Det er den tida på året igjen, når man skriver lister over det beste som skjedde, de beste skivene og de beste låtene, de beste dagene som kom og gikk mens vi ikke visste helt hva vi egentlig dreiv med der vi satt i sola med en pils og prata skit. Et av de beste albumene som kom var Fay Wildhagens Snow, som utkom uten at jeg egentlig visste hva som skjedde, det måtte en konsert på Øya og en TV-serie til før jeg skjønte at det var gull. Men det er her og dere må høre på det.
Hvis jeg skal beskrive 2015 sammen med Fay, så var det sånn:
Etter en quiz med lillebroren til fyren min i sommervarmen dro vi videre ut på byen, vi satt i en taxi alle sammen på vei fra Månefisken til sentrum og det var altfor seint og jeg hadde ikke nok penger på konto, men jeg kjøpte en øl til, og vi satt ute på Youngstorget og Fay kom for å møte noen venner av seg, og lillebroren til fyren min har jobbet med henne, så han sa hei, ropte navnet hennes, og hun kom løpende til oss og ga ham en klem, trykka ham på nesa og sa hei, der er du, jeg må møte vennene mine, vi snakkes, og jeg tenkte: så søt tjej, og han sa: hun er så søt og jeg nikka og drakk opp ølen min før vi gikk hjem, litt for seint, men det var greit.
Vi gikk til Øya sammen, Fay og jeg, jeg hørte på Fire on the mountain og grein i sola med festivalbåndet på armen, fordi det ble min eneste festival i år, men den ble bra, bortsett fra at jeg blei sjuk andre dagen og ikke var helt på topp resten av uka, så var jeg levende, så levende den første dagen, og jeg tørka tårene og gikk inn og møtte noen kompiser og satte meg i den stekende sola og Fay kom på scena og jeg satt langt bak, men så sang hun, og gåsehuden sto på armene mine og jeg blei tjukk i halsen og jeg var så glad, så glad for å være på festival igjen, for å sitte i sola og skjønne at dette, dette er meninga med livet.
Jeg våkna med radiovekkerklokka mi og de spilte live-opptak fra den samme festivalen og jeg lukka øynene igjen, selv om jeg nettopp hadde våkna, og Ronny fra P3-morgen sa noe om hvor bra det var og jeg nikka, som jeg så ofte gjør når Ronny sier at noe er bra, og så sto jeg opp, gikk i dusjen, sykla til jobb, levde livet mitt.
Jeg satt på kjøkkenet mitt og så på Unge lovende og jeg prøvde så godt jeg kunne å spare episodene, for jeg ville aldri at det skulle ta slutt, men så måtte jeg se de siste to på rappen og når det er over, så spiller de Set sails og jeg grein og spolte tilbake og så skreiv jeg om det, for jeg måtte skrive noe om det, jeg måtte prøve å fortelle dere hvor bra det var, og litt av det var nok fordi Fay spilte, fordi Fay var soundtracket.
Jeg tok på meg julegenseren som jeg fikk en måned før jul, 24. november ga NØ meg en gave og inni lå en julegenser med et reinsdyr på, og jeg tok den på meg og gikk på juleavslutninga til Question mark, den beste musikkquizen, og i cover-kategorien var det to bonus-spor og da vi kom dit, etter en runde med hits og trance (som vi fikk 4 av 5 på, takk skal dere ha) så ønsket Anita Fay velkommen på scena og hun covra Odd Nordstoga (som vi ikke klarte) og Ane Brun (som jeg klarte etter to akkorder) og jeg gliste fra øre til øre og sa: herregud, dere, det er Fay Wildhagen, og venninna mi sa at hun hadde sett henne komme inn i rommet, men ikke sagt noe til meg, så ikke konsentrasjonen min skulle bli ødelagt, og det var nok taktisk, for hvis jeg hadde sett Fay, hadde jeg nok kanskje gått bort for å si hei, du er kul, du er så kul, den kuleste, den fineste, stemmen din får meg til å grine og gitaren din trøster meg og fy søren, for ei dame du er. Så jeg sier det her i stedet, siden jeg ikke sa noe i det hele tatt, annet enn fy faen der jeg satt i stolen min rundt quizbordet og skalv på hånda mens jeg skreiv ned låttittelen.
Så hør på Fay Wildhagen.
2015 tilhører henne.
Det kommer flere skiver, bare vent.