Nyttårsaften 2012: Jeg står på taket mitt i tåka og ser gullrakettene på himmelen. Jeg hadde tenkt å feire aleine, men det ble for ensomt, og heldigvis finnes det venner som kommer på besøk med en flaske champagne og hjelper meg med å ommøblere leiligheten, den altfor lille leiligheten der jeg har tilbragt altfor mye tid i året som har gått. Klokka blir tolv og vi går de to trappene opp til takterrassen, ser utover Oslo, ser på det nye året som er over oss. Noen av naboene har fest, de feirer og ler på taket, jeg står på et bord og ser utover og i stedet for å rope hurra, så biter jeg tenna sammen og så begynner jeg å le eller gråte, begge deler, jeg roper faen og hælvete og så hever jeg stemmen og sier jævla 2012! Jævla 2012, for et dritt-år du har vært! Jeg får en melding fra fyren som har vært der siden 2008 og han sier Godt nyttår, Linn, 2013 blir ditt. Vi går ned i leiligheten min igjen og sovner tre på rad i senga mi.
Jeg mista mye i 2012. Jeg mista motet, forstanden og min beste venn. 2012 var mitt verste år hittil. Det slo hjertesorg og usikkerhet ned i støvlene, alle årene jeg trodde var jævlige var ingenting i forhold. Det var mye fint i 2012, men summen av alt ble bare såvidt under null, selv med alt det fine medregna. Det var et sjukt år.
Så kom 2013 som en slags premie for alt slitet. 2013 ble sparka i gang på Internationalen med slippfest for Furuset, en slippfest så fin at den fortjener en plass i historiebøkene, den får i hvert fall en plass i mine. Det var fullt der oppe i andre etasje, så mange fine folk på et sted, så mange flotte folk som leste, som feira boka mi, så mange folk som kjøpte den og fikk den signert. Furuset-gjengen var der og vi dansa til «Get low», Dansestøl spilte og rett før de spilte låta vår, så ga Caro meg et tegn og jeg klappa i henda og gutta kom, jentene kom, jeg lo så jeg fikk vondt i magen og så dansa vi hele natta fra da av. Alt vi trenger er en hip-hop-låt vi kan brøle til, og så ordner alt seg. Eira spanderte taxi hjem klokka tolv og jeg sov så godt, med tusen sommerfugler i magen. Og en dag tidlig i januar står jeg på jobb og hører Leif Ekles anmeldelse av boka mi på radioen, jeg står med termokoppen i det ene hjørnet av sjappa og griner i butikken, jeg får tusen meldinger og etter å ha løpt mine faste runder på Bislet møter jeg redaktøren min og vi feirer den fineste anmeldelsen noensinne.
Så var jeg tilbake i den gamle jobben min i Storgata, skuldrene senka og livet mer på plass. Stresshjertet roa seg, jeg rydda i de gamle hyllene, de hyllene jeg er så glad i, de samme folka jeg var bokhandlersken til i mange år, bussene utafor døra, trikkene som kjører til Bislet i snøen etter jobb. Jeg møter ham der, vi løper, jeg løper dårlig, men så løper jeg bedre. Jeg løper og hører på løpelista, Peter Broderick som sakte får beina mine til å bevege seg, lukta på Bislet Stadion og alle menneskene som løper forbi meg, men det gjør ingenting. For jeg løper jeg også. Noen ganger spiser vi pizza og tar en øl etter å ha løpt. Håret mitt i en hestehale og historiene han forteller. Han sier jeg blir bedre til å løpe hele tida. Jeg nikker. Vinteren slipper sakte taket i oss, for hver mandag og torsdag jeg forlater Bislet Stadion har det blitt bittelitt lysere utenfor.
Jeg hører på «Omaha» av Aunt Martha og tenker at vi må gjøre et siste forsøk. Et siste forsøk før vi gir opp helt på ordentlig. Jeg går til jobb om morgenen og hører Aunt Martha synge om å være de eneste igjen i en kald, kald verden, og jeg tenker at det er oss to. Jeg blir med ham på fest hos vennene hans, ballonger i taket og en kasse med øl, jeg blir med ham hjem til en kompis, jeg blir med ham hjem til den lille leiligheten hans ved Ringen Kino, jeg samler sammen det lille jeg har av mot og legger meg i fanget hans mens vi ser på House of Cards om natta. Det går ikke denne gangen heller, og jeg tar meg selv i nakken og sier at nok er nok. Jeg gråter i trappeoppgangen hans, på bakrommet på jobb, på vei til og fra om morgenen og kvelden, jeg gråter og så gråter jeg ikke mer. Det er nok nå.
Mars kommer og en tidlig morgen på vei til jobb hører jeg på Daughters «Smother» og sola står opp foran øynene mine. Det er sånn våren er, den kommer plutselig en morgen, lyset i øya som forteller deg at du har overlevd denne vinteren også. Jeg trekker pusten gjennom en trang hals som snører seg av stemmen til Daughter, men lyset er tilbake igjen nå. Så pakker jeg ned alle sommerklærne mine og drar til Thailand.
nyttårsaften ifjor satt jeg i en sofa tidlig på kvelden og leste om ditt 2012, så gråt jeg litt, leste det to ganger og ville egentlig bare forsvinne inn i teksten, men ble dratt med ut på det lille dansegulvet og forsvant i nyttårsnatten
nå ligger jeg på badegulvet hos besteforeldra mine og syns det er rart at det allerede har gått et år siden jeg satt med nesa nedi mobilen min og teksten din i den sofaen i fjor, snart er det et år siden slippfesten din som resten av oss også koste oss ihjel på. eline og jeg varmet opp på andre siden av youngstorget i noen timer i forveien, før vi karret oss over isen eller snøen eller brosteinen og satt på første rad under lanseringen og blei varme om hjertet, fniste uhemmet, dansa og generelt hadde en kanonbra start på året vi også
håper du får en fin(bedre) nyttårsfeiring i år, linn!