Det var sånn jeg levde inni meg

Death Cab slipper nytt album og førstelåta begynner som en Sigur Rós-låt, det knirker i hodetelefonene mine og jeg smiler og kjenner hjertet banke, og så kommer stemmen til Ben og trommene og hjertet mitt slår i takt og jeg nikker mens jeg skriver, nikker mens jeg tenker på den første gangen jeg hørte dem, (it takes me back to the place that made me) da jeg var i London med Malin og vi sto på Virgin Megastore og jeg var 19 år og hjerteknust og jeg bladde gjennom skiver og TV-seriebokser og så begynte den, Marching bands of Manhattan, og jeg reiv tak i en fyr ved siden av meg og spurte hva det var for noe, hva er det vi hører på nå, og han pekte på D for Death Cab og der sto Plans, der sto den, og jeg kjøpte den og den redda livet mitt. Nå er jeg eldre, straks ti år eldre, og jeg kjøper ikke skiva, jeg finner den på nettet og jeg setter på repeat og nikker til låtene mens jeg sitter ved pulten min på jobb, mens jeg skriver pressemeldinger og e-poster, mens jeg skrur opp lyden og husker så godt, så altfor godt, hvem jeg var, og når andre refrenget begynner, så kiler det i magen og jeg kjenner at jeg allerede elsker dette albumet og at jeg skulle ønske de kom på Roskilde, og jeg ligger våken om morgenen og ser ut på soloppgangen fordi jeg ikke får sove, fordi jeg tenker på kjedelige voksenting som leiligheter og boligpriser og visningsdatoer og fellesgjeld og fukt på badet og alt som kan skje, og jeg tenker at jeg vi kanskje skal selge Roskilde-billettene, spare pengene i stedet, dra på en billig ferie, vi kan ha ferie i Oslo, vi kan bade på Sørenga og drikke utepils på Postkontoret, vi kan ta det rolig, dingle med beina fra en brygge på Sognsvann, gå på en konsert på Rockefeller i stedet, ha festival i stua eller i parken, kanskje bare jobbe hele sommeren, være voksne, men jeg føler meg ikke helt voksen, jeg føler meg annerledes enn da jeg var 19 og hjerteknust, men samtidig ikke helt. Jeg er sikrere på meg selv og tøffere i trynet, men fuglehjertet mitt banker allikevel hardt i brystet der jeg ligger og hører på nettopp fuglene som synger utenfor, som da vi pleide å gå hjem etter å ha vært på byen og det var blitt lyst og fuglene sang i alle parkene langs veien hjem, og jeg hørte dem når jeg åpna verandadøra ut til alle de grønne trærne der ute i fjellskrenten der jeg en gang bodde, der det ikke var mobildekning hele tida, bare visse steder, for eksempel på balkongen, der jeg sto og så ut på det grønne, ville, tette og snakka med han som knuste hjertet mitt eller han som fiksa det igjen, og fuglene sang og jeg ser at sola står opp og så sovner jeg kanskje en time igjen og så står jeg opp og går på jobb. Alt mens Ben Gibbard synger på det nye albumet deres og får meg til å huske hvem jeg en gang var. Så får vi ta det derfra.

4 kommentarer til «Det var sånn jeg levde inni meg»

  1. Linn! Så sjukt fint. Spesielt: «men fuglehjertet mitt banker allikevel hardt i brystet der jeg ligger og hører på nettopp fuglene som synger utenfor, som da vi pleide å gå hjem etter å ha vært på byen og det var blitt lyst og fuglene sang i alle parkene langs veien hjem, og jeg hørte dem når jeg åpna verandadøra ut til alle de grønne trærne der ute i fjellskrenten der jeg en gang bodde, der det ikke var mobildekning hele tida, bare visse steder, for eksempel på balkongen, der jeg sto og så ut på det grønne, ville, tette».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.