Om å telle ned til våren

Januar har vært den vanlige berg og dalbanen. Snø i fjeset om morgenen, varm dyne over kroppen om kvelden – tidlig kveld, for jeg vil egentlig bare legge meg med en gang jeg kommer ramlende inn hjemme, enten klokka er fem, seks, ti eller tolv. Jeg har sett utrolige mengder TV, lest fem bøker, skrevet litt og spist for mye mat. Jeg har begynt å trene igjen, jeg har meldt meg på hip hop-kurs og står i en dansesal en gang i uka mens jeg prøver å grave fram gamle triks fra kroppens minne. Jeg kan fortelle dere at kroppens minne er dårlig, om mulig ikke-eksisterende, men selv om jeg står bakerst og sliter og ser sånn her ut:

og på gode dager litt sånn her:

Så er det morsommere enn SATS. Tror jeg.

Jeg går til jobb om morgenen, fordi jeg bare blir deprimert av å kjøre kollektivtrafikk. Den kommer aldri når den skal og hvis den kommer, så er den enten så full at den kjører forbi, eller så klarer jeg akkurat å presse meg inn og så lukter det våte klær og jeg dunker borti medpassasjerene med veska og treningsbagen og albuer og de får håret mitt i ansiktet og jeg ender opp med å gå av før jeg skal, for jeg vil ikke plage noen, men det er umulig å ikke plage folk når man må stå oppå dem, om så bare fem minutter. Jeg velger meg fortauet. Jeg velger meg en gåtur. Jeg har votter og lue, jeg har musikk på øret og bein å gå på. Sykkelen min skal fikses med en gang snøen smelter igjen, og da skal jeg suse langs sykkelveiene igjen.

Hvert år teller jeg mandager i januar. Det er lettere enn å telle dager, man kan fort bli motløs av å tenke at det er over 60-70 dager til våren kommer, men det er ganske overkommelig å tenke at det kanskje bare er 8-9 mandager igjen å stå opp før det er lysere og varmere. Ukene går jo, enten vi vil eller ikke. Vekkerklokka ringer og man må stå opp, og man går på jobb eller skole, og man skriver to-do-lister og man stryker ut det man klarer å gjøre, og man er flink eller man har forbedringspotensiale, og så går man og legger seg, og så gjentar man dagen etter. Men det er fint.

2014 har alt i alt oppført seg pent hittil. Og på to-do-lista for året står skriving, rydding, pakking, L.A. i april, bli samboer, være glad. Jeg skal bo i leiligheten til Krummis, der jeg har vært på besøk mang en gang, og nå skal den være min til låns i et år, sammen med J. Vi skal ha et kjøkken som ikke er i stua, vi skal ha frokoster med radio og avis, et vindu man kan åpne for å lukte på våren og sommeren, en bakgård å parkere sykkelen i, vi skal ha en stue med et spisebord vi kan invitere gjester til spillkvelder og middager ved, vi skal ha et eget soverom og hvert vårt skrivebord, vi skal jobbe om kveldene og i helgene, og vi skal ha det fint. Jeg sparer penger og har laga budsjett. Jeg har kjøpt meg stavmikser og skal bli suppedronninga. Noen ganger er jeg redd for at alt skal gå til helvete, og noen ganger snakker vi om det, og så går det over igjen.

Men som Miri sa, det nytter ikke å være redd, selv om ting kan ta slutt. Ærlig talt, det er som å slutte å drikke sjokolademelk fordi den forrige kartongen blei tom. Og det er jo helt sant.

I kveld skal jeg danse igjen, i for stor bukse og slarkete t-skjorte, og uansett hvor sliten jeg er når jeg drar på trening, så er jeg energisk og glad når jeg kommer ut i vinterkulda etterpå med vannflaska i hånda og musikken i kroppen. Og om bare 6-7 treningskvelder kan jeg kanskje vandre hjem på bar asfalt i treningsklær heller enn innpakka i ull og skjerf og vinterjakke. Og uansett om våren lar vente på seg, så smugstarter jeg med en tur til Los Angeles, der er det sommer hele året. Jeg skal skrive i hagen til Nina mens hun er på jobb, og vi skal dra på eventyr om kvelden. Og når jeg kommer hjem, er det vår i Oslo også, og så flytter vi. Ikke bare jeg denne gangen. Ikke bare jeg så langt øyet kan se.

2013 del 5: i want to see the bright lights tonight like Linda Thompson

Med en gang oktober bikker november, så kommer den. Julestemninga. Folk irriterer seg kanskje over julemarsipan i hyllene fra starten av oktober, men det eneste jeg irriterer meg over er min egen hang til å nekte meg selv den før 1. november. Jeg sprekker hvert år. Hvorfor skal man nekte seg noe man vil ha? Litt fordi det er spesielt og litt magisk og jeg vil at det skal holde seg sånn, ikke bli noe jeg har hele året, alltid. Jula er magisk. Jula er alt det som er fint og klissete og lyst og varmt og mjukt i reklamene, jula er den lyden av dryssende snø og bjeller i det fjerne, jula er alt det som ikke egentlig finnes på ordentlig og det er derfor jeg elsker den. Illusjonen av snille barn og varme familier, en høytid uten stress der ingen fryser og ingen er sinte. Jula er jo ikke sånn, jeg veit det, jula er gavestress og familiekrangler, mennesker som ikke engang har en familie å krangle med og barn som vokser opp uten å noensinne pakke opp en eneste gave.

Min jul begynner fredag 29. november når Nils, J og jeg sitter på gulvet og ser Love, actually mens vi drikker øl. Jeg drikker juleøl jeg har kjøpt på vei hjem fra København og Malmö, der jeg var oppe hele natta og så sovna altfor tidlig dagen etter. Jeg griner på starten og midt i filmen, jeg griner av flyplasscenene og når Emma Thompson åpner julegaven sin og når hun retter på sengetøyet mens hun gjemmer seg på soverommet. Men jeg griner ikke av jula før på julaften. Jeg griner aldri av jula før på julaften. Og mens jeg venter på julaften, så jobber jeg, det snør og så smelter det igjen, jeg drikker julekaffe og pakker inn julegaver, jeg står opp tidlig og går seint fra kontoret. I slutten av adventstida kommer Nina og Jared fra LA og vi går ut og går ut og går ut igjen, vi har vår årlige julemiddag på Mr. Hong og de andre drar på nachspiel og jeg drar hjem. Men jeg har glemt nøklene mine og J sover så tungt og jeg klarer ikke å vekke ham med mine anrop og den pipete ringeklokka selv om jeg hele tida tenker at nå våkner han, nå våkner han, nå våkner han, men etter en time i regnet ringer jeg til Camilla og hun sier at jeg skal ta en taxi til dem, så jeg praier en taxi og sier adressa. Det er på Grorud, er det ikke? spør sjåføren. Haugen, ja, svarer jeg og så kjører vi, gjennom tunnelen og mot Furuset og Grorud, mot den lave blokka der lille-Simen bor. Sjåføren setter meg av et stykke unna, spør om jeg klarer meg, om jeg finner fram. Jeg har vokst opp her, sier jeg og prøver å smile, men jeg er iskald og hakker tenner, så jeg vet ikke helt hvor bra det ser ut. Han vinker til meg fra førersetet og jeg løfter hånda tilbake før han forsvinner nedover bakken og jeg går med forsiktige støvlett-skritt nedover den gjørmete gressbakken og så hører jeg musikken alt der, dunkinga fra bassen og latteren gjennom vinduene og døra nede står oppe, så jeg går rett opp og når jeg kommer inn, så ler de og sier at jeg ser ut som en våt katt. Jeg får pledd og jule-øl og pizza og Nina ler og sier at det er straffen for å ikke komme på nachspiel, da må man stå ute i regnet og angre litt før man gjør det riktige. Jeg tenker at hun forsåvidt har rett, og så danser vi til Bastilles «Of the night» og noen timer seinere drar jeg hjem til en våken kjæreste og får krype inn under dyna og endelig sove. Men det var verdt det. Timen i regnet og den sjuke taxiregninga og alt sammen. Det var så verdt det.

Så blir det jul på ordentlig, og det er ikke snø. I hele romjula er det ikke snø, ikke her, ikke på Furuset, ikke i Hakadal, bare på TV, akkurat som at sola alltid skinner på TV, er det snø i jula på TV, der er det jul på ordentlig. Og vi ser Alene hjemme og vi ser The Family Stone og vi ser Karl Bertil Jonsons julafton og vi spiser ribbe og vi spiser riskrem og vi åpner pakker og jeg nynner på julesanger mens jeg rydder gavepapiret etter en million leker og pysjamaser og sminkeskrin og alt annet som hører med når man feirer med to små barn. Ti minutter for meg selv mens jeg nynner på «Nordnorsk julesalme» og presser gavepapiret ned i en pose, sorterer vekk det jeg tror er papir nok til å sorteres som papir. Det ble jul, og så gikk den over.

Jeg hamstrer julemarsipan på halv pris og så blir det nyttårsaften og vi feirer med Furuset-gjengen. 2013 blir til 2014 og kort tid etterpå drar Nina hjem igjen til LA, jeg blir forkjøla og gjemmer meg under dyna og det har fortsatt ikke kommet snø. Men det går bra.

2013 var et kick-ass år. Et eventyr. Jeg er klar for 2014. Jeg vil løpe mer og spise mer god mat, jeg vil lese flere bøker og reise mer. Jeg vil gjøre en god jobb og være en god venn og kjæreste. Jeg vil stå opp tidlig og legge meg seint. Jeg vil danse hele natta og ha en ryddig leilighet. Jeg vil være bra. Eller som Heidi så fint sa det: Jeg vil springe fort og le masse, akkurat som Henriette Steenstrup sa. Og hver dag vil jeg gjøre mitt beste. Blir det ikke bra nok, så er det alltid i morgen.

2013s beste etter hukommelsen:

The secret life of Walter Mitty på kino, å kjøre sovetog til Stavanger, En som deg på kino, Drinking buddies på internett fordi den aldri kom på kino (jeg har bestilt dvd-en, ikke saksøk meg!), London Grammar – If you wait i hele november, Daughter – If you leave ut av mobilhøyttalerne mine i Thailand og i hele leiligheten min resten av året, Ásgeir Trausti – Dyrd í dauðaÞögn mens vi halvsov etter lange og søvnløse sommernetter, Heidi Furres Parissyndromet på vei til Thailand, Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp av havet på trikken, Truls – Out of yourself på vei til jobb i sluddet i februarmorgenene, Haim på Øya og frysninger på ryggen og tårer i øya, dagsfylla på Karpe Diem på Roskilde med tårer i øya og frysninger på ryggen, Cat Power på Øya og å måpende se henne sjangle over scenen og skrike i to mikrofoner mens gåsehuden sto opp til nakkehåra mine, å grine på Slottsfjell til «The Bottomless sea» av Unnveig Aas, å danse i stua til «Stockholm syndrome» av CLMD som jeg gikk glipp av på Slottsfjell, å synge høyt og falskt til «The monster» når jeg var aleine på kontoret, all ølen som har vært kald og alle klemmene som har vært varme og helt på tampen av året, den coveren her av «Undressed» og titusenvis av ting jeg veit at jeg har glemt.

Løp fort og le høyt! 2014 blir et eventyr!

2013 del 4: brand new Oslo

Det regner i bøtter og spann og det føles som om det er den første gangen det gjør det i sommer. Denne sommeren har vært en evig solfylt dag, selv kveldene har vært lyse, ølen har vært kald, han har vært varm, han legger igjen små lapper rundt om i leiligheten min der han skriver ned ting han liker ved meg (rynkene rundt øynene mine), jeg står opp tidlig og lager kaffe, nykverna kaffebønner, varme rundstykker, jeg jobber på et kontor, jeg skriver ikke, jeg bare prøver – det tomme dokumentet og redselen for at jeg ikke klarer å skrive hvis jeg er lykkelig. Men jeg prøver å bare nyte det. Å være lykkelig. Høsten kommer tidsnok.

Og høsten kom, men den var lys og varmere enn jeg forventa, eller kanskje jeg bare har blitt flinkere til å kle på meg med åra. Jeg tok toget til Stavanger, det var sol, men kaldt i været, sånn skarpt i lufta. Jeg elsker å kjøre sovetog. Jeg kjørte forbi Bryne og fant Bøker og Børst der jeg satt aleine, men på internett. Jeg leste bøker og tenkte jeg burde gå på kino, men jeg gikk tilbake til hotellet i stedet. Jeg elsker å bo på hotell, det føles som å være aleine hjemme, sånn som aleine hjemme føltes da man fortsatt bodde hjemme og huset egentlig var fullt av folk hele tida. Foreldre og søsken, og så plutselig, hele huset for seg selv. En helt annen stillhet. Men man gjorde jo kanskje bare det samme som alltid. Så på TV eller leste en bok. Sovna før noen kom hjem, eller ropte hallo tilbake da noen kom hjem og man fortsatt var våken. Jeg så OSV. på teater og var nesten aldri hjemme, alltid ute med noen fine folk, på quiz på Litteraturhuset og underskogspils, spiste sushi til middag og hørte folk lese fra bøkene sine. Frøydis ga ut bok og vi feira den på Liebling, så gikk vi ut for å danse med Furuset-gjengen og det tok en evighet før de kom, vi venta og venta og jeg ga nesten opp, men så kom de inn døra på Jæger, en etter en, og jeg klemte dem og så var det en som kom bakfra og la hendene foran øynene mine. Små hender og jeg skjønte ikke hvem det var, for hun sa ingenting. Hadde hun sagt noe, hadde jeg hørt det, og så fjerna hun hendene sine og jeg snudde meg og hylte, der sto Nina, hele veien fra Los Angeles og til Oslo hadde hun flydd for en helg og her sto hun. Griner hun? spurte gutta, og Nina nikka. Hun griner. Så klemte vi og så dansa vi.

Høsten var bokhøst på en helt annen måte enn jeg er vant til, men det er travelt i forlag også. Det er ikke lange køer eller sinte kunder eller glade kunder, men det er høstlister og nye bøker, kasser med bøker som kommer til kontoret og som jeg sender ut til de som skal ha dem. Slippfester og stifting av boksingler mens jeg hører på Radioresepsjonen. Jeg går trappa opp til femte etasje med morgenkaffen min i hånda og jeg passer Sjome for siste gang, for rett før jul får hun slag og må avlives. Den lille, rare, hvite katten som har bodd hos meg mange uker de siste åra. Hun var så mjuk og fin og de ukene hun bodde hos meg i høst sov hun oppå brystet mitt om natta. Hun var en sånn katt man blir glad i med en gang. Mjuk og rar, grønne øyne og små poter som tråkka seg plass i hjertet mitt.

Jeg ligger ikke på gulvet mitt fordi alt er vanskelig denne høsten, jeg prøver å stå opp tidlig og jeg prøver å holde leiligheten ryddig. Livet, et evig prosjekt. Men det går bra. Høsten er Daughter-konsert på John Dee og Frances Ha på kino. Jeg går og leser samtidig og boka jeg har nesa i denne høsten er De håpefulle av Nicolai Houm. Satan, for en bok. Jeg håper noen av dere fikk den til jul. Jonathan Johansson slipper «Den brända jorden» og jeg går og går og går i Oslo med den på full guffe i headsettet.