År: 2013

Jeg sier til meg selv at jeg ikke klarer å skrive en roman på bare en time her og en time der, en dag her og en dag der. Man må ha ro, sier jeg. Jeg må ha rene flater rundt meg, et ryddig skrivebord, ensomhet og høy musikk, en annen by, et annet land, et annet liv, en annen meg. Jeg må ha en måned eller to i København der jeg skal spise frokost alene, lage presskanne på presskanne med kaffe, høre på Nørrebrogade og drikke Hoegaarden når jeg er ferdig for dagen. Men bare fordi jeg skrev Furuset sånn, så trenger ikke det bety at det er den eneste måten å skrive på. Roskilde skrev jeg både her og der, jeg skrev overalt, jeg skrev og skrev og det gikk så fort, jeg hadde ikke begynt å innbille meg at man måtte gjøre det på en eller annen måte – en annen måte enn å bare åpne et word-dokument å skrive. For et halvt år siden skrev jeg dette:

Jeg husker første gangen jeg hørte «Bagamoyo». Det var på Roskilde-konserten deres i 2010. 2010, altså, for et år det var, på så mange måter. Jeg bodde i København for første gang, hjerteknust og ensom, og dro hjem derfra med et førsteutkast på en roman, nytt favoritt-øl, tusen gode minner og to nye bekjentskap som har forblitt to av mine favorittfolk. Nå er det vinter i Oslo, vi skriver 2013, og det er lenge siden jeg pakka sakene mine og dro til København, men i år skal jeg gjøre det igjen. Men ikke før til sommeren. Det kjennes trist å gå glipp av sommeren i Oslo, for ingenting er så bra som Oslo om sommeren. Det er derfor vi bor her, tenker jeg alltid. På grunn av den. Men sommeren i København er ikke så ille den heller. Og siden det er sommer, så kommer folk på besøk. Og jeg skal sitte på et rom, jeg vet ikke hvor enda, men jeg skal sitte der, og jeg skal skrive hver dag.

Nå skriver jeg ikke, men jeg prøver. Det er vanskelig å få ro, i hodet og kroppen. Så jeg leser bøker om skriving i stedet. Jeg leser om andre folk som skriver og jeg leser hva andre folk har skrevet. Men ja, «Bagamoyo», jeg husker første gangen jeg hørte den, og jeg husker andre gangen, som var på Øya samme år. Jeg begynte å grine begge gangene. I 2012 gråt jeg nesten ingenting. Men jeg skrev mye om å grine, og jeg prøvde hardt, men det gikk liksom ikke helt. Litt som Cameron Diaz i The Holiday. Kanskje var jeg så lei meg at det ikke gikk an å gråte engang.

I år har jeg grått mange ganger, men ikke fordi jeg var trist. Jeg har grått tidlig om morgenen på jobb den dagen boka mi fikk en helt utrolig anmeldelse på NRK, og jeg gikk frem og tilbake i roman-avdelingen nærmest høyttalerne og hørte på Kulturnytt på P2 der de sa navnet mitt og snakka om Eva, hovedpersonen i Furuset. Jeg gikk frem og tilbake og skalv, og så løp jeg og kjøpte en stor kaffe for å feire meg sjæl og Eva på en helt vanlig hverdag.

Jeg gråt på slippfesten min da Alec kom bort for å fortelle meg hvor stolt han var av meg.

Jeg gråt en tidlig morgen da jeg fant fram en gammel spilleliste fra 2010 og «Bagamoyo» kom på, og på samme sted hver gang kommer frysningene og tar meg, 1:26. Ett minutt og 26 sekunder inn i sangen, og sola sto på vinduene i minusgrader og jeg lukka øya og var i det støvete Odeon-teltet på Roskilde, jeg var foran Enga-scenen på Øya sammen med Tobias, jeg var på taket mitt i august,

—

så skrev jeg ikke mer. Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke posta dette, hvorfor det ikke ble ferdig. Men nå skriver jeg dette i stedet. Jeg drar ikke til København. Jeg fikk ny jobb og ingen permisjon, jeg har skrivebord på jobb og ikke hjemme, jeg har det aldri ryddig rundt meg, livet er fullt av planer og lange kvelder der jeg sitter foran tv-en i stedet for å skrive, jeg leser ikke nok og jeg sover i stedet for å sitte våken om natta. Men det går an å skrive en bok en time her og en time der, en dag her og en dag der. Det må gå an. Jeg har jo gjort det før. Så nå begynner jeg. Så får det bare gå som det går.

Jeg plukker syriner annenhver dag. De visner i vannglasset jeg setter dem i. Så plukker jeg nye. Jeg har ikke begynt på noen ny roman enda. Jeg skriver ingenting. Men jeg rer opp senga mi hver morgen og legger på sengeteppet jeg fikk av mamma. Og snart skal jeg arve farmors gamle kjøkkenbord og da skal jeg få skrivebord på soverommet. Når høsten kommer og regnet kommer og hverdagen kommer og sommeren har vært full av eventyr, da kanskje jeg begynner på det som skal bli en roman en gang. Eller kanskje jeg begynner i morgen. Man veit aldri. Før det kanskje jeg bare må sitte litt stille på verandaen min eller takterrassen eller på en brygge på Sognsvann og kjenne litt på livet. Lukte litt på syrinene, som visner snart.

Jeg løp rundt Sognsvann på 19 minutter og 50 sekunder. Jeg løp mens jeg hørte på løpelista mi, når Twin Shadow-låta kom på så var jeg akkurat kommet halvveis og jeg hadde vinka til Heidi, som løp motsatt vei av meg, så vi slapp å løpe ved siden av hverandre, det er best å løpe alene, da kan man løpe så sakte eller fort man vil. Man er uansett alene når man løper. Akkurat som at man er alene på kino og når man svømmer og andre ting man gjør sammen med andre, men egentlig aleine.

Jeg løp til Twin Shadow og hørte bare den låta og pusten min og jeg surra stroppene fra sekken min en ekstra gang rundt håndleddene og konsentrerte meg om å løfte knærne litt mer, om å ta enda litt lengre steg, om å puste i takt med beina mine og stemmen til Twin Shadow, som sang I’m just a boy & you’re just a girl, og dagen før hilste jeg på masse nye mennesker og han jeg er forelska i sa: Dette er Linn, kjæresten min.

Så tenkte jeg på det og smilte og løp enda litt fortere mens den triste Twin Shadow-låta ble til Swedish House Mafia og jeg klokka inn fem minutter bedre enn forrige gangen jeg løp. Det var for kaldt til å bade. Neste gang gjør jeg det. Jeg lover.

Jeg kom hjem fra Thailand, mitt livs eventyr, og snøen var borte og våren kom nærmere for hver dag som gikk, og plutselig var det forsommer og vi satt i en park og drakk brus og spiste is, tok av oss på beina og vifta med tærne. Jeg har ny jobb og kontor og jeg veit ikke hva fremtiden bringer, men jeg går dit hver dag og gjør mitt beste, selv om jeg gjør mange nybegynnerfeil og prøver å lære av dem. Jeg kom hjem fra Thailand med to ferieflørter i baklomma, tusen historier å fortelle, og den største av dem var vel stuntmannen som var den første som holdt meg i hånda på flere år. Vi delte rom de siste fire nettene og vi visste jo begge to at det bare var på liksom, og ikke på ordentlig, men det skjedde noe med meg der vi gikk gatelangs i Chiang Mai og lata som at vi var kjærester, at det var noe mer på gang enn bare ingenting, eller et ingenting som ble til noe bare vi hadde drukket oss til mot og musikken var blitt høy nok og vennene våre fulle nok til å ikke se, eller ikke bry seg om, at vi stakk. Det skjedde noe der og jeg kom hjem og jeg fylte 27 og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg tok mot til meg og sendte en melding som potensielt kunne dumma meg ut, men det gjorde den ikke. Tvert i mot.

Jeg har gått rundt i livet mitt i fem år og sagt at jeg er singel og allmektig, og jeg tror fortsatt at det var riktig. Jeg er veldig fan av det uttrykket. Frøydis sin versjon er alene og fabelaktig, og uansett hvilken av dem du velger, så er det viktig å huske på det når man er aleine. Men det må ikke bli sånn at man ikke tør å satse på noe som helst fordi det er behagelig å være aleine. Det skal jo en del til å møte noen som man tør å satse på, for jeg mener – folkens, dette er jo det skumleste i verden. Men alt er jo ganske skummelt her i verden. Hvis man aldri tar en sjanse, så blir man jo bare sittende hjemme og spise det samme til middag hver dag og bare hoppe fra 3-metern og bare jobbe i bokhandel og bare være alene og fabelaktig, singel og allmektig.

Jeg sier ikke at jeg er blitt verdens modigste person, jeg er jo redd for så mye her i verden, jeg er redd for veps og for å bli voksen og for å hoppe fra 5-metern og for å bli sjuk og for å dø, men for første gang på noen år, så tenker jeg at jeg ikke må være redd for å like noen litt bedre enn det som er trygt. For det er trygt å ha mange flørter som ikke holder deg i hånda. Det er trygt å bli med folk hjem bare et par ganger eller et par uker og så stikke av før det blir for viktig. Det er trygt å være aleine. Det er trygt å ha et ikke-forhold med eksen sin, uansett hvor destruktivt og ensidig det er.

Siden jeg kom hjem har jeg gjort tusen ting, opplevd massevis, jeg har vært hjemme i en måned og livet mitt er totalt annerledes fra det det var før jeg reiste i starten av april. Fra jeg satte fra meg kofferten på Gardermoen før vi boarda flyet til Thailand og til i dag, så har jeg ikke hatt et eneste angstanfall. Jeg har fortsatt ikke hoppa fra 5-metern, men å sende den meldinga til en fyr jeg liker litt mer enn vanlig, det var som å dødse fra 10’ern. Og enten så er jeg fortsatt i svevet, eller så gikk det greit – jeg veit ikke enda. Det kan man ikke vite. Men jeg veit at det er sjukt fint å være vektløs.

Sjukt fint.

Det skjer uten at man skjønner det helt, man våkner og så er sommeren der. Det kommer jo til å regne og være kaldt igjen, det er en del av sommeren, det er en del av pakka vi får her i Norge, men plutselig våkner man til blå himmel igjen og alt man vil er å kjøpe en sixpack og stikke til parken, alt man vil er å grille, nattbade, sykle, ligge på gresset, tygge på et strå, kysse noen, danse hele natta, aldri legge seg, aldri være lei seg, aldri tenke på vinteren igjen. Jeg blir alltid overmodig før sommeren, jeg tenker at jeg skal rekke så mye, gjøre så mye, dra på eventyr hver dag og aldri være sliten eller trøtt. Men man må sove om sommeren også. Og noen dager må man være hjemme. Noen dager må man jobbe. Noen dager blir ikke som planlagt. Men det er kanskje bedre å planlegge for mye enn å ikke planlegge noen ting?

Jeg tror noe av det fineste jeg noen gang har gjort om sommeren er å dra på ferie til et lite hus i Värmland sammen med noen venner. Krummis var der, Miri var der, vi hadde pledd og kakao, vi hadde barskap og fluesmekker. Vi bada i et tjern og hadde ikke internett eller klokke på en uke. Det regna og det var sol, og vi sov i køyesenger og miksa drinker i Norgesglass. Det vil jeg gjøre igjen. Bare dra til et hus, langt inne i skogen. Det var som å rømme, samtidig som jeg ikke rømte fra noe som helst, annet enn kanskje hverdagen og internett. Det var som om vi levde i Mummidalen eller i byen til Tormod Haugen etter at jungelen har tatt over, som i Skriket fra jungelen. Når jeg blir rik skal jeg skaffe meg et lite torp i Värmland. Og en venn med bil. Der skal jeg bo hele sommeren og invitere alle som vil på besøk. Jeg trenger bare hengekøye og bokhyller (med innhold.) Da snakker vi.

Men i sommer skal jeg på festival. Jeg skal på Roskilde, Slottsfjell og Øya. Jeg skal bade så mye jeg kan. Jeg skal prøve å lære meg å hoppe fra 5-metern. Jeg skal lese masse bøker. Jeg skal lage kakao når det regner, og spise lang frokost hver gang jeg har sjansen. Jeg skal fikse sykkelen min. Jeg skal ha armen full av festivalarmbånd og hjertet fullt av konserter, og jeg skal få med meg så mange soloppganger jeg kan. Jeg skal være modig og ikke redd, eller – det er lov å være redd, men ikke lov å være feig. Sånn er det. Og så skal jeg høre på den nye skiva til Daft Punk og den låta her.

Jeg sover hele dagen etter bryllupet, noen er ved bassenget, noen har dratt videre, noen har dratt hjem. Jeg sover mens sola steker på asfalten, trærne og menneskene utenfor hotellet. Kjolen ligger på gulvet, skoene står ved senga, under dyna ligger jeg i shorts og t-skjorte og sover, halvsover, snur meg, snur meg til andre siden igjen. Vi møtes i resepsjonen når mørket har lagt seg over byen, vi møtes for å spise, for å gå på nattmarkedet, jeg er trøtt, men glad. Vi ender opp på Freedom bar, stedet vi skal ende opp igjen og igjen nettene fremover. Vi spiller Jenga og drikker whisky & cola, sitter på den vaklende takterrassen, ser på maurene som går langs strømledningene, kattene som går langs gata, menneskene som kjører forbi i tuk-tuk-er, på mopeder, i gamle biler. Vi går på Freedom bar og jeg hilser på folk de kjenner fra før av, fra forrige gangen de var her, for seks år siden, de forteller om eventyrene de var med på en gang, snakker om gamle dager og nye dager. Hånda hans i korsryggen min, stemmen hans over bordet, i øret mitt. Freedom bar er en hjørnebar med Bob Marley på veggen og over anlegget, veggmalerier, bakgård og den tidligere nevnte vaklende takterrassen. De stenger når de stenger, når det er tomt for folk eller bartenderen vil gå og legge seg, eller gå ut for å finne en annen fest. Når de endelig stenger, går vi hjem, eller til nærmeste songthaew hvis vi er mange, nærmeste tuk-tuk hvis vi har stukket av fra mengden, sneket oss vekk fra Jenga og whisky & cola-glassene det dugger av. De første dagene etter bryllupet bor vi fortsatt på hotellet, men etterhvert som det tømmes og flere og flere klemmer oss hadet i lobbyen, så begynner vi å planlegge turen videre. Hvor vil vi? Vi har åtte dager igjen, sju dager igjen, seks dager igjen, fem dager igjen og dagene går og vi har de samme hotellrommene, de samme nøklene som går på rundgang, den samme frokostsalen, den samme hotellbaren, de samme heisene der jeg står sammen med ham og etter hvert er jeg ikke redd lenger, før jeg drar hjem tidlig en kveld tar jeg ham i hånda og sier at jeg skal hjem, og legge meg på mitt eget rom, men at vi ses i morgen. Han trekker meg inntil seg og spør om jeg er sikker, om jeg vil kan jeg få nøkkelen hans, og jeg kysser ham og sier at jeg er sikker, men at vi ses i morgen, og han følger meg ut og finner skyss hjem og jeg suser mot hotellet med vinden i håret og jeg er svimmel og sliten av for lite søvn og for mye festing, men det kjennes bare fint og jeg tar meg en pause og sover lenge og dagen etter er jeg tidlig oppe og klar for alt igjen, og vi drar ut og spiser middag, nok et langbord, alltid langbord, selv om folk drar hjem er vi mange igjen, og vi sitter på enden og det er bare oss, selv om vi er mange, og vi går ned på brygga når han tar seg en røyk og vi sitter nesten nede ved vannet og lysene skinner rundt oss, i de små bølgene og langs lyslenkene og vi snakker om å være redde for å fly og om Thailand, og han sier at det nesten er romantisk der vi sitter, og jeg ler og sier nesten, hvis vi var sånne folk som likte sånt, og han tar et trekk og smiler til meg. Og jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi med sola i øynene, sand i håret og lykke i hjertet. Jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi at enten så har jeg gjort noe jævlig riktig her i livet for å fortjene dette, eller så har vi dødd og kommet til Paradis. Og han ler og stumper røyken og så blir vi sittende litt til, aleine, inntil hverandre og lure på hva vi har gjort for å fortjene dette eventyret. Dagen etterpå flytter vi til et annet hotell og da gidder jeg ikke å være feig lenger, vi er seks stykker fordelt på tre rom, og i songthaewen fra hotellet vårt til vandrehjemmet spør jeg ham hva jeg må gjøre for å bestikke ham til å dele rom med meg. Gi meg en slurk av ølen din, svarer han og så blir det sånn. Vi har fire dager igjen.

Vi drar på Warm-Up, vi drar på Fabrique, vi spiser fried rice, french fries, omelett, sterke supper og søte desserter, vi danser i air conditionen, vi danser ute i natta, vi klemmer oss inn i de røde songthaewene, bytter på å henge bakpå eller sitte på taket, vinden i håret og vannflasker mot nakken, det er Song Kran og vi blir dynka i vann overalt utenfor hotellet, det tørker igjen med en gang, jeg er allerede vant til hotellet, lobbyen, heisen, rommet, det føles som hjemme og overalt er det folk jeg kjenner. Vi kommer hjem seint og finner alltid noen sittende utenfor, nachspiel på benkene, rødvin rett fra flaska mens vi ser at sola står opp. Så er det bryllup – det er taler, det er grining, det er kjærlighetserklæringer fra alle kanter, det er fyrverkeri både inni og utenpå, det er roligdans som på ungdomsskolen og grinding som på Tempest, når klokka blir tolv setter de på Get low og vi fyller gulvet, fra vinduene til veggene, topp til tå, svettedråper og bøyde knær, roping og latter, akkurat som på slippfesten min, akkurat som på hjemmefestene våre, akkurat som vi gjør overalt hvor vi er sammen, om vi så må synge låta sjæl, noe vi gjorde i talen vår til den vakre bruden vi har hatt æren av å vokse opp sammen med, og hun dansa i midten mens vi sang, i designerkjolen sin. Festen er over altfor fort, jeg har lilla brudepikekjole og grå Converse-sko, jeg har dansa aleine og sammen med folk, jeg har sittet i trappa og snakka om kjærligheten med gamle venner, jeg har aldri lyst til å dra hjem, bare lyst til å bli, og vi kommer hjem til hotellet når festen er over og brudeparet har trukket seg tilbake, og ingen vil gå og legge seg, så vi tømmer minibarene for øl, vi sparker av oss skoa, løsner på skjorta, setter oss på den faste plassen foran hotellet, plassen som har blitt vår hver tidlige morgen, vi snakker om alt mellom himmel og jord og noen pjusker meg i nakken, noen bryter seg inn i bassenget, noen blir sittende alene foran hotellet når alle går opp for å bade, noen kysser forsiktig i smug, noen kaster noen uti bassenget med alle klærne på, noen bader nakne, noen svømmer bort i hjørnene for å kline, noen sitter på kanten og vasser, noen tar seg en røyk, noen lener seg tilbake på en solseng og ser opp på himmelen, et og annet fly svever over oss, og de ser oss ikke der vi er evig unge, aldri trøtte, fulle av kjærlighet og faenskap, noen går for å hente flere flasker vin, noen kler av seg, noen kler på seg, noen har gått og lagt seg, noen vil aldri legge seg, noen trekker noen hardere inntil seg, noen puster fortere, noen holder pusten og dukker under overflaten, noen flyter som en stjerne, noen forteller om en venn som døde, noen forteller om den første gangen de kyssa samboeren sin, noen gråter, noen ler, noen går for å spise frokost, noen går til skranken og ber om å få et rom, noen kysser noen i nakken, noen får en nøkkel, noen får nystekte egg som de eneste i frokostsalen fem minutter før de åpner for dagen, noen skriver nummeret sitt på en lapp, noen legger seg inntil for å sove, noen får ikke sove, noen pakker fordi de skal reise hjem alt dagen etterpå, noen holder seg våkne helt til klokka er 12 dagen etter for å si hadet til de som reiser, noen går med brudepikekjolen på og Converse-skoa i hånda for å legge seg, alle har vært i verdens fineste bryllup og feira kjærligheten.

Vi tar et fly til Bangkok og enda et fly til Chiang Mai, der bryllupet skal være, vi er slitne etter for lite søvn på fem dager, vi drikker kaffe og cola, spiser Snickers og halvsover i ventestolene på flyplassen. Så ankommer vi Chiang Mai og blir henta av en stor bil som kjører oss til hotellet, Chiang Mai Orchid, et stort hotell som har sett bedre dager, men som den neste uka skal romme nærmere 90 mennesker som har kjent hverandre nesten hele livet – eller som møtes for første gang nå, vi kommer fra hele verden og vi hilser på hverandre ved bassenget, i lobbyen, i hagen, i heisene. Vi sniker oss inn for å sjekke inn og håper at gutta ikke har kommet enda, vi vil legge oss på hotellrommene våre og sove for alltid, eller i hvert fall et par timer, før vi vet at festinga er i gang igjen. Vi står og lener oss mot koffertene våre nede i lobbyen og så ser vi en kjent skikkelse gå gjennom lobbyen og ut dørene. Vi løper etter og roper navnet hans, og han snur seg. Der er han, barndomskompisen vår, i Thailand, med singlet, shorts og ryggsekk, på vei for å kjøpe øl. Hvor er resten av gutta? Ved bassenget, vel? Vi glemmer å sove og løper opp til bassenget i stedet, og der sitter de, på rekke og rad, myser mot sola og oss, kaster hverandre og oss uti bassenget, drikker øl på øl, snuser, prater skit, ler av hverandre og historiene vi har sammen. Det blir velkomstmiddag med alle på kvelden, vi spiser thaimat på langbord, jeg smaker på nesten alt, de har kampanje på Chang-øl og lurer på hvor mange som skal ha. 20 nordmenn rekker henda i været, og amerikanerne ler. De kjøper whisky og cola, vi kjøper øl, alle drikker nok vann. Så drar vi videre, vi går til Reggaetown der musikken dundrer i bakgården, noen går rundt med en vannpistol fylt med rom og cola, jeg kjøper en colaboks på kiosken, drikker en slurk og ber Dillon fylle på fra whisky-flaska, det flommer over og jeg ler, whisky og cola, strobelys og Rihanna. Han er der og jeg har ikke snakket med ham enda, jeg bare følger ham med blikket, vet alltid hvor han befinner seg, som om jeg har festa ham på min indre GPS, kjenner det i hjertet hvis han er i nærheten, og alle ler og danser, kjøper mer å drikke, prater på norsk, prater på amerikansk, og han lener seg mot en benk og vinker meg bort til seg. Jeg går sakte bort og sier hei. Vi blir stående og prate litt før han trekker meg inntil seg og jeg lar meg trekke og lurer på hvorfor jeg er så feig, hvorfor jeg ikke bare stjeler et kyss eller ti med en gang jeg ser ham, hvorfor jeg må vente til han gjør det, men jeg vet at jeg er feig fordi jeg er redd, og hvis man er redd, så kommer man ingen steder, så det må jeg slutte med. Hva er det verste som skjer? At jeg blir forelska og han ikke blir det? Ingen som har dødd av det. Enda. Vi snakker sammen, vi ler, vi kysser i en evighet, og jeg husker da jeg kom hjem fra LA så drømte jeg i flere måneder om å se ham igjen, om å se ham sammen med alle vennene mine, om at han skulle kysse meg foran alle vennene mine, og ikke bare bak lukkede dører eller i mørke kroker på LAs utesteder. Og nå står jeg midt i en bakgård på ferie med alle vennene mine og de prater rundt oss og han trekker meg inntil seg igjen og igjen, som den første kvelden, og så tar han hånda mi og sier: Skal vi stikke? Og jeg nikker og følger etter ham ut, kjører en humpete tuk-tuk tilbake til hotellet, våkner på rommet hans dagen etterpå, lukker øynene igjen selv om jeg er våken og prøver å feste følelsen et sted inni meg så den ikke forsvinner.

Vi fløy til Koh Samui med et lite fly, jeg hadde brudepikekjolen i håndbagasjen i tilfelle kofferten min ble borte. Den ble ikke borte. Alt gikk som smurt. Flyplassen på Koh Samui er bitteliten og full av trær, busker, små fontener og nyklippa gress. Resten av Koh Samui er hvite strender, kokosnøtter, turkist vann og backpackere med blondt hår og gyllen hud. Vi var der i tre små dager og jeg kan ikke snakke for alle andre, men jeg var på mitt livs eventyr. Jeg trakk pusten og dukka under vann, nedover og nedover, midt i en fiskestim full av gule, oransje og blå fisker som svømte helt opptil ansiktet mitt og strøk langs hoftebeina mine, boblene fløt mot overflaten og jeg ville bare bli der jeg var, vektløs midt i sjøen, men jeg måtte opp igjen, flyte som en stjerne på havoverflaten mens alle sjødyra fløt under meg. Vi tok båt ut til noen andre øyer der sanda brant under føttene mine, jeg sov i en strandstol, jeg sov i en hotellseng med sand nederst under lakenet uansett hvor mange ganger jeg tømte Converse-skoa og hvor mange ganger jeg børsta føttene før jeg krøp oppi. Vi drakk champagne, rosevin, piña coladas, mai thais, øl og blå shots med Baileys i, vi spiste verdens beste mat, vi var på en reggaebar som aldri stengte, vi nattbada både med og uten badetøy, vi gikk hjemover langs stranda og lagde fotspor i sanda med sandalene eller skoa i henda, bølgene trakk fotsporene våre ut i sjøen som om vi aldri hadde vært der, men der gikk vi, der var vi, månen lyste ned på oss der vi gikk hjem klokka ett, to, fire eller sju, og jeg hadde en jævla blomsterkrans rundt halsen og ølen var kald, alltid kald, og jeg senka skuldrene og så utover sjøen eller sanda eller jentene jeg var der sammen med, og jeg bare kjente meg så rolig, så glad, så trygg. Vi dansa til høy r’n’b på et gyngende tregulv, backpackerne tok av seg t-skjorta og dansa i bar overkropp, svenskene skålte da de spilte Swedish House Mafia, Camilla og jeg telte ned til take off-en og så hoppa vi sammen med dem. Jeg så frosker og gekkoer, katter og hunder, jeg lakka neglene mine i en lys rosa farge og bada hver eneste dag. Jeg var bare glad, så sjukt glad hele tida.

Jeg har vært på mitt livs eventyr. Jeg har prøvd å planlegge hvordan jeg best kan forklare det, skrive ned alt som skjedde uten å gi bort alle hemmelighetene, uten å fortelle andres historier for dem, og hvordan skal man egentlig fortelle om sitt livs eventyr så folk forstår hvor bra det faktisk var? Det er ikke nok ord inni meg til å beskrive hvor jævla lykkelig jeg har vært siden jeg satte meg på flyet til Bangkok den 6. april og ankom det første hotellet, svett og sliten, løp gjennom den trange dusjen, tok på meg en kjole, fant Nina sittende i hotellbaren med en iskald øl det dugget av, fant amerikanerne i en klynge utenfor da de kom hjem, så ham i mengden og turte ikke å si hei før alle andre hadde gjort det, hendene hans rundt meg igjen og hjertet i halsen, du ser bra ut, du også, du ser litt annerledes ut, du ser lik ut – og det er fint, mer øl med Nina, som skal gifte seg om bare en uke, sju dager, øl og smil, duggdråpene på flaskene og på hendene, taxiene uten bilbelte, motorveiene uten gangfelt, klubbene med strobelys, lasere og dundrende bass i hjertet, spritflasker utover bordene, blandevann i bøtter med is, glass på glass med whisky og cola, stemmen hans gjennom musikken: skal du hjem nå? Nei! Fint, vi ses inne, å danse med barndomsvennene mine på en klubb i Bangkok, K med armene ut til siden, en drink i hver hånd, ansiktet mot taket, beaten i beina, å bli løfta bakfra og sprelle med beina mens jeg ler, å prate med fyren fra LAs eventyr i januar i fjor igjen og igjen, å ville kysse ham igjen og igjen uten å tørre det, før han tar et skritt til og enda ett og dere bokstavelig talt prater i munnen på hverandre og han får deg til å holde kjeft ved å fange leppene dine med sine, å glemme alle de andre de siste to timene, å trekke pusten leende og spørre hva det der var, for det er jo ikke som at du har tenkt på ham siden du dro hjem (aldri) og det er jo ikke som at han har tenkt på deg siden du reiste (aldri), å le og stryke hendene nedover overkroppen hans utenpå skjorta, å bli dytta inn av ham gjennom døra, latteren i heisen opp til sjette etasje, stemmen hans i øret ditt, på halsen din, der kjolen var en gang, å stille vekkerklokka på åtte fordi du skal opp og reise til Koh Samui i utdrikningslag morgenen etter, rykningene i munnen hans rett før han sovner, halv sju om morgenen. Varmen på rommet, inni deg, overalt, varmen som ligger som et teppe over Bangkok, den første dagen av ditt livs eventyr. Hjertet ditt som en liten fugl inni brystet – hjertet ditt som er så redd for alt hjemme i Oslo, og som er så modig i Thailand. Å sovne ved siden av ham og håpe at det ikke blir siste gang, igjen. En natt i Bangkok, før flyet tar deg med til Koh Samui. Og det er en helt annen historie.

name ten things you wanna do before you die and then go do them.
name ten places you really wanna be before you die and then go to them.
name ten books you wanna read before you die and then go read them.
name ten songs you wanna hear again before you die, get all of your friends together and scream them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out. that’s the only thing you can be absolutely certain about.
think of all the things that are wrong with your life and then fix them.
think of all the things that you love about your life, be thankful you are blessed with them.
think of all the things that hold you back and realise that you don’t need them.
think of all the mistakes you have made in your life, make sure you never repeat them.
because right now, all you have is time, time, time…
… but some day that time will run out. that’s the only thing you can be absolutely certain about.
name ten thousand reasons why you never wanna die, go and tell someone who might’ve forgotten.
try to list the endless reasons why it’s good to be alive, and then just smile for a while about them.
soon the sun will rise and another day will come.
soon enough the sun will set, another day will be gone.
and right now, all you have is time, time, time…
but some day that time will run out. that’s the only thing you can be absolutely certain about.
– Paul Baribeau

–

Jeg fant dette diktet hos kjersti. og har lest det flere ganger daglig siden da. Jeg vurderer å tapetsere soverommet mitt med det. Jeg har ikke hatt et behov for sånt siden jeg var i tenårene. Men kanskje man bør ha et behov for å gjøre sånt hele livet.

–

Jeg lager mixteiper hver mandag som blir lagt ut på Oh Chérie, denne uka lagde jeg en om å være ung.

Du kan si mye om det å være ung, enten du tenker at ung er noe du var for ti år siden eller noe du er hele livet, men som en tjej som alltid har hatt en softspot for high school-filmer og ung kjærleik, så er det noe med det å være 11, 13, 16 eller 19 og forelska, usikker og samtidig kongen på haugen – for alltid.

Håkan Hellström er alle unggutter og ungpikers prins og låtene hans vil for alltid minne meg om Göteborgs fortau under gatelyktene, svette rygger på diskotek og soloppgangen du ser etter den siste kvelden med gjengen – og nå har han kommet med en ny singel som fortsetter i samme tralt. I tillegg byr vi på låter av vise jenter med gitar, om barndom og tenår, brustne hjerter og klump i halsen, plakater på veggene og tenåringsopprør i for små byer, for store hjerter i for trange brystkasser.

Låter om å bli voksne, men være unge for alltid allikevel. Vi blir eldre for hver dag som går, men når vi lukker øya kan vi fortsatt huske akkurat hvordan det var å være oss for 10, 15 eller 20 år siden. Ikke fortell oss at ungdommen renner ut av oss.

mixteip-mandag: låter om å være ung

Og som jeg pleide å gjøre da jeg var ung, her er noen av sitatene fra låtene som jeg kunne tenke meg å tapetsere soveromsveggen min med:

Jag är sexton år, jag är platsen dom aldrig upptäckte, jag är en storm från ingenstans, jag kan krossa ditt hjärta, som en orkan kan jag svepa bort dig, men jag tänker aldrig dö, nej, det kommer aldrig va över för mig, jag kommer älska dig när jorden gått under, för jag tänker aldrig dö, nej – Håkan Hellström

I learned to fly, I learned to fight, I lived a whole life in one night – Dar Williams

One day we’ll reveal the truth, that one will die before he gets there. And if you’re still bleeding, you’re the lucky ones, ’cause most of our feelings, they are dead and they are gone – Daughter

I’m 15 years old and I feel it’s already too late to live, don’t you? – M83

In Candy’s room, there are pictures of her heroes on her wall / Theres a sadness hidden in that pretty face, a sadness all her own, from which no man can keep Candy safe. – Bruce Springsteen

Jag kan få dig när du vill
En vind blåser skräp längs korridoren en sista gång
Och du & jag håller andan och håller händer i språnget
Det är inte så långt hem
– kent

Children get older, our bodies get bigger, but our hearts get torn up – Arcade Fire

What is this love? why can I never hold it? Did it really run out in the strangers bedrooms? I have decided, at 25, that something must change / Concerned mothers of the west, teach your sons how to truly love – Bloc Party

Me satt på gjerdet og sang, me satte huset i brann, og det var aldri ei sky, det begynner å bli ganske lenge si’, satt og fletta ei løvetannkrans, hadde eget bål på St. Hans, me fortalte historier og lo, lurte på ka eg sko bli når eg ble stor, årå gjekk og tilslutt så blei vi russ, huske godt ka du skreiv på meg med tusj – gnom

Kom, kom atombomb, om vi nån gång, nånsin blir som dom, känns som om alla är äldre nu och ser efter varann, dom har gått för att leva sina liv, och gud vet att jag måste leva mitt

Jag står i Vasaparken, ser pojkar och flickor gå igenom kärlekslunden, jag skulle byta plats med vem som helst på sekunden, om jag kunde… – Håkan Hellström