År: 2014

Nå drar vi snart. Jeg pakker i den rosa kofferten, og jeg gleder meg og gruer meg. Jeg tar med meg kamera, maskina jeg skriver på, dagbok, pennal og bøker å lese. Vi skal bo i et lite atelier ved stranda, det er kaffetrakter der, det ser lyst ut på bildene, senga er stor og mjuk, håndklær inkludert i leia, og palmene bor utenfor. Motorveien bor utenfor. Abott Kinney bor utenfor. Small World Books bor utenfor. Nina bor utenfor. Vi skal til San Francisco en helg, og jeg skal endelig besøke City Lights Bookstore! Jeg skal skrive ferdig førsteutkastet på en roman og jeg skal myse mot sola. Det er OK å være redd for å ikke få det til, men det er ikke OK å ikke prøve. Det at skrivedagene mine her hjemme det siste året har vært angstfylte og stressende og den tomme skjermen på PC-en min har skremt meg, det får bare være. Jeg drar fra det nå. Jeg pakker ned skrivebøker og andre bøker og jeg rømmer fra å ikke få til å skrive. Jeg veit at det egentlig ikke går an, at man skal klare å skrive overalt, men vi kan late som nå som jeg flytter til Los Angeles i en måned, at det skal funke å bytte by. Vi later som det, ok? Det har tross alt funka før. Noen tror ikke engang på skrivesperre, og jeg veit jo at det finnes, så la meg tro på at å bytte by funker.

Ting jeg har gjort på skrivepermisjon tidligere: sett filmer aleine, skrevet ekstremt mye dagbok, funnet meg et stamsted, drukket øl etter klokka fire, men aldri før, lest masse bøker, drukket vin aleine på en bar, skrevet ferdig et førsteutkast, skrevet ferdig et sjuende utkast, skrevet brev hjem, fått nye venner, blitt forelska, sittet i et vindu og sett ut på København, blitt dumpa rett før jeg dro, lagt meg før åtte fordi jeg blei dumpa rett før jeg dro, fått overraskelsesbesøk fra Oslo, feira bursdagen min på et utested til klokka åtte om morgenen, spist Frosties til frokost og sett på West Wing, lært meg å sykle uten hender.

Ting jeg vil gjøre på denne skrivepermisjonen: ikke bli dumpa før jeg drar, fordi fyren min skal bli med, skrive ferdig et førsteutkast og kanskje et andreutkast på noe annet, se filmer aleine eller sammen med fyren, ta bilder, myse mot sola, få meg et stamsted, drikke øl etter klokka fire, men ikke før, dra på roadtrip med Nina, huske solfaktor, skrive ekstremt mye dagbok, skrive brev hjem, få nye venner, stå opp når sola står opp på grunn av jetlagen og få tusen ting gjort før resten av byen våkner (husk å ta med kaffe hjemmefra), lese masse bøker, drikke vin med fyren min og Nina på en bar etter at arbeidsdagen er over.

(PS til innbruddstyver: Det bor en kattepasser i leiligheten vår mens vi er borte, så det ække noe vits å stikke innom der. Tudelu!)

PS til alle dere andre: Gledelig jul og godt nyttår! Håper dere også starter året med et eventyr!

noens første / andres siste / for mange bare en av mange / for andre er det ingenting 

det er desember igjen og jeg våkner 1. desember av at klokka ringer klokka seks, som vanlig, forskjellen er bare at jeg aldri pleier å stå opp når den ringer, jeg pleier å trykke på snooze, jeg pleier å gjøre det jeg alltid angrer på, sove litt til, bare litt til, ødelegge morgenen med min egen udugelighet, men denne dagen setter jeg meg opp i senga, rugger på han som sover ved siden av meg, aker meg ut og i dusjen, setter på kaffen og ovnen, lager frokost, heller oppi kaffe, finner fram sjokomelka, adventskalendrene våre, vi setter oss i sofaen under pledd og adventsstjerna lyser i stuevinduet, legger et mjukt lys over møblene og kattene våre, Julekongen 1. episode spilles av og det er fortsatt mørkt ute, men vi har stått opp

med og uten kuldegrader / det er overalt nå / overalt / til og med på steder vi aldri ser / der ingen tror på mirakler mer / det er de som bør få alt de ønsker seg og mer 

jeg har en haug med julegaver på kjøkkenet som jeg skal pakke inn i avispapir og klistre juleklistremerker på, skrive julekort til de jeg er glad i, de jeg savner, noen får en gave med kortet, fordi jeg har funnet noe jeg må gi dem, vi ønsker oss ikke noe lenger nå, jeg kjøper det jeg ønsker meg selv, men kanskje en strømpebukse ekstra fra mamma, kanskje noen hjemmestrikka sokker, kanskje en juleøl, en pose freia julesjokolade, noe som blir borte igjen, noe som kan spises opp, kanskje en sesong av den tv-serien der jeg alltid får den nye sesongen av lillesøsteren min, det er blitt tradisjon nå, men i år er det siste sesong, så hva skal jeg si at jeg ønsker meg neste år? det kommer flere tv-serier

men hva hadde skjedd / hadde noen brydd seg / hvis det var meg / som ikke hadde en å feire sammen med / jeg ville ønsket / jeg hadde trodd / og håpet på / at noen skulle ringt / eller kommet og banket på / hvis det var meg / hvis det var meg / som var blitt glemt bort / eller gjemt bort / fratatt all idé / om hva jul var 

det er den tida her, den måneden i året som alltid er så travel, som har slitt meg ut igjen og igjen, men alt jeg ser når jeg ser tilbake på den, er julelysa i gatene, snøfnuggene på nesetippen og skjerfet, haugen med gaver jeg har pakka inn og skal dele ut, jeg bruker ikke mye penger, det er ikke det som er viktig, jeg finner rare bøker og smågaver som jeg synes venna mine skal få, og så gir jeg det bort, fordi jeg liker det, fordi jula er det fineste jeg veit, og samtidig det aller såreste jeg veit, og tracey thorne synger at jeg griner av julesanger fordi we see the beauty in the spark, og alle lysa vi henger opp, feiringa av at sola snur igjen, at det bare går én vei nå, og jeg tenner lys på grava til farmor hvert år, og jeg husker jula, jeg husker snøen og gavehaugen og kriblinga i magen og julenissen og adventskalenderen og å telle dager, telle pakker, telle klemmer, og jeg husker da farmor døde bare et par måneder før jul og jeg husker den siste jula der hun lå i senga og ikke orka å lage julemat, og jeg husker alle julaftenene etter det, der jeg alltid griner, på do eller ute eller midt i stua så alle ser på, men det er bare sånn, og jeg griner fordi det er trist, og fordi det er fint, og fordi jeg veit at jeg er heldig, at jeg aldri er aleine, enten jeg er her eller der

bortsett fra lukten av naboens sju slag / og utenfor vinduet mitt / går folk fort forbi / de bærer på trær / og har dårlig tid / heldige er de / som lurer på hva de skal få og gi / som vet at noen venter / på at de skal komme hjem igjen / for å være sammen / men hva hadde skjedd / hadde noen brydd seg / hvis det var meg / som ikke hadde en å feire sammen med / jeg ville ønsket / jeg hadde trodd og håpet på / at noen skulle ringt / eller kommet og banket på / hvis det var meg / hvis det var meg – No. 4

jeg var på julekonsert i går, med en venninne av meg fra videregående som sang, og jeg grein mange ganger da også, jeg griner av julesanger, jeg gjør det, alle gjør det, gjør de ikke? og så mot slutten sang hun og to andre denne, «Hvis det var meg», som jeg ikke hadde hørt før, men som jeg fant på spotify på vei til jobb i snøen i dag tidlig og der sto jeg da, på Stortinget T-banestasjon og grein, tørka tårene pinlig berørt, mens jeg lo litt, og grein litt til, og så skjerpa jeg meg og kjøpte kaffen min, trykke på repeat og hørte på den igjen, og igjen, og huska på hvor heldig jeg er, og hvor aleine andre er, og at jeg håper jeg ringer eller banker på hvis noen trenger det

Jeg sitter på trikken, på vei for å møte en kompis for en øl på en tirsdag, og jeg har dårlig batteri, så jeg skrur av internett og setter på en spilleliste jeg har gjort tilgjengelig uten nett, og som vanlig har jeg den på shuffle, alltid shuffle, man må la seg overraske i hverdagen, og det er mørkt utenfor, julelysa på Glassmagasinet skinner og jeg tenker at jeg må kjøpe julegaver snart, jeg må sette i gang, og Vic Mensa blir til en stemme jeg kjenner igjen uten å huske fra hvor, og jeg myser med øya ut gjennom vinduet, jeg kan bare sjekke på mobilen hvilken låt det er, men jeg venter, prøver å finne ut av det, hører på teksten,

will you ever come to me / make your mind up, let it be / in your heart, in the cold / there’s a place you can go / where you’ll see what I saw from the start / that we were never meant to sleep apart

og jeg vet fortsatt ikke hvem det er, men jeg vet godt hvem jeg er og hvem jeg var, jeg vet så godt hvilken Linn som ville elsket denne låta, jeg husker henne godt, kanskje satt hun akkurat her, på denne trikken, og kanskje tenkte hun på han som gikk, eller han som aldri kom, kanskje tenkte hun på han som alltid kom tilbake, men aldri ble, kanskje tenkte hun på han som forsvant til et annet land, og alle bor de et sted inni meg, fortsatt, alle eier de sine sanger og sine minner og selv om jeg ikke vet hvem de er lenger, så visste jeg hvem de var en gang, og jeg lurer på om de tenker på meg, som jeg tenker på dem, om de sitter på trikken og lurer på om jeg har det bra, og noen ganger får jeg lyst til å ringe bare for å si det, at jeg har det bra nå, at det gikk bra med meg også, at jeg er en annen nå enn da, men jeg husker det så godt, og stemmen til Kari mikses så den spilles i flere lag og jeg kjenner klumpen i halsen og så må jeg gå av trikken for å ikke kjøre videre i feil retning, for å ikke havne lenger unna kompisen min enn det som var meninga, og jeg går bortover fortauet som den jeg er nå og den jeg var en gang, og jeg kan skrive om det, så jeg finner baren og et bord og jeg tar opp skriveboka mi, skriveboka som blir brukt for lite, enda jeg elsker å skrive i den, jeg kjenner det hver gang jeg gjør det, men glemmer det når jeg ikke gjør det, og den er full av blekkflekker, fordi en kulepenn sprakk inni den, men det får gå og jeg skriver noe kort om å høre på denne låta, om å vente på en kompis, om å ha blitt en annen enn den jeg var, og at det må være greit. Kjedeligere? Kanskje. Gladere? I hvert fall mer tilfreds. Og på veien til baren ringte jeg hjem til fyren min bare for å spørre om han hadde det bra. Han hadde det bra. Jeg hadde det bra. Vi hadde det bra, og jeg ser på skjermen når jeg skal trykke på låta en gang til at det er Farao, selvfølgelig er det Farao, eller Kari som hun egentlig heter, Farao som slapp EP-en sin tidligere i år og som jeg har hørt på så mange ganger, men akkurat denne låta var bare en del av den EP-en, som om jeg ikke skjønte at den beste låta hennes lå rett der, innimellom alle de andre fine låtene, og bare venta på å få bli spilt alene, så jeg skulle skjønne hva den handla om, så jeg skulle skjønne hva alt handla om.

 

2014 i musikk

den sangen jeg alltid sang i dusjen om morgenen der to jenter covrer en av fjorårets største guilty pleasures for min del og de klarer å gjøre den til en trist, men fin låt – den låta jeg hørte på i bilen til Nina mens vi suste langs motorveiene i Los Angeles og sola sto høyt på himmelen, traff meg i øynene gjennom palmetrærne, jeg hørte feil i refrenget og trodde hun sang we’re only seventeen, men fant ut at hun egentlig synger we’re on each others team, og begge deler er like fint, egentlig – å våkne fem om natta av en russefest oppi svingen og bli liggende og smile i senga, en av de siste ukene jeg skulle sove i leiligheten der jeg har bodd i seks år av livet mitt, ikke vekk meg, sang chris brown, og sola smøg seg innover gulvet, innover ryggen hans ved siden av meg, og jeg hørte 19-åringene feste som om de aldri skulle gjøre noe annet, og jeg reiste meg og gikk bort til vinduet, prøvde å se etter dem, finne dem et sted der ute, vinke til dem og smile, men jeg så ingen, bare trærne, de grønne trærne og musikken et sted der borte fra, en uke senere flytta vi til tøyen og jeg hørte ikke flere russebusser – den nye låta til L.O.C. som får meg til å gå i takt og føle meg tøff i trynet og når trommene kommer inn så går skrittene hardere og hardere og hardere helt til refrenget tar det helt ned igjen, igjen og igjen – den låta jeg løp bort til DJ-en på Kunstnernes Hus og spurte hva het, og hun sa  navnet på artisten, Tellier, sa hun, og jeg sykla hjem aleine gjennom mørke Oslogater i regnet og jeg stoppa på hvert lyskryss for å lete i Spotifylistene og på første låta jeg trykka på når jeg kom inn på artistprofilen traff jeg blink, og så sykla jeg hjem til et riff som minner meg om Radioheads fineste låt, som minner meg om en seng på Bislett og en fyr med for mye instrumentalmusikk i listene sine, som minner meg om en jeg en gang var, om regnet som traff meg i ansiktet på vei hjem, og det kjentes ikke kaldt ut – stemmen til Whitney Houston over en klubb-beat og den første kvelden på Roskilde mens vi venta på teltet vårt og drakk kalde Tuborg mens hele sommeren lå for våre føtter – soundtracket til den fineste filmen jeg så i fjor, The Secret Life of Walter Mitty – den første låta på lenge som har fått meg til å sette på repeat-knappen igjen, stemmen som er så sår og forsiktig, beaten i bakgrunnen som minner meg om en låt vi pleide å danse til i 2008, på de utestedene der det var klissete på gulvet og vi alltid ble for fulle, men aldri kasta ut – låta Nina sender meg og som jeg faller for med en gang, og når jeg forteller henne at jeg hører på den hele tida, skriver hun tilbake at hun dør litt inni seg, men samtidig føler seg helt levende når hun hører på den, om jeg skjønner hva hun mener, og jeg skjønner akkurat hva hun mener – den låta som får meg til å gå som en på film – den dumme partylåta som får meg til å lage en spilleliste som heter åååå-å-å, ååå-wåå-hå-hå – den nye låta til Wye Oak, bandet som holdt meg med selskap da jeg var ensom, men som nå holdt meg med selskap da jeg var sint – ny låt fra Interpol som høres ut akkurat som de alltid har hørtes ut, og jeg liker at ting er som de alltid har vært, jeg har aldri skjønt poenget med at man må forandre seg, at ting må forandres. Jeg skjønner selv at de må det, at de gjør det, men det er godt at noe fra 2004 fortsatt er som seg sjæl.

Jeg blei tagga i en sånn liste på facebook, og det som skulle bli en liste ble en historie i skiver, og fordi jeg prøver å slutte å være redd for å skrive, så kan jeg jo begynne her.

1. kent – Hagnesta Hill: ikke det første albumet jeg kjøpte, dessverre, men et evig album som har snø i lufta, oppveksten på Furuset, utsikta fra alle rommene jeg bodde på og hyllesten av Joakim Berg i seg

2. Sigur Ros – ( ): jeg husker fortsatt første gang jeg hørte denne plata, jeg husker hvem som viste meg den og jeg husker at da han dro hjem, så hadde jeg fått låne den, dette var før Spotify og jeg lasta ikke ned skiver fra nettet, fordi jeg var redd for å bli arrestert, og jeg hørte på den lånte skiva mens jeg så opp i taket og jeg var både sjukt lykkelig og bunnløst trist på samme tid. Den er lyden av en av mine sterkeste forelskelser og den absolutt verste hjertesorgen. I dag blir jeg bare glad når jeg hører på den, selv om dere kanskje vil se meg tørke en tåre eller ti.

3. Goo Goo Dolls – Dizzy up the girl: Dette, derimot, var den første skiva jeg kjøpte sjæl. Jeg kjøpte den på Hysj! Hysj! og jeg satt i bilen til pappa mens han og farmor var inne på senteret og handla, jeg satte den inn i bilstereoen og jeg pleide alltid å skippe de hardeste låtene, jeg likte John Rzeznik, ikke han andre, så jeg hørte på Slide, Iris, Black Balloon og den slags, men jeg hørte etterhvert på hele skiva, og jeg vet at det ikke er kvalitetsmusikk, men satan, som jeg elsket den da jeg var 12. Notatbøkene mine var fulle av tekstene, som jeg skrev ned mens jeg hørte på, trykka på pause, trykka på play, pause, play, pause, play – could you whisper in my ear, the things you wanna feel…

4. RHCP – Californication: lukta av en gutt på 16 da jeg selv var 14, den altfor store blå discmanen jeg gikk rundt med, som hadde shock control, men som skippa i sporene for hvert skritt allikevel, Scar Tissue midt på natta og drømmen om å ha sola i øynene hele året.

5. Bon Iver – Bon Iver: en av verdens vakreste skiver, start til slutt. Å begynne å grine en novemberdag med snø i lufta og en hals som snører eg sammen som skjerfet du har knytt rundt den når stemmen hans synger eller gitarene slår inn eller koringa kryper nedover ryggraden din og trommestikkene slår på hjertet ditt. Ca. sånn.

6. Thomas Dybdahl – Stray dogs: Thomas må med, men jeg visste ikke at det skulle bli dette albumet. Jeg likte det ikke den første gangen jeg hørte på det, ei heller den andre, tredje, fjerde eller femte, men nå. Hvis du spør meg nå hvilket album han har laga som er best, så vil en stemme inni meg rope at From Grace er en av hans vakreste låter, men at albumet Stray Dogs er fullkomment.

7. Tina Dickow – Notes: Et lite, skurrende akustisk album med låter som hun senere har spilt inn i ordentlige studioversjoner, men dette vil alltid være favoritten min. Sort/hvitt coveret da jeg kjøpte den selv, den brente cd-en jeg fikk høre det på aller først. Du kommer til å like dette, sa han. Han hadde som vanlig rett.

8. Damien Rice – O: Enda et album fra den tida, den tida da de beste albumene blei tredd nedover huet og hjertet mitt av folka jeg hadde rundt meg. Min første favorittlåt herfra var Cannonball, så blei det Delicate, så blei det Amie, og så blei det Older Chests, og den har holdt seg. Stått på stedet hvil. Overlevd tida som har gått, for å si det sånn.

 

9. Death cab for cutie – Plans: jeg sto i London i 2005, på Virgin Megastore, og de spilte denne, og jeg grep tak i en fyr med Virgin-t-skjorte og sa: Hva er dette? Og han pekte, og jeg kjøpte, og sorrow drips into your heart through a pinhole og jeg bodde på Skullerud og jeg overlevde, jeg blei meg, og hullene tetta seg

10. Tim – Lübeck (demoen): Den brente skiva som står ved siden av studioalbumene deres. Midt i byen var med på samtlige mixtapes jeg lagde fra jeg var 16 til jeg slutta å lage dem.

Burde aldri slutta å lage dem.

Sommeren min begynte for fullt da vi ankom Roskilde og fikk båndet på hånda. I stedet for å løpe og stresse med å finne teltplass, så kjøpte vi oss et brett med øl og så på folka som løp, som satte opp telt, som fant plasser, som fant vennene sine, som trilla anlegg og campingstoler langs veien. Jeg husker spesielt godt den første slurken med kald Tuborg, og en gjeng med folk på min alder som trilla forbi oss med et bra anlegg og de spilte Duke Demonts «I Got U» og jeg husker at jeg lukka øya, at jeg smilte, at ølen var kald og sommeren varm og at eventyret nettopp hadde begynt.

Vi fant et telt, vi hadde betalt for Get-a-tent på forhånd, og det er det beste jeg har gjort. Vi dro på konsert, vi dro til København, vi dro til Roskilde by, vi drakk øl, vi sov, vi lå på gresset, vi lå i hengekøyene, vi leste bøker, vi drakk kaffe, vi spiste mat, så mye mat, vi løp i støvet, vi festa på gresset, vi så sola stå opp den aller siste natta og vandra hjem hånd i hånd fra en fest i en camp, selv om vi både kom og dro aleine. Ingen stor camp, bare han og jeg i et for stort telt, men det var skikkelig fint.

I Oslo har det vært 30 grader døgnet rundt, jeg har ikke bada nok, men jeg har bada litt. Jeg har lest bøker i bakgården, på brygga, i sofaen, på gulvet. Jeg har hørt på musikk på bussen, på gangveiene, i bakgården, i stua. Jeg har drukket øl på et tak, på Youngstorget, i bursdag og i vinduet. Hver morgen lager vi kaffe og spiser frokost, hver morgen tenker jeg at dette snart tar slutt, at høsten kommer når som helst, at selv om svetten renner nå og det kjennes som at både Oslolufta og tida står stille, så blir det kaldere, og vi veit ikke hva som skjer da. Jeg skriver ingenting og bruker nesten all tida mi på å tenke at jeg må skrive, men jeg vet ikke lenger hva historien min handler om, og om jeg har noen historier å fortelle, så jeg hører på andres historier i stedet.

Jeg tenker på sånn jeg pleide å skrive, at jeg helt uten filter la ut hjertet mitt her på bloggen og at noe av det ble med i noen bøker, mens nå har jeg et dokument jeg kaller skamløshetens dokument og ikke engang der tør jeg å være helt ærlig, og uten at man legger hjertet sitt i det, så blir det jo ikke bra, det vet vi alle. Hjertet mitt har vært med på så mangt. Men selv et rolig samboerhjerte på Tøyen kan huske hvordan det var å være 14 og usikker eller 24 og uredd, kan det ikke? Jeg må bare huske det, og så må jeg skrive om det. Eller om noe helt annet. Men aller først må man bade. Og lese en bok. Hotel New Hampshire, for eksempel. Og høre på musikk. Høsten kommer fort nok, nå er det sommerferie.

 

2004 var et godt år for filmer som forandra livet mitt. Jeg har skrevet om Eternal Sunshine tidligere i år, og nå tenkte jeg å minne dere på at Zach Braff fikk oss alle til å høre på The Shins i 2004 og nå skal han altså gjøre det igjen. Den nye filmen hans Wish I was here utkommer i USA i sommer, og jeg krysser alt jeg har for at vi får sjansen til å se den lovlig også her hjemme.

Garden State var kanskje den rareste filmen jeg noensinne hadde sett da den kom. Går det an? tenkte jeg, jeg husker at jeg tenkte det. Er det lov å lage sånne filmer? Så rar, så morsom, så vanlig og uvanlig på samme tid. Og jeg så den igjen og igjen og jeg skjønte noe om historier, noe om at de ikke trenger å være på den eller den måten for å bli bra, at man bare kan skrive om alt det vanlige og utrolig uvanlige alle vennene våre gjør. Som å være deprimert. Som å skrike i regnet. Som å høre på The Shins. Som å ha en hamster som kjæledyr. Som å drikke øl med vennene sine. Som alt man gjør og ikke gjør, alle man kjenner og ikke kjenner. Og det går an, og det kan bli skikkelig, skikkelig fint, og det kan gjøre at du for alltid vil kunne noen av The Shins-låtene utenat og hele tida tenke: This song is totally gonna change your life inni deg før du setter den på.

Nå kommer Zach Braff med en ny film og jeg gleder meg. Han har blitt voksen sida sist, men samtidig ikke. Utifra den nydelige traileren jeg allerede har sett for mange ganger, så ser det ut til at filmen handler om en familiefar, hans bror og deres syke far. Om barna som vokser opp og tanken på da man en gang var ung og framtida lå foran oss. Om å gjøre koko ting fordi man kan. Om å passe på hverandre og å tørre å være den som blir passa på. Og jeg gleder meg så fælt. The Shins har laga en ny låt bare til denne filmen. De, og mange andre.

Hør hele soundtracket til Zach Braffs nye film Wish I was here med Zach som kommenterer låtvalgene her. 

Sjansen for at traileren er bedre enn filmen, er jo der, som alltid. Jeg har det med å bli skuffa når jeg endelig får sett filmene jeg har sett trailerne til altfor mange ganger. Men sånn får det bare gå. Jeg har trua på denne filmen. Og denne sommeren. Resten av den. Når det regner, kan du lese en av bøkene som ble anbefalt av dere alle i forrige innlegg – eller se denne traileren her et par og tjue ganger. Jeg håper denne filmen skal forandre livet mitt litt.

Dette er en bloggkonkurranse! Du kan ikke vinne betakaroten eller sminke, men bøker. Jeg og Heidi Furre har laga fire pakker, alle inneholder pocketutgavene av Furuset og Parissyndromet. Boka mi handler om en jente som blir, boka til Heidi handler om en jente som drar. To stykker som kommenterer her får en pakke i posten! Spørsmålet er som følger:

Hvis din beste venn skulle blitt igjen hjemme, mens du reiste til et helt annet sted på jorda, hvilken bok ville du gitt i avskjedsgave? 

Vi trekker to vinnere hver, helt tilfeldig fra kommentarene, på mandag 7. juli. Du kan også delta i konkurransen på Heidi sin side, så har du dobbelt så stor sjanse til å vinne! Om du ikke vinner, så finnes boka i bokhandelen også, og det er skikkelig stas. Klar, ferdig, gå!

Edit: Vinnerne er trukket og har blitt kontaktet! Tusen takk for alle de fine svarene deres, håper det er lang kø på biblioteket for å låne samtlige av bøkene etter dette. God sommer!

Jeg går oppover langs Kampen, skal hjem til lillesøsteren min for å mate katten hennes. Jeg går og leser og får en halvtime for meg selv, det lukter godt ute, middagsmat og sol, jeg hører barn leke i portrom og hager og det slår meg at det er sommerferie nå. Jeg jobber en siste uke på jobben før jeg reiser på Roskilde, men i forrige uke fikk barn og ungdom sommerferie. De sa hadet til hverandre og skal ha fri helt til august. Hvert år tenker jeg at jeg burde ha fri helt til august. Hele mai, juni og juli. Men jeg har ikke fri, jeg jobber og er voksen, men det er ikke så ille å jobbe om sommeren. Jeg står opp tidlig, jogger før jobb, heller kaffe i koppen og sykler eller går til jobb, gjør unna det jeg får tid til før jeg skal hjem igjen fra kontoret. Jeg tenker på alt jeg skal skrive når jeg ikke sitter foran en skjerm og et tastatur. Når jeg gjør det, så skriver jeg ingenting.

Katten hennes mjauer når jeg låser meg inn, jeg skifter vann og heller oppi ny mat, setter meg på gulvet og koser med den, så går jeg hjem igjen til det stedet der jeg bor, der den ene katten vi bor med sitter i vinduet og ser ut på Tøyen, jeg stopper opp i bakken og prøver å fange blikket dens, men den ser meg ikke. Jeg har lest hele novella til Rishøy på turen, den om alenemora og datteren Alexa som fikk meg til å grine da jeg hørte utdrag fra den på Granta-festen for lenge sida.

Når jeg låser meg inn hjemme igjen sover han fortsatt på sofaen og jeg rydder skrivebordet mitt, legger fargeblyanter i praktiske glass, kaster papirer, legger skrivebøkene klare og bøkene om skriving ved siden av og så hører jeg på byen utenfor mens jeg ikke skriver. Kanskje jeg trenger en sommerferie fra skrivinga? Men det føles ikke så bra å ta sommerferie når man har skulka de siste par månedene, gjør det vel? Men tida går så fort, og dødlinjene flyr forbi meg, ukene glir inn i hverandre og helgene er som små timer og før du vet ordet av det, sitter jeg på en buss på vei til Roskilde.

Skriv oppfølgeren til Roskilde, lo de.

Ja, det kan jeg gjøre, sier jeg. Roskilde 2. All my friends are dead.

Nei, all my friends are old.

Venneløs, men i hvert fall uten hjertesorg, sa fyren min. Det har han rett i. Og vennene mine er jo der. Bare ikke på Roskilde.

Der er det bare han og meg.

Litt som i skoleferien. Alle vennene mine som sa hadet siste skoledag, og så så vi hverandre ikke igjen før i august. Hei, hvor har du vært, hva har du gjort, har du blitt eldre? Har du kyssa en gutt? Har du reist til et nytt sted? Har du fått en ny bestevenn? Alle de andres spennende historier. Solbleika hår, nye smykker, t-skjorter fra Syden. Mine kjedelige, men trygge somre på Hudøy, hos farmor, i hagen.

Som regel hadde jeg reist på feriekolonier, lest bøker, lånt nye på biblioteket, blitt forelska i en jeg ikke turte å prate med og bada ganske mange ganger. Fått 40 myggstikk. Jeg håper sommeren min i år blir ganske lik, egentlig. Men i år skal jeg kanskje snakke mest med han jeg er forelska i, bare.

Vi tar en kaffe og snakker om den nye boka mi, jeg noterer i hodet og tenker at jeg skal få det til. Han sier at jeg kommer til å gjøre store ting. You’re very talented, Billy. 

Jeg flytter til et nytt sted og det er ryddig etter en uke, og rotete etter innflytningsfesten. Jeg hadde det rotete i Gamlebyen da jeg bodde aleine, jeg har det rotete på Tøyen når jeg bor sammen med noen. Men jeg kan ha det ryddig også. Og jeg kan være lykkelig selv om det er rotete. Jeg har en haug med kryssord og biter på blyanten min mens jeg blar meg gjennom farmors gamle kryssordbøker for å finne løsninga. Synonymer og ord jeg ikke kan, men som jeg lærer meg fordi de passer inn i rutene, loddrett og vannrett.

Noen netter får jeg ikke sove, det er for varmt eller for klamt. Jeg hører trafikken utenfor, fordi vi lufter, men lufta utenfor vinduene er også varm og klam, det er sommer i Oslo og jeg tenker at det når som helst kan begynne å regne, og om tre måneder er det høst igjen, så jeg skal aldri klage. Jeg hører bilene og bussene kjøre forbi utenfor. Ser for meg at jeg reiser meg opp og ser ut av vinduene, finner andre vinduer med lys i, ser andre våkne mennesker, andres våkne liv. Men jeg blir alltid bare liggende i senga. Hvis jeg ikke åpner øynene, så sovner jeg igjen til slutt.

Jeg løper ut døra, bortover fortauet, venter i lyskrysset som bruker enormt lang tid, og så løper jeg i Tøyenparken, opp og ned, fram og tilbake, får ikke puste, og løper videre allikevel, helt til jeg må løpe hjem igjen, ringe på, bli sluppet inn, tøye ut på stuegulvet, ta av meg joggeskoene, ta sit-ups og gjøre ryggøvelsene mine, vet ikke om jeg gjør det mest for å komme i form, holde meg i form eller fordi jeg er redd for å bli tjukk. Helsa burde være viktigst, men redselen for å bli tjukk er større enn redselen for å dø av hjerteinfarkt. De henger ikke nødvendigvis sammen, selv om vi lærer det. Man kan være tynn og usunn, og tjukk og sunn.

Vi ser på Game of Thrones og jeg heier på Tyrion Lannister, vi lager middag og jeg går i joggebukser, vi sover inntil hverandre og våkner samtidig, men jeg står opp først, vi har fått to katter og en av dem prøvde å hoppe ut av vinduet, jeg tok den i halen og dro den ned igjen, hjertet mitt dundra i brystet, hjertet dens dundra i brystet, men den visste ikke at den kunne ha dødd. Den ble sur og gikk og gjemte seg. Jeg sier fortsatt unnskyld for å ha dratt den i halen, men jeg redda livet dens. Vi tør ikke ha vinduene åpne, så vi svetter i hjel i sola. Når han blir frisk, skal vi sitte i parken hele tida.

Det er under en måned igjen til Roskilde, og jeg har ikke noen konkret plan. Alt jeg vet er at jeg vil dit. Det kommer til å ordne seg.

Når jeg står opp, går jeg på badet, blir der inne lenge, smører inn kroppen min med solkrem, når jeg løper ned trappene og ut døra for å gå på jobb, så tenker jeg på da jeg var liten, de siste ukene på skolen, lukta av solkrem og å ta følge med mamma de første sommerdagene, før sommerferien, før Syden og farmor. Når det var for kaldt til å gå med shorts de første timene om morgenen, men for varmt til å ha på noe annet når lillefri var over. Jeg lukter solkrem hver dag. Når som helst kan det begynne å regne.