Forsommeren 2015

Jeg sykler til jobben i morgensola, noen ganger i morgenregnet, det er noe galt med forbremsen min, den er innpå forhjulet hele tida, gjør at det er vanskelig å trille, må trå hele tida, jeg ser på det som trening, men bør nok få gjort noe med det snart. Jeg har funnet en ny vei, i stedet for å sykle over Grønland, triller jeg nedover langs Botanisk Hage og så opp til Hausmannsgate og så gjennom Torggata. Der er det mange andre syklister, sånne som meg, ikke sånne med selvlysende jakker, men sånne som meg, vi i skinnjakke og skjørt, vi som har Converse på beina, vi som triller sakte over veien og venter på grønt lys, vi som ikke sykler for å trene, men som sykler fordi det noen ganger er bedre enn å gå.

«Jeg gruer meg sånn til å komme hjem,» sier hun. «Jeg er så fucked.»
«Varför det?» spør han.
«Jeg kommer til å miste jobben, liksom,» hun graver hodet sitt ned i puta, han trekker henne inntil seg.
«Bara för att du haft sex med någon du tycker om?»
Hun svarer ikke.
«Det gör ingenting, du kan komma och jobba för mig i mitt tacoföretag.» Hun ser opp på ham og ler.

Pierre og Martine i årets Paradise Hotel gjør meg mjuk i hjertet, kranglinga deres når hun er sjalu, hvordan han fikser alt, eller prøver å fikse alt med å trekke henne inntil seg, hvordan de begge nekter for at de har følelser for hverandre, og å sitte hjemme nå og vite at de ble kjærester etterpå. Dette her, folkens, dette er det beste med Pærra. Alle de fine, rare, vanlige folka og hvor glade de blir i hverandre der inne på Fluenes Herre-hotellet.

Jeg har prøvd å skrive ferdig andreutkastet mitt så mange ganger nå, og hver gang blir jeg forstyrra – nei, jeg lar meg forstyrre, av alt som skjer ellers i livet. Budrunder vi taper gang på gang, å ringe banken og be om mer i lån med bankende hjerte og så få et kjapt ja fra andre enden, å tape på forkjøpsrett, å gå på visning på visning i leiligheter vi heldigvis ikke vil ha, men lure på når den leiligheten som skal bli vår kommer til å dukke opp. Vi var på Ensjø i går, gikk gjennom vårregnet, forbi Kampen Hageby der jeg tenkte at vi kunne bo når vi blir gamle eller vinner i Lotto, fant leiligheten det var visning i, elsket området, hatet leiligheten, gikk ut derfra igjen, handla middag og sjokolademelk på Kiwi, holdt hverandre i henda og gikk hjemover. Vi kan bo på Ensjø, sa jeg. Ja, det kan vi, sa han. Bare ikke der. Nei.

Det handler om å ikke la seg forstyrre, om å skrive selv om alt skjer rundt deg, om å skrive selv om det er budrunder og Livet venter der ute, om å skrive selv om man er stressa eller redd eller lei seg, om å skrive fordi det er det man egentlig vil. Det er så kort igjen nå. Ikke av hele prosessen, men av dette som mangler for at vi skal komme oss et utkast nærmere bok. De sitter i LA og venter bare på meg. Hva skal skje nå, hvor skal vi gå, hva skal vi si, hva skal skje. Og jeg åpner dokumentet og skal til å skrive det, og så ringer noen eller en mail tikker inn eller jeg må bare sjekke én gang til om det er lagt ut noen leiligheter vi kan dra på visning på. Men jeg skal skrive ferdig. Jeg lover. Vi solgte Roskilde-billettene jeg kjøpte tidligere. Det var trist, men nødvendig. Så vi har en hel sommer og ingen planer. Det er jo egentlig akkurat sånn jeg liker dem. Herfra kan det bare gå en vei, oppover.

3 kommentarer til «Forsommeren 2015»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.