Jeg sitter på trikken, på vei for å møte en kompis for en øl på en tirsdag, og jeg har dårlig batteri, så jeg skrur av internett og setter på en spilleliste jeg har gjort tilgjengelig uten nett, og som vanlig har jeg den på shuffle, alltid shuffle, man må la seg overraske i hverdagen, og det er mørkt utenfor, julelysa på Glassmagasinet skinner og jeg tenker at jeg må kjøpe julegaver snart, jeg må sette i gang, og Vic Mensa blir til en stemme jeg kjenner igjen uten å huske fra hvor, og jeg myser med øya ut gjennom vinduet, jeg kan bare sjekke på mobilen hvilken låt det er, men jeg venter, prøver å finne ut av det, hører på teksten,
will you ever come to me / make your mind up, let it be / in your heart, in the cold / there’s a place you can go / where you’ll see what I saw from the start / that we were never meant to sleep apart
og jeg vet fortsatt ikke hvem det er, men jeg vet godt hvem jeg er og hvem jeg var, jeg vet så godt hvilken Linn som ville elsket denne låta, jeg husker henne godt, kanskje satt hun akkurat her, på denne trikken, og kanskje tenkte hun på han som gikk, eller han som aldri kom, kanskje tenkte hun på han som alltid kom tilbake, men aldri ble, kanskje tenkte hun på han som forsvant til et annet land, og alle bor de et sted inni meg, fortsatt, alle eier de sine sanger og sine minner og selv om jeg ikke vet hvem de er lenger, så visste jeg hvem de var en gang, og jeg lurer på om de tenker på meg, som jeg tenker på dem, om de sitter på trikken og lurer på om jeg har det bra, og noen ganger får jeg lyst til å ringe bare for å si det, at jeg har det bra nå, at det gikk bra med meg også, at jeg er en annen nå enn da, men jeg husker det så godt, og stemmen til Kari mikses så den spilles i flere lag og jeg kjenner klumpen i halsen og så må jeg gå av trikken for å ikke kjøre videre i feil retning, for å ikke havne lenger unna kompisen min enn det som var meninga, og jeg går bortover fortauet som den jeg er nå og den jeg var en gang, og jeg kan skrive om det, så jeg finner baren og et bord og jeg tar opp skriveboka mi, skriveboka som blir brukt for lite, enda jeg elsker å skrive i den, jeg kjenner det hver gang jeg gjør det, men glemmer det når jeg ikke gjør det, og den er full av blekkflekker, fordi en kulepenn sprakk inni den, men det får gå og jeg skriver noe kort om å høre på denne låta, om å vente på en kompis, om å ha blitt en annen enn den jeg var, og at det må være greit. Kjedeligere? Kanskje. Gladere? I hvert fall mer tilfreds. Og på veien til baren ringte jeg hjem til fyren min bare for å spørre om han hadde det bra. Han hadde det bra. Jeg hadde det bra. Vi hadde det bra, og jeg ser på skjermen når jeg skal trykke på låta en gang til at det er Farao, selvfølgelig er det Farao, eller Kari som hun egentlig heter, Farao som slapp EP-en sin tidligere i år og som jeg har hørt på så mange ganger, men akkurat denne låta var bare en del av den EP-en, som om jeg ikke skjønte at den beste låta hennes lå rett der, innimellom alle de andre fine låtene, og bare venta på å få bli spilt alene, så jeg skulle skjønne hva den handla om, så jeg skulle skjønne hva alt handla om.
dette gjorde meg varm
Jeg har savna å lese tekstene dine. Du er så flink.
Du skriver så bra.
Yes! Du er tilbake. Har savna tekstene dine og det passa perfekt at de kom nå, i eksamenstida, når det føles som om hele livet er satt på vent og det eneste som får meg til å huske at det finnes noe mer enn å sitte på lesesalen til langt på kveld, er låter jeg hørte på og digga til før i tida, og tekster som får det til å krible i fingrene og hjertet til å banke litt hardere i brystet.
Tusen takk!
Å, akkurat sånn er det! De tidligere versjonene av meg finnes fortsatt, og de kommer frem når jeg ser filmer, hører musikk eller leser bøker som de var ekstra opptatt av. Stort sett liker jeg dem fortsatt, både filmene, låtene, ordene og versjonene av meg selv. Stort sett. Liker denne teksten, også, for det er virkelig akkurat sånn.