Det er plass til en halvtime løping i en full kalender

Jeg søler kaffe utover den fulle kalenderen min og legger små servietter over, kjenner at kaffen trekker seg inn i det tynne papiret. Det er mye jobb og mye som skjer, helt til november er det fullt i kalenderen, og jeg står opp om morgenen og jeg lager kaffe og løper til bussen, rekker den akkurat, småløper opp trappene til kontoret, noen ganger har jeg rukket å spise frokost, noen ganger ikke. Sola varmer ikke lenger, og frostrøyken står ut av munnen min når jeg løper. Jeg løper med blodsmak i munnen og hestehalen jeg alltid har håret i når jeg jogger pisker meg i nakken. I sommer løp jeg ut døra en morgen akkurat i det det begynte å regne og i stedet for å snu, så løp jeg videre, regndråpene traff de bare skuldrene mine, rant nedover nakken min, panna mi, og jeg ble kald og varm på samme tid, huden min var kald mot hånda mi når jeg la den på overarmen for å kjenne, men inni brant det, og jeg fikk røde flekker her og der, i kinnene, i panna, på halsen og på armene. På en balkong langs joggeruta mi satt det en fyr og drakk kaffe, han fulgte meg med blikket da jeg løp forbi, drakk sakte av koppen. Det var ikke veldig tidlig, ikke veldig seint heller, og regnskuren ga seg da jeg var hjemme igjen, i det jeg ringte på og ikke så navnet vårt på ringeklokka fordi det dogga på brillene mine, så slutta det å regne, og mens jeg sto i dusjen tror jeg til og med sola kom fram. Jeg tror jeg hadde fri den dagen, jeg tror jeg leste en bok etterpå, jeg husker ikke helt. Men jeg husker regnet og ilden under huden. Kaldt mot varmt. I dag var det varmt mot kaldt, kroppen min i treningstights og hettegenser, den kalde lufta mot den varme kroppen min. Ting jeg tenker på når jeg løper: da jeg begynte å løpe igjen på Bislett stadion, at jeg lovte meg selv på videregående å aldri mer løpe etter min siste 1500-meter (som jeg løp på 7.14), om jeg løper riktig, om jeg kommer til å dø av hjerteinfarkt mens jeg løper en gang, at smerten ikke er uutholdelig, at den bare varer, strekker seg så langt ruta mi strekker seg, setter seg i lungene og leggene, at jeg holder ut, hvor jeg skal gjøre av armene mine, at jeg snart er ferdig. Ting jeg tenker på når jeg er ferdig med å løpe: at jeg overlevde, at jeg er best, at det var verdt det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.