Det regner i California, himmelen er grå og jeg hører at det drypper der ute gjennom kjøkkenutgangen. Om fire dager er vi på vei hjem igjen, med et fly som skal ta oss med først til London, og så tre og en halv time seinere tilbake igjen til Norge og Oslo, der jeg vet at snøen har regna bort i hvert fall tre ganger siden vi dro. Regna bort og kommet tilbake, regna vekk og kommet tilbake. Her har jeg gått i sola, jeg har vandra hjem i mørket og varmen med bare en enkel jakke over skuldrene, jeg har kjent sola varme de bare leggene mine, jeg har jogga i morgensola og smurt solkrem på de rosa kinnene. Jeg har holdt hånda mi ut av et bilvindu på motorveien og kjent at lufta vi suste gjennom i over 100 kilometer i timen var tjukk og varm mot hånda.
Jeg har nådd nesten alle målene mine, manuset vokser litt og litt for hver dag som går, noen gamle tekster blir fornya, noen tekster som ikke fantes i går, finnes i dag. Men nå gikk jeg på en smell igjen og så på de 120 sidene som nå utgjør et nesten ferdig, nytt utkast og så tenkte jeg de skumle tankene igjen: Hvem bryr seg om dette? Hvem skriver jeg til? Er dette viktig? Er det verdt å bruke tida på? Min tid? Andres tid? Men dette har jeg gjort. I nesten en måned har dette vært jobben min, og det får gå som det går. Jeg håper jeg våkner i morgen og har trua igjen. Den pleier liksom å forsvinne litt innimellom, jeg vet det. Som snøen som smelter og kommer tilbake igjen.
I mellomtida kan jeg lese en bok og vise dere disse to bildene av meg fra det lykkeligste øyeblikket hittil i 2015 – da jeg besøkte City Lights Bookstore i San Francisco: