1. september 2015

Det skjer hvert år, en slags brytning, som om høsten ligger på lur og hopper fram, roper hallo! med henda i været og himmelen åpner seg og jeg kjøper månedskort og parkerer sykkelen min fordi jeg er så lei av å bli våt, lei av å fryse, lei av å komme trampende inn på Kaffebrenneriet om morgenen med luggen ned i øynene og kalde dråper i panna. Om våren føler jeg sommeren kommer snikende, at man ikke merker at den er her før man plutselig skjønner at man har gått uten jakke i et par uker alt, og er det ikke på tide å ta årets første – eller tiende bad? Mens høsten har alltid vært siste dagen på Øya, applausen under trekkfuglene, ropene mens vi går ut derfra, arm i arm, på vei til nye eventyr og vi har på oss en ekstra genser og strømpebukser og vi veit at nå er det over, et år til neste gang, trekkfuglene har reist, nå er det bare oss igjen. Men i år var det ikke sånn, vi gikk ut fra Øya med stjerner i øya og gåsehud på den varme sommerhuden, kanskje gikk jeg på penicillin og var sjuk, men jeg var også glad og så flytta vi.

Vi flytta til Galgeberg, han og jeg, og dagen etter Øya var det varmt og klamt og flyttebilen kom halv tolv, så da var det bare å brette opp erma og begynne å bære. Lamper, stoler, bokeske på bokeske bar vi ned i flyttebilen som Nilen kjørte for oss, og en etter en stilte de opp, kompisene våre, noen bakfulle etter Øyas siste dag, noen freshe etter en rolig helg, og forrige gang vi flytta, så brukte vi tre turer med flyttebilen + en taxitur. Denne gangen flytta vi på to turer, og så var det tomt på Tøyen og helt fullt i stua på Galgeberg. Vi spiste pizza i bakgården vår og delte ut øl til slitne flyttehjelpere. Nilen drakk cola og ga meg en god klem før han stakk avgårde igjen med flyttebilen. Så mange gode venner har vi, som kom og hjalp til. Så mange fine folk som løfta og bar og stilte opp og gjorde unna flyttedagen på bare fire timer. Vi var der, alle sammen, bar alle eskene og alle møblene og så bodde vi et helt annet sted.

To dager seinere sto jeg på Tøyen etter å ha vaska ut. Vi hadde noen småting igjen, noen hyller her, noen dører der. Jeg hadde nettopp vaska vinduene i stua, og utenfor vinduet fanga noe blikket mitt. En ballong fløt langs Ring 2 der nede, en heliumballong som svevde bare en meter over bakken, og den var forma som en traktor. Jeg lente meg ut av det åpne, nyvaska vinduet og fulgte den med øynene, en rød traktor som svevde bortover veien mens sola gikk ned bak Tøyensenteret. Så kom det en bil kjørende og den tok med seg ballongen, kanskje tvinna tråden seg inn i det ene hjulet, kanskje ble den bare hengende fast i farta, kanskje slapp den lengre vekk, kanskje sprakk den uten at jeg hørte det. Men den var der, i ti-tjue sekunder fløt det en traktor langs Ring 2 på Tøyen og jeg så den.

For to helger siden var vi i bryllup, jeg skrev om det i forrige post, jeg bada tre ganger der. Jeg vil bare si det igjen, hvis dere ikke hørte meg sist; jeg bada der, midt på dagen, mellom vielsen og festen gikk vi til stranda med badetøyet på og noen håndklær i et nett. Vi gikk ut på brygga, han hoppa, jeg tok stigen, og vi lå uti vannet der ganske lenge, han og jeg. Jeg viste ham at jeg kunne snurre rundt og rundt, han dukka under og fanga meg når jeg lette etter ham med blikket. Jeg la meg bakover i vannet og så forsvant hele verden, bortsett fra den blå, blå himmelen over meg, som var alt jeg kunne se hvis jeg bare så rett opp. Jeg hørte ikke noe annet enn lyden av min egen kropp, mitt eget hode, for når vannet lukker seg rundt ørene, så blir det sånn. Som om jeg er helt aleine der uti vannet. Jeg var der. I et halvt minutt fløt jeg i sjøen etter å ha sett en god venninne si ja til sin fyr.

I helga som var, den siste helga i august, så jeg den nye filmen til Joachim Trier på Cinemateket. Jeg fikk ikke sett Reprise da de viste den på fredagen, jeg fikk ikke sett skuespillerne i favorittfilmen min se hverandre igjen for første gang på mange år og snakke om innspillinga. Jeg så heller ikke Oslo, 31. august da de viste den med påfølgende samtale. Men jeg så Louder than bombs, og den var vakker. Den var ingen ny Reprise, men jeg trenger heller ikke en ny favorittfilm. Jeg har Reprise, jeg elsker Reprise, alt i den filmen elsker jeg, så høyt, dere aner ikke. Den redder livet mitt igjen og igjen og da er det på en måte ikke lov å bli skuffa når de andre filmene man gleder seg til ikke gjør det. Men det var mye i Louder than bombs som redda i hvert fall dagen min. Jeg anbefaler å se den. Men det jeg skulle fortelle dere nå, handla ikke så mye om filmen, som om å se utover salen og plutselig se et stort fnugg i lyset fra filmviseren, som når dere kan se støvet som lyser og flyr rundt i strålen, men dette var som mange støvfnugg knytta sammen, det så ut som en hel løvetannkrone når den har visna, og den lysende lille ballen fløt der, rett foran meg litt til høyre, og på lerretet hørte jeg musikken til Ola Fløttum, som får meg til å ville skrive all verdens fineste bøker, og to tenåringer gikk tur i grålysninga og jeg kjente at akkurat den scenen der, den kan redde livet mitt en gang jeg trenger det, akkurat den. Og jeg var der, akkurat da, i kanskje et minutt fløt det store støvfnugget innenfor synsvidden min og glitra i lyset fra filmen som dere alle burde se når den har premiere i oktober.

En kommentar til «1. september 2015»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.