Two hands longing for each others warmth

tumblr_merwom3K0v1qe6mn3o1_500

Det er vinter og jeg er i København og Malmö, jeg kjører toget over broen midt på natta og tidlig på dagen, vi drikker øl og spiser potetgull, jeg ser på julelysa og tenker på han som er hjemme hos meg, han som ligger i min seng mens jeg ligger i en annen i et annet land. Planen var å gå på julemarked og å ta København med storm, men i stedet gikk vi hjem til Frøydis og satt sammenkrølla i sofaen hennes og prata om livet. Det er også København, den lille leiligheten på Nørrebro som er full av LP-er, selv om det bare var oss tre der, tre jenter i en sofa. Jeg drikker varm kaffe til frokost hos A som jeg bor hos, og selv om jeg ikke har vært ute på eventyr like mye og seint som jeg planla, så har jeg hatt det fint. Jeg har sett film som vi leide på Hemmakväll i Malmö, Hemmakväll er videosjappa med godis, burkar og DVD. Jeg elsker at det heter Hemmakväll. Jeg har spist sein middag og sett jubileumsepisoden av Doctor Who før jeg krølla meg sammen til en ball i pingvinpysjen min og sovna med brillene på.

Men det aller beste jeg har gjort i København denne helga, selv om alt var fint, var å gå i stedet for å sykle fordi sykkelen min pungterte. Jeg hørte på spillelista med alt Daughter har gjort (link meg hvis jeg mangler noe!) mens jeg gikk gjennom Fælledparken i frostlufta, tenkte på livet og hvor rart det er, på tida som går og hvem vi har blitt, og jeg skrev notater på mobilen min til dette førsteutkastet av et førsteutkast som jeg skriver på i november. Jeg har skrevet 36 317 ord, ligger noen tusen bak skjema, men trenger bare 2 281 ord om dagen ut november for å klare målet på 50 000. Det blir ikke bra, men det blir en haug med ord. Og tenk på alt man kan gjøre med en haug med ord!

Mixteip-mandag: jeg skal vise deg hvordan høsten føles

mixteipmandag2

Ta på deg ullsokker, ullgenser, kjøp deg nye sko som ikke blir våte, finn frem vottene, gå tur med skjerf, bli hjemme, stå opp tidlig selv om det er mørkt når du våkner, lag te, lag kaffe, lag kakao, se favorittfilmen din på nytt, bruk to strømpebukser om du må, ha hjemmefest, ta toget, besøk foreldrene dine, skriv et brev, ikke glem å puste selv om det er kaldt når du trekker pusten og du kjenner den på vei ned i lungene dine. Hvis det regner, ta på deg hetta. Hvis det er sol, lukk øya og bøy hodet bakover. Hvis det blåser, knepp igjen jakka. Hvis du er lei av alt, dans til Veronika Maggio. Klapp en katt. Husk Thomas Dybdahl. Hvis det snør, husk at den smelter igjen. (Hvis du liker at det snør, finn fram skia/akebrettet/sparken/skøytene.)

Viktigheten av katt og lister

I dag var en sånn dag. En sånn dag der jeg våkna etter en litt urolig natt, fordi jeg har så mange ting jeg må gjøre. Noen ganger blir det så mye å gjøre, og så overvelder det meg. Hvordan skal jeg få tid til alt? Jeg vil jo gjøre alt sammen, jeg vil være god i jobben min og jeg vil skrive og jeg vil gå ut med vennene mine og jeg vil ha fest og jeg vil ha et ryddig hjem og jeg vil møte alle forventningene jeg har til meg selv og ikke minst forventningene andre har til meg og jeg vil være en god kjæreste og en god venn og jeg vil ha rene gulv og ryddige flater og ingen smuler på kjøkkenbenken og god mat i kjøleskapet og tid til å lese en bok eller skrive dagbok igjen og jeg vil se TV-seriene mine og høre på radio og være forberedt når jeg skal presentere noe eller prestere noe og jeg vil jogge to ganger i uka og være med på det som er gøy og slappe av etter jobb så jeg er klar for en ny dag i morgen.

Jeg lå der i senga og tenkte på alt jeg skulle gjøre, måtte gjøre, burde gjøre, og leiligheten min var rotete og trengte en vask og om en time skulle katten jeg skal passe komme og i neste uke skal jeg holde foredrag for tre vgs-klasser og plutselig begynte jeg å puste med brystet i stedet for magen, og hjertet mitt banka hardt i kroppen, jeg lå der med lukkede øyne og prøvde å trekke pusten helt ned, prøvde å fokusere, prøvde å finne ut hva jeg skulle ta bort, hva jeg skulle utsette til seinere, og plutselig var det ikke noe som kunne utsettes, plutselig føltes alt nødvendig å få gjort NÅ, eller helst i går eller i forrige uke.

Men så kom katten på besøk, til den rotete, lille leiligheten, og jeg valgte å legge meg litt igjen, sove to timer, selv om jeg egentlig ikke hadde tid, og jeg ble bare mer stressa av det. Så jeg sto opp. Og satte meg ned. Lagde en liste. En lang liste. Ingenting var for lite eller for stort til å bli med på lista. Og så begynte jeg på den. Jeg vaska gulv og støvsugde, jeg rydda vekk klærne mine, tok ut søpla, støvsugde under senga, skrev en tekst, skrev en til, forberedte foredraget, øvde, rydda på kjøkkenet, lagde meg noe å spise, skrev noe mer. Og så kom katten fram fra under senga der den har en skuff å ligge i som den lå i forrige gangen den bodde hos meg også. Og så hoppa den opp i fanget mitt og la seg murrende ned, med hodet inn mot magen min. Og så kjente jeg at i løpet av dagen hadde jeg klart det. Å puste med magen igjen.

Det er tusen ting igjen på lista å gjøre, og leiligheten min er ikke perfekt, men den er bedre. Og jeg er ikke perfekt, men jeg er god nok. Og det slår meg at Ida har et poeng i ProsjektPerfekt. Det som virkelig hjelper er jo å ha en katt. Jeg husker jo det, jeg hadde en selv en gang. Det er faktisk helt utrolig hvor mye det hever livskvaliteten min, bare den lyden av poter mot gulvet mitt. Malinga når jeg klør på den mjuke halsen. Følelsen av å være god nok i hvert fall til det der – å bare sitte stille, så hun får ligget i fanget mitt og sovet.

Katt – og å krysse av ting på lister er noen ganger nok til å føle seg ganske så mye bedre. Den tilfredsstillende følelsen av å ha gjort noe, noe som i virkeligheten bare tok noen minutter. Man kan brette klær mens man ser på Bones, og klær ser jo fryktelig rotete ut når de ligger overalt ellers enn i kommoden der de hører hjemme. Man kan vaske ovnen etter å ha laga mat, det tar bare et par minutter mens man ler av Radioresepsjonen. Og man kan snakke med bestevenninna si i LA mens man tar en øl på slutten av dagen og skriver. Det går an.

Så lenge man klarer å stå opp. Det var en gang jeg ikke fikk til det, men jeg får det i hvert fall til nå igjen. Og det er jo i bunn og grunn det aller viktigste. Å stå opp. Så får resten gå som det går.

Handen i fickan fast jag bryr mig

Veronica Maggio, min heltinne med hjertet i brystlomma og strobelysene i ansiktet kommer med nytt album på fredag 4. oktober og frem til albumslipp, legger hun til to låter om dagen på denne spillelista på Spotify.

I 2011 kom Satan i gatan og jeg bodde i Nørrebrogade med et vindu ut mot verden, ut mot folka som sykla fort forbi utenfor, ut mot kebabsjappene og kirkegården, ut mot han som kasta småstein på vinduet mitt da han var tilbake igjen i byen. Det er sånt som bare skjer på film, tenker du. Ja, men det skjedde meg. Jeg lover. Sånn var det å bo i en høy første-etasje, det betydde også at noen brøt seg inn og stjal PC-en min med 10 sider jeg ikke hadde backup på, men det var seinere, så mye seinere enn den aprildagen da jeg gikk bort på CD-sjappa og kjøpte Maggios nye album som ble soundtracket til så utrolig mye den våren. Det var Maggio og Medina, det var et knust hjerte over Skype til Oslo og en ny start på sykkelen i København, der jeg sykla i skjørt og tenkte at livet var rart og fint, og jeg skrev på Furuset og noen dager gikk det bra og noen dager gikk det dårlig, og jeg lå i Assistens og leste bøker under trærne og jeg fikk besøk fra Oslo, fra Furuset og Tøyen, og han bodde i samme bygård som S bodde i noen år tidligere, bare på den andre siden – det var den samme utsikten som den gangen i 2008 da jeg var en annen. Jeg var en annen den gang da.

Nå er det 2013 og på fredag slipper Maggio sin nye skive. Det er høst og jeg har fått i oppgave å skrive uten å tenke, skrive uten å slette, skrive uten å stryke eller føle meg dum. I starten følte jeg meg dum, men så løsna det. Og så hadde jeg skrevet noe jeg plutselig kjente i magen igjen. Det varte bare i en ti minutters tid, og så gikk det over igjen – men det var der, jeg kjente det. Så kanskje er det ikke så dumt å la selvkritikken ligge når jeg åpner Macen. Hvis man skriver nok skit, så må det jo finnes noe brukbart et sted midt oppi alt sammen.

Heretter skal jeg være bra.

Ti ting på en tirsdag

Ti ting jeg vil gjøre før jeg dør
Skrive flere bøker
Gifte meg eller feire kjærligheten sammen med alle mine nærmeste venner
Flytte til en større leilighet sammen med noen og ha hengekøye, enten inne eller ute
Plante et tre
Dra til San Francisco
Bli skikkelig gammel
Hoppe fra femmern (kanskje tiern)
Adoptere en katt eller to og passe på den til den blir gammel
Skrive på fulltid
Vinne en litterær pris

Ni ting om meg selv
Jeg legger meg på gulvet når jeg er skikkelig lei meg, for jeg tenker at hvis jeg ligger på gulvet/bakken så kan det bare gå en vei derfra
Jeg griner når jeg er glad
Jeg elsker å gå med skjerf og votter, men er ikke egentlig så glad i vinteren
Jeg spiser for mye sjokolade, men tenker at det er bedre å være tjukk og glad, enn tynn og deprimert
Jeg ler (altfor) høyt
Jeg hører på musikk i timesvis nesten hver eneste dag
Jeg er skikkelig flink til å være fan av ting og til å si det til de som eventuelt har laga de tinga jeg er fan av
Jeg er redd for å fly, men elsker å reise
Jeg tror at vennene mine er noe av det beste ved hele meg – at jeg har klart å få og beholde så mange fine folk i livet mitt er noe av det jeg er stoltest av

Åtte måter å vinne mitt hjerte på
Få meg til å le
Være snill
Le av meg på en måte som får meg til å føle meg morsom, selv om jeg kanskje var teit
Passe på meg hvis jeg trenger det, også hvis jeg ikke veit det selv
Være interessert og engasjert i noe
Være glad i dyr og folk (og meg)
Lage mat til meg hvis jeg er sulten og lei og ikke orker å lage sjæl
Drikke øl med meg midt i uka eller spille tv-spill med meg på en lørdag når alle andre er ute og jeg ikke orker eller vil

Sju ting jeg ofte grubler på
Kan det være nødvendig å være så sint?
Hvordan kan fugler og humler og fly fly?
Hvordan klarer folk å skrive så fine bøker?
Hvorfor er man redd for det man er redd for?
Hvorfor prøver vi ikke å fikse jorda og miljøet når vi veit at det er på vei utfor?
Hvorfor hadde T-Rexen så sjukt korte armer og så gigantisk hale?
Hvorfor er det så mye lettere å se på TV-serier enn å skrive bok?

Seks kjendiser jeg synes er pene
Ryan Gosling
Lena Dunham
Jason Segel
Arthur Berning
Kate Winslet
Jennifer Lawrence

Fem ting jeg aldri vil gjøre
Være slem mot noen med vilje
Få sparken
Havne i slåsskamp
Stjele
Knuse hjerter (vanskelig å unngå, men jeg har aldri villet det)

Fire ting jeg har kjøpt den siste måneden
En kjole
Boka Ung jente, voksen mann av Eline Lund Fjæren
Thomas Dybdahl – What´s left is forever
Middag

Tre ting som får meg til å le
QI
Kjæresten min
Mamrie Hart

To gamle favorittlåter jeg hørte på da jeg var yngre
«Slide» av Goo Goo Dolls
«Lucky for you» av Espen Lind

Én ting mange ikke visste om meg
Jeg har latterlig kort tunge

(Lista er fra Ida)

Alternativet er jo så mye verre

Og jeg skjønner at jeg ikke kan lyve i dagbøkene mine når jeg ikke skriver noen.
– meg selv for noen år siden

Sånn har jeg det for tida, etter en lang periode der jeg ikke har skrevet eller gjort noe som helst av betydning. Jeg er ikke redd for noe lenger, skrivinga bare hopper rundt beina på meg og bjeffer og maser, og jeg føler meg heldig som får lov å stå opp og pusle med ord hver dag. Egentlig burde vi bare gå med skuldrene langt under hakepartiet, i stedet for å bygge opp frykt for alt mulig. Nei, la oss heller bli forfattere, eksperter på trær, elvesvømmere, sommerfuglfangere, moonwalkere eller mødre. Alternativet er jo så utrolig mye verre.
– Linda Klakken til BeijingTrondheim

Ingrid Olava og Thomas Dybdahl har kommet med nye album. Det kjennes riktig.

Skal ta nattoget til Stavanger i natt, lese og prate på Kapittel-festivalen, bo på hotell, har med meg bøker og den tynne skrivemaskina, penner og dagboka jeg ikke har skrevet noe i på noen måneder, det er ikke så lett å skrive noe når man er glad. Hva skal man skrive, liksom? Jeg våkna ved siden av ham, det var fint, dro på jobb, det var fint, spiste middag med ham, det var fint, vi så en film/leste en bok/spilte TV-spill/lo/kyssa/gikk hjem i regnet sammen/sovna inntil. Gjenta etter behov. (Hele tida.) Jeg skal ikke klage over at jeg er glad, det er OK å være et litt mindre interessant menneske hvis det betyr å ikke ha angst hele tida og ikke være så ensom at stillheten gjør vondt og ikke våkne midt på natta og tenke: Ingen kommer noen gang til å elske meg og jeg kommer til å dø alene. Alle dør jo alene, men dere skjønner tegninga. Det handler jo bare om å skjerpe seg. Skrive og skrive igjen, skrive selv om man ikke har noe å skrive. Sånn som jeg gjør nå. Gjenta etter behov. (Hele tida.) Jeg er jo ikke egentlig et mindre interessant menneske bare fordi jeg har møtt noen å være glad i. Jeg har like mange tanker inni meg. Tror jeg. Og det går an å skrive triste ting selv om man er glad. Det tror jeg. Det veit jeg. Det ligger der inne, det er bare å pirke det fram. Og hvis ikke, så kan jeg jo gjøre et forsøk på å skrive lykken. Igjen.

Jeg holder af hverdagen / Mest af alt holder jeg af hverdagen / Den langsomme opvågnen til den kendte udsigt / der alligevel ikke er helt så kendt – Dan Turèll

Det er sånn her: Jeg våkner klokka seks av at P3Morgen begynner. Jeg har fått et skrivebord ved siden av senga. Jeg har fått taklampe i stua. Det er kaldt om morgenen og kvelden, og varmt om dagen. Jeg går på jobb eller jeg går for å skrive, enten ved skrivebordet eller på en kafé. Jeg hadde en sekk, men stroppen røk, så nå har jeg pappas gamle fiskeveske igjen. Den har plass til bøker, penner, dagbok og laptopen min. Jeg legger meg før elleve, noen ganger før ti. Jeg ser på TV-serier og spiser frokost. Jeg lager middag hjemme og bakte en eplekake som jeg la i fryseren. Jeg skal på loppemarked for å finne en stol som passer til skrivebordet. Jeg vaska vinduene mine i sommer. Jeg burde støvsuge igjen, hver gang jeg gjør det føler jeg at jeg gjorde det i går, men det er nok lengre siden. Jeg ønsker meg en katt igjen, men jeg har en gutt. Han maler ikke, men han tegner. I bakgården min bor det tre katter, jeg er blitt kompis med to av dem. De er tjukke, og han ene maler når jeg løfter ham opp, han sikler sånn som Biggen gjorde. Den andre er tjukk og lar seg ikke løfte, men den stryker seg mot beina mine. Den tredje ser på meg fra stedet den sitter på. Vi blir nok kompiser snart vi også. Jeg skriver lister i kalenderen min og krysser av når jeg gjør dem. I høst skal jeg ta sovetog til Stavanger, lese fra boka mi for hundrevis av skole-elever, gjøre bra ting på jobb og bra ting på skrivedagene mine. Jeg skal stå opp klokka fem en hel uke, jeg skal legge meg etter tolv en hel uke, jeg skal skrive på kafé en hel uke og skrive i senga som Proust gjorde en hel uke.

so meet me by the river, let’s go for a ride, with the windows down and the stereo loud

maybeyou-juli
(klikk på bildet for å komme til spillelista i spotify)

Kan ikke sitte inne og blogge om sommeren, jeg har heldigvis hatt bedre ting å gjøre. Denne spillelista er sommeren min, fra juli og utover. Men hvis jeg skulle blogga i sommer, så skulle det handla om å grille burgere i en bakgård på Grünerløkka mens jeg var kattepasser. Det skulle handla om å ikke sove aleine en eneste natt, om å koke kaffe om morgenen, om å se Californication på nytt og Friday Night Lights for første gang, om å fiske krabber på en brygge i Arendal, om å spille TP til seint på natta, om å vinne en gang og å tape en gang, om å sovne på brygga og bli solbrent på halsen, om å ikke tørre å hoppe fra 3-metern, men å hoppe fra 1-metern på Tjuvholmen i undertøyet fordi vi fant ut at vi skulle bade, men ikke hadde med oss badetøy, om å jobbe og å ha fri, om å lese bøker, om å kjøpe ny skrive-laptop, om å planlegge skrivehøsten mens sola fortsatt skinner, om å finne små lapper rundt omkring i huset mitt der han skriver ned små ting han liker ved meg, om å løpe rundt Sognsvann og flyte som en stjerne etterpå, om å vinne et veddemål på jobb, om å planlegge bokhøsten, om å glede seg til alt som skal komme i stedet for å være redd for at sommeren snart er over, om å presentere ham for Furuset-gjengen på et utested og se dem high five ham, om å bli løfta opp av Dalby og snurra rundt, mens han spurte meg: Er det på ordentlig, Linn? Er han en bra en? Og å svare et leende ja og få en skikkelig klem etterfulgt av et rungende «JAAAA, det er så jævlig bra, det!».

Det hadde kanskje handla om å klappe katter i bakgården, om å bli brun på leggene, om å se Cat Power på Øya og tenke at hun er den kuleste katta, om å høre stemmen hennes når hun ropesynger i to mikrofoner av gangen og få frysninger overalt, om å ta på seg hetta i regnet, om å få ølbonger av en random i burger-kø, om å ha førfest på taket og se utover Oslo i sola, om å le av Seinfeld-sitater med en god kompis, om å gå rundt hele sommeren med festivalbånd på håndleddet, selv om jeg klipper dem av rett etterpå – de bare erstattes av nye, om å gå på kino mens det regner, om å for første gang på mange år ikke tenke at sommeren bare renner ut mellom fingrene mine, men at jeg har gjort noe hver dag. Å lage kaffe og lese et kapittel i en bok, det er noe. Å bade, det er noe. Å snøre på seg skoene bare for å gå en tur uten noe spesifikt mål, det er noe. Å gå på jobb, det er noe.

Det kunne kanskje handla om å tenke på sommeren i fjor, som var sommeren med angst. Og å se på sommeren i år, som er sommeren uten. Jeg er kanskje ikke frisk, men jeg veit at jeg er syk, og det er noe annet enn å tro at man skal dø. Det er noe annet. Og det går bedre. Det er noe helt annet.

Jeg håper dere har hatt en god sommer hittil. Festen er ikke over, det er kake igjen. Og hvis det er tomt, så kan man bake en ny. Eller noe sånt.

Jeg er på Slottsfjell. Det er så fint:

Skjermbilde 2013-07-20 kl. 18.43.48

Bildet er fra Crystal Fighters i går, som jeg anmeldte for gaffa.com. Det var så fint, at jeg poster anmeldelsen her også:

Crystal Fighters, jeg blir med dere på dansefest igjen når som helst!

Mens sola var på vei ned over Slottsfjellet, satte Crystal Fighters i gang det som skulle bli den beste dansefesten hittil på festivalen. Bandet fra England og Spania er en energisk bunt av hippier med langt hår og paljetter, en gitarist i bar overkropp med svevende kjærlighetserklæringer til publikum mellom låtene: «Thank you so much for existing with ut in this exact moment!» Jo, takk sjæl. For en fest dere tok med dere!

Med låter fra det nye albumet «Cave Rave» fikk Crystal Fighters liv i den lille mengden foran Baglerscenen. Vi dansa så støv og sand virvla opp blant oss, vi tok imot vokalisten som valgte å stagedive allerede på andre låta, og vi tok imot gitaristen da han stagediva på siste. Vi lo og dansa, vi hoppa og skreik, og det samme gjorde Crystal Fighters. Jeg hadde ikke hørt annet enn hiten deres «At Home» før jeg befant meg på konserten i går, men alt de gjorde i går ga mersmak.

De spilte selvfølgelig «At Home», de gjorde det, men før de gjorde det, spilte de den nydelige «You & I» fra det nye albumet, de fikk meg til å danse med frysninger til «Wave», de fikk meg til å rope refrenget med dem i «Plage», de fikk oss til å danse med folk vi ikke kjente, og inni mellom ble jeg bare stående og se på publikum heller enn på bandet, for det var så fint. Det var ekte festivalglede – det var jenter på skuldrene til kjæresten sin med armene i været, det var en guttegjeng som dansa i ring mens de holdt rundt hverandre og lo, det var kjærestepar som klina mens de dansa og det var meg som sto på sidelinja og tenkte: Dette her, det er det jeg elsker ved festival.

Og så spilte de «At Home» til stormende jubel fra alle, de dro en sikkerhetsvakt opp på scena for å synge låta med dem, og da de etterpå avslutta med en helt drøy versjon av «Xstatic Truth», så var jeg ekstatisk sjæl.

Roskilde 2013 – Det begynner med regn og ender med solbrente nakker

Jeg skrev om Roskilde 2013 for Oh Chérie – men tenkte jeg kunne skrive litt mer til dere.

Roskilde starta med en regnskur som gjorde venteområdet om til en gjørmesump, men bortsett fra litt tørr leire på Converse-skoene, så klarte vi oss uskada og tørre gjennom den første dagen. Så kom sola. Og så kom banda. Og så kom Mojito-bussen, kaffekuene, ølbowlingen, Gringo Nachosene, flæskestegsandwichene, turene til Roskilde By for å kjenne litt på asfalten under skosålene, kjøpe våtservietter, antibac, knekkebrød, pålegg, mer øl og hvorfor ikke en rockering når vi først er i gang? Roskilde starta med at jeg ikke klarte å sette opp teltet mitt fordi jeg hadde glemt teltpluggene i sekken – og sekken lå igjen på venteområdet mens vi hadde spurta inn da noen reiv gjerdet og vi ikke ville se på at West ble fullt. Roskilde starta med at jeg, etter å ha satt opp et telt sånn halvdårlig og hjertet mitt banka altfor fort og jeg var altfor stressa, selv om alt hadde ordna seg, vi fikk plass, vi kom fram, vi kom inn, så måtte jeg gå meg en tur aleine og venne meg til alt sammen igjen. Roskilde er som å komme hjem hvert år, men det er også et helvete de første timene og jeg går rundt i gjørma og lurer på hvorfor jeg frivillig utsetter meg selv for det. Men så kommer det en danske bort til meg mens jeg griner i matkø fordi jeg er sliten og stressa og tilbyr meg en øl. Og så ringer den fineste fyren jeg veit og sier at han er på vei, selv om de har gått seg bort i skogen (vi er på en grusvei og vi ser en bom. Kom dere tilbake igjen på hovedveien, dere skal ikke se noen grusvei, dere skal ikke forbi noen bom!). Og så får jeg chili sin carne og så går jeg tilbake igjen til teltet og skifter til ullgenser og skjerf. Og så møter jeg dem i køen og får båndet på hånda. Og så drikker vi øl. Og så danser vi. Og så er jeg hjemme på ordentlig. Så kan festen begynne.

rosser1-620x465

Så danser vi til Lemâitre og Carli, så danser vi til Bendik og Dråpe, så danser vi til «Get Lucky» hos DJ’ene på E-agoraen, så ligger vi i sola og drikker mojitos, så er vi støvete overalt, så spiser vi flæskestegsandwich til frokost og drikker sjokomelk, så går vi på tokt når natta kommer, så sover vi lenge om morgenen selv om det er glovarmt i teltet, så åpner festivalområdet på torsdag etter det som føles som bare en eller to dager, men som egentlig har vært fem lange dager på et jorde i Danmark. Så venter vi på Rihanna som er en halvtime forsinka, så står vi bak en glad gjeng på Of Monsters and Men som kaster konfetti i været når de spiller favorittlåtene mine, så venter vi på Against drugs-videoen på Arena og får gåsehud når den begynner, så sovner jeg til Sigur Rós ute på gresset, så skåler jeg til Ásgeir Trausti på Paviljong, så hyler jeg til Truls når Karpe Diem kommer på scena på Cosmopol, så løper vi til Arena siste dagen for å rekke å kjøpe øl før Karpe Diem kommer på scena igjen – så griner jeg når Raggen synger «Spis din syvende sans», så ler jeg når de spiller «Du er på Roskilde nå, ikke tro du er no’!», så danser jeg når de spiller «Toyota’n til Magdi», så skriker jeg når de ber meg om det, så hopper jeg når de ber meg om det, så er Roskilde over og jeg fikk ikke sett en eneste soloppgang, fordi jeg ble så trøtt om kvelden og så sliten i kroppen og følte meg litt gammel og svak – men neste år, Roskilde – vi ses faen meg neste år. Da ønsker jeg meg soloppganger, flere drinker på takterrassene du har bygd til oss, mindre stress med telt (Get a camp – here we come), flere turer til Roskilde by og antikvariatet, enda flere tokt og jeg lover å miste stemmen helt neste gang. Nesten river ingen mann av hesten, tross alt.

Men det var fint. Satan, så fint. Som alltid.
Roskilde for alltid.