Sommeren min begynte for fullt da vi ankom Roskilde og fikk båndet på hånda. I stedet for å løpe og stresse med å finne teltplass, så kjøpte vi oss et brett med øl og så på folka som løp, som satte opp telt, som fant plasser, som fant vennene sine, som trilla anlegg og campingstoler langs veien. Jeg husker spesielt godt den første slurken med kald Tuborg, og en gjeng med folk på min alder som trilla forbi oss med et bra anlegg og de spilte Duke Demonts «I Got U» og jeg husker at jeg lukka øya, at jeg smilte, at ølen var kald og sommeren varm og at eventyret nettopp hadde begynt.
Vi fant et telt, vi hadde betalt for Get-a-tent på forhånd, og det er det beste jeg har gjort. Vi dro på konsert, vi dro til København, vi dro til Roskilde by, vi drakk øl, vi sov, vi lå på gresset, vi lå i hengekøyene, vi leste bøker, vi drakk kaffe, vi spiste mat, så mye mat, vi løp i støvet, vi festa på gresset, vi så sola stå opp den aller siste natta og vandra hjem hånd i hånd fra en fest i en camp, selv om vi både kom og dro aleine. Ingen stor camp, bare han og jeg i et for stort telt, men det var skikkelig fint.
I Oslo har det vært 30 grader døgnet rundt, jeg har ikke bada nok, men jeg har bada litt. Jeg har lest bøker i bakgården, på brygga, i sofaen, på gulvet. Jeg har hørt på musikk på bussen, på gangveiene, i bakgården, i stua. Jeg har drukket øl på et tak, på Youngstorget, i bursdag og i vinduet. Hver morgen lager vi kaffe og spiser frokost, hver morgen tenker jeg at dette snart tar slutt, at høsten kommer når som helst, at selv om svetten renner nå og det kjennes som at både Oslolufta og tida står stille, så blir det kaldere, og vi veit ikke hva som skjer da. Jeg skriver ingenting og bruker nesten all tida mi på å tenke at jeg må skrive, men jeg vet ikke lenger hva historien min handler om, og om jeg har noen historier å fortelle, så jeg hører på andres historier i stedet.
Jeg tenker på sånn jeg pleide å skrive, at jeg helt uten filter la ut hjertet mitt her på bloggen og at noe av det ble med i noen bøker, mens nå har jeg et dokument jeg kaller skamløshetens dokument og ikke engang der tør jeg å være helt ærlig, og uten at man legger hjertet sitt i det, så blir det jo ikke bra, det vet vi alle. Hjertet mitt har vært med på så mangt. Men selv et rolig samboerhjerte på Tøyen kan huske hvordan det var å være 14 og usikker eller 24 og uredd, kan det ikke? Jeg må bare huske det, og så må jeg skrive om det. Eller om noe helt annet. Men aller først må man bade. Og lese en bok. Hotel New Hampshire, for eksempel. Og høre på musikk. Høsten kommer fort nok, nå er det sommerferie.
