Vi var fem dager på Sørlandet. Det var min femte sommerferie der, og ingen av dem har vært særlig lange, men det føles alltid som om vi er der minst dobbelt så mange dager som vi faktisk er der. Jeg husker den første ferien min der, hvordan jeg var superstressa på jobb og tok meg en liten helg fri, reiste dit med bestekompisen min, sov i en smal seng på barndomsrommet til A hvis familie eier sommerstedet. Hvordan vi kjørte ut med båten, hoppa fra den og ut i havet, passet oss for manetene, satt oppe seint og drakk Arendalspilsnere, hvordan jeg ikke turte å hoppe fra treern, gikk barbeint i gresset, spiste frokost ute. Og nå da vi satt rundt bordet for vårt første måltid der og det slo meg, mens jeg så på fyren min, at det er vår tredje sommerferie der, allerede. Tre somre har det altså gått (to og en halv) siden vi ble kjærester. Det føles fint, det er faktisk det fineste jeg har.
Vi dro til Grimstad hvor Krummis tilbringer noen sommeruker, vi drakk sjokomelk til frokost og prøvde å sitte ute, men det blåste så fælt, så vi trakk inn. Men det er sommer uansett. Vi snakka om livet og festivalene og guttene, og så pakka vi kofferten igjen etter et par dager og dro til Arendal, der vi ble henta med båten til A og jeg satt bakerst, som alltid, og fikk halve sjøen i ansiktet hver gang vi kjørte på en bølge. Jeg elsker det. Vi har aldri hatt hytte, men dette sommerstedet er på en måte litt mitt også nå. Fem somre har det blitt, og flere skal det bli. Jeg føler meg hjemme der, når jeg vandrer barbeint rundt i gresset, når jeg jogger om morgenen når jeg orker, når vi tenner i peisen på kjølige sommerkvelder eller sitter ute til myggen spiser oss levende i varmen.
Det er rart hva en sånn miniferie kan gjøre, en helg mellom arbeidsdagene, sjøsprøyt i ansiktet, svaberg og gress under føttene, å synke uti sjøen selv om den bare holder 17 grader, å klø på myggstikkene og til slutt kjøre den fire timer lange bussturen hele veien hjem med Sommer i P2 på øret. Nå er jeg tilbake i byen og jeg har vært innom kontoret og rydda i mailboksen, sendt avgårde bøker og boksingler, vanna plantene på kontoret og så sykla hjem igjen, laga middag og nå sitter jeg her, ved skrivebordet, hører på lyden av Tøyen utenfor (20-bussen som ramler forbi langs Ring 2). Om såvidt over en måned skal vi flytte 900 meter borti gata, til Galgeberg. Der skal vi forhåpentligvis bo i mange somre framover. Pakke kofferten og ta bussen til Harebakken, bli henta av A, kjøre ut til sommerhuset. La kroppene synke uti sjøen uansett temperatur. Kjenne på gresset under føttene. Ta en pause.