MER

MER

Det skjer en gang i blant, det fenomenet hvor jeg blir hekta på en låt og må høre på den hele tida. Dere har det dere også? Jeg legger den til på 2015-lista og på mange andre lister og så tar jeg meg selv i å alltid trykke tilbake når den nærmer seg slutten, mer, jeg vil ha mer, det er ikke nok med en gang, jeg køer den på Spotify, jeg trykker på repeat, jeg hører på den igjen og igjen.

Nå er det denne låta. MER av Gabrielle.

Den er lyden av å ikke ha blitt tenåring enda, ikke helt, ikke en sånn tenåring jeg så på film, ikke en sånn tenåring jeg drømte om å bli, men en sånn tenåring som nettopp har blitt det, en sånn som ikke kan gå med ordentlig BH enda, en sånn med pistrete hår, en sånn som står foran speilet og prøver å sprayte håret kult uten å få det til, en sånn som ligger våken om kvelden og tenker at alle andre er på fest, en sånn som går til skolen med sekk på ryggen og bøkene sortert etter størrelse, skrivebøkene bakerst, så samfunnsfagboka og så matteboka, pennalet er fullt av skriblerier fra de jentene som er jentene mine, gjengen min, de som livet er bedre med oss i, og alle de andre har fått mobiltelefon, men jeg får ikke, fordi man kan få hjernekreft av strålinga, så jeg har fortsatt bare hustelefon, men det går egentlig greit, for alle venna mine bor jo her, i nabolaget mitt, og jeg kan bare ringe på, eller bli med hjem etter skolen, jeg trenger ikke egentlig å sende noen melding til noen, jeg trenger ikke det, men det hadde vært fint, for venninna mi har fått noen skikkelig fine meldinger av en gutt hun er forelska i, og vi leser dem igjen og igjen og prøver å finne ut om de betyr at han også er interessert i henne, eller om han bare kjeder seg og melder henne innimellom.

Noen år seinere har jeg mobiltelefon og jeg sitter med den samme venninna og prøver å tolke en melding jeg har fått, flere meldinger jeg får hver gang han er ute, og vi prøver å finne ut om det betyr at han er interessert eller om han bare kjeder seg og melder meg, eller om han kanskje melder flere, at jeg bare er en av mange på en slags liste han har, jentene han melder når han kjeder seg og den som svarer kjappest får bli med hjem, og jeg blir aldri med ham hjem og det er like greit, nå mange år seinere, er det like greit.

Og mai er blå himmel og syriner i regnet i år, i går gikk vi hjemover over Kampen og jeg stjal noen syriner fra et tre utenfor Coop, det rant regndråper nedover armen min fra bladene da jeg knakk av den tynne greina, og jeg lukta på dem hele veien hjem og sa til J at han plukka sånne til meg for et par år sida nå, husker du det? Og han husker det. Jeg setter dem i en liten vase når vi kommer hjem, lukter på dem igjen og igjen, i går og til frokosten i dag. Kvelden før var vi i bryllupet til Heidi og Henrik, vi dansa og sang oss hese, og så tok vi alle nattbussen hjem da de stengte lokalet og det var et bryllup for historiebøkene, er ikke alle bryllup det? Det er noe helt eget med disse festene, disse kveldene der vi feirer to mennesker som elsker hverandre, to mennesker som lover hverandre å dele livene sine med hverandre, og det er grining og latter hele veien, det beste i livet. Jeg håper dere har noen bryllup å gå i i sommer. Vi har to igjen og jeg gleder meg til begge. Gifting, dere. Så fint opplegg.

Forsommeren 2015

Jeg sykler til jobben i morgensola, noen ganger i morgenregnet, det er noe galt med forbremsen min, den er innpå forhjulet hele tida, gjør at det er vanskelig å trille, må trå hele tida, jeg ser på det som trening, men bør nok få gjort noe med det snart. Jeg har funnet en ny vei, i stedet for å sykle over Grønland, triller jeg nedover langs Botanisk Hage og så opp til Hausmannsgate og så gjennom Torggata. Der er det mange andre syklister, sånne som meg, ikke sånne med selvlysende jakker, men sånne som meg, vi i skinnjakke og skjørt, vi som har Converse på beina, vi som triller sakte over veien og venter på grønt lys, vi som ikke sykler for å trene, men som sykler fordi det noen ganger er bedre enn å gå.

«Jeg gruer meg sånn til å komme hjem,» sier hun. «Jeg er så fucked.»
«Varför det?» spør han.
«Jeg kommer til å miste jobben, liksom,» hun graver hodet sitt ned i puta, han trekker henne inntil seg.
«Bara för att du haft sex med någon du tycker om?»
Hun svarer ikke.
«Det gör ingenting, du kan komma och jobba för mig i mitt tacoföretag.» Hun ser opp på ham og ler.

Pierre og Martine i årets Paradise Hotel gjør meg mjuk i hjertet, kranglinga deres når hun er sjalu, hvordan han fikser alt, eller prøver å fikse alt med å trekke henne inntil seg, hvordan de begge nekter for at de har følelser for hverandre, og å sitte hjemme nå og vite at de ble kjærester etterpå. Dette her, folkens, dette er det beste med Pærra. Alle de fine, rare, vanlige folka og hvor glade de blir i hverandre der inne på Fluenes Herre-hotellet.

Jeg har prøvd å skrive ferdig andreutkastet mitt så mange ganger nå, og hver gang blir jeg forstyrra – nei, jeg lar meg forstyrre, av alt som skjer ellers i livet. Budrunder vi taper gang på gang, å ringe banken og be om mer i lån med bankende hjerte og så få et kjapt ja fra andre enden, å tape på forkjøpsrett, å gå på visning på visning i leiligheter vi heldigvis ikke vil ha, men lure på når den leiligheten som skal bli vår kommer til å dukke opp. Vi var på Ensjø i går, gikk gjennom vårregnet, forbi Kampen Hageby der jeg tenkte at vi kunne bo når vi blir gamle eller vinner i Lotto, fant leiligheten det var visning i, elsket området, hatet leiligheten, gikk ut derfra igjen, handla middag og sjokolademelk på Kiwi, holdt hverandre i henda og gikk hjemover. Vi kan bo på Ensjø, sa jeg. Ja, det kan vi, sa han. Bare ikke der. Nei.

Det handler om å ikke la seg forstyrre, om å skrive selv om alt skjer rundt deg, om å skrive selv om det er budrunder og Livet venter der ute, om å skrive selv om man er stressa eller redd eller lei seg, om å skrive fordi det er det man egentlig vil. Det er så kort igjen nå. Ikke av hele prosessen, men av dette som mangler for at vi skal komme oss et utkast nærmere bok. De sitter i LA og venter bare på meg. Hva skal skje nå, hvor skal vi gå, hva skal vi si, hva skal skje. Og jeg åpner dokumentet og skal til å skrive det, og så ringer noen eller en mail tikker inn eller jeg må bare sjekke én gang til om det er lagt ut noen leiligheter vi kan dra på visning på. Men jeg skal skrive ferdig. Jeg lover. Vi solgte Roskilde-billettene jeg kjøpte tidligere. Det var trist, men nødvendig. Så vi har en hel sommer og ingen planer. Det er jo egentlig akkurat sånn jeg liker dem. Herfra kan det bare gå en vei, oppover.