År: 2013

Mars er måneden der våren dukker opp i bare flekker på asfalten og solglimt gjennom trikk- og bussrutene på vei til eller fra jobb eller skole. Det begynner å bli lyst igjen og tanken på at det finnes dager i året der alt bare er solbriller og bare skuldre og solkrem er ikke lenger umulige drømmer, men noe som skal skje om bare noen få måneder. Så her er en liste om å våkne, en liste om å stå opp fra vinterdvalen, mjuke låter som skal sprenge seg gjennom islaget som ligger på fortauene, blåse bort grusen vi har strødd i løpet av vinteren. Den skal tine kroppene våre, og ikke minst hjertene.

Kleerup og Loreen har gått sammen om en ny låt i deilig «hjertet utenpå brystet»-stil, som får lov til å starte mixteipen denne uka. Truls har gitt ut en fabelaktig låt som får lov til å avslutte den. I midten finner dere låter som skal minne dere på at sommeren kommer en gang – det er ikke fistpumping og solbrente kinn enda, men mitt håp er at noen av disse låtene skal få dere til å strekke på vinterkroppen, riste litt på bjørnekroppen, ta en yoga-solhilsen og kjenne at det finnes en uovervinnelig sommer inni dere (det var det ikke jeg, men Camus, som sa).

Finn spillelisten her på Spotify.

(Også publisert på Oh Chérie)

Last night running I was shouting from the mountain tops / Days keep coming and we both can feel the bottle drop / So wake me in the morning, don’t you ever let me fade away / Lying here beside me, we have swallowed by another day

String me out, run me down / fuck me up, call me out / I know emptiness is with me and my heart is bare

Last night walking I was thinking of the time that’s passed / I remember how you stumbled, you were pretty when I saw you last / So how’d it get so ugly, how’d we come to push it all aside / Struggle down the sidewalk I am followed by a sterile sky

String me out, run me down / fuck me up, call me out / I know emptiness is with me and my heart is bare

(Last night running I was shouting from the mountain tops)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(Days keep coming and we both can feel the bottle drop)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(So wake me in the morning, don’t you ever let me fade away)
I know emptiness is with me and my heart is bare
(Lying here beside me, we have swallowed by another day)
I know emptiness is with me and my heart is bare
– Aunt Martha «Heart Is Bare»

Jeg går til jobb, fordi jeg endelig klarer å stå opp tidlig igjen. Det er 1. mars og det er lyst halv åtte om morgenen. Det er lyst og jeg kan puste igjen. Jeg hører på en spilleliste med såre stemmer og knuste hjerter, men jeg får puste igjen. Jeg tar et dårlig instagram-bilde av den lyseblå himmelen og får en klump i halsen på størrelse med jordkloden av stemmen til Daughter, men jeg svelger den unna og går videre. Det er en blanding av is, grus og møkkete snø under beina mine, men under det igjen ligger asfalten og venter på oss. Asfalten. Asfalten som skal være tørr og lysegrå under føttene våre om bare en måned. Jeg tenker at nå kommer alt til å gå bra, nå skal alt ordne seg, men jeg vet jo at det går an å gråte selv om sola skinner og det blir sommer igjen, 2012 var beviset på det, det går an å ligge aleine i senga si og ikke klare å gå ut og drikke øl i parken, det går an å sette seg ned i midtgangen på et tog på Roskilde og tenke at nå kommer jeg til å dø, først skal jeg slutte å puste og så skal hjertet mitt slutte å slå og så skal jeg dø, men jeg er jo her enda, og nå er det mars. Jeg kommer frem til jobb og tar et dårlig instagram-bilde av sola som titter fram bak bygningene på Grønland. Eller, den titter jo ikke fram, den velter fram, som den gigantiske stjerna den er, den velter fram og dekker oss med lys og varme, omfavner oss og kveler oss eller hva man nå skal si, uansett hva jeg skriver, så blir det jo bare klisjeer, svulmende og svulstige ord om lykken og lyset, men jeg ville vel bare si at jeg hadde en god morgen i går – og hvis jeg kan ha en, så kan jeg ha flere. Og jeg jobber med det. Liksom. Livet. Jeg jobber med det. Livet er kort, men det er også det lengste du noen gang kommer til å oppleve. Og nå er det mars. Endelig. Fy faen. JA!

Jeg skrev om En som deg på Oh Cherie hvor jeg skriver litt – forhåpentligvis snart mer.

Jeg elsket den filmen, dere må bare se den. Det er lenge siden jeg har sett en film som får meg til å tenke som den gjorde. Kanskje er livet bare sånn akkurat nå, det skjer så mye, i hodet og i hjertet, tida flyr forbi som trikkene i rushtida og jeg blir svimmel av alle valgene og planene og når jeg kommer hjem om kvelden, så tråkker jeg over rotet mitt i en sti til senga, og der ligger jeg i åtte timer, til det er på tide å stå opp igjen, en ny dag der det ikke er tid til å rydde.

Noe som jo er tull, for man har jo bare den tida man tar seg. Og jeg tar meg ikke tid til å rydde eller lese, jeg tar meg bare tid til å ikke ha tid. Men uansett, jeg tok meg tid til å gå på kino og se den filmen og den rørte meg dypt. Kaisa som møter Jacob, Kaisa som flytter rundt, Kaisa som gråter på jobben og sovner på sofaen foran TV-en, Kaisa som låser seg ute på ferie og møter tre norske gutter som lar henne sove i leiligheten deres. Og hun møter en ny gutt, og så møter hun Jacob igjen. Helt tilfeldig i Helsinki, akkurat som det var helt tilfeldig i Istanbul, og verden er så stor og så liten på samme tid, folk vinner i Lotto hver uke, enda sjansene for å vinne er 1:5 379 616 eller noe. Og sånn er det med kjærligheten også, da. Tenker jeg. Man møter folk hele tida, og man kan kjøre på eller la være, men sjansene er ikke så jævla store hele tida. Hver eneste gang du møter noen som får deg til å le på den måten, så er det som å vinne i Lotto.

Og den filmen her er ikke morsom eller romantisk eller sjarmerende, men den er ganske trist og realistisk og gjenkjennelig. For de kunne like gjerne gått rett forbi hverandre, begge gangene. Og det hadde sikkert gått bra det også, kanskje hadde Kaisa møtt en annen fyr et annet sted, kanskje hadde Jacob forelska seg i en jente på flyplassen hjemme i Norge, men de gjorde ikke det. De møttes i Istanbul fordi Kaisa glemte nøklene sine i leiligheten og fordi venninna hennes sov seg gjennom ringetonen fra mobilen sin. Jeg møtte ham på en fest og et utested og et trikkestopp og i København og i en camp på Roskilde, og hvis jeg hadde blitt sjuk eller mista trikken eller fått en melding fra en kompis som var et annet sted eller blitt hjemme eller stilt meg i dokø litt seinere på kvelden, så hadde det ikke skjedd.

Ingen av gangene. Da hadde det skjedd noe annet.

The world got cold, sun got old/And the trees all died away/People left, they all went west/Where tides brought warmer days/For some odd fact, we both came back/There was no one else around/Empty space, frozen waste/We looked for our old house

Oh, Omaha/Oh, Omaha

We found our street beneath dead trees/The house buried in ice/Beds were made, flaking paint/Everything felt right/We went outside to no sunlight/Put on our warm clothes/We took a tour through fancy stores/That everybody knows

Oh, Omaha/Oh, Omaha

We broke the law, empty bars/For who was left to judge/We stayed up late, made our way/Through old abandoned stuff/Soon enough the world warmed up/Folks came flooding home/Every night we stop and sigh/Think of days alone

Oh, Omaha/Oh, Omaha

– Aunt Martha

Hei tjejs og gutter,

jeg har en liste på Spotify som jeg liker godt. Den heter bra beats og bra damer og inneholder nettopp det – bra beats og bra damer. Det kan være rap-låter av eller med damer, dansedamer, Justin Bieber og Usher fordi Justin sang som en tjej da han var yngre, tøffe tjejs med røffe rim, såre jenter med sinnarefreng og glade damer med danserefreng. Men jeg vil ha mer. Sånn her ser den ut nå:

Har du noen tips til flere låter?

Jeg har begynt å jogge. Beina mine bærer meg rundt og rundt på Bisletts innebane. Når jeg løper, så tenker jeg ikke på noe annet enn det. Å løpe videre. I dag persa jeg på en runde, løp en halv kilometer på 2 minutter og 50 sekunder. Det er ikke så fort, men det er fort for meg. Blodsmak i munnen og håret i hestehale. Føttene mine i joggesko som dytter meg rundt og rundt, runde på runde. Det er ikke for å bli tynn eller trent, det er for å kjenne at kroppen min kan gjøre noe, at jeg kan bestemme over meg selv og alt det som skjer i kroppen vår hver dag – det er for å kjenne på noe annet enn at jeg er så redd hele tida. Når jeg løper, så gjør jeg bare det. Jeg løper og lever. Det gjør vondt det også, men det er på en god måte.

Jeg øver meg på å få et nytt og bedre liv, men det er rotete i leiligheten fortsatt og jeg klarer ikke å stå opp tidlig nok til å spise en god frokost. Men jeg har fått en jobb der jeg har lunsj igjen, og i lunsjen spiser jeg brødskiver og yoghurt og leser eller ser på nett-tv. En halvtime for meg selv.

Jeg teller ned ukene til våren, men det handler ikke bare om å vente eller å glede seg. Så i morgen skal jeg vaske klær, støvsuge, rydde i stua og brette klærne mine og legge dem i den hvite kommoden i stedet for at de ligger over hele leiligheten min. Jeg har lyst til å bake noe, så kanskje gjør jeg det også. Det lukter godt når man baker. Det beste med å bake er å spise røra.

Hver mandag og torsdag løper jeg på Bislett og før påske vil jeg klare å løpe 5 kilometer. Nå løper jeg 2,5 eller 3. Men det er ikke dårlig bare det. Jentene som går på videregående sitter i garderoben og snakker om lærerne sine. Jeg henger fra meg veska og den brune, slitte vinterkåpa. Jeg skifter og snører joggeskoene mine hardt på beina, når jeg kommer inn blir de først stille og så fortsetter de. Jeg hører bruddstykker av samtalene deres og husker hvordan det var å være 19. Jeg løp 1500-meteren på 12 minutter og drømte at jeg kunne løpe om natta. Jeg er eldre nå, men jeg løper bare på vilje. Jeg vil mer nå. Jeg vil kjenne at jeg får til noe. Kjenne at kroppen min gjør det jeg vil den skal gjøre. Hjertet mitt slår, jeg er snart 27 og i morgen skal jeg stå opp klokka åtte og lage kaffe.

Slutte å vente på sommeren, bare være litt i vinteren.

I dag slippes boka mi. Jeg gleder meg som en koko panda. Under hele arbeidet med Furuset, så har jeg laga en playlist. Jeg har hatt en playlist for boka, og en playlist for hovedpersonen Eva, og mange playlister bare for meg sjæl. Men her gir jeg dere Furuset, spillelista. Hvis Furuset var en film, ville dette vært soundtracket.

Tracklist:
Kent – Dom som försvann
Rebekka Karijord – Wear it like a crown
Kent – Berg&dalvana
Goo Goo Dolls – Hate this place
Kaizers Orchestra – Hjerteknuser
Kent – 10 minuter for mig själv
Bruce Springsteen – Candy’s room
Kent – När det blåser på månen
Broken Social Scene – Anthems for a 17 year old girl
Kent – Ingenting
Death Cab for Cutie – Marching bands of Manhattan
Goo Goo Dolls – Slide
Kent – Vinternoll2
Crystal Castles – Tell me what to swallow
Kent – 747 (Swedish radio edit)
Veronica Maggio – 17 år
Kent – Kungen är död
Modest Mouse – A different city
Kent – Cowboys
Sia – Breathe me
Thomas Dybdahl – Stay home
Kent – Beskyddaren
Håkan Hellström – Uppsnärjd i det blå
Kent – Sundance kid
The Shins – A comet appears
Kent – Ansgar & Evelyne
Håkan Hellström – Atombomb
Sufjan Stevens – Sister
Bon Iver – Blood bank
Kent – Max 500
Petter feat. Veronika Maggio – Längesen
Arcade Fire – Wake up
Kent – Nålens öga
Adrian Lux – Teenage crime
Chris Brown – Forever
Thomas Dybdahl – Life here is gold
Death Cab for Cutie – Home is a fire
Kent – Mannen i den vita hatten (16 år senare)
Arcade Fire – Suburban war
Florence + the machine – You’ve got the love
Jennie Abrahamson – Leaving NY
Finley Quaye feat. Beth Orton – Dice
Eels – Apple trees
Edward Sharpe & the magnetic zeros – Home
Tasmin Archer – Sleeping satellite
Kent – Gamla Ullevi
The head and the heart – Down in the valley
Daughter – Youth
Karpe Diem – Her
Chris Brown – Beautiful people