«Det er så lenge siden, det,» vi snakker om 2007, om Mono og jeg husker at jeg pleide å gå dit. Ikke så mye i 2007, for jeg drakk ikke, men i 2008, da ble stedet mitt. Så mange ganger har jeg sittet i den baren. Det var der jeg hørte Fleetwood Mac for første gang. Nei, ikke aller første gang, men det var der jeg hørte Fleetwood for første gang. Go your own way, den spilte de hele tida. Den ble en av låtene mine, og Rumours blei en av skivene mine, og jeg blei den jeg er i dag.
Jeg husker at det var første gangen jeg hilste på redaktøren min. På Mono. Tok ham i hånda, sa navnet mitt, ropte navnet hans høyt inne i hodet mitt med tusen utropstegn og hørte ikke hva han sa til meg etterpå. «Du skriver bra,» sa han til meg, det var det han sa, men jeg hørte det ikke, det var det bare R som gjorde. Et og et halvt år seinere dro jeg til Göteborg aleine en helg for å skrive ferdig Roskilde, og jeg gjorde det også. Jeg skreiv ferdig den boka der, i byen han bodde i, jeg veit ikke hvorfor jeg dro dit, egentlig. Husker det ikke nå. Var det for å kanskje møte på ham på et gatehjørne? Var det for å gå i gatene han hadde gått i? Var det billige togbilletter, bare? Jeg kunne dratt hvor jeg ville og jeg dro til Göteborg for å skrive ferdig boka som handler om ham og alle andre som noensinne hadde knust hjertet mitt, og han som hadde fiksa det igjen sommeren før og alle som ikke finnes og alt jeg ikke hadde gjort og alt jeg skulle ønske jeg gjorde.
Jeg husker at jeg bodde på et hotell som var altfor fancy for meg, men det hadde ikke vært særlig dyrt. Jeg hadde ikke råd til å spise i hotellrestauranten, og jeg ville heller ikke. Jeg tok heisen opp i øverste etasje, satte meg ned aleine ved et bord og så på menyen, og så reiste jeg meg igjen, smilte til kelneren og beklaget meg for å måtte gå før jeg hadde fått bestilt. Han virka som om han ble glad for at jeg gikk. Jeg som ikke var stivpynta. Jeg som var aleine på en fredag. Så jeg gikk ut i brosteinsgatene og gikk til jeg trodde jeg fant et annet fint sted som var i min prisklasse. Jeg satte meg til rette med PC-en min og skrev mens jeg spiste pommes frites og drakk øl. Det var happy hour, så det var billig øl. Da jeg bestilte min andre øl, så kelneren på meg, hevet øyenbrynet. Jeg drakk opp altfor fort og gikk derfra igjen. Man går ikke ut aleine i Göteborg.
Overalt var det gjenger, folk som lo, som bestilte flere øl uten at noen hevet et øyenbryn. Jeg kjøpte en sixpack og ostepop og gikk tilbake til hotellet mitt, der rengjøringshjelpen som tidligere på dagen hadde vært den som jaget meg ut av rommet i første omgang (jeg skal vaske her – men jeg har akkurat sjekka inn og det er rent? – jeg skal vaske her – ok, jeg går ut, vent litt, bare) hadde brettet de brettede håndklærne og retta på lakenet på senga. Jeg skrev og skrev, spiste ostepop og drakk en øl til, så en film på TV-en, jeg husker ikke hvilken det var. Så sto jeg opp og gjentok dagen etterpå, og dagen etterpå.
Det var sol i Göteborg og jeg gikk rundt der aleine, spiste lunsj aleine, spiste middag aleine, prøvde å ikke bry meg om at folk så på meg, og kanskje så de ikke egentlig på meg heller, kanskje var det bare noe jeg innbilte meg. Jeg gikk til et antikvariat for å hente en bok jeg hadde bestilt, Kent – texter om Sveriges störta rockband, og jeg visste ikke da at det skulle bli starten på den nye boka mi, som ikke handla om ham og alle andre som hadde knust hjertet mitt, men som handla om venna mine og bandet i mitt liv. Jeg prøvde å få den til å handle om kjærlighet igjen, men det var ikke det den skulle handle om, så vi strøk det. Jeg prøver alltid å skrive den kjærlighetshistorien jeg tror jeg skal skrive. Så stryker vi den igjen.
Jeg gikk ut fra antikvariatet og visste ikke at jeg hadde en ferdig roman i veska, og starten på en ny en i hånda. Men sånn var det. Jeg så ham ikke mens jeg var der. Ikke en eneste gang. Ikke på et eneste gatehjørne eller i et vindu eller noe sted. Kanskje drakk jeg øl på stamstedet hans, kanskje spiste jeg middag der han hadde spist lunsj samme dag, kanskje bodde han ved siden av hotellet mitt eller gikk på fest i gata nedenfor. Jeg så ham ikke en eneste gang, men i Trondheim var det fest i bakgården til L, og jeg husker at jeg sjekka flybilletter, togbilletter, bussbilletter, der jeg satt ensom i Göteborg og bare ville noe annet. Uka før hadde en annen slengt meg oppetter en vegg og kyssa meg for første gang, og han var på festen i bakgården til L. Jeg dro ikke til Trondheim, jeg skreiv ferdig romanen min og han som kyssa meg uka før blei bare en flørt, ingenting mer. Tre måneder seinere var boka mi ute i butikkene og jeg møtte igjen en annen fyr som sa unnskyld og som begynte å bli med meg hjem igjen. Alle disse fyrene, alle disse sidene.
men altså JA! jeg ble så glad og trist av dette. byene, fyrene, sidene, igjen og igjen og igjen.
åh, du skriver så fint!!
når du skriver, Linn… det er som fyrverkeri i blodårene og jeg føler så mange følelser.
JA! Det er mange ting som er bra her. Orda, de er bra. De er topp. suverene. De føler jeg. Følelsene.øl.guttene.lykken og ulykkeligheten.
Men det er én ting som ikke er bra her; Den der kjærlighetshistorien som du alltid sletter, den tingen liker jeg ikke. Vi har snakka om det før, jeg vil ha den historien da. Mellom to permer, signert Strømsborg. Vil ha den på nattbordet, i veska, i livet. Får jeg?