Møt meg i Montauk

Det er gode tider. Jeg er 27, snart 28, det begynner å gå seg til nå. Det ble kanskje ikke sånn som jeg trodde det skulle bli, noen ting ble bedre, noen ting ble dårligere, og det er ikke over enda, nok av tid. Tid er alt vi har, helt til den stopper for oss, og det veit vi jo ikke når er. Så det er bare å fortsette, stå opp hver dag, gjøre sitt beste.

tumblr_mts8mlkNGa1qln39fo1_500

Jeg danser om morgenen, etter frokost, før tannpussen. Kent har sluppet ny singel som er god å gå til, jeg har kjøpt meg anorakk og sekk og ser ut som sunn og frisk ungdom (bare løgn, selvfølgelig, men det er godt å se ut som en friskus selv om jeg ikke er en), jeg går til og fra jobb og det er ikke ille, ikke ille i det hele tatt, det blir ca 6-7 kilometer trasking om dagen. Jeg hører på soul-lista mi på shuffle på jobb og nynner noen ganger høyt uten at jeg merker det sjæl. Fant denne Kygo-remixen av Marvin Gaye på soundcloud og skrudde opp.

tumblr_mw3jbidaqn1svceedo1_500

Jeg har aldri hatt problemer med tid, aldri følt meg gammel eller vært redd for å bli eldre, man er den man er, men det slår meg at det plutselig er 10 år siden veldig mange viktige ting skjedde i livet mitt. Jeg kan se på spillelister jeg lagde i 2010 og tenke at jeg lagde dem i fjor, og det er både rart og fint, tida bare er der og jeg tenker ikke særlig over den, men det var først da jeg så en greie på nettet med topp 10 scener fra Eternal sunshine of a spotless mind i forbindelse med 10-årsjubileet for filmen at jeg skjønte at det nå har gått ti år siden 2004. Det faktum at jeg fyller 28 i år og dermed var 18 for ti år siden har ikke vært noe jeg har tenkt på før jeg plutselig så bildene av Joel og Clementine på nettet, den filmen som har bodd i hjertet mitt siden jeg så den den gangen på kino i København, en støvete sommerdag i 2004, da vi gikk oss bort på veien hjem, den turen som senere ble en scene i en roman jeg ikke visste at jeg skulle skrive. Helge som la seg ned på bakken for å ta bilde av solnedgangen.

tumblr_mzc9gk59Wd1s5746vo1_500

Jeg som var tynn og 18 år gammel, langt hår og spisse hoftekanter, hengslete holdning og for store solbriller, jeg var så forelska at det gjorde vondt og uten at jeg helt skjønte hvordan, så hadde vi blitt kjærester, han og jeg, og han var ikke med og så filmen, den så vi uten ham, men vi så den mange ganger sammen etterpå. Og den filmen har jeg sett mange ganger siden ham, med mange andre, og alene. Jeg har grått i en kinosal i København da de viste den på Cinemateket der i 2010, jeg har grått under dyna hjemme i senga, jeg har grått på gulvet til en kompis da vi så den på veggen hans, den filmen er umulig for meg å se uten å begynne å gråte. Jeg gråter for Joel og Clementine, for deres famlende forsøk på å prøve igjen, for latteren i oppgangen på slutten, for Mary som elsker Howard for andre gang uten å vite det selv, for Stan som tilbyr seg å kjøre henne hjem og blikket hans når han ser på henne, jeg gråter for alle gangene jeg har prøvd igjen, og for alle gangene jeg har gitt opp. Jeg gråter for alt jeg visste da jeg var 18 og alt jeg vet nå som jeg ikke visste da. Tenk at det er 10 år siden den filmen kom? 10 år siden jeg var 18 år i sommeren som aldri tok slutt, før den kræsjlanda i 2005 og hjertet mitt som gikk i tusen knas sammen med den?

tumblr_n0nc02Y6rO1rfoocpo1_500

Tenk at jeg sitter her nå og hører på Marvin Gaye og skriver på det som forhåpentligvis skal bli min tredje bok. At jeg står opp hver morgen og lager kaffe, at jeg går til og fra jobb, 6-7 kilometer hver dag, at jeg snart flytter inn i en leilighet på Tøyen med den fineste fyren jeg veit, som jeg ble sammen med uten å helt vite hvordan jeg fikk det til, jeg er ikke like tynn, men har like langt hår (ok, bare på den ene siden), jeg har fortsatt hengslete holdning og for store solbriller (det er de samme jeg kjøpte den sommeren) og til sommeren skal jeg på Roskilde igjen, og på Øya igjen, jeg skal spise kake for å feire mitt tiende Roskilde-år, vi skal ikke gå oss bort, fordi vi kan alle veiene nå – og det er både fint og litt trist. Men om ti år håper jeg at jeg ser tilbake på 2014 og alle tinga jeg visste nå og som jeg vet da at jeg ikke visste, og kanskje vil jeg ha sett en ny film som skal forandre livet mitt, eller kanskje jeg skal se Eternal sunshine igjen og feire dens 20-årsjubileum.

Uansett håper jeg at jeg er glad. At jeg står opp om morgenen og lager kaffe, at jeg fortsatt lever, at jeg gjør det igjen, alt som også gjør vondt.

tumblr_n1h1vbjoD61ry60e1o1_500

 

 

 

7 kommentarer til «Møt meg i Montauk»

  1. Dette her var voldsomt hjerteskjærende.
    Felte nesten en tåre, fordi det ga meg så
    mange assosiasjoner til mitt eget liv, min egen alder,
    det som har vært, og det som er. Fantastisk. Takk.

  2. Å, dette traff meg rett i hjertet. Jeg finner ikke like fine ord for det som det du har gjort her, men den filmen, altså!

  3. Takk, Linn. Takk for at jeg får lov til å lese – og takk for at du skriver. Jeg skrev en kommentar til dette innlegget i natt, men så limte jeg den inn i et dokument på Mac-en i stedet for å poste den her, for jeg tror ikke jeg var helt klar til å legge den ut på Internett.

  4. Der satte du ord på alt jeg kjenner og føler, på en helt perfekt måte. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.