Jeg glemte å fortelle dere om Øya.
Vi dro ikke på Roskilde i år. Vi blei hjemme. Sparte penger, hadde ikke penger, jeg gråt litt, jeg gjorde det. Men så kom august, og så kom Øya, og dagen før det begynte i Tøyenparken kunne man bytte billett mot bånd for å slippe unna den verste køen på åpningsdagen, så etter jobb, en helt vanlig tirsdag, jeg hadde henta noen esker på postrommet for å pakke ned mer av leiligheten vår, og jeg bar dem til banen og på t-banen til Tøyen og så, i stedet for å dra rett hjem, så gikk jeg i motsatt retning, mot køen, mot menneskene som kom gående mot meg med festivalbånd på armen og jeg bar eskene og jeg blei svett på ryggen under sekken og jeg måtte stoppe og ta av meg dressjakka og jeg kjente at jeg begynte å få litt gnagsår på den ene hælen, men jeg smilte så det gjorde vondt i kinna og så kom jeg fram til køen, som ikke var en kø en gang, bare fem ledige billettluker og noen glade mennesker som sto rundt og lette etter billettene sine.
Hei, sa jeg og viste fram arket med Øya-logoen på. Hei, sa han, kan jeg se leg? Ja, sa jeg, og ga ham bankkortet mitt, og det føltes som den første ordentlig varme sommerdagen i 2015 der jeg sto og kjente sola i ryggen og jeg rakk fram hånda mi og han trakk tøybåndet på håndleddet mitt og så stramma han det til, klipte, og sa: God festival. M-m, sa jeg og så begynte jeg å grine og le samtidig. Jeg satte eskene ned på gresset ved siden av billettlukene, skrudde opp lyden og tredde høretelefonene mine over hodet, det bustete håret og den svette panna, og Florence sang Shake it out, som hun skulle gjøre et par dager seinere, men det er en annen historie, og så løfta jeg eskene igjen, oppi eskene lå jakka mi og jeg gikk tilbake mot Tøyensenteret mens Florence sang, og Fay sang, og Caribou spilte og jeg grein og håpte at ingen så meg, men der gikk jeg, aleine med noen flytte-esker i henda og hele hjertet fullt av musikk og et fuckings festivalbånd på armen og endelig følte jeg meg hjemme igjen.
Halvveis tilbake til Tøyensenteret tikka det inn en melding fra ham på mobilen. Jeg har fått lønn, skrev han for første gang på tre måneder. Spandere en øl på deg på Posten? Og jeg sa ja, absolutt ja, du aner ikke hvor ja. Og han sa OK, ses snart, og jeg gikk dit i stedet for hjem, og der satt det mange andre mennesker med festivalbånd og en øl ble til fire og dagen blei til kveld og det kom folk vi kjente og ikke kjente og vi skålte for Øya og jeg fortalte dem ikke at jeg hadde grini da jeg fikk båndet, for jeg var litt flau, men det var fint.
Dagen etterpå var det festival og jeg var på jobb til to, halv tre, jeg satt og trippa i stolen og til slutt så måtte jeg bare gå. Er det greit at jeg går nå? spurte jeg, og de sa ja, det går bra, ses til uka, da? Jepp, sa jeg. God festival, sa de og jeg gliste og løp ned trappene, småløp til banen, småløp fra banen, og igjen begynte jeg å grine på veien bort og jeg rista på huet, smilte av meg selv, og da jeg kom inn på området så gikk jeg i baren og kjøpte en øl, og så fant jeg I og K og skålte i sola og de spurte meg om det var digg å være på festival igjen, og jeg kjente klumpen i halsen og begynte nesten å grine igjen, men i stedet lo jeg og sa ja, herregud, ja, og så fant vi T på The Switch og så gikk vi til Fay Wildhagen der vi satte oss på gresset og mista noen, fant noen andre, og da Fay sang «Fire on the mountain», som jeg hørte for første gang der, så fikk jeg gåsehud i den stekvarme sola og jeg begynte å grine da også, så pinlig mye grining, så mye tørking av tårer og forsøk på å vifte det bort hvis noen ser det, men jeg var bare så glad, jeg var så glad hele den dagen, og vi så Shamir og vi spiste mat og vi drakk øl og jeg sto foran på Caribou og grein da de spilte Odessa og bassen røska tak i hjertet mitt og tok det med på tur helt opp i de lengste lysa fra lyskasterne og det dura i hele Sirkus, og så avslutta vi kvelden på CHIC og Nile Rodgers, som covra Get lucky mens hele Amfi holdt opp telefonene sine, så det så ut som en hel stjernehimmel der rett bak oss og jeg dansa og var så lykkelig, så glad, så hjemme.
Dagen etter våkna jeg og var sjuk og gikk på penicillin resten av Øya, så sjuk at jeg måtte gå hjem før Florence hadde sunget ferdig. Sånn kan det gå. Men det var en bra førstedag. Den beste festivaldagen i 2015.