Og når sola står høyest på himmelen, så kan jeg lukke øya og være 11 år igjen, skrubbsår på knærne, et bankende hjerte, bustete hår og altfor lange armer

Jeg går oppover langs Kampen, skal hjem til lillesøsteren min for å mate katten hennes. Jeg går og leser og får en halvtime for meg selv, det lukter godt ute, middagsmat og sol, jeg hører barn leke i portrom og hager og det slår meg at det er sommerferie nå. Jeg jobber en siste uke på jobben før jeg reiser på Roskilde, men i forrige uke fikk barn og ungdom sommerferie. De sa hadet til hverandre og skal ha fri helt til august. Hvert år tenker jeg at jeg burde ha fri helt til august. Hele mai, juni og juli. Men jeg har ikke fri, jeg jobber og er voksen, men det er ikke så ille å jobbe om sommeren. Jeg står opp tidlig, jogger før jobb, heller kaffe i koppen og sykler eller går til jobb, gjør unna det jeg får tid til før jeg skal hjem igjen fra kontoret. Jeg tenker på alt jeg skal skrive når jeg ikke sitter foran en skjerm og et tastatur. Når jeg gjør det, så skriver jeg ingenting.

Katten hennes mjauer når jeg låser meg inn, jeg skifter vann og heller oppi ny mat, setter meg på gulvet og koser med den, så går jeg hjem igjen til det stedet der jeg bor, der den ene katten vi bor med sitter i vinduet og ser ut på Tøyen, jeg stopper opp i bakken og prøver å fange blikket dens, men den ser meg ikke. Jeg har lest hele novella til Rishøy på turen, den om alenemora og datteren Alexa som fikk meg til å grine da jeg hørte utdrag fra den på Granta-festen for lenge sida.

Når jeg låser meg inn hjemme igjen sover han fortsatt på sofaen og jeg rydder skrivebordet mitt, legger fargeblyanter i praktiske glass, kaster papirer, legger skrivebøkene klare og bøkene om skriving ved siden av og så hører jeg på byen utenfor mens jeg ikke skriver. Kanskje jeg trenger en sommerferie fra skrivinga? Men det føles ikke så bra å ta sommerferie når man har skulka de siste par månedene, gjør det vel? Men tida går så fort, og dødlinjene flyr forbi meg, ukene glir inn i hverandre og helgene er som små timer og før du vet ordet av det, sitter jeg på en buss på vei til Roskilde.

Skriv oppfølgeren til Roskilde, lo de.

Ja, det kan jeg gjøre, sier jeg. Roskilde 2. All my friends are dead.

Nei, all my friends are old.

Venneløs, men i hvert fall uten hjertesorg, sa fyren min. Det har han rett i. Og vennene mine er jo der. Bare ikke på Roskilde.

Der er det bare han og meg.

Litt som i skoleferien. Alle vennene mine som sa hadet siste skoledag, og så så vi hverandre ikke igjen før i august. Hei, hvor har du vært, hva har du gjort, har du blitt eldre? Har du kyssa en gutt? Har du reist til et nytt sted? Har du fått en ny bestevenn? Alle de andres spennende historier. Solbleika hår, nye smykker, t-skjorter fra Syden. Mine kjedelige, men trygge somre på Hudøy, hos farmor, i hagen.

Som regel hadde jeg reist på feriekolonier, lest bøker, lånt nye på biblioteket, blitt forelska i en jeg ikke turte å prate med og bada ganske mange ganger. Fått 40 myggstikk. Jeg håper sommeren min i år blir ganske lik, egentlig. Men i år skal jeg kanskje snakke mest med han jeg er forelska i, bare.

9 kommentarer til «Og når sola står høyest på himmelen, så kan jeg lukke øya og være 11 år igjen, skrubbsår på knærne, et bankende hjerte, bustete hår og altfor lange armer»

  1. Det er kanskje det fineste med å bli voksen syns jeg – at man tør å snakke med de man er forelska i. Som regel i hvert fall. Noen ganger blir man jo 14 år igjen.

  2. Hei ønsker deg en fin sommerferie, er gøy å se at du følger drømmen din! Det gjør meg gla! Ønsker deg alt godt klem fra meg :)Begynner å bli en lang stund siden Bjøntegaard nå, kjenner det alltid er litt sårt å tenke på tiden som var, men tide som er er jo også fin 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.