2015: from the perfect start to the finish line

januar1

Vi reiste til Los Angeles med det nye året. Jeg leste bøker på flyet, hørte på musikk, var ikke redd for å dø, sånn som jeg pleier. Vi løp gjennom tre flyplasser på vei til, og rusla rolig gjennom flyplassene på vei hjem en måned seinere. Men aller først skulle vi lande i LA, over alle lysa, og Nina skulle hente oss med bilen og kjøre oss på butikken for å kjøpe mat og øl og Kelloggs Frosties og så spiste vi nattmat på Hinanos og drakk en øl og prata om livet mens den første måneden i 2015 begynte. Den begynte i sola, mens det snødde her hjemme. Jeg gikk i t-skjorte og skjørt, vi kjørte til San Diego, vi kjørte til San Francisco, vi kjørte gjennom gatene omringa av høye bygninger og palmer, vi drakk øl ute eller vi drakk øl hjemme, jeg satt i vinduet om morgenen og drakk kaffe og så ut på gata gjennom det vinduet jeg ble så glad i, der det vokste en ørkenplante utenfor, som blomstra mens vi var der. Jeg skrev og skrev og jeg leste og leste og noen dager satt jeg bare i senga og så på House eller New Girl, som om det var en vanlig ting, å sitte i LA og se på Netflix mens jeg spiste Frosties i pysjen. Men det er derfor jeg liker så godt å reise lenge – å bo der i en måned, for da kan man ta seg tid til å gjøre sånt også. januar2

Vi besøkte City Lights og Vesuvio, jeg grein i roman-avdelinga og kjøpte en bunke med bøker som fylte halve kofferten min på vei hjem. Jeg skålte for Jack og gjengen, og så kjørte vi hjem igjen og fikk motorstopp på vei ut på freewayen mens vi banna. Det ordna seg, og det var et eventyr. januar3

Før vi dro hjem, gikk vi tur overalt, vi gikk til Main Street og Santa Monica, vi gikk til Hinanos og Venice Beach, vi gikk og gikk og jeg tok bilder av trær med lys på og av disse palmene i kanalene, jeg lette etter huset til Hank Moody og fant det ikke, men jeg fant mye annet. Og så måtte vi klemme Nina hadet og dra hjem igjen, hjem til vinteren som lå over Oslo som et tynt islag.

Skjermbilde 2015-12-31 kl. 15.12.00

Hjemme venta en bunke med uleste aviser og to fosterhjemskatter som seinere på året skulle bli våre på ordentlig. Jeg levde et vanlig liv i februar, jeg jobba og kom hjem fra jobb, jeg leste nok for lite og sov for lenge om morgenen, ikke vaska jeg nok gulv eller vinduer, men jeg var tilfreds allikevel. Det gjelder nok ikke bare februar, men hele året, for ikke å si livet. Jeg besøkte Eira og biblioteket i Bergen og var på nachspiel til altfor tidlig om morgenen, utenfor vinduene var det kaldt, men ikke snø, og hjemme lå jeg i sofaen og venta på våren sammen med to katter, en tjukk og en tynn, og en fyr med skjegg.

I mars leste jeg ikke ut en eneste bok, men jeg var forkjøla og så på TV. Da jeg trodde våren skulle komme, så kom snøen i stedet, og det la seg sikkert en meter snø i løpet av noen timer en formiddag. Jeg hadde fire møter og kom meg bare på ett av dem, før jeg måtte gå hele veien tilbake til kontoret mens det la seg en topp med snø på hodet mitt mens jeg gikk. Det smelter igjen, sa jeg til meg selv, det smelter igjen. Og det gjorde det. Og mens jeg venta på våren, så drakk vi øl på Postkontoret, vårt nye stamsted på Tøyen.

Da våren kom, så venta vi på sommeren, og mens vi venta, så solgte jeg leiligheten min i Gamlebyen og vi begynte å se etter leilighet sammen. Jeg telte ikke visningene, men det føltes som 100. Vi fant fine leiligheter og fæle leiligheter, og dyre leiligheter og enda dyrere leiligheter, alt dette mens han skrev ferdig masteren sin og jeg jobba fullt, og selv om vi nesten ga opp før en bank ga oss lån og lånet endelig en maidag holdt til å kjøpe en leilighet, så hadde vi det også fint. Sufjan Stevens var tilbake igjen, Death Cab for Cutie var tilbake igjen, sykkelen min var god som ny og den frakta meg gjennom morgensola på vei til jobb, ned langs Botanisk hage og videre opp mot Torggata, denne ruta til jobben som gjorde meg så glad, så rolig. Alt jeg ønska meg var en koppholder på sykkelstyret, så jeg kunne lage kaffe hjemme før jeg dro, det får bli neste år. Det er godt å ha noe å se fram til.

Syrinene kom og sommeren kom og noen gifta seg og noen skilte seg, og vi var blakke, men vi dro til Sørlandet allikevel, der plukka jeg markjordbær og løp, jeg bada og drakk Arendalspilsnere, vi spilte TP og kjørte båt og sommeren kom og gikk som den alltid gjør, mens man er opptatt med å tenke på noe annet. Jeg venter aldri på høsten, jeg bruker hele livet mitt, føles det som, på å vente på våren og sommeren, og når de er der, så venter jeg ikke lenger, før høsten og kommer og jeg begynner å vente igjen. Jeg liker de ukene hvor jeg ikke venter på noe, hvor jeg bare står opp og sitter i bakgården med en bok og barbeinte føtter i en stol, mens noen klipper gresset et sted, mens kalenderen min ligger ubrukt i sekken, mens det eneste jeg er redd for er at tida skal gå for fort. Det ble en sånn sommer. Heldigvis. Den gikk over altfor fort, og vi var kanskje ikke på noen store eventyr, men de var store nok, de som var der. Roskilde-fest i bakgården med mojito og gode venner, for eksempel. Og en første Øya-dag som nesten har vært bedre enn alle de andre Øya-dagene i livet mitt tilsammen. Det er helt sant.

Høsten? Høsten kom. Vi flytta inn på Galgeberg. Vi rydda ut av esker og vi bar ting opp på loftet, vi spiste frokost ved det gamle kjøkkenbordet til farmor, som er litt vaklevorent og slitt og egentlig litt for stort for det lille kjøkkenet, men jeg liker det. Vi satt sammen med kattene og så ut i bakgården, på måkene på taket og spurvene i buskene, og når det regna, så hørte jeg det gjennom vinduene. Jeg sykla og sykla til jeg ikke kunne sykle lenger, og selv da sykla jeg litt til. Jeg løp og løp, flere ganger i uka løp jeg, og så var jeg på quiz og hjemme i sofaen, jeg jobba og skrev, og på søndagene satt jeg altfor lenge ved kjøkkenbordet og drakk kaffe lenge etter at den var kald, mens jeg løste kryssord og hørte på Popquiz. Det har ikke vært så verst, dette året. Jeg lever enda.

Hadde jeg vært 22 nå, så hadde det sikkert handla om han som alltid betydde for mye, eller han som aldri ringte, eller han som ringte, men som slutta å ringe igjen etter noen måneder, alle disse menneskene som på en måte gjorde livet mitt mer interessant. Det er kanskje ikke så interessant lengre, dramatikken lar vente på seg, heldigvis. I stedet ser jeg på Unge lovende og SKAM på NRK nett-tv og fryder meg over de fine folka, de flinke skuespillerne og manusforfatterne, jeg griner kanskje til Downton Abbey og biter negler til How to get away with murder, men mitt eget liv ligner ingen TV-serie, kanskje til nød en episode av Paradise Hotel hvis vi bytter ut tequilaen med øl og drikkeleken med TP, men det er fint, altså. Verden er fæl nok som det er, plutselig en dag ramler alt sammen også for meg, så mens jeg venter, så fortsetter jeg sånn som dette. Jeg håper 2016 blir bedre for alle som trenger det. Det er mange av dem. For min egen del håper jeg bare på meget mere af det hele, og et friskt hjerte, en sunn kropp og kanskje en dæsj mer disiplin, men helvete heller, jeg skakke være for streng med meg selv.

Godt nyttår, fine folk. Pass på hjertet, men ikke vær feige.

Skjermbilde 2015-12-31 kl. 15.46.03

 

Topp 10 2015: å sykle med regnet i ansiktet

Skjermbilde 2015-12-21 kl. 12.13.16

De 10 beste låtene i 2015

Da jeg sjekka mitt år på Spotify, noe av det beste jeg veit når året nærmer seg slutten, så var det en soleklar ener på både album og låt. Sufjan Stevens’ siste album er det som har gått på heavy rotasjon helt siden det utkom, og det har stått på både i hodetelefonene mine på jobb og på vei til og fra, men også i stua uten at noen har kunnet registrere antall minutter det har fylt leiligheten min, mens den låta jeg hørte på flest ganger var Gabrielles MER. Jeg husker den tidlige sommeren med Gabrielle på øret i regnet, jeg stoppa i lyskryssa og klikka meg tilbake en sang i lomma mens regnet rant ned i nakken min og ned langs tinningen, det varme sommerregnet som falt i tunge dråper mens stemmen til Gabrielle fulgte meg hjem.

Låt nummer 2 er Weeknds Can’t feel my face, som jeg anbefaler alle å høre på i hodetelefoner eller bare jævlig høyt i stua med gode høyttalere. Det er en sånn sang som gjør at jeg danser mer inni meg enn utapå, hvis det gir mening, for den er litt treig, men samtidig umulig å ikke nikke til. Nikke mens du knipser og synger i falsett. Nikke mens du øver deg på moonwalk og kattene ser sløvt på deg fra sofaen mens du peker på dem og hyler ooooh! 

Tredjeplassen går til Karpe Diem som smalt ut tre låter på rappen en mørk fredag tidlig i november. Jeg hørte på dem på repeat resten av jobbdagen og så gikk jeg over Tøyen torg for å møte Eira for en øl mens jeg hadde frysninger og grein litt til refrenget som alle burde synge så høyt de kan til: Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg, bli som deg, baba, bli som deg. Karpe tok pulsen på noe av det verste som har skjedd i år, de sang om flyktningekrisen og hvordan det kan virke som at noen glemmer at det handler om mennesker, mens det sto mennesker og frøys utenfor Politiets Utlendingsenhet på Tøyen hele natta. Heldigvis var det også kø av folk som ville hjelpe til med klær og toalettsaker, med frivilligjobbing og norskkurs.

Fire on the mountain har jeg fortalt dere om før, og jeg har sikkert mast nok om Years & Years også i år, som har femteplassen med Shine. Sufjan veit dere at jeg har hørt i hjæl både hjemme og borte, for endelig hørtes han ut som da jeg oppdaga ham for over ti år sida igjen, og du veit du begynner å bli gammal når det er over 10 år sida ting som virkelig har betydd noe skjedde. Sufjan er en av de som virkelig har betydd noe, i hvert fall. Også i år.

Daughter kom med en ny låt, fra et album som slippes rett over nyttår, og den har jeg også skrevet om tidlligere i år. Så finner vi Jamie XX feat. Romy med Loud places på åttende plass. Har dere sett videoen til denne?

Se på dette, da. Denne låta høres ut som de beste festene i sommervarmen, den høres ut som å se igjen en eks du har savna eller som den første natta du går hjemover ved siden av en som skal komme til å bety noe, den høres ut som en kid med skateboard under armen og luggen ned i øya, som å hoppe over et gjerde for å stjele et eple eller som å løpe for å rekke nattbussen eller for å gjemme seg for en som nettopp har sett at dere stjal det eplet. Jeg begynner kanskje å bli gammel, eller kanskje voksen er mer riktig å si, men sommeren min hørtes heldigvis ut som denne, selv om det var lite epleslang og ekser, bare veldig mange, lange netter med han fyren jeg har kjøpt en leilighet sammen med, som jeg tok med meg ut i bakgården for å dele en ølboks med mens vi så på sommerOslo og venta et par timer med å pakke ut av eskene. Jeg gikk barbeint og nynna på denne. Det var faen meg fint.

En annen låt som lukter av sommer og evige netter er Foxes med Body talk, jeg lover dere at hvis Dansestøl fortsatt hadde vært DJ-er eller hvis jeg hadde turt å være det, så hadde dere dansa til denne mang en gang. Den høres ut som det beste fra 80-tallet og i går masha opp i én eneste hit. Umulig å ikke bli glad av denne greia her. Umulig!

Låt nummer 10 er passende nok en låt som handler om alle åra i livet mitt, This year, der Ine Hoem synger om alt som skulle skje og som allikevel aldri skjedde. Men det gikk bra allikevel. Kanskje skrev jeg ikke ferdig boka mi helt enda, kanskje flytta jeg ikke til København for å leve av skrivinga, kanskje har jeg ikke rydda ut av alle eskene våre enda eller hengt opp alle bildene, kanskje spiser jeg ikke salat flere ganger i uka eller lager alt fra scratch, kanskje er det en haug med aviser bak meg akkurat nå som jeg ikke har rukket å verken lese ferdig eller kaste så det ser fint ut, kanskje har vi ikke gifta oss eller kjøpt Roskilde-billetter eller fått orden på livet og blitt flinke voksne, men jeg har lest over fine 50 bøker, jeg har kjøpt ny kalenderbok, jeg har mata kattene hver dag og betalt husleia i tide, jeg har redda plantene i kjøkkenvinduet fra å dø av både over- og undervanning, jeg har hatt det veldig, veldig gøy i år, jeg har pakka inn alle julegavene og fått en ukes betalt skrivefri i januar i julegave fra jobben. Det kan alltid bli bedre, men det er liksom ikke så verst sånn det er akkurat nå heller.

God jul, da, folkens. Pass på dere sjæl og de rundt dere. Og husk at hvis året deres sugde, så kan det alltid bli bedre neste år. Eller i morra! Den beste dagen i livet ditt kan komme når som helst.

Og Fay Wildhagen sang

Det er den tida på året igjen, når man skriver lister over det beste som skjedde, de beste skivene og de beste låtene, de beste dagene som kom og gikk mens vi ikke visste helt hva vi egentlig dreiv med der vi satt i sola med en pils og prata skit. Et av de beste albumene som kom var Fay Wildhagens Snowsom utkom uten at jeg egentlig visste hva som skjedde, det måtte en konsert på Øya og en TV-serie til før jeg skjønte at det var gull. Men det er her og dere må høre på det.

Hvis jeg skal beskrive 2015 sammen med Fay, så var det sånn:

Etter en quiz med lillebroren til fyren min i sommervarmen dro vi videre ut på byen, vi satt i en taxi alle sammen på vei fra Månefisken til sentrum og det var altfor seint og jeg hadde ikke nok penger på konto, men jeg kjøpte en øl til, og vi satt ute på Youngstorget og Fay kom for å møte noen venner av seg, og lillebroren til fyren min har jobbet med henne, så han sa hei, ropte navnet hennes, og hun kom løpende til oss og ga ham en klem, trykka ham på nesa og sa hei, der er du, jeg må møte vennene mine, vi snakkes, og jeg tenkte: så søt tjej, og han sa: hun er så søt og jeg nikka og drakk opp ølen min før vi gikk hjem, litt for seint, men det var greit.

Vi gikk til Øya sammen, Fay og jeg, jeg hørte på Fire on the mountain og grein i sola med festivalbåndet på armen, fordi det ble min eneste festival i år, men den ble bra, bortsett fra at jeg blei sjuk andre dagen og ikke var helt på topp resten av uka, så var jeg levende, så levende den første dagen, og jeg tørka tårene og gikk inn og møtte noen kompiser og satte meg i den stekende sola og Fay kom på scena og jeg satt langt bak, men så sang hun, og gåsehuden sto på armene mine og jeg blei tjukk i halsen og jeg var så glad, så glad for å være på festival igjen, for å sitte i sola og skjønne at dette, dette er meninga med livet.

Jeg våkna med radiovekkerklokka mi og de spilte live-opptak fra den samme festivalen og jeg lukka øynene igjen, selv om jeg nettopp hadde våkna, og Ronny fra P3-morgen sa noe om hvor bra det var og jeg nikka, som jeg så ofte gjør når Ronny sier at noe er bra, og så sto jeg opp, gikk i dusjen, sykla til jobb, levde livet mitt.

Jeg satt på kjøkkenet mitt og så på Unge lovende og jeg prøvde så godt jeg kunne å spare episodene, for jeg ville aldri at det skulle ta slutt, men så måtte jeg se de siste to på rappen og når det er over, så spiller de Set sails og jeg grein og spolte tilbake og så skreiv jeg om det, for jeg måtte skrive noe om det, jeg måtte prøve å fortelle dere hvor bra det var, og litt av det var nok fordi Fay spilte, fordi Fay var soundtracket.

Jeg tok på meg julegenseren som jeg fikk en måned før jul, 24. november ga NØ meg en gave og inni lå en julegenser med et reinsdyr på, og jeg tok den på meg og gikk på juleavslutninga til Question mark, den beste musikkquizen, og i cover-kategorien var det to bonus-spor og da vi kom dit, etter en runde med hits og trance (som vi fikk 4 av 5 på, takk skal dere ha) så ønsket Anita Fay velkommen på scena og hun covra Odd Nordstoga (som vi ikke klarte) og Ane Brun (som jeg klarte etter to akkorder) og jeg gliste fra øre til øre og sa: herregud, dere, det er Fay Wildhagen, og venninna mi sa at hun hadde sett henne komme inn i rommet, men ikke sagt noe til meg, så ikke konsentrasjonen min skulle bli ødelagt, og det var nok taktisk, for hvis jeg hadde sett Fay, hadde jeg nok kanskje gått bort for å si hei, du er kul, du er så kul, den kuleste, den fineste, stemmen din får meg til å grine og gitaren din trøster meg og fy søren, for ei dame du er. Så jeg sier det her i stedet, siden jeg ikke sa noe i det hele tatt, annet enn fy faen der jeg satt i stolen min rundt quizbordet og skalv på hånda mens jeg skreiv ned låttittelen.

Så hør på Fay Wildhagen.

2015 tilhører henne.

Det kommer flere skiver, bare vent.

De beste jentene på TV akkurat nå – og sikkert på veldig, veldig lenge

Det er noen ting som alle plutselig skriver om og anbefaler, og da tenker du kanskje at du ikke trenger å lese flere anbefalinger før du sjekker det ut selv. Men hvis du enda ikke har sjekka det ut, så skriver jeg enda en.

Unge lovende er historien om Nenne, Alex og Elise, tre jenter i Oslo som prøver å bli noe. Nenne vil skrive bok, Alex vil bli skuespiller og Elise vil bli stand-up-komiker, men egentlig vil de kanskje bare bli vellykka. Drive med noe de liker. Ha velfungerende liv og forhold. Som vi alle vil. Første gang jeg leste om serien, ble den sammenlikna med Girls av Lena Dunham. Det er kanskje ikke en dum sammenlikning, men jeg tenker at der Girls kanskje traff noe i oss, så treffer Unge lovende noe mer, i hvert fall i meg. Det kan være mange grunner til det, det kan være at Oslo er ramma og at den også er min ramme. Det kan være at når jeg ser på denne serien, så tenker jeg, i hver eneste episode, at dette er akkurat sånne historier jeg drømmer om å fortelle sjæl, og at grunnen til at jeg vil fortelle dem, er at jeg har levd dem eller sett dem bli levd av andre rundt meg. Uansett hvor glad jeg er i Girls, så sitter jeg der og ser på som tilskuer uten å helt kjenne meg igjen, men jeg liker det jeg ser. Mens når jeg ser på Unge lovende så har det hittil vært så mange ting som har truffet meg rett i hjertet og jeg veit at jeg er ikke er aleine om nettopp det.

Dialogene er så naturlige, det er for eksempel en kranglescene i femte episode mellom Anders, bestekompisen til Elise, og Elise som fikk meg til å ta notater. Sånn høres det ut når noen krangler, skrev jeg i notatboka mi. Akkurat sånn! Det er et mylder av småhistorier i hver eneste episode, fordi vi følger livene til de tre jentene i alt fra jobb til fest, familieliv og mislykka dager der du veit at du bare burde blitt i senga, selv om du hadde hatt dårlig samvittighet for å nok en dag ikke gjøre noe med livet ditt, annet enn å se på Netflix og spise ostepop, så ville det kanskje vært bedre enn å gå ut i verden og drite seg ut. Man kan ikke få det til hele tida, og denne serien forteller de historiene, gang på gang, om å drite seg ut, men også om å stå opp igjen dagen etter.

Det handler om alt det vi ikke tør å gjøre, men som vi bør gjøre. Det handler om den tida i livet som vi alle enten skal inn i, er i, eller har vært i. Om å være ung og lovende i en alder der vi kanskje burde hatt alt på stell, eller i det minste føler at alle rundt oss har fått det til, eller fått til noe, mens vi bare suller rundt som helt vanlige mennesker, mens vi vil være ekstraordinære!

Det er en historie om forelskelse og vennskap, om seine Oslonetter og sommeruker, om å gå skikkelig på trynet og reise seg igjen, eller be om hjelp når man ikke klarer å reise seg, om jenter og krangling, om gutter og foreldre, om at når man gifter seg så har man kanskje en 50% sjanse for å klare det, klare det umulige – å være sammen, om helt vanlige liv som får skinne på skjermen og gi oss vanlige folk en grunn til å tenke at vi skal klare det en dag vi også. Og med et soundtrack som har med seg Fay Wildhagen og Farao og andre fabelaktige artister, så har denne serien fått meg til å grine og le og kjenne meg igjen og dere må se den, dere må se den, dere må se den, igjen og igjen, helt til – for guds skyld! – neste sesong dukker opp.

 

Tenåringshjertet og voksenhjertet

Jeg sykler til jobb igjen, men må skynde meg å sykle hjem igjen før det blir for mørkt. Jeg har lys på sykkelen, men de virker så små i alt mørket. Da jeg sykla oppover fra Grønland i dag regna det gule blader over meg der jeg suste oppover i første gir langs den regnvåte bakken. Jeg prøver å skrive hver dag i november, hittil har jeg skrevet hver dag, men ikke på langt nær så mye som jeg burde for å klare dagsmålet på 1667 ord. Det er NaNoWriMo og overalt i verden sitter det folk og skriver romaner, fantasyromaner og sci-fi og ungdomsbøker og historier som kanskje en dag får lesere som skal trykke orda til hjertet sitt, eller kanskje de bare skriver 50 000 ord og lagrer dem, åpner aldri dokumentet igjen. Jeg sliter meg gjennom dette manuset som har fulgt meg i to år nå, og som jeg ikke ser noen ende på her jeg sitter. Når jeg sykler, hører jeg på en lydbok, lavt for å også høre verden rundt meg, og den handler om en forfatter som skriver en suksessrik førstebok og så får skrivesperre. Boka handler om at han skriver sin andre bok, om en gammel universitetsprofessor og en mordgåte. De snakker hele tiden om skriving, om at skriving er noe man gjør fordi man må, at man har en historie man bare må fortelle, at skriving er noe som gir livet mening. Det pleide å være sånn, tenker jeg mens jeg sykler.

Jeg husker hvordan det var, jeg skrev om alt det som aldri skjedde for å gi mening til at jeg satt alene et sted, for å trøste meg selv, for å prøve å finne ut hva som en gang gikk galt, forsøke å finne ut hvor jeg tråkka feil. Jeg trodde at hvis jeg kunne skrive det som jeg skulle ønske det var, så ville noen komme tilbake, eller i det minste forstå. Jeg skrev om å være 16 år og ha en kjæreste som det var vanskelig å være sammen med, jeg skrev om å være 19 år og ha hatt en kjæreste som trodde «han elsket meg et sted», jeg skrev om å være 21 og 22 og 23 og 24, jeg skrev om alt det som fikk meg til å gråte og alt det som var så trist at jeg ikke engang gråt, og jeg skrev om alle de endeløse kveldene og eventyrene og om vinduet hans i bygården i byen der alle sykler, om filmen vi så før han dro på nattevakt, om han som gikk på en buss og gikk av i Göteborg, jeg skrev om han som hele tiden kom tilbake bare for å gå igjen en måned seinere, om Florence som sang om å rive ut hjertet sitt for å restarte, jeg skrev om alt jeg tenkte at noen der ute ville kjenne igjen og mens jeg skrev, så tenkte jeg at jeg skrev for å si til meg selv og alle andre at det kom til å gå bra.

Nå skriver jeg om å tro at man skal dø på helt vanlige dager, om å løpe rundt og rundt på Bislett og ikke kunne kontrollere hvor lenge hjertet vårt skal slå i kroppen før det en dag gir opp, og det er ingenting vi kan si eller gjøre for at det ikke skal skje, og kanskje er det derfor jeg ikke finner veien videre eller ut av det, for der jeg en gang skrev om alt som gjorde vondt, så visste jeg hele tida at det kom til å gå bra eller gå bedre, mens nå skriver jeg om noe som jeg vet ikke vil gå bra, det er ingen trøst i det, kanskje heller ikke noen nødvendighet. Jeg sa en gang at jeg var singel og allmektig, det hjalp meg gjennom all verdens hjertesorger, men når hjertet dundrer i kroppen min og adrenalinet flyter, når kroppen viser seg fra sin dødelige side, så er jeg langt fra allmektig, jeg er bare et vanlig, lite menneske som vet at det en gang skal dø, og selv om legen måler puls og blodtrykk og sier at alle prøvene er fine, så kan ikke legen si at alt kommer til å gå bra, for hele poenget med disse kroppene våre er at de alle en gang skal slutte å fungere. Men før det skal de jo funke. De skal ta oss med på eventyr og vi skal sykle til og fra jobb i dem, vi skal gå på møter og på butikken og vi skal ha helt vanlige dager sammen der vi ser på Netflix i for mange timer og kattene skal vekke oss om morgenen for å få mat, og vi skal dusje og handle mat og sjekke bankkontoen og vi skal gå på quiz og se på at sola går ned over Oslo og farge alt rosa og oransjt og vi skal glede oss til jul og så skal vi glede oss til sommeren og alt dette skal vi gjøre mens klokka tikker.

Jeg må jo bare fortsette, for et sted inni denne floka av et manus finnes vel det som skal få hjertet mitt til å slå ordentlig igjen. Jeg tenker at plutselig en dag skal det løsne, og det vil ikke løsne hvis jeg ikke fortsetter. Og hvis alt annet feiler, så får jeg prøve å skrive om å være 21 eller 19 igjen, hvis det er for vanskelig for meg å skrive om å være 29. Kanskje jeg må bli 39 før jeg kan skrive om å være 29. Jeg håper jeg blir 39. Jeg håper jeg blir 89. Minst.

Det er plass til en halvtime løping i en full kalender

Jeg søler kaffe utover den fulle kalenderen min og legger små servietter over, kjenner at kaffen trekker seg inn i det tynne papiret. Det er mye jobb og mye som skjer, helt til november er det fullt i kalenderen, og jeg står opp om morgenen og jeg lager kaffe og løper til bussen, rekker den akkurat, småløper opp trappene til kontoret, noen ganger har jeg rukket å spise frokost, noen ganger ikke. Sola varmer ikke lenger, og frostrøyken står ut av munnen min når jeg løper. Jeg løper med blodsmak i munnen og hestehalen jeg alltid har håret i når jeg jogger pisker meg i nakken. I sommer løp jeg ut døra en morgen akkurat i det det begynte å regne og i stedet for å snu, så løp jeg videre, regndråpene traff de bare skuldrene mine, rant nedover nakken min, panna mi, og jeg ble kald og varm på samme tid, huden min var kald mot hånda mi når jeg la den på overarmen for å kjenne, men inni brant det, og jeg fikk røde flekker her og der, i kinnene, i panna, på halsen og på armene. På en balkong langs joggeruta mi satt det en fyr og drakk kaffe, han fulgte meg med blikket da jeg løp forbi, drakk sakte av koppen. Det var ikke veldig tidlig, ikke veldig seint heller, og regnskuren ga seg da jeg var hjemme igjen, i det jeg ringte på og ikke så navnet vårt på ringeklokka fordi det dogga på brillene mine, så slutta det å regne, og mens jeg sto i dusjen tror jeg til og med sola kom fram. Jeg tror jeg hadde fri den dagen, jeg tror jeg leste en bok etterpå, jeg husker ikke helt. Men jeg husker regnet og ilden under huden. Kaldt mot varmt. I dag var det varmt mot kaldt, kroppen min i treningstights og hettegenser, den kalde lufta mot den varme kroppen min. Ting jeg tenker på når jeg løper: da jeg begynte å løpe igjen på Bislett stadion, at jeg lovte meg selv på videregående å aldri mer løpe etter min siste 1500-meter (som jeg løp på 7.14), om jeg løper riktig, om jeg kommer til å dø av hjerteinfarkt mens jeg løper en gang, at smerten ikke er uutholdelig, at den bare varer, strekker seg så langt ruta mi strekker seg, setter seg i lungene og leggene, at jeg holder ut, hvor jeg skal gjøre av armene mine, at jeg snart er ferdig. Ting jeg tenker på når jeg er ferdig med å løpe: at jeg overlevde, at jeg er best, at det var verdt det.

Det er oktober og Daughter har sluppet en ny låt

«Hvilken dato er det i dag?» spør J når vi våkner, en time etter at vekkerklokka egentlig ringte. «Det er oktober,» svarer jeg, så hopper han i dusjen, mens jeg snur meg rundt og vil sove litt til. Det var litt fint og litt trist samtidig å si navnet på denne tida, men da jeg var i butikken før frokost, fordi vi ikke hadde jus eller smør, så fant jeg årets første julemarsipan, rett der, foran sjokoladehylla, og da begynte jeg å le. Jeg kjøpte den ikke. Jeg skal spare.

Lagde en spilleliste som jeg tror skal følge meg gjennom høsten: i’m just fearing one day soon i’ll lose my mind

Tok 20-bussen hjem halv tolv i går fra jobb, alle drakk øl og jeg drakk Solo, orka ikke, klarte ikke, så på alle de glade folka og skulle ønske jeg var en av dem, men i går passa det best for meg å gjemme meg bakerst på bussen med Daughters nye låt på øra, og Oslonatta flimra foran øynene mine mens 20-bussen fulgte meg hjem og bak meg satt det to kompiser som snakka om en tredje kompis som satt inne nå. Tidligere på kvelden sto jeg aleine i et hjørne og solgte bøker og så på gjengene som var glade, og jeg vurderte å kjøpe en øl jeg også, så meg selv stå i mengden der, glad, høy latter, langt hår, men også for trang kjole, strømpebukser som fikk magen til å bule, og jeg ville bare pakke meg inn i et langt skjerf og komme meg hjem sammen med stemmen til Elena, så jeg gjorde det i stedet.

Den forrige Daughter-skiva fulgte meg på så mange steder. Jeg husker en vårdag etter en lang vinter da jeg gikk til jobb i stedet for å ta trikken, og sola, vårsola, den aller første, veit dere, den som plutselig varmer etter en lang, kald vinter, blenda meg i vindusrutene mens hun sang Smother. Jeg begynte å grine, husker jeg, og så tok jeg bilde til instagram og trodde at nå, nå skulle alt bli bedre igjen.

Og den var med meg til Thailand, der jeg lå i en av sengene jeg bodde i, og varmen omringa kroppen min døgnet rundt, selv i mørket, og de andre satt nede og spiste lunsj, mens jeg måtte ha fem minutter for meg selv, så jeg satte på albumet og lå i senga og så på vifta i taket som gikk rundt og rundt mens hun sang Shallows, Shallows som handler om at jorda går under, Shallows som minner meg om boka The age of miracles som er en av de fineste jeg veit om, Shallows som minner meg om å sitte på grunna med jentene og M, på stranda i Thailand, å sitte på huk og så strekke ut kroppen, kjenne at jeg flyter på vannet, midt på natta, eller tidlig om morgenen, men før sola hadde stått opp, og vi satt i en ring og prata og lo, alle klærne i hauger oppe i sanda og jeg kjente den mjuke sanda mellom fingrene der jeg balanserte hele kroppen min på to pekefingre i sjøen, og den andre gangen vi bada sammen, så var det bare jeg som bada og han som satt på bassengkanten og tok en sigg mens jeg fløt som en stjerne og han passa på, Shallows som jeg en gang nevnte for han jeg delte hotellrommet med i Thailand at jeg skulle ønske den neste boka mi blei som. «Skriv den, da vel,» sa han en dag mange måneder seinere, på en rockeklubb i LA. «Skriv bøker som høres ut som den neste fuckings skiva til Daughter, bare gjør det, du kan det, helt sikkert,» og jeg smilte, men tenkte at han tok feil. Det veit vi ikke enda om han gjorde.

Og bare dager etter at jeg kom hjem fra Thailand og alle hotellrommene og viftene i taket og sandkorna mellom tærne og fingrene og langs kroppen, så tok jeg med meg en gutt hjem i regnet, det falt i store dråper ned i ansiktet mitt og han hadde hull i skoa og ble gjennomvåt. Vi gikk ved siden av hverandre fra Løkka til Gamlebyen, der han skulle flytte inn bare noen måneder seinere uten at noen av oss visste det da, og vi hørte på Daughter, som han skreiv på hånda si med penn, som han alltid gjør når det er noe han synes er fint eller kult, det siste jeg så ham skrive var Badelars – som var et av lagnavnene på en musikkquiz vi tapte sammen. Så vi hørte på Daughter og så ble vi kjærester og dette er vår tredje oktober sammen i samme leilighet, men denne eier vi. Sånn kan det gå. Tenk på alt det nye albumet til Daughter kanskje blir med på? Tenk på alt jeg skal bli med på. Tenk på det. Det er skummelt og fantastisk på samme tid.

Festivalsommeren 2015

Jeg glemte å fortelle dere om Øya.

Vi dro ikke på Roskilde i år. Vi blei hjemme. Sparte penger, hadde ikke penger, jeg gråt litt, jeg gjorde det. Men så kom august, og så kom Øya, og dagen før det begynte i Tøyenparken kunne man bytte billett mot bånd for å slippe unna den verste køen på åpningsdagen, så etter jobb, en helt vanlig tirsdag, jeg hadde henta noen esker på postrommet for å pakke ned mer av leiligheten vår, og jeg bar dem til banen og på t-banen til Tøyen og så, i stedet for å dra rett hjem, så gikk jeg i motsatt retning, mot køen, mot menneskene som kom gående mot meg med festivalbånd på armen og jeg bar eskene og jeg blei svett på ryggen under sekken og jeg måtte stoppe og ta av meg dressjakka og jeg kjente at jeg begynte å få litt gnagsår på den ene hælen, men jeg smilte så det gjorde vondt i kinna og så kom jeg fram til køen, som ikke var en kø en gang, bare fem ledige billettluker og noen glade mennesker som sto rundt og lette etter billettene sine.

Hei, sa jeg og viste fram arket med Øya-logoen på. Hei, sa han, kan jeg se leg? Ja, sa jeg, og ga ham bankkortet mitt, og det føltes som den første ordentlig varme sommerdagen i 2015 der jeg sto og kjente sola i ryggen og jeg rakk fram hånda mi og han trakk tøybåndet på håndleddet mitt og så stramma han det til, klipte, og sa: God festival. M-m, sa jeg og så begynte jeg å grine og le samtidig. Jeg satte eskene ned på gresset ved siden av billettlukene, skrudde opp lyden og tredde høretelefonene mine over hodet, det bustete håret og den svette panna, og Florence sang Shake it out, som hun skulle gjøre et par dager seinere, men det er en annen historie, og så løfta jeg eskene igjen, oppi eskene lå jakka mi og jeg gikk tilbake mot Tøyensenteret mens Florence sang, og Fay sang, og Caribou spilte og jeg grein og håpte at ingen så meg, men der gikk jeg, aleine med noen flytte-esker i henda og hele hjertet fullt av musikk og et fuckings festivalbånd på armen og endelig følte jeg meg hjemme igjen.

Halvveis tilbake til Tøyensenteret tikka det inn en melding fra ham på mobilen. Jeg har fått lønn, skrev han for første gang på tre måneder. Spandere en øl på deg på Posten? Og jeg sa ja, absolutt ja, du aner ikke hvor ja. Og han sa OK, ses snart, og jeg gikk dit i stedet for hjem, og der satt det mange andre mennesker med festivalbånd og en øl ble til fire og dagen blei til kveld og det kom folk vi kjente og ikke kjente og vi skålte for Øya og jeg fortalte dem ikke at jeg hadde grini da jeg fikk båndet, for jeg var litt flau, men det var fint.

Dagen etterpå var det festival og jeg var på jobb til to, halv tre, jeg satt og trippa i stolen og til slutt så måtte jeg bare gå. Er det greit at jeg går nå? spurte jeg, og de sa ja, det går bra, ses til uka, da? Jepp, sa jeg. God festival, sa de og jeg gliste og løp ned trappene, småløp til banen, småløp fra banen, og igjen begynte jeg å grine på veien bort og jeg rista på huet, smilte av meg selv, og da jeg kom inn på området så gikk jeg i baren og kjøpte en øl, og så fant jeg I og K og skålte i sola og de spurte meg om det var digg å være på festival igjen, og jeg kjente klumpen i halsen og begynte nesten å grine igjen, men i stedet lo jeg og sa ja, herregud, ja, og så fant vi T på The Switch og så gikk vi til Fay Wildhagen der vi satte oss på gresset og mista noen, fant noen andre, og da Fay sang «Fire on the mountain», som jeg hørte for første gang der, så fikk jeg gåsehud i den stekvarme sola og jeg begynte å grine da også, så pinlig mye grining, så mye tørking av tårer og forsøk på å vifte det bort hvis noen ser det, men jeg var bare så glad, jeg var så glad hele den dagen, og vi så Shamir og vi spiste mat og vi drakk øl og jeg sto foran på Caribou og grein da de spilte Odessa og bassen røska tak i hjertet mitt og tok det med på tur helt opp i de lengste lysa fra lyskasterne og det dura i hele Sirkus, og så avslutta vi kvelden på CHIC og Nile Rodgers, som covra Get lucky mens hele Amfi holdt opp telefonene sine, så det så ut som en hel stjernehimmel der rett bak oss og jeg dansa og var så lykkelig, så glad, så hjemme.

Dagen etter våkna jeg og var sjuk og gikk på penicillin resten av Øya, så sjuk at jeg måtte gå hjem før Florence hadde sunget ferdig. Sånn kan det gå. Men det var en bra førstedag. Den beste festivaldagen i 2015.

1. september 2015

Det skjer hvert år, en slags brytning, som om høsten ligger på lur og hopper fram, roper hallo! med henda i været og himmelen åpner seg og jeg kjøper månedskort og parkerer sykkelen min fordi jeg er så lei av å bli våt, lei av å fryse, lei av å komme trampende inn på Kaffebrenneriet om morgenen med luggen ned i øynene og kalde dråper i panna. Om våren føler jeg sommeren kommer snikende, at man ikke merker at den er her før man plutselig skjønner at man har gått uten jakke i et par uker alt, og er det ikke på tide å ta årets første – eller tiende bad? Mens høsten har alltid vært siste dagen på Øya, applausen under trekkfuglene, ropene mens vi går ut derfra, arm i arm, på vei til nye eventyr og vi har på oss en ekstra genser og strømpebukser og vi veit at nå er det over, et år til neste gang, trekkfuglene har reist, nå er det bare oss igjen. Men i år var det ikke sånn, vi gikk ut fra Øya med stjerner i øya og gåsehud på den varme sommerhuden, kanskje gikk jeg på penicillin og var sjuk, men jeg var også glad og så flytta vi.

Vi flytta til Galgeberg, han og jeg, og dagen etter Øya var det varmt og klamt og flyttebilen kom halv tolv, så da var det bare å brette opp erma og begynne å bære. Lamper, stoler, bokeske på bokeske bar vi ned i flyttebilen som Nilen kjørte for oss, og en etter en stilte de opp, kompisene våre, noen bakfulle etter Øyas siste dag, noen freshe etter en rolig helg, og forrige gang vi flytta, så brukte vi tre turer med flyttebilen + en taxitur. Denne gangen flytta vi på to turer, og så var det tomt på Tøyen og helt fullt i stua på Galgeberg. Vi spiste pizza i bakgården vår og delte ut øl til slitne flyttehjelpere. Nilen drakk cola og ga meg en god klem før han stakk avgårde igjen med flyttebilen. Så mange gode venner har vi, som kom og hjalp til. Så mange fine folk som løfta og bar og stilte opp og gjorde unna flyttedagen på bare fire timer. Vi var der, alle sammen, bar alle eskene og alle møblene og så bodde vi et helt annet sted.

To dager seinere sto jeg på Tøyen etter å ha vaska ut. Vi hadde noen småting igjen, noen hyller her, noen dører der. Jeg hadde nettopp vaska vinduene i stua, og utenfor vinduet fanga noe blikket mitt. En ballong fløt langs Ring 2 der nede, en heliumballong som svevde bare en meter over bakken, og den var forma som en traktor. Jeg lente meg ut av det åpne, nyvaska vinduet og fulgte den med øynene, en rød traktor som svevde bortover veien mens sola gikk ned bak Tøyensenteret. Så kom det en bil kjørende og den tok med seg ballongen, kanskje tvinna tråden seg inn i det ene hjulet, kanskje ble den bare hengende fast i farta, kanskje slapp den lengre vekk, kanskje sprakk den uten at jeg hørte det. Men den var der, i ti-tjue sekunder fløt det en traktor langs Ring 2 på Tøyen og jeg så den.

For to helger siden var vi i bryllup, jeg skrev om det i forrige post, jeg bada tre ganger der. Jeg vil bare si det igjen, hvis dere ikke hørte meg sist; jeg bada der, midt på dagen, mellom vielsen og festen gikk vi til stranda med badetøyet på og noen håndklær i et nett. Vi gikk ut på brygga, han hoppa, jeg tok stigen, og vi lå uti vannet der ganske lenge, han og jeg. Jeg viste ham at jeg kunne snurre rundt og rundt, han dukka under og fanga meg når jeg lette etter ham med blikket. Jeg la meg bakover i vannet og så forsvant hele verden, bortsett fra den blå, blå himmelen over meg, som var alt jeg kunne se hvis jeg bare så rett opp. Jeg hørte ikke noe annet enn lyden av min egen kropp, mitt eget hode, for når vannet lukker seg rundt ørene, så blir det sånn. Som om jeg er helt aleine der uti vannet. Jeg var der. I et halvt minutt fløt jeg i sjøen etter å ha sett en god venninne si ja til sin fyr.

I helga som var, den siste helga i august, så jeg den nye filmen til Joachim Trier på Cinemateket. Jeg fikk ikke sett Reprise da de viste den på fredagen, jeg fikk ikke sett skuespillerne i favorittfilmen min se hverandre igjen for første gang på mange år og snakke om innspillinga. Jeg så heller ikke Oslo, 31. august da de viste den med påfølgende samtale. Men jeg så Louder than bombs, og den var vakker. Den var ingen ny Reprise, men jeg trenger heller ikke en ny favorittfilm. Jeg har Reprise, jeg elsker Reprise, alt i den filmen elsker jeg, så høyt, dere aner ikke. Den redder livet mitt igjen og igjen og da er det på en måte ikke lov å bli skuffa når de andre filmene man gleder seg til ikke gjør det. Men det var mye i Louder than bombs som redda i hvert fall dagen min. Jeg anbefaler å se den. Men det jeg skulle fortelle dere nå, handla ikke så mye om filmen, som om å se utover salen og plutselig se et stort fnugg i lyset fra filmviseren, som når dere kan se støvet som lyser og flyr rundt i strålen, men dette var som mange støvfnugg knytta sammen, det så ut som en hel løvetannkrone når den har visna, og den lysende lille ballen fløt der, rett foran meg litt til høyre, og på lerretet hørte jeg musikken til Ola Fløttum, som får meg til å ville skrive all verdens fineste bøker, og to tenåringer gikk tur i grålysninga og jeg kjente at akkurat den scenen der, den kan redde livet mitt en gang jeg trenger det, akkurat den. Og jeg var der, akkurat da, i kanskje et minutt fløt det store støvfnugget innenfor synsvidden min og glitra i lyset fra filmen som dere alle burde se når den har premiere i oktober.

Det viktigste er ikke å se fin ut i bikini, men å kunne svømme

Jeg har bada sju ganger i sommer. Den første gangen var på sommerleiren til Flamme. Vi kom utpå ettermiddagen og jeg hadde pakka badedrakt fordi jeg glemte den i fjor. Vi bar mat og drikke opp langs stien til hovedhuset, og så var vi varme og svette da alt var på plass. Jeg løp og skifta og gikk fort uti vannet sammen med en annen, vi svømte selv om det nesten var for kaldt. Seinere den kvelden satt jeg på svaberget og passa på en ung jente som ville bade igjen, for ingen skal bade aleine, og mens hun svømte runde på runde i det litt for kalde vannet, så jeg på lysa over fjorden som flimra i vannet. Går det bra, ropte jeg en gang i blant, og fikk rungende ja til svar. Du trenger ikke å passe på, sa hun. Jo, sa jeg, og så lente jeg meg tilbake på svaberget og tok en slurk til av ølen min.

Den andre gangen var på Sørenga, og nok en gang turte jeg ikke å hoppe uti, men gikk ned langs stigen, svømte noen tak og svømte fort bort til stigen igjen. Fortsatt litt for kaldt.

Den tredje gangen var på Sørlandet, A hoppa uti fra tremetern og klarte å unngå brennmatene, mens jeg satt på svaberget og lente meg lengre og lengre uti vannet mens jeg holdt meg fast på steinene. Er det maneter her? ropte jeg, og både J og A sa nei, du er helt trygg. Er dere sikre? Ja, sa de igjen. Så lå jeg uti vannet og så opp på sørlandshimmelen litt før jeg svømte inn igjen og klamra meg fomlete til steinene.

Den fjerde gangen var på Sørenga igjen, og det var egentlig for kaldt, det hadde vært fint vær hele dagen, men da vi kom, så blåste det opp og flere rundt oss skynda seg hjem. Skyene trua over fjorden og vinden blåste tomme brus- og ølbokser på sjøen. Jeg må bade, sa jeg, og løp ned mot brygga, klatra fort ned stigen, dukka under og angra med en gang, så jeg løp opp og tilbake igjen. Var det kaldt? spurte J. Nei, sa jeg mens jeg hakka tenner.

Den femte, sjette og sjuende gangen var i helga, da vi var i bryllupet til en god venninne av meg. Vi kasta oss uti vannet etter vielsen, før festen. Det var helt nydelig. Endelig 20 grader i sjøen, og jeg lå der ute og spredde armer og bein ut i vannet mens det bar meg utover og over meg var det bare blå, blå himmel. Etter festen løp folk nakne uti og jeg fikk opp glidelåsen på kjolen og fulgte etter. J kom løpende etter meg igjen og vi lå uti vannet der i mørket og hørte latteren fra nachspielet, som vi droppa etter å ha fått låne et håndkle på deling. I hotellsenga var det sand overalt og jeg tenkte at sist gang jeg lå i en hotellseng med sand under ryggen var i Thailand i 2013, da vi bada hver dag og uansett hvor mye vi børsta av oss før vi la oss, så var det sand der. Et lite lag nederst i sengene våre på Koh Samui. Den syvende gangen var rett før vi blei henta, vi satt i sola og kjente at vi måtte bare bade. Hvem vet når neste gang blir? Så vi løp uti igjen, i dagslys denne gangen, og jeg dukka under igjen og igjen. Håret mitt tørka i bilen på vei hjem. Saltet på huden og sand i Converse-skoa.