Vi reiste til Los Angeles med det nye året. Jeg leste bøker på flyet, hørte på musikk, var ikke redd for å dø, sånn som jeg pleier. Vi løp gjennom tre flyplasser på vei til, og rusla rolig gjennom flyplassene på vei hjem en måned seinere. Men aller først skulle vi lande i LA, over alle lysa, og Nina skulle hente oss med bilen og kjøre oss på butikken for å kjøpe mat og øl og Kelloggs Frosties og så spiste vi nattmat på Hinanos og drakk en øl og prata om livet mens den første måneden i 2015 begynte. Den begynte i sola, mens det snødde her hjemme. Jeg gikk i t-skjorte og skjørt, vi kjørte til San Diego, vi kjørte til San Francisco, vi kjørte gjennom gatene omringa av høye bygninger og palmer, vi drakk øl ute eller vi drakk øl hjemme, jeg satt i vinduet om morgenen og drakk kaffe og så ut på gata gjennom det vinduet jeg ble så glad i, der det vokste en ørkenplante utenfor, som blomstra mens vi var der. Jeg skrev og skrev og jeg leste og leste og noen dager satt jeg bare i senga og så på House eller New Girl, som om det var en vanlig ting, å sitte i LA og se på Netflix mens jeg spiste Frosties i pysjen. Men det er derfor jeg liker så godt å reise lenge – å bo der i en måned, for da kan man ta seg tid til å gjøre sånt også.
Vi besøkte City Lights og Vesuvio, jeg grein i roman-avdelinga og kjøpte en bunke med bøker som fylte halve kofferten min på vei hjem. Jeg skålte for Jack og gjengen, og så kjørte vi hjem igjen og fikk motorstopp på vei ut på freewayen mens vi banna. Det ordna seg, og det var et eventyr.
Før vi dro hjem, gikk vi tur overalt, vi gikk til Main Street og Santa Monica, vi gikk til Hinanos og Venice Beach, vi gikk og gikk og jeg tok bilder av trær med lys på og av disse palmene i kanalene, jeg lette etter huset til Hank Moody og fant det ikke, men jeg fant mye annet. Og så måtte vi klemme Nina hadet og dra hjem igjen, hjem til vinteren som lå over Oslo som et tynt islag.
Hjemme venta en bunke med uleste aviser og to fosterhjemskatter som seinere på året skulle bli våre på ordentlig. Jeg levde et vanlig liv i februar, jeg jobba og kom hjem fra jobb, jeg leste nok for lite og sov for lenge om morgenen, ikke vaska jeg nok gulv eller vinduer, men jeg var tilfreds allikevel. Det gjelder nok ikke bare februar, men hele året, for ikke å si livet. Jeg besøkte Eira og biblioteket i Bergen og var på nachspiel til altfor tidlig om morgenen, utenfor vinduene var det kaldt, men ikke snø, og hjemme lå jeg i sofaen og venta på våren sammen med to katter, en tjukk og en tynn, og en fyr med skjegg.
I mars leste jeg ikke ut en eneste bok, men jeg var forkjøla og så på TV. Da jeg trodde våren skulle komme, så kom snøen i stedet, og det la seg sikkert en meter snø i løpet av noen timer en formiddag. Jeg hadde fire møter og kom meg bare på ett av dem, før jeg måtte gå hele veien tilbake til kontoret mens det la seg en topp med snø på hodet mitt mens jeg gikk. Det smelter igjen, sa jeg til meg selv, det smelter igjen. Og det gjorde det. Og mens jeg venta på våren, så drakk vi øl på Postkontoret, vårt nye stamsted på Tøyen.
Da våren kom, så venta vi på sommeren, og mens vi venta, så solgte jeg leiligheten min i Gamlebyen og vi begynte å se etter leilighet sammen. Jeg telte ikke visningene, men det føltes som 100. Vi fant fine leiligheter og fæle leiligheter, og dyre leiligheter og enda dyrere leiligheter, alt dette mens han skrev ferdig masteren sin og jeg jobba fullt, og selv om vi nesten ga opp før en bank ga oss lån og lånet endelig en maidag holdt til å kjøpe en leilighet, så hadde vi det også fint. Sufjan Stevens var tilbake igjen, Death Cab for Cutie var tilbake igjen, sykkelen min var god som ny og den frakta meg gjennom morgensola på vei til jobb, ned langs Botanisk hage og videre opp mot Torggata, denne ruta til jobben som gjorde meg så glad, så rolig. Alt jeg ønska meg var en koppholder på sykkelstyret, så jeg kunne lage kaffe hjemme før jeg dro, det får bli neste år. Det er godt å ha noe å se fram til.
Syrinene kom og sommeren kom og noen gifta seg og noen skilte seg, og vi var blakke, men vi dro til Sørlandet allikevel, der plukka jeg markjordbær og løp, jeg bada og drakk Arendalspilsnere, vi spilte TP og kjørte båt og sommeren kom og gikk som den alltid gjør, mens man er opptatt med å tenke på noe annet. Jeg venter aldri på høsten, jeg bruker hele livet mitt, føles det som, på å vente på våren og sommeren, og når de er der, så venter jeg ikke lenger, før høsten og kommer og jeg begynner å vente igjen. Jeg liker de ukene hvor jeg ikke venter på noe, hvor jeg bare står opp og sitter i bakgården med en bok og barbeinte føtter i en stol, mens noen klipper gresset et sted, mens kalenderen min ligger ubrukt i sekken, mens det eneste jeg er redd for er at tida skal gå for fort. Det ble en sånn sommer. Heldigvis. Den gikk over altfor fort, og vi var kanskje ikke på noen store eventyr, men de var store nok, de som var der. Roskilde-fest i bakgården med mojito og gode venner, for eksempel. Og en første Øya-dag som nesten har vært bedre enn alle de andre Øya-dagene i livet mitt tilsammen. Det er helt sant.
Høsten? Høsten kom. Vi flytta inn på Galgeberg. Vi rydda ut av esker og vi bar ting opp på loftet, vi spiste frokost ved det gamle kjøkkenbordet til farmor, som er litt vaklevorent og slitt og egentlig litt for stort for det lille kjøkkenet, men jeg liker det. Vi satt sammen med kattene og så ut i bakgården, på måkene på taket og spurvene i buskene, og når det regna, så hørte jeg det gjennom vinduene. Jeg sykla og sykla til jeg ikke kunne sykle lenger, og selv da sykla jeg litt til. Jeg løp og løp, flere ganger i uka løp jeg, og så var jeg på quiz og hjemme i sofaen, jeg jobba og skrev, og på søndagene satt jeg altfor lenge ved kjøkkenbordet og drakk kaffe lenge etter at den var kald, mens jeg løste kryssord og hørte på Popquiz. Det har ikke vært så verst, dette året. Jeg lever enda.
Hadde jeg vært 22 nå, så hadde det sikkert handla om han som alltid betydde for mye, eller han som aldri ringte, eller han som ringte, men som slutta å ringe igjen etter noen måneder, alle disse menneskene som på en måte gjorde livet mitt mer interessant. Det er kanskje ikke så interessant lengre, dramatikken lar vente på seg, heldigvis. I stedet ser jeg på Unge lovende og SKAM på NRK nett-tv og fryder meg over de fine folka, de flinke skuespillerne og manusforfatterne, jeg griner kanskje til Downton Abbey og biter negler til How to get away with murder, men mitt eget liv ligner ingen TV-serie, kanskje til nød en episode av Paradise Hotel hvis vi bytter ut tequilaen med øl og drikkeleken med TP, men det er fint, altså. Verden er fæl nok som det er, plutselig en dag ramler alt sammen også for meg, så mens jeg venter, så fortsetter jeg sånn som dette. Jeg håper 2016 blir bedre for alle som trenger det. Det er mange av dem. For min egen del håper jeg bare på meget mere af det hele, og et friskt hjerte, en sunn kropp og kanskje en dæsj mer disiplin, men helvete heller, jeg skakke være for streng med meg selv.
Godt nyttår, fine folk. Pass på hjertet, men ikke vær feige.