En som blir og en som drar

Dette er en bloggkonkurranse! Du kan ikke vinne betakaroten eller sminke, men bøker. Jeg og Heidi Furre har laga fire pakker, alle inneholder pocketutgavene av Furuset og Parissyndromet. Boka mi handler om en jente som blir, boka til Heidi handler om en jente som drar. To stykker som kommenterer her får en pakke i posten! Spørsmålet er som følger:

Hvis din beste venn skulle blitt igjen hjemme, mens du reiste til et helt annet sted på jorda, hvilken bok ville du gitt i avskjedsgave? 

Vi trekker to vinnere hver, helt tilfeldig fra kommentarene, på mandag 7. juli. Du kan også delta i konkurransen på Heidi sin side, så har du dobbelt så stor sjanse til å vinne! Om du ikke vinner, så finnes boka i bokhandelen også, og det er skikkelig stas. Klar, ferdig, gå!

Edit: Vinnerne er trukket og har blitt kontaktet! Tusen takk for alle de fine svarene deres, håper det er lang kø på biblioteket for å låne samtlige av bøkene etter dette. God sommer!

_MG_4994

Og når sola står høyest på himmelen, så kan jeg lukke øya og være 11 år igjen, skrubbsår på knærne, et bankende hjerte, bustete hår og altfor lange armer

Jeg går oppover langs Kampen, skal hjem til lillesøsteren min for å mate katten hennes. Jeg går og leser og får en halvtime for meg selv, det lukter godt ute, middagsmat og sol, jeg hører barn leke i portrom og hager og det slår meg at det er sommerferie nå. Jeg jobber en siste uke på jobben før jeg reiser på Roskilde, men i forrige uke fikk barn og ungdom sommerferie. De sa hadet til hverandre og skal ha fri helt til august. Hvert år tenker jeg at jeg burde ha fri helt til august. Hele mai, juni og juli. Men jeg har ikke fri, jeg jobber og er voksen, men det er ikke så ille å jobbe om sommeren. Jeg står opp tidlig, jogger før jobb, heller kaffe i koppen og sykler eller går til jobb, gjør unna det jeg får tid til før jeg skal hjem igjen fra kontoret. Jeg tenker på alt jeg skal skrive når jeg ikke sitter foran en skjerm og et tastatur. Når jeg gjør det, så skriver jeg ingenting.

Katten hennes mjauer når jeg låser meg inn, jeg skifter vann og heller oppi ny mat, setter meg på gulvet og koser med den, så går jeg hjem igjen til det stedet der jeg bor, der den ene katten vi bor med sitter i vinduet og ser ut på Tøyen, jeg stopper opp i bakken og prøver å fange blikket dens, men den ser meg ikke. Jeg har lest hele novella til Rishøy på turen, den om alenemora og datteren Alexa som fikk meg til å grine da jeg hørte utdrag fra den på Granta-festen for lenge sida.

Når jeg låser meg inn hjemme igjen sover han fortsatt på sofaen og jeg rydder skrivebordet mitt, legger fargeblyanter i praktiske glass, kaster papirer, legger skrivebøkene klare og bøkene om skriving ved siden av og så hører jeg på byen utenfor mens jeg ikke skriver. Kanskje jeg trenger en sommerferie fra skrivinga? Men det føles ikke så bra å ta sommerferie når man har skulka de siste par månedene, gjør det vel? Men tida går så fort, og dødlinjene flyr forbi meg, ukene glir inn i hverandre og helgene er som små timer og før du vet ordet av det, sitter jeg på en buss på vei til Roskilde.

Skriv oppfølgeren til Roskilde, lo de.

Ja, det kan jeg gjøre, sier jeg. Roskilde 2. All my friends are dead.

Nei, all my friends are old.

Venneløs, men i hvert fall uten hjertesorg, sa fyren min. Det har han rett i. Og vennene mine er jo der. Bare ikke på Roskilde.

Der er det bare han og meg.

Litt som i skoleferien. Alle vennene mine som sa hadet siste skoledag, og så så vi hverandre ikke igjen før i august. Hei, hvor har du vært, hva har du gjort, har du blitt eldre? Har du kyssa en gutt? Har du reist til et nytt sted? Har du fått en ny bestevenn? Alle de andres spennende historier. Solbleika hår, nye smykker, t-skjorter fra Syden. Mine kjedelige, men trygge somre på Hudøy, hos farmor, i hagen.

Som regel hadde jeg reist på feriekolonier, lest bøker, lånt nye på biblioteket, blitt forelska i en jeg ikke turte å prate med og bada ganske mange ganger. Fått 40 myggstikk. Jeg håper sommeren min i år blir ganske lik, egentlig. Men i år skal jeg kanskje snakke mest med han jeg er forelska i, bare.

Hverdagen i juni

Vi tar en kaffe og snakker om den nye boka mi, jeg noterer i hodet og tenker at jeg skal få det til. Han sier at jeg kommer til å gjøre store ting. You’re very talented, Billy. 

Jeg flytter til et nytt sted og det er ryddig etter en uke, og rotete etter innflytningsfesten. Jeg hadde det rotete i Gamlebyen da jeg bodde aleine, jeg har det rotete på Tøyen når jeg bor sammen med noen. Men jeg kan ha det ryddig også. Og jeg kan være lykkelig selv om det er rotete. Jeg har en haug med kryssord og biter på blyanten min mens jeg blar meg gjennom farmors gamle kryssordbøker for å finne løsninga. Synonymer og ord jeg ikke kan, men som jeg lærer meg fordi de passer inn i rutene, loddrett og vannrett.

Noen netter får jeg ikke sove, det er for varmt eller for klamt. Jeg hører trafikken utenfor, fordi vi lufter, men lufta utenfor vinduene er også varm og klam, det er sommer i Oslo og jeg tenker at det når som helst kan begynne å regne, og om tre måneder er det høst igjen, så jeg skal aldri klage. Jeg hører bilene og bussene kjøre forbi utenfor. Ser for meg at jeg reiser meg opp og ser ut av vinduene, finner andre vinduer med lys i, ser andre våkne mennesker, andres våkne liv. Men jeg blir alltid bare liggende i senga. Hvis jeg ikke åpner øynene, så sovner jeg igjen til slutt.

Jeg løper ut døra, bortover fortauet, venter i lyskrysset som bruker enormt lang tid, og så løper jeg i Tøyenparken, opp og ned, fram og tilbake, får ikke puste, og løper videre allikevel, helt til jeg må løpe hjem igjen, ringe på, bli sluppet inn, tøye ut på stuegulvet, ta av meg joggeskoene, ta sit-ups og gjøre ryggøvelsene mine, vet ikke om jeg gjør det mest for å komme i form, holde meg i form eller fordi jeg er redd for å bli tjukk. Helsa burde være viktigst, men redselen for å bli tjukk er større enn redselen for å dø av hjerteinfarkt. De henger ikke nødvendigvis sammen, selv om vi lærer det. Man kan være tynn og usunn, og tjukk og sunn.

Vi ser på Game of Thrones og jeg heier på Tyrion Lannister, vi lager middag og jeg går i joggebukser, vi sover inntil hverandre og våkner samtidig, men jeg står opp først, vi har fått to katter og en av dem prøvde å hoppe ut av vinduet, jeg tok den i halen og dro den ned igjen, hjertet mitt dundra i brystet, hjertet dens dundra i brystet, men den visste ikke at den kunne ha dødd. Den ble sur og gikk og gjemte seg. Jeg sier fortsatt unnskyld for å ha dratt den i halen, men jeg redda livet dens. Vi tør ikke ha vinduene åpne, så vi svetter i hjel i sola. Når han blir frisk, skal vi sitte i parken hele tida.

Det er under en måned igjen til Roskilde, og jeg har ikke noen konkret plan. Alt jeg vet er at jeg vil dit. Det kommer til å ordne seg.

Når jeg står opp, går jeg på badet, blir der inne lenge, smører inn kroppen min med solkrem, når jeg løper ned trappene og ut døra for å gå på jobb, så tenker jeg på da jeg var liten, de siste ukene på skolen, lukta av solkrem og å ta følge med mamma de første sommerdagene, før sommerferien, før Syden og farmor. Når det var for kaldt til å gå med shorts de første timene om morgenen, men for varmt til å ha på noe annet når lillefri var over. Jeg lukter solkrem hver dag. Når som helst kan det begynne å regne.