Trekning av festivalbok

festivalbok

Eva vant en bok. Dere andre på de gule lappene: jeg håper dere også får en sjukt fin sommer, enten dere skal på roadtrip, festival, konsert inne eller ute, i ei stue eller bare på CD, om dere skal ha ferie eller sommerjobb, om dere er forelska eller ikke, om dere har en stabel med bøker dere gleder dere til, eller en haug med TV-serier å drukne i når det regner. Sommeren har såvidt begynt, selv om sola dessverre allerede har snudd. Ikke sov bort sommernatta uansett, grill og dans og gå sent i seng, hver dag! Kjøp ei hengekøye, gå tur med en hund, dans i en fontene og lag en smoothie morgenen etter. Gjør det igjen!

Til de som eventuelt ønsker seg en festivalbok eller tre til og ikke vant denne gangen, så kan jeg tipse om at Flamme har salg på festivalpakker i sommer. Sjekk dem ut her!

16. juni 2015

På vei til jobb i dag spiste vi frokost på kafé. Jeg sykla med kaffekoppen i hånda i rolig tempo hele veien til jobb. Vingla litt, men klarte meg fint. Jeg ønsker meg koppholder til å ha på styret. Da jeg sykla til det faste sykkelstativet kom det en mann syklende i dress med stresskofferten bakpå setet og hunden sin i bånd i den ene hånda ut fra sykkelstyret. Han vingla også litt, men sykla like sakte og fint som meg. Han hadde hatt, solbriller og grått hår. Etter en lang dag på jobb hvor jeg klarte å få til et lite gjennombrudd for den fine romanen vi jobber med nå, åpna jeg vinduet og en liten øl, snart skal jeg i middag hos en venninne og plutselig, utenfor vinduet, står det et kor som synger Fields of gold og Moon river. Livet i juni, en helt vanlig dag.

Til deg som vil selge billetten din

Roskilde Festival 2015 er utsolgt. Det måtte skje.

Jeg snakka med en tjej for en uke sida, hun hadde billett, men var usikker på om hun skulle dra. Ikke selg den, sa jeg. Jeg har ingen å dra med, sa hun. Det er alltid noen å dra med, svarte jeg.

Nå er det utsolgt og man får solgt billetten sin, om man vil det. Jeg fikk solgt mine lenge før det blei utsolgt. Det er alltid noen som vil dra. Det er alltid noen i kø. Men her er til deg som tror du vil selge billetten:

Jeg har hatt det mye fælt på Roskilde. En av de verste kveldene i mitt liv har vært der, på det jordet, rett før Mew-konserten i 2012. Kanskje sa noen at de elsket meg, og kanskje begynte jeg å grine og sa at han ikke fikk lov til å si det til meg. Og kanskje ble det slutten på det viktigste vennskapet i livet mitt. Kanskje har jeg vært der med han som knuste hjertet mitt da jeg var 19 og grini altfor mye, gjemt meg i teltet og trodd at jeg skulle dø. Kanskje har jeg vært med på regnet i både 2004 og 2007, og let me tell you, 2007 – det blir ikke verre enn det. (Det sa vi i 2007 også, om 2004, men vi sa feil. Man kan si feil.) Kanskje har jeg stått midt i mengden og ikke fått puste, rømt ut av konsertmengden, løpt langt vekk og satt meg ned et sted aleine for å få igjen pusten, for å få igjen meg selv. Kanskje har jeg grini gjennom en hel konsert på Arena i 2006 da Sigur Rós knuste hjertet mitt igjen og igjen, dro meg tilbake til 2004, og ingen holdt rundt meg, det var bare meg og mine egne armer som prøvde å nå helt rundt. Kanskje har jeg begynt å grine etter å ha satt opp teltet, etter å endelig ha satt opp teltet, fordi alle river gjerdet og løper inn og står ikke i kø og respekterer ikke at åpningstida er klokka seks og ikke fire, og tar plasser de ikke skulle fått hvis de hadde stått i kø, men det har alltid ordna seg. Alltid.

Så til deg som vil selge billetten din. Ikke gjør det.

For kanskje har jeg hatt mine beste øyeblikk på det jordet. Kanskje skreiv jeg en hel bok om det i 2009, som du kan vinne her. Kanskje har jeg vært så forelska at jeg trodde jeg skulle gå ut av mitt gode skinn på det jordet. Kanskje alt første gangen jeg var der, da fyren min sa at han ikke kom til å henge så mye med meg, og så venta utenfor teltet mitt i fem timer i en lånt ullgenser til jeg endelig kom tilbake fra en fest jeg fant bare fordi han sa at han skulle ut på andre eventyr enn meg. Kanskje har jeg tatt med meg J dit for å vise ham hva det beste i livet mitt er, og jeg har klart det. Kanskje har vi gått inn til Roskilde by for å få en pause, eller for å kjøpe en bok på antikvariatet og ta en øl i bakgården, kanskje har vi hatt slagstøvler på beina og en halvliter mojito i hånda, kanskje har jeg sendt bestekompisen min hjem til campen med slagstøvlene mine da det blei sol, og fått ham til å ta med Conversene mine tilbake mens jeg venta på et pledd foran The Roots, kanskje har jeg skreket meg hes, så hes, og ikke hatt stemme i flere uker etterpå. Kanskje har Tobi og jeg gått rundt på jordet med et ølbrett i henda og sagt: Dette er det beste. Kanskje har jeg spist verdens beste mat og vært på verdens beste konserter. Kanskje har jeg de fineste minnene mine fra denne tullete festivalen der alle er venner og alt er fabelaktig. Kanskje har jeg begynt å grine bare Arena spilte den jinglen sin før første konsert. Kanskje har jeg vondt i hjertet nå fordi jeg ikke skal dit i år sjæl. Kanskje får du the time of your life, bedre enn i Dirty Dancing. Kanskje er du der for første gang og elsker det, kanskje er du der for tiende gang og hater det, kanskje skjønner du at du er ferdig, men man blir vel aldri ferdig med Roskilde? Man er aldri for ung, aldri for gammel. Det er alltid noen å dra med. Og hvis ingen du kjenner vil være med, så er det 100 000 andre venner der.

Så hva du enn gjør, ikke selg billetten din. Dra. Gjør det. Det er så bra. Det er så sjukt bra. Og ikke vær redd.

Festivalbok?

IMG_20150609_165309
Jeg fant en litt herpa Roskilde på kontoret, men jeg har teipa den sammen og innholdet er jo fortsatt uskadd – og så tenkte jeg: Kanskje noen vil ha den med seg på festival i sommer? Ferdig herpa, gratis bok som tåler det meste og fortjener en ferie?

Jeg skal ikke på festival i sommer selv, jeg solgte Roskilde-billettene mine og jeg får litt vondt i hjertet av det, men jeg får lage meg mojitos hjemme på kjøkkenet, invitere til dagfest i bakgården for å drikke øl før 12, høre på høy musikk og kanskje dra på en og annen konsert som ikke er på et jorde i Danmark. Death Cab spiller på lørdag, og de spiller ikke på Roskilde, så noe får jeg. Og hvis det regner, så blir vi ikke våte, fordi vi er inne. Men vi får heller ikke støv i håret, soloppganger som perler på en snor, tusenvis av fester på samme sted, sjukt digg egg og bacon-frokost, for ikke å snakke om fish’n’chips, flæskestegsandwich og alt det andre matbodene har å by på. Å, Roskilde! Håper du er deg sjæl neste sommer også.

Si fra i kommentarfeltet hvis du vil ha en festivalbok, enten du skal eller ikke skal på festival. Jag bjuder! Trekning 20. juni

Alle disse sidene

«Det er så lenge siden, det,» vi snakker om 2007, om Mono og jeg husker at jeg pleide å gå dit. Ikke så mye i 2007, for jeg drakk ikke, men i 2008, da ble stedet mitt. Så mange ganger har jeg sittet i den baren. Det var der jeg hørte Fleetwood Mac for første gang. Nei, ikke aller første gang, men det var der jeg hørte Fleetwood for første gang. Go your own way, den spilte de hele tida. Den ble en av låtene mine, og Rumours blei en av skivene mine, og jeg blei den jeg er i dag.

Jeg husker at det var første gangen jeg hilste på redaktøren min. På Mono. Tok  ham i hånda, sa navnet mitt, ropte navnet hans høyt inne i hodet mitt med tusen utropstegn og hørte ikke hva han sa til meg etterpå. «Du skriver bra,» sa han til meg, det var det han sa, men jeg hørte det ikke, det var det bare R som gjorde. Et og et halvt år seinere dro jeg til Göteborg aleine en helg for å skrive ferdig Roskilde, og jeg gjorde det også. Jeg skreiv ferdig den boka der, i byen han bodde i, jeg veit ikke hvorfor jeg dro dit, egentlig. Husker det ikke nå. Var det for å kanskje møte på ham på et gatehjørne? Var det for å gå i gatene han hadde gått i? Var det billige togbilletter, bare? Jeg kunne dratt hvor jeg ville og jeg dro til Göteborg for å skrive ferdig boka som handler om ham og alle andre som noensinne hadde knust hjertet mitt, og han som hadde fiksa det igjen sommeren før og alle som ikke finnes og alt jeg ikke hadde gjort og alt jeg skulle ønske jeg gjorde.

Jeg husker at jeg bodde på et hotell som var altfor fancy for meg, men det hadde ikke vært særlig dyrt. Jeg hadde ikke råd til å spise i hotellrestauranten, og jeg ville heller ikke. Jeg tok heisen opp i øverste etasje, satte meg ned aleine ved et bord og så på menyen, og så reiste jeg meg igjen, smilte til kelneren og beklaget meg for å måtte gå før jeg hadde fått bestilt. Han virka som om han ble glad for at jeg gikk. Jeg som ikke var stivpynta. Jeg som var aleine på en fredag. Så jeg gikk ut i brosteinsgatene og gikk til jeg trodde jeg fant et annet fint sted som var i min prisklasse. Jeg satte meg til rette med PC-en min og skrev mens jeg spiste pommes frites og drakk øl. Det var happy hour, så det var billig øl. Da jeg bestilte min andre øl, så kelneren på meg, hevet øyenbrynet. Jeg drakk opp altfor fort og gikk derfra igjen. Man går ikke ut aleine i Göteborg.

Overalt var det gjenger, folk som lo, som bestilte flere øl uten at noen hevet et øyenbryn. Jeg kjøpte en sixpack og ostepop og gikk tilbake til hotellet mitt, der rengjøringshjelpen som tidligere på dagen hadde vært den som jaget meg ut av rommet i første omgang (jeg skal vaske her – men jeg har akkurat sjekka inn og det er rent? – jeg skal vaske her – ok, jeg går ut, vent litt, bare) hadde brettet de brettede håndklærne og retta på lakenet på senga. Jeg skrev og skrev, spiste ostepop og drakk en øl til, så en film på TV-en, jeg husker ikke hvilken det var. Så sto jeg opp og gjentok dagen etterpå, og dagen etterpå.

Det var sol i Göteborg og jeg gikk rundt der aleine, spiste lunsj aleine, spiste middag aleine, prøvde å ikke bry meg om at folk så på  meg, og kanskje så de ikke egentlig på meg heller, kanskje var det bare noe jeg innbilte meg. Jeg gikk til et antikvariat for å hente en bok jeg hadde bestilt, Kent – texter om Sveriges störta rockband, og jeg visste ikke da at det skulle bli starten på den nye boka mi, som ikke handla om ham og alle andre som hadde knust hjertet mitt, men som handla om venna mine og bandet i mitt liv. Jeg prøvde å få den til å handle om kjærlighet igjen, men det var ikke det den skulle handle om, så vi strøk det. Jeg prøver alltid å skrive den kjærlighetshistorien jeg tror jeg skal skrive. Så stryker vi den igjen.

Jeg gikk ut fra antikvariatet og visste ikke at jeg hadde en ferdig roman i veska, og starten på en ny en i hånda. Men sånn var det. Jeg så ham ikke mens jeg var der. Ikke en eneste gang. Ikke på et eneste gatehjørne eller i et vindu eller noe sted. Kanskje drakk jeg øl på stamstedet hans, kanskje spiste jeg middag der han hadde spist lunsj samme dag, kanskje bodde han ved siden av hotellet mitt eller gikk på fest i gata nedenfor. Jeg så ham ikke en eneste gang, men i Trondheim var det fest i bakgården til L, og jeg husker at jeg sjekka flybilletter, togbilletter, bussbilletter, der jeg satt ensom i Göteborg og bare ville noe annet. Uka før hadde en annen slengt meg oppetter en vegg og kyssa meg for første gang, og han var på festen i bakgården til L. Jeg dro ikke til Trondheim, jeg skreiv ferdig romanen min og han som kyssa meg uka før blei bare en flørt, ingenting mer. Tre måneder seinere var boka mi ute i butikkene og jeg møtte igjen en annen fyr som sa unnskyld og som begynte å bli med meg hjem igjen. Alle disse fyrene, alle disse sidene.

Amalie Kasin Lerstang er fierce i Vesaas-foredraget sitt – les!

6.
Olga Ravn: Vær forberedt på, at dine ekskærester siger, at du har stjålet deres sætninger. Vær forberedt på, at de rent faktisk er af den mening, at det er dem, der har skrevet dine bøger.
Det tikker inn en mail i innboksen da det blir offisielt at hun skal debutere. ”Hei og gratulerer. Hvis det står noe om meg i boka, hadde jeg satt pris på at du sa det til meg på forhånd, jeg vet jo at du tok bruddet tungt.” Hun svarer tilbake: ”Det trenger du ikke være redd for.” Siden har hun ikke hørt noe.

Die trying

Hvor lenge har du blogga?
Jeg begynte da jeg var 15 år og hjerteknust. Og så har jeg vel hatt 4-5 blogger før jeg i 2006 starta denne greia her. Da var jeg 19. Shitmandude.

Hvordan så du for deg blogger og bloggere før du selv starta? 
Jeg visste ikke hva det var, og det het ikke blogg, det het nettdagbok her i Norge. Jeg begynte på en side som heter diaryland, og jeg begynte fordi jeg fant en blogg – fordi, og dette er morsomt, en fyr jeg møtte på Feminismefestivalen til Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom skreiv i skoledagboka mi og linka til sida si på hjemmeside-delen man skulle fylle ut. Herregud, jeg er gammal. Men ja, nei, jeg hadde ikke noe begrep om blogging, jeg bare begynte å skrive, og så fant jeg andre som skreiv, og så fant de meg, og så utarta det seg.

Hva var den første bloggen du forelska deg i?
http://papersnow.diaryland.com/ – jeg tror den het noe annet, var noe annet før. Men skrifta til K var prega av så mye talent, åpenhet, hjerte og smerte at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ville bli henne. Jeg ville skrive som henne.

Hva føler du rundt dine første innlegg når du nå leser dem?
Jeg husker så utrolig godt hvordan det føltes, alt det jeg skreiv om, hvem jeg var og hvor jeg trodde jeg ville. Det er på samme måte som når jeg noen ganger tørker støv av esken med dagbøkene mine. Jeg vil ikke at noen skal vite hva det står i dem, men jeg setter pris på å ha dem selv. Da jeg var 16 fortalte en jeg kjenner meg, som er mye eldre enn meg, at han brant dagbøkene sine fra han var tenåring. Og at han angrer. Han skammet seg sånn over hvem  han en gang var, og han sa: Ikke gjør det, vær så snill. Hva du enn gjør, ikke ødelegg dem. Du vil sette pris på dem en gang. Så jeg rister rødmen ut av kinna og prøver å sette pris på Linn 15 år. Det går som regel greit.

Av alle blogger du leser, hvor mange prosent er dagboksbloggar og hvor mange prosent er nisjebloggar?
Før var det 95% dagboksblogger, nå er det nok 95% nisjeblogger. Jeg savner dagboksbloggene.

Nevn en blogger som er veldig ulik deg som du liker bloggen til.
http://froemartinsen.blogspot.no/ – Jeg liker noen ganger å tro at vi ikke er så ulike, for jeg vil bli som henne når jeg blir stor. Men vi skriver på forskjellige måter. Og tenker på forskjellige måter. Det er derfor jeg liker den så godt.

Nevn en blogger som virker veldig lik deg som du liker bloggen til.
https://agsavingen.wordpress.com/ – Jeg liker i hvert fall å tro at jeg var like kul som R da jeg var i starten av 20-åra.

Hva synes dine nærmeste om at du blogger?
Nå er det så rart at jeg i slutten av 20-åra fortsatt blogger, at de nok synes jeg er litt merkelig. Og jeg vet at de aller nærmeste, de som kanskje har dukka opp i mellom linjene og i dem noen ganger har syntes det har vært for personlig. En har sagt rett ut at jeg ikke fikk lov til å blogge om ham. Det har vel ført til at jeg har lagt mer bånd på meg og hva jeg kan skrive om. Og selv om J aldri har sagt at han ikke vil bli blogga om, så tør jeg ikke blogge så mye om ham.

Synes folk du kjenner at du er lik deg selv i bloggen?
Jeg tror det. Noe av det fineste noen sa om den gamle leiligheten min i Gamlebyen var da ei venninne var på besøk og sa: Men Linn, du bor jo i bloggen din! Jeg håper leiligheten vi bor i nå, og den vi flytter til i august også vil likne litt på Strekhjerte. På sitt vis.

Har du funnet en grense for hvor privat du vil være i bloggen, eller endres den grensa hele tida?
Av og til vil jeg smøre alt utover, som jeg pleide å gjøre, for jeg tror jeg skrev bedre da jeg var uredd, ung og usensurert. Men mine følelser og opplevelser handler alltid om meg selv og andre enn meg selv, og man kan ikke smøre andre utover internett. Da får man skrive en bok og kalle det en roman. Haha!

Finnes det ting du aldri blogger om? Hvorfor?
Jeg blogger vel lite om politikk og sex. Politikk fordi jeg ikke veit nok og bare vil at alle skal være snille, men vet at verden ikke funke sånn og at det er for naivt å tro og tenke. Sex fordi det er vanskelig å skrive bra om.

Hvor mye blogger du for å få bekreftelse?
Sikkert hele tida, egentlig. Jeg vil jo at folk skal lese og tenke ja! akkurat sånn er det! Og så si det i kommentarfeltet. Eller hvis jeg er lei meg, vil jeg at folk skal si at det kommer til å gå over. Du er kul, du klarer dette, liksom.

Tror du at du kan bli kjent med en person gjennom å lese bloggen deres?
Det er i hvert fall en god start. Jeg kjente utrolig mange mennesker via blogg før jeg møtte dem, og alle har vært minst like bra som bloggene sine.

Har du truffet folk irl etter å ha fått kontakt via bloggen?
Ja, utrolig mange. Jeg tror det beste eksempelet er Kval og Actionfilm, som nå bare er Kval (Heidi). Jeg leste bloggen hennes så lenge og elsket den, og da jeg så hun og Caroline på Roskilde i 2010, så ropte jeg Kval og Actionfilm og løp bort til dem! Og så blei vi venner.

Har du noensinne blitt såra av noe som noen har skrevet om deg i kommentarer eller andre blogger?
Jeg har hatt veldig snille folk som har kommentert. Jeg tror det verste som har skjedd var en som kommenterte på et innlegg om Roskilde at det ikke handla om såpebobler eller sånn hippie-piss, men å drekka, pule og spy – javel, tenkte jeg. Ikke for meg.

Har du selv skrevet noe du angrer på i din egen eller andres blogg? 
Jeg har alltid prøvd å være snill, jeg vil ikke henge ut folk på nettet. Jeg har nok såra noen ved å skrive om at de har såra meg, med vilje eller uvilje, men jeg har ikke gjort det for å såre noen.

Tror du at du fremdeles blogger om to år? 

Jeg har liksom stadig en drøm om å bli like bra til å skrive som da jeg var 22, så hvis jeg får til det, så fortsetter jeg. Jeg kommer vel til å fortsette til jeg dævver, tenker jeg. Die trying, som de kaller det i LA. Og jeg ville vel aldri skrevet en bok hvis jeg ikke hadde skrevet Strekhjerte, så jeg kan jo ikke slutte heller. Det vil jeg ikke. Jag rear ut min själ.

(lista stakk jeg av med fra Mariell.)