange kalde øl, så mange fine folk (jeg ikke kjenner enda), så mange konserter, så mange soloppganger jeg fortsatt vil se, så mange netter jeg vil dra på eventyr. Men kanskje må jeg si, som Krummis en gang gjorde, at programmet får bestemme. Hun venter på Tom Waits, jeg skal ikke være så vanskelig å be. Så Roskilde, i år kommer så mange av mine helter med nye skiver. Det er som å oppleve 2004, 2005 og 2006 på nytt, som å være 18, 19 og 20 igjen. Akkurat som første gang vi så hverandre, du og jeg.

Modest Mouse kommer med ny skive. Death Cab for Cutie kommer med ny skive. Sufjan Stevens kommer med ny skive. Thomas Dybdahl kommer med ny skive. José Gonzales kommer med ny skive. Dere har så mye å velge mellom. Så hvis noen av disse kommer på Roskilde, så ses vi. OK?

I fjor spurte sjefen min meg, etter å ha sett ferielista mi (Roskilde, Slottsfjell og Øya): Blir du ikke lei av festivaler? Av å gjøre det samme igjen og igjen? VIl du ikke, jeg veit ikke, dra på hyttetur eller storbyferie eller noe annet? Jeg tenkte meg om i to sekunder, og så sa jeg nei. Jeg har funnet greia mi. Jeg fant den i 2004, da jeg var en spinkel og sjenert 18-åring som ikke drakk øl og fotfulgte Thomas Dybdahl, da jeg hadde hjertet utapå kroppen og så mange følelser jeg ikke turte å snakke om inni. Da jeg var der med venna mine fra videregående og aldri så for meg å ikke snakke med dem mer enn et par ganger i året.

Og nå er det ti år siden vi var russ, 11 år siden jeg var på Roskilde første gang, fire år siden forrige Death cab-album, fem år siden forrige Sufjan-album, tre år siden vi var på Roskilde sammen, 9 år siden vi var på Roskilde sammen, to år siden vi var på Roskilde sammen.

Men hvem er det jeg prøver å lure? Vi ses jo helt sikkert uansett. Florence kommer jo. Og den høyeste mannen i verden. Og Mew. Og Mojito-bussen. Og den oransje scena. Og jeg.

Det regner i California, himmelen er grå og jeg hører at det drypper der ute gjennom kjøkkenutgangen. Om fire dager er vi på vei hjem igjen, med et fly som skal ta oss med først til London, og så tre og en halv time seinere tilbake igjen til Norge og Oslo, der jeg vet at snøen har regna bort i hvert fall tre ganger siden vi dro. Regna bort og kommet tilbake, regna vekk og kommet tilbake. Her har jeg gått i sola, jeg har vandra hjem i mørket og varmen med bare en enkel jakke over skuldrene, jeg har kjent sola varme de bare leggene mine, jeg har jogga i morgensola og smurt solkrem på de rosa kinnene. Jeg har holdt hånda mi ut av et bilvindu på motorveien og kjent at lufta vi suste gjennom i over 100 kilometer i timen var tjukk og varm mot hånda.

Jeg har nådd nesten alle målene mine, manuset vokser litt og litt for hver dag som går, noen gamle tekster blir fornya, noen tekster som ikke fantes i går, finnes i dag. Men nå gikk jeg på en smell igjen og så på de 120 sidene som nå utgjør et nesten ferdig, nytt utkast og så tenkte jeg de skumle tankene igjen: Hvem bryr seg om dette? Hvem skriver jeg til? Er dette viktig? Er det verdt å bruke tida på? Min tid? Andres tid? Men dette har jeg gjort. I nesten en måned har dette vært jobben min, og det får gå som det går. Jeg håper jeg våkner i morgen og har trua igjen. Den pleier liksom å forsvinne litt innimellom, jeg vet det. Som snøen som smelter og kommer tilbake igjen.

I mellomtida kan jeg lese en bok og vise dere disse to bildene av meg fra det lykkeligste øyeblikket hittil i 2015 – da jeg besøkte City Lights Bookstore i San Francisco: