Om å telle ned til våren

Januar har vært den vanlige berg og dalbanen. Snø i fjeset om morgenen, varm dyne over kroppen om kvelden – tidlig kveld, for jeg vil egentlig bare legge meg med en gang jeg kommer ramlende inn hjemme, enten klokka er fem, seks, ti eller tolv. Jeg har sett utrolige mengder TV, lest fem bøker, skrevet litt og spist for mye mat. Jeg har begynt å trene igjen, jeg har meldt meg på hip hop-kurs og står i en dansesal en gang i uka mens jeg prøver å grave fram gamle triks fra kroppens minne. Jeg kan fortelle dere at kroppens minne er dårlig, om mulig ikke-eksisterende, men selv om jeg står bakerst og sliter og ser sånn her ut:

og på gode dager litt sånn her:

Så er det morsommere enn SATS. Tror jeg.

Jeg går til jobb om morgenen, fordi jeg bare blir deprimert av å kjøre kollektivtrafikk. Den kommer aldri når den skal og hvis den kommer, så er den enten så full at den kjører forbi, eller så klarer jeg akkurat å presse meg inn og så lukter det våte klær og jeg dunker borti medpassasjerene med veska og treningsbagen og albuer og de får håret mitt i ansiktet og jeg ender opp med å gå av før jeg skal, for jeg vil ikke plage noen, men det er umulig å ikke plage folk når man må stå oppå dem, om så bare fem minutter. Jeg velger meg fortauet. Jeg velger meg en gåtur. Jeg har votter og lue, jeg har musikk på øret og bein å gå på. Sykkelen min skal fikses med en gang snøen smelter igjen, og da skal jeg suse langs sykkelveiene igjen.

Hvert år teller jeg mandager i januar. Det er lettere enn å telle dager, man kan fort bli motløs av å tenke at det er over 60-70 dager til våren kommer, men det er ganske overkommelig å tenke at det kanskje bare er 8-9 mandager igjen å stå opp før det er lysere og varmere. Ukene går jo, enten vi vil eller ikke. Vekkerklokka ringer og man må stå opp, og man går på jobb eller skole, og man skriver to-do-lister og man stryker ut det man klarer å gjøre, og man er flink eller man har forbedringspotensiale, og så går man og legger seg, og så gjentar man dagen etter. Men det er fint.

2014 har alt i alt oppført seg pent hittil. Og på to-do-lista for året står skriving, rydding, pakking, L.A. i april, bli samboer, være glad. Jeg skal bo i leiligheten til Krummis, der jeg har vært på besøk mang en gang, og nå skal den være min til låns i et år, sammen med J. Vi skal ha et kjøkken som ikke er i stua, vi skal ha frokoster med radio og avis, et vindu man kan åpne for å lukte på våren og sommeren, en bakgård å parkere sykkelen i, vi skal ha en stue med et spisebord vi kan invitere gjester til spillkvelder og middager ved, vi skal ha et eget soverom og hvert vårt skrivebord, vi skal jobbe om kveldene og i helgene, og vi skal ha det fint. Jeg sparer penger og har laga budsjett. Jeg har kjøpt meg stavmikser og skal bli suppedronninga. Noen ganger er jeg redd for at alt skal gå til helvete, og noen ganger snakker vi om det, og så går det over igjen.

Men som Miri sa, det nytter ikke å være redd, selv om ting kan ta slutt. Ærlig talt, det er som å slutte å drikke sjokolademelk fordi den forrige kartongen blei tom. Og det er jo helt sant.

I kveld skal jeg danse igjen, i for stor bukse og slarkete t-skjorte, og uansett hvor sliten jeg er når jeg drar på trening, så er jeg energisk og glad når jeg kommer ut i vinterkulda etterpå med vannflaska i hånda og musikken i kroppen. Og om bare 6-7 treningskvelder kan jeg kanskje vandre hjem på bar asfalt i treningsklær heller enn innpakka i ull og skjerf og vinterjakke. Og uansett om våren lar vente på seg, så smugstarter jeg med en tur til Los Angeles, der er det sommer hele året. Jeg skal skrive i hagen til Nina mens hun er på jobb, og vi skal dra på eventyr om kvelden. Og når jeg kommer hjem, er det vår i Oslo også, og så flytter vi. Ikke bare jeg denne gangen. Ikke bare jeg så langt øyet kan se.

6 kommentarer til «Om å telle ned til våren»

  1. Det var lurt, å telle mandager i stedet for dager 🙂 Kanskje det går an å telle helger også, i alle fall om man har fri helger og fyller dem med noe man liker 🙂
    Det er normalt å være redd, men det er veldig bra at dere klarer å snakke om det. Jeg også er redd, men jeg vil helst ikke snakke om det og da blir det jo ikke noe bedre :/

  2. åh. sjokolademelk. nytter absolutt ikke å være redd for at den skal ta slutt. og jeg liker faktisk både sjokomelk, litago, cocio og Q-sjokolademelk.

    nå skal jeg starte på roskilde. gleder meg så innmari.

  3. hei, jeg ville bare fortelle deg at nå har jeg endelig fått lest bøkene dine, eller dvs jeg har ikke lest øya, men jeg har lest roskilde og furuset og tenkte jeg måtte fortelle deg hvor godt jeg likte dem! fikk lyst til å dra på roskilde og furuset kommer jeg feks til å lese på nytt en gang, for den traff meg, hvordan du skriver om alle stedene som er for små for alt det som lever i femtenåringer, hvordan man må dra, og hvordan det er å komme tilbake, alt det der, du treffer så innmari. og det med københavn og marius var så fint, på en måte, syns jeg. og i tillegg til det så har jeg bodd på høybråten, og det var gøy å lese om steder jeg kjenner til og har vært. nei, ble fan altså! inspirerende også, du har sånn en fin fortellerstemme, gikk rundt med den i hodet hele dagen etter at jeg hadde lagt fra meg voka:) så takk for kjempefine leseropplevelser!

  4. det er så bra at du danser. jeg tror det reparerer alt. danse og skrive – puste og sove. du skriver fantastisk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.